Hvilket bud kan du bryte?

Det pågår en ganske intens debatt i ulike fora når det gjelder forståelsen av lov og evangelium. Gjelder de 10 bud lenger, for oss som er kristne? I den forbindelse har jeg tenkt på to ting de siste dagene. Det ene er et svært interessant spørsmål som en god venn av meg stilte:

Hvilket av de 10 bud kan du bryte med Guds velsignelse?

Det andre er disse ordene av Jesus selv: "Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal være stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket." (Matt 5,19-20) For sammenhengens skyld siterer jeg hva Gud Herren gav oss, når Han gav oss De 10 bud:

De ti bud: Gud talte alle disse ord: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder enn meg. 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, 6 men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri. 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. 11 For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig. 12 Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg. 13 Du skal ikke slå i hjel. 14 Du skal ikke bryte ekteskapet. 15 Du skal ikke stjele. 16 Du skal ikke vitne falskt mot din neste. 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.

Den første kjærlighet til Jesus

Benjamin Berger, andre generasjons Holocaust-overlevende, som nå lever i Israel, har fortalt hvor avventende han og hans bror Reuven, var til å møte kristne fra Tyskland. Men etter å ha hørt mange fortelle om Mariasøstrene som er bosatt på Oljeberget, bestemte de seg for å avlegge dem et besøk en dag i 1971. "Der oppdaget vi en kjærlighet og en ydmykhet mot vårt folk. Gud brukte dette til å åpne våre hjerter for mennesker fra Tyskland, og for dette som handler om tilgivelse, forsoning og helbredelse." Senere fikk Benjamin og Reuven Berger møte grunnleggeren av De Evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink. Om dette møtet sier Benjamin Berger: "Jeg kunne virkelig føle Mor Basileas dype enhet med Jesus. Når hun talte til oss om Jesu lidelse, kunne jeg føle hvordan hun selv tok del i Hans lidelse. Og når hun talte om Hans glede, så kunne jeg føle hvordan hun frydet seg med Jesus. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Det var en invitasjon til å elske Jesus som vår himmelske brudgom. Jeg har levd i Israel i 30 år nå, og jeg kan si at de åndelige velsignelsene vi fikk gjennom henne, har fulgt oss hele denne tiden." Mor Basilea døde i 2001. Selv hadde jeg den store gleden å møte henne, og Mor Martyria, den andre av grunnleggerne for De evangeliske Mariasøstre i juli 1978 på Kanaan i Darmstadt i Tyskland. Jeg sitter igjen med det samme inntrykket som brødrene Berger. Mor Basileas og Mor Martyrias dype kjærlighet og totale hengivelse til Jesus, har fulgt meg i alle årene siden. Bøkene disse to skrev har hatt stor betydning i min egen åndelige utvikling, og den veien jeg har gått - og har det fremdeles. Ikke minst på grunn av deres vektlegging av den første kjærligheten til Jesus. "Å være en Jesu Kristi brud, brud for Guds Lam, og dermed være innbudt til Lammets bryllup - for en utvelgelse! Dette var og er det beste og mest dyrebare som har hendt meg, ja det er det største som i det hele tatt kan hende en kristen," skriver Mor Basilea i heftet "Jesu Kristi brud." La meg gjengi noe av det hun skriver her:

"I en gammel bok oppdaget jeg til slutt noe om 'den første kjærlighet', brudekjærligheten til Ham, Guds Lam. Dette grep meg dypt, og den lille flammen av brudekjærlighet vokste. Men så ble jeg advart av en kjent kristenleder som mente at dette var svermerisk, og jeg våget derfor ikke å åpne meg for slike tanker. Nå begynte en lang og smertelig tid da jeg var på leting... Desto sterkere brant en uutsigelig lengsel i dypet av mitt hjerte: Nærmere Deg, min Gud, min Herre Jesus, slik at Du kan åpenbare for meg det som finnes i Ditt hjerte, og jeg kan komme inn i et inderligere kjærlighetens fellesskap med Deg! Jesus besvarte denne skjulte lengselen i mitt hjerte - men annerledes enn jeg hadde ventet. Det skjedde ved at min kjærlighet sviktet da jeg ble gjenstand for svært urettferdig behandling. Da viste Herren meg min skyld, at jeg ikke hadde båret dette i kjærlighet. Og Han fikk angeren til å bryte frem i meg. Den var det som drev meg i Jesu armer, for Jesus og den angrende synder hører sammen. Nå møtte Han meg med sin store kjærlighet og begynte å åpenbare seg for meg som Brudgom. Nå betydde ikke den ene eller den andre læreretning noe lenger, heller ikke spørsmålet om et ja eller nei til verden; for HAM SELV var nær og satte mitt hjerte i brann. Mine forstandsmessige spørsmål forsvant som dugg for solen. Nå dreide alt seg bare om dette ene: Han som tilgir mine synder, som har frelst meg og som elsker meg så ubeskrivelig, må bli elsket igjen med en inderlig og brennende kjærlighet."

En stadig vandring inn mot Guds hjerte

I det siste har jeg tenkt slik: Bønn er en stadig vandring inn mot Guds hjerte. Jeg finner denne tanken igjen hos mange av kirkens Kristusmystikere. I følge Johannes av Korset er kontemplasjon, "intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det." (Johannes av Korset: Sjelens dunkla natt, side 55-56). Bønn er nemlig ikke noe vi gjør, men noe vi er. Det står et forunderlig ord i Salme 109,4: "..men jeg er bare bønn.." (Norsk Bibel 1988) Den beste definisjonen på bønn synes jeg Ole Hallesby har: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesby sier at "bønn er en tilstand i vårt hjerte, en sinnstilstand, en bestemt hjerteinnstilling til Gud, som han i sin himmel straks kjenner som bønn, som et rop til hans hjerte. Om den formes i ord eller ikke, betyr ikke noe for Gud, men bare for oss." Det skjer noe nytt og avgjørende for vårt bønnelivs utvikling når Gud helt og holdent tar over roret. Hemmeligheten, som det tar lang tid å lære, ligger skjult i apostelen Paulus' ord: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, med Kristus lever i meg." (Gal 2,20) Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne.

Når 50 millioner kristne Sionister våkner!

Pastor John Hagee er en av Israels beste venner. I 1975 startet han Cornerstone Church i San Antonio, USA med 100 medlemmer. I dag teller denne menigheten 17.000. Fra begynnelsen av har Hagee hatt et sterkt hjerte og engasjement for Israel og jødene. Nylig talte han i den store og innflytelsesrike amerikanskjødiske lobbyorganisasjonen AIPAC, som holdt sitt årlige kjempearrangement i Washington. I denne talen sa Hagee: "Den sovende giganten av kristne sionister er våknet. Det fins 50 millioner kristne som nå står opp og applaudreer for staten Israel." Talen til pastor Hagee er blitt kommentert i The Jerusalem Post på lederplass. Der heter det: "Jøder og evangelikale kristne er slett ikke enige om mange ting. Men det fins en sak der Israels og USAs jøder akkurat nå ikke har råd til å si neitakk til de kristne vennene sine: Israels overlevelse." AIPAC, den store amerikanske lobbyorganisasjonen er en formidabel og meget velorganisert støttegruppe for Israel i amerikansk offentlighet. Den er bygget opp med ryggdekning blant USAs jøder, og de utgjør tilsammen ca. fem millioner mennesker. Når nå lederen for USAs enorme grupperinger av 50 millioner evangelikale kristne sionister, John Hagee, stiller opp på AIPAC-kongressen tilbyr han mer enn en tidoblet ryggdekning. I forbindelse med kongressen uttalte Hagee følgende: "De som begikk Holocaust, var selv døpte kristne med gode relasjoner til de kirkene de tilhørte. Derfor ber jeg i dag ydmykt om tilgivelse fra det jødiske folket for hver eneste antisemittiske handling, og for de kristnes øredøvende taushet da dere var i den aller ytterste nød. Vi var ikke der for dere. Vi kan dessverre ikke forandre fortiden. Men sammen kan vi prøve å forme fremtiden. Tenk på hva vi kan oppnå når 50 millioner evangelikale kristne gjør felles sak med fem millioner jøder på Israels vegne." Pastor John Hagee er selv stifter av bevegelsen CUFI, som står for Christians United for Israel. Organisasjonen hans har 13 regionale direktører i 40 av USAs stater. Den har avdelinger i 80 av USAs storbyer, og målet er å bygge ut organisasjonen i samtlige kongressdistrikter. Under fjorårets krig i Libanon mobiliserte CUFI 3.500 lobbyister som reiste samlet til Washington for tale Israels sak overfor Kongressen. Det finnes to bøker av pastor John Hagee på norsk:

John Hagee:

Begynnelsen på den siste tid. Agape forlag 1997. ISBN 82-7689-048-2.

Denne boken er solgt i over 600.000 eks på engelsk.

John Hagee:

Jerusalem nedtelling. Agape forlag 2006. ISBN 82-7689-134-9.

Et hus i strid med seg selv

Det er særdeles tragisk når en kirke ser det som et mål å bli verdens første kirke som vier homofile. Det er Aftonbladet som i dag kan fortelle at den svenske kirkes ledelse nå sier ja til at homoseksuelle kan gifte seg i kirken, på samme vilkår som hetroseksuelle par. I dag er det slik at homoseksuelle par i Sverige som har inngått partnerskap, kan bli velsignet i den svenske kirken, men det juridiske ekteskapet har man til nå måtte inngå borgerlig. Utredningsforslaget til ny ekteskapslov skal presenteres i neste uke. I følge biskop Claes-Bertil Ytterberg ønsker man med dette å være et steg foran i det økumeniske arbeidet! Dette er en merkelig uttalelse, all den stund, en slik praksis vil være et klart brudd med det rådende synet i mange historiske kirkesamfunn. Det vil ikke bedre det økumeniske samarbeidet, heller skade det. Den svenske kirken viser med dette at den er på tydelig kollisjonskurs med Guds ord, og i stedet for å lede kirken rett i følge Guds ord og dens bekjennelse, villeder nå de svenske biskopene. Som hyrder er de satt til å beskytte flokken mot vranglære, men istedet godkjenner de synden og oppmuntrer til den. Den svenske kirken er blitt et hus i strid med seg selv, og Jesus sa at et slikt hus ikke kan bli stående. Det er ingen tvil om at den svenske kirkes ja til å vie homofile, vil styrke pådriverne i den sterke homolobbyen i Norge, med å lykkes i å få Den norske kirke til å følge etter. I disse dager pågår det en sterk strid i Oslo bispedømme, i forbindelse med at Oslo biskop, Ole Chr. Kvarme, har gjort det enhver biskop som vil være tro mot sin kirke og dens bekjennelse, bør gjøre. Han har nektet en prest som lever i homofilt partnerskap å være vikar i en lokal menighet. For det høster han storm, og i Norge er situasjonen den at biskop nå står mot biskop. Det er all grunn til å be om at Gud må se i nåde til Norge, og til vårt naboland Sverige. Apostelen Paulus er tydelig i sin advarsel til forsamlingen i Rom: "De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det." (Rom 1,32) Bildet viser den svenske erkebiskopen, Anders Wejryd. Mine tanker og bønner går i kveld til mine mange svenske venner som jeg vet lider med hele Kristi legeme i kveld, på grunn av denne himmelropende synd! Så langt har frafallet fra den sanne troen kommet, både i Sverige og i Norge.

Stort Israelsseminar på Hamar

Dette er hva Herren Gud sier: "Se, Jeg løfter Min hånd til en ed for folkeslagene, Jeg reiser Mitt banner for folkene. Da skal de komme med dine sønner på armen, og dine døtre skal bæres på skulderen." Jesaja 49:22

Lørdag 21.april inviterer vårt arbeid: Bønnevektere for Israel og nasjonene, sammen med Estergruppen og hovedarrangøren, Operation Exodus til seminar på HAMAR om Israel og det profetiske ord med den messianske jøden, Steven Lightle. Vi kommer tilbake med tid og sted senere, men ber dere avsette datoen allerede.

I 1974 viste Gud Steven Lightle i en visjon, at det var Hans plan for jødene at de skulle vende tilbake til Israel fra Russland, som profetert i Jeremia 16:14-16. "Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! - men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet i nord og fra alle de land som han hadde ført dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg gav deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Deretter sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene." Da Gustav Scheller hørte om denne visjonen i 1982, reiste han til Jerusalem for å spore opp Steven. Fra det tidspunkt arbeidet de sammen for å bringe dette budskapet ut til Menigheten, i tillegg til å be sammen med andre for oppfyllelse av visjonen. Under en forbønnskonferanse i Jerusalem i 1991 hørte Gustav Gud si: "Nå kan du begynne å hjelpe Mitt folk til å vende hjem".

Vi kjenner alle historien i etterkant av murens fall der mer enn 1,3 millioner jøder fra tidligere Sovjetunionen har vandret ut og bosatt seg i Israel. Vi går nå inn i en ny tid, en tid Bibelen omhandler som en tid for "jegerne", og Steven har nå¨valgt å prioritere arbeidet med å reise verden rundt for å fortelle om jødenes hjemkomst, ikke bare fra det tidligere Sovjetunionen, men nå også fra alle verdens hjørner. Ebenezer har til nå hjulpet 115.000 jøder med deres tilbakevending til Israel, og arbeidet pågår for fullt.

For de av bloggens lesere som bor i Gjøvik/Toten distriktet kan vi også fortelle at fredag 23.mars kl.1900 inviteres det til stiftelsesmøte for Gjøvik og Toten Israelsforening på Breiskallen bedehus. Initiativtagerne til denne foreningen som skal være fri og selvstendig, og kunne samarbeide med mange ulike Israels organisasjoner er Odd Elvesveen, Gunnar Evang og Bjørn Olav Hansen.

Kristne i 2.århundre anerkjente Guds løfter til jødene

I det andre århundre skrev en av kirkefedrene, Justin Martyr en bok som han kalte: Dialog med jøden Trypho. Denne boken er skrevet bare 30 år etter at Jerusalem var fullstendig ødelagt i forbindelse med den andre jødiske oppstanden mot Rom i årene 132-135 e.Kristus. Etter at denne oppstanden var slått ned av romerne, så ble tempelhøyden i Jerusalem pløyd opp som en åker, og jødene ble ikke bare nektet adgang til stedet, men skulle, i følge romerne, aldri mer få anledning til å komme tilbake til Jerusalem. Jøden Thrypo er en oppdiktet jødisk rabbiner, som Justin Martyr fører en samtale med. Boken er svært aktuell av flere grunner. Blant annet viser den at urkirken og Oldkirken i sin begynnende fase anerkjente Guds evige løfter til jødene, og at de trodde at det profetiske ordet skulle gå i oppfyllelse. Skriftet til Justin Martyr hører med til det mest anerkjente, og troverdige skriftlige materiale, vi har fra det andre århundre. Det viser oss veldig klart at "alle ortodokse kristne" så frem til et gjenoppbygget og et restaurert Jerusalem, i følge de profetiske skriftene. Jøden Thrypo spør: "Anerkjenner du det som sant at Jerusalem vil bli bygget opp igjen, og forventer du at ditt folk vil bli samlet og kan juble med Kristus, sammen med patriarkene og profetene, og de hellige som tilhører vår rase, ja selv de som blir proselytter, før deres Kristus kommer?" Til dette svarer Justin: "Jeg har erkjent for deg før, at jeg og mange med meg er av denne mening. Og du vet også godt at dette skal skje. Men jeg vil gjerne opplyse deg om at mange kristne med et rent og gudfryktig sinn akspeterer ikke dette. Jeg har gjort det klart for deg at de som er kristne i navnet, i realiteten er gudløse og vantro vranglærere. Det de lærer er blasfemisk, gudløst og dumhet. Har møtt disse såkalte kristne, så forstår de ikke dette, men de våger å tale blasfemisk om Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Men jeg og alle andre som er ortodokse kristne, vet at det vil bli en legemets oppstandelse, og at Jerusalem skal bygges opp igjen og oppvides og prises for tusen år, slik som profetene Esekiel og Jesaja, og resten, sier.

Salmisten sier: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede." (Salme 137,6-7) Ikonet viser Justin Martyr

Lesning i fastetiden: Tilbaketrukkethet

Når vi først har bestemt oss for å tilbringe tid i ensomhet, utvikler vi en lydhørhet for Guds stemme i oss. I begynnelsen, i de første dager, uker, ja måneder, har vi kanskje en følelse av at vi simpelthen kaster bort tiden. Tiden i ensomhet virker kanskje først som lite annet enn en tid da vi bombarderes av tusen tanker og følelser som dukker frem fra skjulte områder i bevisstheten. En av de tidligste kristne forfatterne beskriver første trinn i ensom bønn som noe tilsvarende det den vil erfare som etter å ha levet i årevis med åpne dører, plutselig beslutter å stenge dem. Gjester som pleide å komme, og gå inn i huset, begynner å dundre på døren og spørre seg hvorfor de ikke får lov til å slippe inn. Først når de forstår at de ikke er velkomne, slutter de litt etter litt å komme. Dette er en enfaring enhver vil gjøre som trer inn i ensomheten etter et liv uten meget åndelig disiplin. Først fortsetter alle de mange distraksjoner å by seg frem. Senere, når de får mindre og mindre oppmerksomhet, trekker de seg langsomt tilbake.
Presten, forfatteren og den åndelige veilederen Henri J.M. Nouwen i boken: Making All Things New.

Nådens og bønnens Ånd

Jeg bringer utdrag fra min preken søndag om "Nådens og bønnens Ånd": Sak 12,10

Jeg vil tale til dere om velsignelsen ved ubesvarte bønner. Om de periodene i våre liv hvor vi opplever de golde, tørre og tilsynelatende ufruktbare dagene.

Også det åndelige livet har sine årstider. Vi beveger oss fra manglede erfaring til modenhet, fra kamp til overgivelse, fra uro til fred, - vi sår, for siden å høste. Veien vi går er ikke rettlinjet, men den består av stadig nye begynnelser, hvor vi må lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

I den siste tiden har jeg meditert og grunnet mye på historien om Abraham og Sara, og deres barnløshet. Det er sider ved den historien som har noe å si oss om å tro Guds løfter, og vente på løftets oppfyllelse som kommer i Guds tid. Ikke før, ikke senere. Men i Guds tid. Den er annerledes enn vår.

Gud hadde talt til Abraham flere ganger om at hans ætt skulle bli stor, og tallrik. Dette er første gangen Herren taler til ham om at han skal bli far til en som skal arve ham. Men det skulle gå mange, lange år, før løftet gikk i oppfyllelse, og løftesønnen Isak ble født. Det var en lekse å lære underveis. Hans tro måtte prøves og lutres. Gjennom disse år av fostring og åndelig modning, gjennom nederlag og seire, formes og dannes Abraham som leiren i Herrens hånd. I 10 år hadde Abraham bodd i Kana’ans land, og ennå hadde han ikke blitt far. Sara var 75 år gammel, og var kommet i tvil om hun var den som skulle bli mor til den lovede arvingen. I stedet for å vente på Guds tid, gjør de som mange av oss, vi forsøker å finne menneskelige løsninger. Og Ismael blir født med Hagar som mor. Ennå går det 13 år. Abraham er blitt 99. Så gjentas løftet. Menneskelig sett var det umulig dette Gud sa var mulig. Men det skjer. Et år senere, da Abraham er 100, og Sara 90. Mer enn 25 år hadde Abraham ventet fra løftet ble gitt, til det gikk i oppfyllelse.

Det er når Abraham har nådd en alder av 99 år, at Herren sier til ham: ”Jeg er Gud Den Allmektige, vandre (lev) for mitt åsyn og vær hel i din ferd.” (1.Mos 17,1) Hvis vi skal følge Gud på Hans veier, må vi lære dette – å leve og vandre for Guds ansikt. Da må vi øve oss i kunsten å stole på Gud, og at Han vil innfri det Han har lovet. Hans makt er ubegrenset. Likesom bølgene skyller opp havets rikdommer, skal vanskelighetene vi møter bidra til å gjøre løftets rikdommer tilgjengelige for oss. Der alt menneskelig håp er ute, vil Han åpenbare sin nådes rikdom, så den kan bli som ”sand på havets bunn”. Vår svakhet består i at vi delvis tror på Gud og delvis på noe annet. Og du kan ikke tro på Gud så lenge du har noe annet å tro på. Derfor trenger vi, lik Abraham, å møte Gud som El Shaddai, dette navnet på Gud som betyr: Han er mer enn nok!

På begynnelsen av 1900-tallet møttes en liten gruppe kristne i Gamla Stan i Stockholm. De skulle bli kjent som Flodbergkretsen. Medlemmene kom fra ulike kirkesamfunn, og søkte det indre livet sammen. På veggen i leiligheten til Carl August Flodberg hang det et skilt, som var motto for de som kom sammen for å lese Bibelen, kirke- og ørkenfedrenes skrifter: Gud – og intet mer. Fire ord som sammenfatter en livsholdning. ”Veien gikk,” som Flodberg sa, ”fra gavene til Giveren selv.”

Det er et rop i oss alle etter det som er virkelig. For å røre ved selve kilden og kunne drikke dypt fra Ham som kaller seg selv: Levende vann. Dette rop, denne lengsel er skapt av Den Hellige Ånd. Og Han verner om, og holder ved like denne lengselens flamme i oss, så den ikke skal slukne. Det er Ham selv som skaper hungeren etter Gud, det er Han som har skapt denne smerten vi kjenner på, slik at Han selv kan bli svaret på vår lengsel. Gud har laget våre jordiske liv slik at vår intimitet med Ham blir kultivert gjennom de åndelige årstidene vi går igjennom.

På vår vandring kan vi ikke unngå å gå gjennom det tørre og golde landskapet. Du har sikkert erfart det som meg: Du setter deg ned med en åpen Bibel, du har ryddet rom for stillhet og bønn, det er stille i huset, med ordene du ber synes å falle til jorden. Himmelen er taus. Det er hardt å be, ordene kleber seg liksom til ganen, følelsene dine synes å ha frosset fast og ingenting skjer.

For oss en dag som synes forgjeves. Men ikke slik i Guds øyne. Han gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. Selv om disse dagene synes så tomme og tørre, så teller de med i Guds evige plan.

Du og jeg er på en reise inn i Guds hjerte, og den reisen handler mest av alt om bønn og kommunikasjon med Den ene vi elsker. Derfor er noe av det vanskeligste og mest uforståelige vi kan oppleve, er tidene med tomhet når vi søker Herren av hele vårt hjerte. Når vi trer frem for Ham, håper vi på tider hvor vi, lik Jesus, kan fryde oss i Den Hellige Ånd, men i stedet finner vi oss selv i en situasjon hvor vi ser på klokka og lurer på om den har stanset. I stedet for tårer, kjenner vi oss tomme. Vi kjenner på en stor grad av mismodighet, og den mismodigheten vil vi kjenne på, om vi ikke forstår at det skjer noe som vi ikke ser. I disse for oss ufruktbare, tørre tidene, hvor intet tilsynelatende skjer i det synlige, skjer det noe i den usynlige verden. Vitnesbyrdet fra denne tiden i våre liv som Herren selv avlegger, er at fra den evige synsvinkel, betyr disse dagene virkelig noe. Vi går på djupet. Dette er dagene som fyller den boken som skrives om våre liv. Det er jo de normale dagene mellom høydepunktene. Gud har laget det slik, og det er godt i Hans øyne.

Den Evige husker disse dagene, og lar frøene som sås, spire fram – langsomt. I Gal 6,8-9 leser vi: ”Den som sår i sitt eget kjøtt og blod, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.” Herren forakter ikke vår svakhet, slik vi så ofte tror. Han vippes ikke av pinnen av vår skrøpelighet. Faktisk skjer det motsatte. Vår svakhet, vår totale avhengighet, er tiltrekkende for Gud. Han fryder seg over den prosessen som skjer i våre liv når vi lærer oss til å finne vår styrke i Ham og lærer oss til å stole på Ham. I 2.Kor 13,4 leser vi: ”Han ble korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft. Og vi er svake i ham, men vi lever i ham hos dere i Guds kraft.”

I slike tider av svakhet og ufruktbarhet, så består Guds nåde i, at vi klarte å fullføre dagen. En av disse små, men dog så betydningsfulle nådegaver Herren gir oss, er jo at vi våkner om morgenen og kan vite at ”Herrens nåde er ny hver morgen”, og som ”dagen i dag er, skal din styrke være.” Disse lange dagene av for oss ufruktbarhet har et lys i den mørke tunnelen: dens fullendelse. Slike dager vil opphøre, når Herren mener at tiden er inne. For Gud lengter etter en ting: å utøse nådens og bønnens Ånd over oss!

Profeten Sakarja taler om Den Hellige Ånd, når han taler om nådens og bønnens Ånd. Apostelen Paulus er inne på denne samme siden ved Åndens gjerning som Sakarja er, når han skriver i Rom 8,26: ”På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.”

”Bli fylt av Ånden, skriver Paulus i Ef 5,18. Ikke engang, ikke to ganger, men stadig. Hvordan fylles vi?

Det er litt underlig dette, men det skjer ikke utenfra og inn, men innenfra og ut! Hva mener jeg med dette? Jo, vi har alle fått Den Hellige Ånd. Apostelen Paulus skriver i 1.Kor 12,13: ”For med en Ånd ble vi alle døpt til å være en kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi en Ånd å drikke.” Som en spesiell dåpsgave fikk jeg ta imot Den Hellige Ånd. Jesus sier i Joh 7,38-39: ”Den som tror på meg, fra hans INDRE skal det, som Skriften sier, renne elver (strømmer) av levende vann. Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få..” I Ord 20,5 står det et viktig ord i denne sammenhengen: ”Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.” Når vi fylles henter vi altså vann fra vårt indre reservoar, fra vår indre kilde, som er Den Hellige Ånd. En har kalt Den Hellige Ånd for ”den indre gjesten”. Jeg synes det er en god beskrivelse av hvem Den Hellige Ånd er: Den indre gjesten.

Men Den Hellige Skrift forteller oss også at Ånden kommer over oss. I Apgj 11,15 leser vi vitnesbyrdet om det som skjedde i huset til Kornelius: ”Men da jeg (Peter) begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.”

Det er et vidunderlig liv dette: En kilde med levende vann på innsiden, og Ånden som øses over oss fra himmelen! Det er ikke underlig at Jesus omtaler dette som elever av levende vann.

I teksten fra Sakarja 12,10 ser vi tydelig hva som er Åndens fremste oppgave: Det er å peke på Jesus. Utøselsen av Den Hellige Ånd over Davids hus og Jerusalems innbyggere, vil trekke sløret fra jødenes øyne, så de får se at den lidende Jesus er deres Messias. På samme måte også med oss: Ånden trekker sløret vekk fra våre øyne så vi ser Jesus. Jesus sier selv om Den Hellige Ånd i Joh 16,14: ”Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne for dere.” Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt følgende: ”Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus…” Å vandre i Ånden handler om selv å bli liten, for at en Annen skal bli stor i meg. Om denne Annen, avlegger Døperen Johannes følgende vitnesbyrd, i Joh 3,30: ”Han skal vokse, jeg skal avta.”

Rom 8,26 forteller oss om at ”Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.” Dette skjer, fordi ”Ånden kommer oss til hjelp i vår skrøpelighet,” skriver apostelen Paulus, og legger til: ”For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det.” Disse dype sukkene som kommer fra vårt indre, fra vårt hjerte, de drar oss mer og mer til Jesus, vi ser vår egen fattigdom og Kristi rikdom, og Ånden utfører sitt verk i oss.

Klokkerbønnen

I forbindelse med gudstjenesten i Toten frikirke på søndag, bad møtelederen den gamle klokkerbønnen. Det er veldig lenge siden jeg har hørt den, men husker den godt fra den første tiden jeg gikk fast på gudstjenesten i min hjembygds kirke. Den har et sterkt og bibelsk innhold, og bør sannelig hentes frem igjen og brukes! Det er veldig interessant å se at den har et eget ledd om "hellig liv". Heller ikke så ofte hører man noen be om det i dag. Den lyder slik:

Herre, jeg er kommet inn i dette Ditt hellige hus

for å høre hva Du Gud Fader, min Skaper,

Du Herre Jesus, min Frelser,

Du Hellige Ånd, min trøster i liv og død,

vil tale til meg.

Herre, lat nå opp mitt hjerte

ved Din Hellige Ånd,

så jeg av Ditt ord kan lære sørge over mine synder,

og tro i liv og død på Jesus og forbedre

meg hver dag i et hellig liv. Det høre og bønnhøre

Du ved Jesus Kristus.

Bildet er av en gammel metodistkirke i England.

Lesning i fastetiden: Lærevillighet

"for en er deres mester.." (Matt 23,8) I følge selve betydningen av ordet "disippel", er enhver Kristu disippel en "som mottar lærdom", og det er viktig å ha dette klart for oss, slik at vi alltid er villige til å lære. Går vi inn for å bli lærere for andre, kan vi komme til å strekke oss lenger enn evnene egentlig rekker, og dermed bare skape tankekors for enkle og ukompliserte kristne. Den overlegenhet som stammer fra en overbevisning om at "vi alene vite", er årsak til at mange dører stenges for godt. Du må bli villig til å si: "Jeg vet ikke, Gud har ikke vist meg noe i den forbindelse." Hvis du gir uttrykk for at du har store kunnskaper, innbyr du til kritikk. Men ingen vil gå til angrep på en arbeider i Guds rike som inntar en ydmyk holdning og sier: "Hvis du har noe å si meg, lytter jeg mer enn gjerne, for jeg er også en Jesu disippel." "Ikke mange av dere bør bli lærere, min brødre," sier Jakob. Mitt råd til brødre og søstre er derfor at vi alltid må være åpne for å ta imot lærdom.

Watchman Nee, kinesisk menighetsleder som satt 20 år i fengsel i Shanghai på grunn av sin tro. Våren 1972 ble han satt fri, men allerede 1. juni samme år døde han.

Lesning i fastetiden: Den Hellige Ånd

La oss tenke på hvordan vi skal være rede, så Guds Ånds gave kan falle på våre hjerter. Vi leser at på pinsefestens dag var de alle samlet. Altså må vi være et fellesskap samlet i Jesu navn som ber Faderen om Helligåndens gave og forbereder våre hjerter som disiplene gjorde. De trodde Jesu ord, elsket Ham oppriktig og fulgte Hans kall. Derfor ble de renset og utvalgt til Hans tjeneste etter Faderens løfte om at de skulle fra kraft fra det høye og ikke vike fra Jerusalem før dette skjedde. De hørte en lyd fra himmelen som et veldig vær som fylte hele huset de var samlet i. Tunger likesom av ild satte seg på hver av dem. Her ser vi den ild som Jesus ønsker å tenne på jorden. Den falt over Jesu vitner slik at Hans løfte om at de skulle døpes med Helligånden ble oppfylt. Dette skjedde så mektig at det også skjedde tegn og mirakler, noe som kanskje kunne skje fremdeles - ja Guds makt kunne gjøre det... Men det er de usynlige, indre mirakler i Ånden som er klarest for oss. Hvorledes dette skjer, kan de som har mottatt og fått bevist dem fortelle. Det var bedre å erfare dette enn det kan uttrykkes med ord. De som er forberedt ved troen på ordet, kalt til Herrens tjeneste, og har fått lengsel, ønsker og kjærlighetens brann til Gud, de blir av Helligåden salvet og overveldet av det veldige vær som trenger inn i deres hjertehus. De blir oppfylt av Guds kraft, og den setter seg som ild på tungen. Den blir ny ved kjærlighetens flamme som ikke bare fortærer og tar bort alle syndige og unyttige ord, men også lar tungen bli drevet av Åndens gave som gis den uten grenser. Tungen gis i overflod å tale ordet og alle åndelige tungemål eller forskjellige uttrykk. De kan forklare Skriften, overbevise om Guds rettferdige vrede over synden og Guds nåde imot dem som omvender seg. Disiplene ble alle fylt av Helligånden og begynte å tale i andre tingemål ettersom Ånden gav dem. Denne gaven blir skjenket i overflod av Guds Ånd når Herren ser at menneskene kan tåle å bære den.

Hans Nielsen Hauge (1771-1824), Norges store vekkelsesleder i boken "Den Christelige Lære" fra 1800.

Hold meg tett inntil Deg, Jesus!

I natt fulgte jeg ei redd jente til sykehuset, og det var vondt å etterlate henne der. Hun så på meg med øyne fulle av angst, spørrende og undrende. Hva skjer? Lar du meg bli her? Blant fremmede mennesker jeg ikke kjenner, mennesker jeg aldri har møtt? Du skalv da du la deg, så trett, så uendelig trett. Jeg kjente tårene komme, som de gjør nå, når disse linjene skrives. Jeg kjenner ropet inne i meg: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud - du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro." (Salme 22,2-3) Akkurat nå har jeg ingen svar å gi, bare et rop. Lidelsen er en gåte. Hvorfor skal du ha det så vondt? Hvorfor skal du plages så ille? For 20 år siden ble jeg pappa for første gang. Til ei skjønn lita jente. Så liten og vever. Jeg holdt deg i armene mine, rugget deg i søvn. I natt holdt jeg rundt deg, knuget deg inntil meg, og gav deg den varmeste klemmen jeg kunne gi. Jeg vet du klynger deg til Jesus i natt, skjelvende av angst, og som ingen annen kan Han stryke deg ømt over håret og hviske hvor inderlig Han elsker deg. Pass på jenta mi, i natt Jesus, pass godt på jenta mi! Hos Deg er hun trygg. Men jeg undres, Herre, jeg virkelig undres, hvorfor hun må lide slik. Det hadde vært mye greiere om det var meg som hadde det slik. Men ikke barnet mitt, Herre, hun som er blitt ei ung dame som skal begynne på livet. Men jeg overlater henne til deg, Herre - jeg vet at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare.

En forsamling i vekst med en tydelig Jesusbegeistring

I formiddag talte jeg i Toten Frikirke på Raufoss, en forsamling vår familie føler oss hjemme i. Jeg har talt her ved flere anledninger, og blir alltid godt tatt imot. Toten frikirke har de senere årene opplevd en fin tilvekst. De har satset mye på Alpha og Teleioskurs, og eldsteråd og diakoner har begynt å reise sammen på retreater. Sjelesorgorganisasjonen Helhet gjennom Kristus, arrangerer også kurs i denne menigheten. Min kone og jeg deltok nylig på et av disse, og det var virkelig fint. Pastorparet Else og Ivar Johnsen (til venstre på første rekke), er godt likt, er åpne og rause og er tydelig glad i Jesus. Vi setter stor pris på dem, og er glad for å være deres venner. I dag sang vi også en av sangene som pastoren har skrevet, og satt melodi til. Det er også noe som er spesielt ved denne forsamlingen. Pastorparet har virkelig en tjeneste i lovsang. Det finnes flere lovsangsgrupper og solister. I formiddag var gudstjenesten bygget opp rundt Kristuskransen. For hver perle stanset vi opp med velvalgte sanger, syndsbekjennelse, trosbekjennelse og bønner. Det er første gangen jeg har vært med på å bruke Kristuskransen på denne måten. Det gav virkelig mersmak! Toten frikirke har en flott blanding av unge og gamle, er en bevisst misjonsforsamling hvor det bes for misjonærene i hver eneste gudstjeneste og hvor livsnær lovsang er med på å løfte opp Jesu-navnet. Forsamlingen har også et svært godt mannskor, kalt Mænsing, og det drives et godt barne- og ungdomsarbeide. Toten frikirke samler seg rundt visjonen: Velkommen hjem! I denne forsamlingen har vi funnet mange gode venner, og det er alltid en glede å preke her. I formiddag talte jeg over en av lesetekstene i forbindelse med 3. søndag i faste, nemlig Sakarja 12,10, om nådens og bønnens Ånd. Bildet viser medlemmer av eldsterådet, samt diakoner, sammen med pastorparet og ungdomspastoren.

Lesning i fastetiden: Jeg er verdens lys

Jesus utstråler bare lys. I Ham er lyset fullkomment. "Jeg er verdens lys." Hos Jesus finnes ikke spor av truende skyer eller uværsstormer. Ikke noe mørke, sønderflenget av lyn. Ja, selv ikke halvmørke finner vi der. Alt i jesus eier krystallets klarhet uten derfor å utelukke dets skarphet, til smerte for den som rammes av den. Omkring Jesus finnes ingen tragedier, fordi det ikke finnes noe problem som forblir uten løsning. Det vanskelige for disiplene er ikke å kjenne det de skal gjøre, men å ha styrke til å gjennomføre det. Det man kaller den menneskelige tilværelsens tragedie, forsvinner i Jesu rene lys. Har man sett lyset, kan man også vandre i lyset. Ved forklarelsen ble Jesu klær "skinnende" og av en slik hvithet at "ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite." Beskuelsen av Jesus, ja, selv det personlige bildet som vi danner os av Ham, er uadskillelig fra dette inntrykket av lys, av hvithet og av strålende renhet.

Jesus, Du uendelighetens hav! Havet som blåner så dypt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagssolens glød. Gavet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg Deg, Herre, inntil Din skikkelse forsvinner inn i Din Faders herlighet...

Hva skjedde ved forklarelsen? Mesteren som levde med sine disipler og hvis utseende de var fortrolig med, synes med ett å bli forvandlet, innesvøpt i strålende lys. Men også oss er det undertiden gitt å motta et nytt og overveldende inntrykk av Jesus. Et inntrykk som gjennomryster oss. Det dreier seg ikke om en legemlig visjon av Frelseren som den som i århundrenes løp ble enkeltes, kanskje manges, privilegium. Men det hender undertiden at Jesu nærvær når ned til dypet i oss, bryter inn over oss og griper oss. Vi aner Hans lys uten å se det, eller rettere, vi fornemmer det på forhånd. Omtrent som når vi merker at morgensolen trenger seg inn gjennom våre søvntunge øyelokk. Mesteren hvis vanlige utseende er så mildt og ydmykt, får oss til å skjelve ved kontakten med Hans makt. Dette er forklarelsens øyeblikk. Hebreerne kjente ikke noe annet guddommelig lys enn ildstøtten som førte dem gjennom ørkenen. Det begrensede og midlertidige lys. Lyset for et folk og en epoke. Jesus sier om seg selv at Han er "verdens lys". Det evige, altomfattende lys. Det som "opplyser ethvert menneske som kommer til verden." Velsignet være Du, Herre, for at Ditt lys virker i alle sjeler og for at det gjenfinnes - selv når det er brutt- i alle raser, i alle troende.

En munk fra Østkirken

Til minne om Jack Frost - en mentors død

Sent i går gikk jeg den beskjeden jeg hadde fryktet. Pastor Jack Frost døde mandag denne uken, bare 54 år gammel etter en hard kamp mot kreftsykdommen som rammet ham for en tid tilbake. Få, om noen, fikk slik betydning for mitt forhold til Gud som min far, som nettopp Jack Frost. Gjennom sin undervisning åpnet han mine øyne for Guds farskjærlighet, at jeg er elsket også når jeg feiler og ikke får det til! Han lærte meg til å hvile i Gud, i Kristi forsoningsverk, og gjennom Jacks undervisning så jeg meg selv på Pappas fang, og opplevde min himmelske Fars helbredende berøring. Jack Frost lærte meg betydningen av det greske ordet "phileo", som betyr demonstrert kjærlighet. Gud var ikke lenger fjern, men nær og ville dele samfunn med meg. Jack Frost fikk menn til å åpne seg for Guds farskjærlighet - hvor mange har ikke grått i hans armer! Det er med et stort vemod jeg nå tenker på at vi ikke lenger skal høre hans varme stemme, kjenne hans favntak, lese hans artikler og bøker. Jack som hadde så mye ugjort, så mye mer å gi. Det himmelske regnestykket har jeg aldri forstått - hvorfor Gud henter noen hjem bare 54 år gamle, seks år eldre enn meg selv! Denne dagen har vært tung etter at jeg fikk vite at Jack er død, men jeg vet at når han lukket sine trette øyne - etter en rastløs natt, hvor han sèg inn i koma, for aldri mer å våkne, var han fri fra smertene. Han lukket sine øyne her i tiden, og åpnet dem i evigheten og så inn i ansiktet til Ham som Jack elsket mer enn noen annen, Jesus! Vi står fattige tilbake, men himmelen er sannelig blitt rikere. Selv ble jeg sittende med Bibelen min på fanget, og lese Salme 88. Det er en bønn om redning i dyp nød, skrevet av Korahs barn. I vers 10 heter det: "Mitt øye er sorgfullt av prøvelser, jeg har påkalt deg, Herre, hver dag. Jeg har rakt ut mine hender til deg." Det er slik jeg ser Jack for meg nå: Knelende løfter han sine hender opp til Pappa, for at Han skal ta ham opp i Sine armer. Hvilken trygghet vi har i Gud, også i prøvelsens og dødens stund.

Evangeliet i sin reneste form

Nok en gang vender jeg meg til Romerbrevet i min daglige bibelesning. Denne gangen skal jeg ha med meg dr.theol Norvald Yri som veileder. Han har skrevet en oversettelse og tolkning av Romerbrevets åtte første kapitler, som jeg gleder meg til å ta fatt på. Jeg holder Norvald Yri for å være en av Norges fremste nålevende bibellærere. Han er ansatt ved Fjellhaug skoler i Oslo, og har vært misjonær og lærer i teologi i Etiopia og Tanzania og tjenestegjort som misjonssekretær for Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Latin Amerika. Hvorfor studere Romerbrevet enda en gang? Martin Luther betegnet Romerbrevet som "Det nye testamentes hovedbok og evangeliet i dets reneste form." Luther sa videre: "Det fortjener ikke bare at enhver kristen lærer det utenat, men at han også gjør det til gjenstand for sin daglige betraktning. Det bør være hans daglige brød. Den som har denne epistel i sitt hjerte, han har også Det gamle testamentes lys og kraft i seg." Melanchton, Luthers medarbeider, anså Romerbrevet for å være av så stor betydning at han med egen hånd skrev det av ordrett to ganger for å bli kjent med brevets innhold. Om Johannes Crystostomos sies det at han to ganger i uken lot Romerbrevet leses opp for seg, og en Guds mann i England sa i en av sine prekener: "En god 'romer' er en uovervinnelig kristen og en skrekk for djevelen." Den anerkjente pastoren og bibellæreren H.A. Ironside har sagt: "Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektenes forløsning." Om betydningen av dette brev sier bibellæreren Godet blant annet: "Da brevet ble skrevet var det for menigheten et ord i rette tid. Hver gang det i tidenes løp er blitt satt på den hedersplass det tilkommer, har det innviet en ny æra." Jeg tar fatt på Romerbrevet og Yris bok av ulike årsaker: 1) Fordi jeg enda en gang vil studere nærmere selve grunnsannhetene om frelsen i Jesus. Dette er nemlig selve grunnvollen en må bygge sitt trosliv på. 2) Jeg vil se nærmere på forholdet mellom lov og evangelium. Dette er svært aktuelt i dagens situasjon i Norge, med en viss pastor i Oslo som snakker med store bokstaver om en ny reformasjon. 3) Jeg vil se hvordan en eminent og meget kapabel bibellærer som Norvald Yri oversetter og tolker dette viktige læreskrift som finnes i vår Bibel. Bildet som følger dagens blogg er den personlige Bibelen til John Wycliffe, som sørget for at England fikk sin første bibeloversettelse på vanlig språk. For den som er interessert i Norvald Yri's bok, så heter den: Guds ja. ISBN 82-994921-0-6. Den er utgitt på eget forlag, og kan skaffes via Bok og Media, eller direkte via forfatteren: Norvald Yri, Postboks 19, 1912 Enebakk.

Lesning i fastetiden: Herre, åpenbar Deg for meg

Det mennesket som går helt opp i et arbeide, enten det er for å sette seg inn i det eller for å videreføre en annens arbeid, eller det er for å skape et selvstendig verk - det menneske begrenser seg, blir 'enklere' og samler seg mot ett eneste mål. I en viss forstand murer han seg inne i det arbeide han er opptatt med. Slik forholder det seg også med den som vil lære Jesus å kjenne. Vi må lukke oss selv inne i Jesus og i Ham alle de andre, alt det øvrige. Gjennom det vil vårt kjennskap usynlig, som nåde, stråle tilbake på verden.

Herre, jeg er trett av å spekulere over Deg og diskutere Din person. Jeg har lest tilstrekkelig, hørt nok og talt nok. Jeg vil ganske enkelte gjerne være Deg nær. La meg lukke bøkene, så ikke noe annet mer skal komme mellom oss. La meg komme til Deg! La meg oppslukes av Ditt nærvær, fortape meg i det, så bare Ditt hjerte taler til mitt hjerte. Men Herre, hvordan skal mitt hjerte kunne lytte til Ditt, når kloke og skriftlærde strides om Ditt navn? Overdøver ikke larmen av Deres stemmer det du hvisker til meg i lønndom? Jeg gjentar Marias ord i haven: 'De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham. Si meg hvor de har lagt Ham, så vil jeg ta Ham med meg.' Jeg vil også gjerne ta Deg med meg, Herre Jesus. Langt bort fra undervisningsantaltenes tumulter og de lærdes diskusjoner. Langt bort fra all misunnelsen og alt naget og den bitre tretten mellom disiplene om hvem som er størst. Langt bort for å tilbe Deg, se Deg, tale med Deg. Dette nærvær, dette inderlige samvær som jeg lengter etter, kan jeg finne hos Deg, Herre. Du kan gi Deg til kjenne for meg uten at dette nye samværet direkte har sammenheng med fortiden. Du kan også gjøre Ditt jordiske liv nærværende, aktuelt og nytt for meg. Du kan selv skrive et 'Jesu liv', på en gang gammelt og nytt, i min sjel. Herre, åpenbar Deg for meg som Evangeliets Jesus, men også som den som fyller mitt liv her og nå. En munk fra Østkirken

Jesus helbrederen

Helbredelse opptar mine tanker for tiden. Av ulike årsaker. Når vi leser vårt Nye testamente, oppdager vi raskt at en stor andel av evangeliene beskriver helbredelser som Jesus har gjort. I Evangeliet etter Markus handler 209 vers av i alt 666 om Jesu undergjerninger, altså i overkant av 39 prosent av hele evangeliet! Hvis vi ser nærmere på de første 10 kapitlene, og unngår de lange avsnittene som omhandler lidelseshistorien, så omhandler 200 av 425 vers helbredelser. Det skulle bli noe slikt som 40 prosent. Nå er ikke andelen like stor i de andre evangeliene, men dette er nok til å slå fast at evangelieforfatterne har ansett Jesu undergjerninger som svært viktige. Evangeliet etter Johannes er blant annet bygget rundt temaet "tegn", hvor de aller fleste nettopp handler om helbredelse. Når vi leser disse beretningene om helbredelser og under, så ser vi tydelig at Jesus brukte mye tid på å helbrede mennesker. Og det er også tydelig at evangelieforfatterne anså historiene om disse helbredelsene som del av de gode nyhetene som Jesus var kommet for å bringe folket. Vi må også huske at disse evangeliene er skrevet med den primære hensikt at ufrelste gjennom dem skal bli frelst, ikke for å trøste eller oppmuntre de hellige! At vi blir trøstet og oppmuntret ved å lese disse underberetningene kommer som et pluss. Når jeg har lest disse underberetningene i det siste har jeg stilt meg spørsmålet: Hvorfor helbredet Jesus de syke? Til nå har jeg funnet fire årsaker til dette:

1. Fordi Han var Messias.

Profetien i Jesaja 53 er en av flere profetier om Jesus i Jesaja-boken. Her står det blant annet: "Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." (v.4-5) Det er denne profetien evangelisten Matteus henviser til i Matt 8,17, og som han ser oppfylt med Jesu helbredelsestjeneste. Men vel så viktig som Jesaja 53 er Jes 61,1-2 som Jesus leser fra i synagogen i Nasaret. Disse versene er blitt kalt Jesu trontale eller programereklæring. Her heter det blant annet: "forkynne evangeliet for fattige, han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri.." (Luk 4,18)

2. Fordi Jesus var en profet

Flere ganger i evangeliene så ser vi en tydelig forbindelse mellom profetiske ord og profetiske handlinger, og dette er i god tråd med den profetiske tradisjonen vi finner beskrevet i Det gamle testamente. Profetene i Den gamle pakt talte ikke bare ord, de demonstrerte også kraftgjerninger i praksis. Vi ser dette tydelig i livene til profetene Elia og Elisja. Den samaritanske kvinnen anså Jesus å være en profet. "Herre, jeg ser at du er en profet!" (Joh 4,19)

3. Jesus helbreder fordi Han er full av medlidenhet

"Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem.." (Matt 9,36) "Han kjente inderlig medynk med dem og helbredet de syke blant dem." (Matt 14,14).

4. Jesus helbreder fordi Han er Guds Sønn

Helbredelsene må ses som en del av Jesu guddomsbevis. Han var ikke bare menneske, men også Guds Sønn. Jeg tror det likevel er rett å si at Jesus helbredet de syke fordi Han var Guds Sønn, ikke for å bevise at Han var det. Det er en forskjell her.

Lesning i fastetiden: Guds nærvær fører til stillhet

Når Gud vil tale til folket sitt, fører Han det ut i ørkenen. Ørkenen er stillhetens sted. Der kan Gud lettere gjøre seg hørt. Men Gud taler ikke bare i stillhet. Det Han sier er også stillhetens ord og føder en dyp stillhet. Da disiplene hadde sett Jesu herlighet på fjellet, ble de fylt av taushet. "Disiplene tidde med dette og sa den gang ingenting til noen." (Luk 9,36) Maria er vel det aller vakreste eksemplet på den tausheten Guds nærvær kan skape i et menneske. Alt det ufattelige som har skjedd med henne, gjemmer Maria i sitt hjerte, og hun grunner på det. (Luk 2,19-51) Straks Gud begynner å virke i deg, skaper Han stillhet og taushet i ditt indre. Hvis du er villig til å legge ditt eget til side, kommer du til å få oppleve denne stillheten. Når du prøver å be av egen kraft, kan dine fantasier, tanker og forestillinger lett lage bråk. Men når Gud finner en åpen dør i ditt indre, stilner dette bråket. Den mystiske teologien taler av og til om et "ligatur". Det er opprinnelig et medisinsk uttrykk som betyr gjensnøring og avstegning av blodårer. Overført på mystikken betyr det at Gud knyter for vårt indre krefter, de blir grepet og tatt til fange av Hans taushet. I den mystiske bønnen legger Gud virkelig beslag på oss. Vi tvinges til taushet i hele oss. Den tause kjærligheten er det språket Gud forstår aller best.

Wilfrid Stinissen, karmelittmunk.

Helbredelse i Oldkirken

Helbredelse og undergjerninger har fulgt kirken siden den ble grunnlagt. Apostlenes gjerninger er full av eksempler på at mennesker ble helbredet ved bønn. Helbredelse fulgte også tiden etter apostlenes død. Vi har mange vitnesbyrd om dette fra Oldkirken. I "Hyrden" av Hemas sies at det ikke bare er en glede å helbrede syke, men det er også en stor synd ikke å gjøre det (når en kjenner helbredelsens vei). Justin Martyr (død ca 166) taler om nådegaver til å helbrede, og om kristne som helbreder syke i Jesu navn. Teofilus av Antiokia ser på den guddommelige helbredelse som et bevis for den kraft som kommer fra den oppstandne og levende Frelser, og som nå er virksom på den fysiske natur. Ireneus (død 202) skriver i sin bok "Mot kjetterne", at kjetterne (han nevner særlig gnostikerne) visstnok kunne gjøre underfulle ting. Men det skjedde ved en kraft som er mindre enn Guds og motsatt denne. Og ved nærmere undersøkelse fant han at de ikke kunne gjøre slike helbredelser som de kristne. Han nevner så mange eksempler på helbredelsesunder. "Blinde får sitt syn, døve sin hørsel, svake, lamme, ja, alle slags sykdommer blir helbredet, og alle slags demoner blir drevet ut. Slik under hender daglig." Han omtaler også de metoder de følger:

1. Håndspåleggelse

2. Direkte bønn til Herren

3. Bruken av "Vår Herre Jesu Kristi navn."

4. I hele kirken, i de forskjellige lokalmenigheter skjedde det også oppvekkelse fra de døde etter mye faste og bønn. Men kirken ba ikke for oppvekkelse av døde uten at det var god grunn for det. Men var grunnen tilstrekkelig, så var også makten til å gjøre det, like tilstrekkelig.

5. To ganger nevner Ireneus at det ikke måtte tas betaling for helbredelsesarbeid. "Det er ikke mulig å nevne alle de gaver som kirken har fått ta imot fra Gud i Jesu Kristi navn, og som den bruker til hedningenes beste uten å ta noen erstatning fra dem. Kirken harr tatt imot dem av Gud fritt og for intet, derfor tjener den med dem for intet."

Origenes og Tertullian

Origenes (kirkefar, omkring år 250) nevner at mange grekere og barbarer tror at Jesus lever og at det finnes folk som vitner om at de i Hans navn helbreder syke. Det finnes også mange eksempler på helbredelse etter salving med olje i Herrens navn, sier han. Tertullian (kirkefar, omkring år 200), skriver at keiser Severus var blitt helbredet ved salving av olje i Herrens navn ved den kristne Prokulus, og mange personer i den øvre samfunnsklasse var blitt helbredet. "Og disse vitnesbyrd er ikke bare sirkulasjon av fantastiske historier, men de er bevist ved offisielle kilder." Den hellige Partenius som var biskop omkring år 335-355, ba engang under tårer for en stakkars lam, giktbrudden mann. Han ble salvet og bedt for og ble umiddelbart helbredet, så han sto opp og kunne gå hjem. Den hellige Markarius (død 395) og den hellige Martin (død 385) forteller også om underfulle helbredelser.

Helbredelsesliturgi

Interessant er det også å legge merke til hvordan bønnen om helbredelse hadde en naturlig plass i enkelte av de liturgier som er bevart fra de første århundrer. I den hellige Markus' liturgi heter det: "Se i nåde til oss, o herre, og leg de syke iblant ditt folk. Befri dem og oss, o Herre, fra all sykdom og driv bort fra oss svakhetens ånd. O. Herre, legen for både kropp og sjel, Dy som har omsorg for alt kjød, se ned til oss og leg med din frelsende kraft all sykdom, både legemlig og sjelelig. Løs de fangne, leg de syke."

Liv av døde - et resultat av å velsigne jødene

I går skrev jeg om den rene, og den urene strømmen som har fulgt kirkens historie, når det gjelder jødene, og siden 1948 også når det gjelder Eretz Israel. Robert Murray M'Cheyne er et lysende eksempel på en mann som sto midt i den rene strømmen. Robert Murray M'Cheyne var kjent for sin gudfryktighet. Han bad ofte med tårer, og forkynte med tårer. Historien forteller at bare hans nærvær kunne ofte overbevise mennesker som deres synd, og hans liv åpenbarte Herrens tilgivelse. Han var pastor for den presbyterianske menigheten St.Peter's i Dundee i Skottland. Da jeg var på Shetland for å tale på den transatlantiske bønnekonferansen, var jeg så heldig å finne reisedagboken til M'Cheyne og Andrew Bonar, fra deres reise i Israel i 1839, i den kristne bokhandelen i Lerwick. Etter at M'Cheyne kom hjem fra denne reisen, forkynte han et budskap fra Rom 1,16 kalt: "Vår forpliktelse overfor Israel." Budskapet hans var ganske enkelt: "At evangeliet først skulle forkynnes for jødene." Hvorfor det? M'Cheyne gav fire gode grunner for det: 1) Fordi dommen vil begynne med dem. 2) Det ligner Gud først og fremst å bry seg om jødene. 3) Fordi det er en forunderlig åpning for å forkynne evangeliet til jødene over hele verden. 4) Fordi de vil gi liv til den døde verden. Disse presbyterianerne var overbevist om at hvis de velsignet Israel, så ville de selv bli velsignet. I 1839 brøt det ut vekkelse i den skotske byen Kilsyth, som en følge av forkynnelsen til William C. Burns. Robert Murray M'Cheyne var overbevist om at årsaken til denne vekkelsen skyldes fem forhold. Det hadde vært mye bønn, faste, offer og en mektig forkynnelse av korset. Men det var noe mer: 1839 var året for misjonsoppdraget blant jødene i Israel! Det var derfor den spesielle velsignelsen kom. M'Cheyne var sikker på at dette kom til å bli et vanlig mønster: Frelse for det jødiske folk betydde gjenopprettelse for menigheten. Andrew Bonar, som reiste sammen med M'Cheyne, og selv var pastor for en presbyteriansk menighet i Perthshire og i Glasgow, sa følgende i en tale holdt i 1889: "Israel er 'den evige nasjon' som skal bli liv av døde for alle nasjoner. Og det sikre profetiske ord sier at 'Han som spredte Israel, skal også samle dem.' 'Jeg vil gi dem ett hjerte og en sjel, så de kan frykte meg for evig.' 'Jeg vil fryde meg over dem, og jeg vil plante dem i deres eget land, av hele mitt hjerte og av hele min sjel.' Kronet med sitt største håp, skal menigheten triumfere med sin Herre, og jorden skal feire høytid, når Israel blir gjenopprettet.' M'Cheyne trodde at om vi skulle evangelisere "slik Gud ville vi skulle - skulle vi ikke bare spre lyset til alle kanter, men gi det først til jødene." Da ville vi få oppleve den samme åndsutgytelsen i vår tid og i vårt land, som han var vitne til i Kilsyth i 1839: "Da skal Gud gjenopprette sitt verk midt i disse årene. Hele vårt land skal bli forfrisket, slik Kilsyth er blitt. Spindelvev av uenighet skal bli feid ut fra våre helligdommer, sjalusi og misunnelse i våre menigheter skal bli vendt til harmonisk lovsang, og våre egne sjeler skal bli som vannrike hager."

Dagens bilde er hentet fra båten Exodus som kom med jøder til havnen i Haifa i 1947.

En ren og en uren strøm

Helt fra den aller første tiden som kristen, ble det lagt ned i mitt hjerte en kjærlighet til Israel og det jødiske folk. En klokker i Den norske kirke har mye av æren for det. Rolf Danielsen tok oss ungdommer med hjem, og underviste oss fra Den Hellige Skrift om det profetiske ord og om Guds pakter som gjelder for Guds utvalgte folk. Bladet Karmel Israels Nytt ble jeg kjent med tidlig på 1970-tallet, og fulgte ivrig med på det som skjedde i Israel. Tidlig ble også min store interesse for kirkehistorie vakt, og jeg husker enda i dag hvilket inntrykk erstatningsteologien, og kirkens svik mot sin jødiske arv, hadde på meg. I går ble jeg sittende å tenke på hvor takknemlig jeg er fordi Gud åpnet mine øyne for betydningen av Israel, paktene og det profetiske ord og for de menneskene som var redskaper til å hjelpe meg til å se disse tingene i Guds ord. Jeg har allerede nevnt Rolf Danielsen, som var klokker i Hunn kirke. Andre som må nevnes er Per Faye-Hansen, Derek Prince, Lance Lambert, Corrie ten Boom, Mor Basilea Schlink, Art Katz, Sverre Kornmo, Erling Strøm, Thoralf Gilbrant, Arthur Berg, Rees Howells. Det er interessant å se at det gjennom kirkens historie har gått to strømmer. På den ene siden det jeg vil kalle den urene strømmen, eller erstatningsteologien. På den andre siden den rene strømmen, representert ved ulike mennesker som velsignet og talte vel om Israel, og som var profetiske og så frem til at Gud skulle oppfylle sitt ord og sine løfter til Israels land og folk. Erstatningsteologien nøret opp om jødehatet, og legitimerte kirkens forfølgelse og drap av jøder, pogromer og Hitlers masseutryddelse i de forferdelige tilintetgjørlsesleirene. Martin Luthers hat mot jødene er velkjent. Mindre kjent er kanskje den lutherske teologen Gerhard Kittels jødehat. Gerhard Kittel er ingen hvemsomhelst. Han var en av de mest kjente ekspertene på Det nye testamente i sin tid. Hans teologiske ordbok til Det nye testamente finnes på hyllene i så å si hvert eneste teologiske seminar verden over, og brukes den dag i dag. I 1933 skrev denne teologen en bok hvor han beskrev hvordan hans hjemland Tyskland måtte takle "jøde-spørsmålet". Utryddelse ville ifølge Kittel være upraktisk. Sionisme kom overhode ikke på tale. Assimilasjon ville være den verste av alle løsninger. Det ville forderve den germanske rase! I stedet burde jødene, i følge Kittel, akseptere diskriminering og vanry som sin lodd i livet. De skulle behandles som "gjester" i et fremmed land, andreklasses gjester og adskilt. Slike uttalelser av en kristen teolog, med et slikt ry som Kittel har, er til å bli kvalm av!
Den rene strømmen
Hvor velsignet er det da ikke å lese om den rene strømmen! Om John Owen, den største av de puritanske teologene, som levde fra 1616-1683. I Owens levetid fantes det ikke snev av håp eller mulighet for at jødene skulle få komme tilbake til sitt land. Men John Owen trodde på Skriften. Han skrev: "Jødene skal bli samlet fra alle deler av jorden, der de er spredt, og de skal bringes tilbake til sitt hjemland." I forbindelse med deres betydning i Guds plan, skrev Owen disse bemerkelsesverdige ordene: "Det finnes ikke noe løfte noe sted om at det skal oppreises et rike for Herren Jesus Kristus i denne verden, uten at det enten er uttrykt eller klart indikert at begynnelsen til det må være hos jødene." Robert Leighton, en samtidig med John Owen, skrev følgende: "De glemmer et hovedpoeng med menighetens herlighet, de som ikke ber daglig om omvendelse for jødene... Det er ingen tvil om at det jødiske folk enda en gang skal få befaling om å reise seg i stråleglans, og deres tilbakekomst skal bli til rikdom for hedningene. (Rom 11,12) Og dette skal bli en herligere tid enn Guds menighet noen gang har sett." Samuel Rutherford, den puritaner som er husket best for sin kjærlighet til Herren, åpnet sitt hjerte i de hundrevis av brev som han skrev. Charles H. Spurgeon sa følgende om disse brevene: "Når vi er døde og borte, bør verden få vite at Spurgeon betraktet Rutherfords brev som noe av det mest inspirerte som finnes blant skrifter som er utelukkende menneskelige." Hva var det som gjorde Rutherfords skrifter så spesielle? Han hadde en dyp kjærlighet til Jesus, og han kjente sin Frelsers hjertelag. Fordi Jesus elsket sine egne, elsket Rutherford dem også. Han visste at jødene hadde en spesiell plass i Guds rike. Dette skrev Rutherford blant annet: "Jeg kunne holdt meg utenfor himmelen i mange år for å se den seirende og triumferende Herre utføre denne ene profeterte delen av sin sjels-erobrende kjærlighet, nemlig at Han henter inn i sitt rike den store søster, menigheten av jødene.... Å, for en glede og en herlighet jeg ville regnet dette som, om min himmel skulle bli utsatt til jeg fikk lov til å være vitne til det herlige bryllupet, og se Kristus ikle seg herligheten fra den siste bruden Han vies til, og Hans siste ekteskapelige kjærlighet på jorden. Når Han skal utvide sitt kjærlighets-leie, og sette det på toppen av fjellene, og hente til seg den eldre søster, jødene, og fylden av hedningene." Bortsette fra Jesu gjenkomst til jorden, kunne ikke Rutherford tenke seg noe mer herlig enn Israels gjenopprettelse: "Tenk å få se dette synet, bortsett fra Jesu gjenkomst i skyene, det herligste! Våre eldre brødre, jødene, og Kristus vil falle hverandre om halsen og kysse hverandre! De har lenge vært avskåret. De vil være gode mot hverandre når de møtes. Å, for en dag! Å, for en etterlengtet og herlig soloppgang! Å, herlige Jesus, la meg se det synet som vil være som liv av døde, Du og Ditt eldgamle folk i gjensidig omfavnelse." (fortsettes)

Lesning i fastetiden: Utsyn og mørke

"Redsel kom over ham - et stort mørke." (1.Mos 15,12) Når Gud gir en av sine hellige et syn, setter Han ham likesom under skyggen av sin hånd; da skal den hellige være stille og lytte. Der er et slags mørke som kommer av overskudd av lys, der er det tid til å lytte. I 1.Mosebok 16 finner vi et eksempel på hvorledes vi skal lytte til et godt råd når det er mørkt, istedenfor å vente på at Gud skal sende lyset. Når Gud gir oss et syn, og det så blir mørkt, skal du vente. Gud vil føye deg inn i samklang med synet som Han gav deg, hvis du vil vente til Hans tid kommer. Prøv aldri å hjelpe Gud til å fullføre sitt ord. Abraham levde 13 år i taushet; i de årene ble all selvsikkerhet brutt, det var ikke noen mulighet tilbake for å stole på at den naturlige fornuft skulle føre fram. Disse taushetens år var en tid ikke i misnøye, men i lydighet. Stram deg ikke selv opp til glede og freidighet, men stol på Gud. Har jeg noen tillit til kjødet? Eller er jeg ferdig med all tillit til meg selv, til Guds menn og kvinner, til bøker og bønner og ekstaser? Er min tillit bygd på Gud selv og ikke på Hans velsignelser? "Jeg er Gud, den allmektige." (1.Mos 17,1) El-Shaddai, den faderlige og moderlige Gud. Det eneste som vi alle blir lært opp til, er til å vite at Gud er virkelig. Så snart Gud blir en virkelighet for oss, blir andre mennesker til skygger. Ingenting som andre hellige gjør eller sier kan forstyrre ham som er bygd opp på Gud.

Oswald Chambers i andaktsboken: Alt for Ham. Bildet er fra Athos i Hellas.

Lesning i fastetiden: Hva søker dere?

Å være Jesu samtidige! Hvert ord av en evangelisk beretning er for meg en samtidig begivenhet som også kan forlenges helt inn i evigheten. Den er noe annet enn en tildragelse i fortiden, som jeg kan gjenfremkalle. For meg er den i det gitte øyeblikk en overbevisende kjennsgjerning som hører med til mitt liv. Frelserens ord og gjerninger hører til historien i den forstand at de hører med i en historisk sammenheng og fant sted i tiden. Allikevel rager de opp over tiden og historien, akkurat som Gudmennesket overskrider alle menneskelige grenser. Bundet til fortiden er de dog fri fra fortiden. De er samtidige begivenheter for enhver. De åpner døren for oss inn til fremtiden. Til de to Johannesdisiplene som følger Ham i taushet, sier Jesus: 'Hva søker dere?' De svarer: 'Mester, hvor oppholder du deg?' De søker ikke noe, men Noen, en person. De ønsker ikke bare å få vite hvor Jesus går, men hvor Han bor. Det er deres livs ønske til stadighet og uforanderlig å få være hos Jesus. De ønsker mer enn et flyktig møte. Helt fra første side plasserer apostlenes historie på den måten Jesus i sentrum. Hva jeg søker er ikke en moralsk fullkommenhet. Ikke en sammenhengende eller forlokkende verdensanskuelse, ja, ikke en gang den eller den gaven eller de og de guddommelige nådegaver. Hva jeg søker, er personen Jesus Kristus. Det spørsmålet Jesus stiller soldatene som kommer for å pågripe Ham: 'Hvem søker dere?' minner om spørsmålet til de første disiplene: 'Hva søker dere?' Ordene: 'Alle leter etter deg,' som disiplene en dag sa til Jesus, har ennå gyldighet. Noen søker Jesus for å slutte seg til Ham, andre for å uskadeliggjøre Ham. Om disse to gruppene i det minste hadde vært klart adskilt! Men dessverre, som de syndige mennesker vi er, hører vi snart til den ene, snart til den andre gruppen. Jesus sier ikke: 'Jeg viser deg veien'. Han sier:'Jeg er veien.' Han sier ikke: 'Jeg vil lære dere sannheten'. Han sier: 'Jeg er sannheten'. Han sier ikke: 'Jeg gir dere livet'. Han sier: 'Jeg er livet'. Den hellige Paulus taler ofte om Jesus med lignende uttrykk: Kristus er mitt liv, Han er vår helliggjørelse, vår rettferdighet. Vi kan tale om Jesus med substantiver fordi Han er selve substansen i alle goder, i alle gaver. I Jesus er en levende person trådt i lovens sted. Det er ikke lenger på grunn av et skrevet bud at jeg avskyr mord og ekteskapsbrudd, men fordi en person, Jesus Kristus, har talt og levd og har dødd på en måte som for all fremtid gjør Ham til det uforanderlige, det evige forbildet. Jesus oppfylte loven, men gjør den samtidig fullkommen. Akkurat som elven som strømmer ut i havet: Hver eneste av dens vanndråper er stadig til stede i havets skjød, men elven som sådan, den eksisterer ikke mer. Enhver som har forstått denne forandring vil definere problemene i Hans ord ut fra en spesiell kristen forståelse, nemlig: I Kristus. Når Paulus advarer de kristne mot et usedelig liv, er han ikke opptatt av moralske betraktninger over renheten. Han spør bare om Kristi lemmer vil gjøre seg til en skjøges lemmer. Han taler ikke om sjelens udødelighet, men sier at vårt håp var forgjeves om ikke Kristus hadde stått opp.

Fader Lev Gillet eller En munk fra Østkirken, som han også kalte seg.

Fortellingen om en kurdisk mor

Tidlig om morgenen 1.nyttårsdag ble jeg sittende i bilen, mens tårene rant. Jeg lyttet til den svensk-kurdiske journalisten Mustafa Can, i samtale med Solveig Bøhle i programmet "Vilkårsløs kjærlighet og et løfte om morgendagen". I Norge er Mustafa Can fremdeles nokså ukjent, men i Sverige ble han med ett rikskjendis over natten, da han i et radioprogram fortalte sin mors historie. Hun fødte 15 barn, men bare 8 levde opp. Familien kom til Sverige da Mustafa Can var seks år. Faren tilhørte gruppen billig arbeidskraft som ble lokket til Europa da industrieventyret satte fart etter andre verdenskrig. I Sverige så alle sjalet, men ikke kvinnen som bar det. Mustafa Can fortalte sin mors historie sommeren 2003, og det berørte lytterne så sterkt at sentralbordet i Sveriges Radio brøt sammen. Våren 2006 kom boken “Tätt intill dagarna. Berättelsen om min mor”. Boken fikk strålende anmeldelser, og første opplag ble utsolgt første dagene i bokhandelen. Mustafa Can har fått flere priser for sin journalistik. Nylig fikk han også årets "gullpenna", en høythengende pris som deles ut av svenske publicistklubben. I går var jeg så heldig å få låne "Tätt inntill dagarna". Jeg bad mitt lokalbibliotek om å skaffe den. Jeg klarer ikke å legge den fra meg. Den er usedvanlig velskrevet, den rører meg på dypet, og Mustafa Can har denne sjeldne evnen at han skriver så billedlig at man formelig deltar i selve handlingem. Det er en stille, var, men samtidig dramatisk historie som Mustafa Can gir oss del i. Hvem var denne kvinnen som var hans mor? Hun var troende muslim, noe sønnen ikke er. Hun bærer på sin dype sorg etter de mange barnas død. Vi møter henne i det fremmede landet, Sverige. Vi møter fordommene, ensomheten, den sterke hjemlengselen. Dette er en bok til å bli klok av, og den burde leses av alle som ønsker å bli bedre kjent med våre nye landsmenn. Vi er selv så utrolig priviligerte å være beste venner med en kurdisk familie på tre.

La meg gi den en aldri så liten smakebit på hvordan Mustafa Can skriver: "Kära mor, jag kyssar dine händer og vilar mitt hovud i ditt knä, där du sitter i skuggan av ett mullbärsträd och njuter av den himmelska friden. Lussna nu til mina ord - om du är den omtänksamma moder jag trodde dig vara. Ingen kommer at störa oss, alla andra i familjen sover..." Jeg vil gjerne anbefale denne boken på det varmeste. Inntil noen finner på å oversette den til norsk, les den svenske originalen. Få bokhandelen din til å bestille den, eller lån den på biblioteket!

Les denne svært viktige boken!

Denne boken er en av de aller viktigste bøker som er blitt skrevet! I 1986 oversatte den daværende pastoren i Den evangeliske lutherske frikirke, Oddvar Moi, denne boken til norsk, som har den meget talende engelske tittelen: The Great Evangelical Disaster. Oddvar Moi, som i dag er katolsk prest, har på sin blog tatt den frem igjen og påpekt dens fortsatte aktualitet. Jeg skulle ønske et norsk forlag kunne ha utgitt den på nytt, med et oppdatert forord. Forfatteren, den meget anerkjente evangelikale lederen, Francis Schaeffer døde av kreft for noen år siden. Skjebnetime tar for seg den begredelige utviklingen vi har sett i kristenheten de siste årene, med et frafall fra Guds ord. Francis Schaeffer tar for seg alle kompromissene og all tilpassningen som er blitt gjort, for å tekkes tidsånden. Schaeffer er veldig tydelig i sitt syn på Bibelen, som han karakteriserer som ufeilbarlig. Han skriver følgende: "Betyr det noe at vi holder Bibelen for å være ufeilbarlig? Enormt mye. Da får Bibelen nemlig være det den skal være: Guds ord og derfor også absolutt, objektiv sannhet. Da behøver vi ikke og må ikke bli fanget av vår kulturs stadige omskiftninger. De som ikke mener at Bibelen er ufeilbarlig har ikke denne styrken. Til en viss grad er de nødt til å forandre seg i takt med den falne, foranderlige kulturen de lever i. Da vil også Bibelen måtte bli forandret for å stadig kunne passe med de skiftende moteretningene og den vil ikke lenger være den faste autoriteten som kan dømme og stå imot alle omskiftninger." (side 45-46) Videre skriver han: "Å stå for sannheten fører med seg konfrontasjon. Sannheten krever konfrontasjon, i kjærlighet, men likevel konfrontasjon. Hvis vår første reaksjon alltid er å tilpasse oss det andre sier, så er det noe galt fatt. På samme måte som hellighet uten kjærlighet ikke er Guds form for hellighet, så er heller ikke kjærlighet uten hellighet, inklusiv konfrontasjon når det er nødvendig, Guds form for kjærlighet. For Gud er både hellig og kjærlig." (side 49) Det siste burde jo være en selvfølgelighet for den som leser Bibelen, men er slett ikke det lenger. Schaeffer hevder i denne boken at selve fundamentet vårt er i ferd med å svikte, og årsaken til det, er at vi svikter i vår tro på Guds ord som den eneste ufeilbarlige, autoritative, guddommelig inspirerte og alltid gyldige ord. Om du ikke har denne boken i bokhyllen ulest, så bør du låne den på biblioteket eller skaffe den via et antikvariat. Den bør finnes frem igjen og studeres nøye av alle bilbeltro kristne i denne nasjonen!

En ny og moderne Benedikts regel del VII

7. Kombiner frihet og fellesskap

Gud har skapt hvert eneste menneske til et unikt individ, med karaktertrekk og talenter som ingen andre har, eller vil noensinne få, og med en hensikt i livet som ingen andre personer har eller vil få. Og hvert eneste menneske er blitt utstyrt av Gud fra skapelsen av med en fullstendig fri vilje, som aldri kan tvinges eller ignoreres. På samme måte er det også sant at hvert menneskelig individ er skapt av Gud til å leve i fellesskap med andre mennesker. Vi er ikke bare helt frie og unike, men vi er også helt avhengige av hverandre. Erfaringene som den menneskelige historien har vist oss, er at om vi ikke aksepterer fellesskapets gave, så mister vi også raskt gaven med å være et enkeltstående individ. Aksepterer vi ikke den menneskelige individualitetens gave så vil våre fellesskap svekkes og dø. Gjør det til kommunitetens oppgave å utruste de enkelte individer kommuniteten består av. Og la hvert eneste individ som kommuniteten består av, se det som sin oppgave å utruste fellesskapet som vedkommende er en del av. Det er ingen motsetning i dette. De som legger sterkest vekt på sin individualitet er alltid de som bygger de sterkeste fellesskapene. Og de sterkeste kommunitetene er alltid de som har de medlemmene som fastholder sin individualitet. Omfavn friheten som en mulighet til å tjene. Hvis du konsekvent vil gjøre det valget, så vil du kunne glede deg over sann frihet, for frihet består ikke i fraværet av å holde igjen, men ved å velge livgivende mål og ha muligheten til å oppnå de målene. Vokt dere hele tiden mot individualisme av alle slag. Ved å handle sammen kan dere forvandle verden. Men du vil gjøre verden bare mer fragmentert og voldelig hvis du slår deg sammen med de som idylliserer det isolerte individs selvstyre. Men vokt dere også mot alle former for kollektivisme. Den er en like stor trussel mot fremgangsrikt fellesskap som individualismen, og kan i sin tid ødelegge kommuniteten. Omfavn muligheten til å arbeide sammen, og se det som en gave, ikke som en byrde. La din kommunitet bli et eksempel for alle, i både Kirken og i verden, at enkelt personer blir mer fulle av kraft og mer frie, når de er befridd fra individualismens knusende byrde. Se på deg selv som celler i en kropp - små i seg selv når de ses alene, men essensielle når de ses i sammenheng med andre. (Fortsettes) Bildet er hentet fra kirkekaffen i en Mennonittkirke.

Lesning i fastetiden: Herre, lær oss å be

Pastor Fred A. Hartley III er forfatteren til boken "Alt ved bønn", biografien om bønnepioneren Armin Gesswein. Han er pastor for Lilburn Alliance Church utenfor Atlanta, Georgia USA, og internasjonal leder av College of Prayer, en bønnebevegelse som nå er plantet på fire kontinenter. Hartley har skrevet flere bøker om bønn. Fra hans undervisning har jeg hentet følgende, som jeg håper skal være til velsignelse for bloggens mange bedende venner: Se scenen for deg: Disiplene holder til i skyggene, og slår hverandre stillferdig på skuldrene og hvisker til hverandre: "Se på Ham, se på måten Han ber på. Har du sett noe lignende? Hvordan gjør Han det?" Det var ganske innlysende at Jesu bønneliv lå på et høyere nivå enn det de tidligere hadde sett før. Men dette i tankene leser vi: 'Det skjedde at han var et sted og bad. Da han holdt opp, sa en av hans disipler til ham: Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler.' (Luk 11,1) Vi lærer flere viktige ting bare av dette ene verset, som omhandler Jesu liv:

a) Bønn var noe mer enn noe Jesus gjorde, det var en livsstil.

b) Måten Jesus bad på var bemerkelsesverdig annerledes

c) Døperen Johannes var så oppsatt på å trene sine disipler i å be at dette ryktes om ham.

d) Jesu bønneliv var så smittsomt at det dro disiplene til seg og de spiste av Hans hånd.

Disiplene gav respons til Jesus med fem enkle ord: 'Herre, lær oss å be.' Enkle ord men med stor rekkevidde. Faktum er at min venn og mentor, Armin Gesswein, ganske ofte sa følgende: 'Det finnes ingen viktigere bønn vi noensinne kan be enn disse fem ordene.' Så kunne han forklare: 'Disse fem ordene former den viktigste bønnen vi noensinne kan be fordi når vi lærer å be, så kan vi motta alt det Gud ønsker at vi skal ha.' Siden det bare er fem små ord, la oss se nøye på dem:

Herre: Ingen er bedre kvalifisert til å lære oss å be enn Jesus selv. Hver gang vi ber, ber Han oss om å bruke Hans navn. (Joh 15,16) Han er selve Mester-bederen. Selv i dag ber Han non stop. (Hebr7,25)

Lær: La oss likesågodt innrømme det: Ingen av oss er født bedere. Vi trenger alle hjelp. Jesu disipler trengte hjelp. (Luk 11,1) Selv den store apostelen Paulus innrømmet at han trengte hjelp. (Rom 8,6 og v.26) Jesus - Mesterlæreren er godt utrustet til å lære oss å be.

Oss: Det er interessant å legge merke til at denne bønnen står i flertall. Det utelukker ikke at vi kan be hver for oss. Jesus lærer oss betydningen av å ha sitt eget lønnkammer. (Matt 6) Men Han lærer oss oftere betydningen av å be sammen med noen, i bønnegrupper og med bønnevenner. Felles bønn er noe Gud har for alle som tror.

Å be: Disiplene spurte aldri Jesus om å lære dem å preke, undervise, helbrede, gjøre undergjerninger eller døpe. De bad Ham aldri om å gi dem et seminar i ledelse eller økonomibehandling. Det eneste de ba Ham om var en bønneskole. Legg også merke til at de ba ikke: 'Herre, vis oss hvordan vi skal be.' De var ikke ute etter teorier, men virkelighet. De ba ikke om en notatbok de kunne sette i bokhylla, de ønsket en sunn vane som kunne influere deres liv.

Fred A. Hartleys bok: Alt ved bønn, kan bestilles via: www.frihet.no

Lesestykker i fastetiden: Om gudsfrykten

Gudsfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning. Dens natur kan ikke forklares av psykologien. Den har ingenting felles med dyrisk redsel. Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: redselen for å vise seg uverdig Gud som åpenbarer seg for oss i det lys som aldri går ned. Denne hellige frykt befrir oss fra all slags jordisk frykt. Våre fedre, disse Åndens uredde tjenere, drog ut i ørkenen - noe som forekommer den dag i dag - og levde der blant ville dyr og giftige slanger i en fattigdom som nåtidens mennesker ikke kan gjøre seg noen forestilling om. Dette gjorde de for å være fri til å gråte over sin store avstand til den Gud som de elsket. Alle kan ikke forstå hvordan det er mulig for åndelige mennesker, som forlater alt i denne verden, å kunne gråte like mye, om enn ikke mer, enn en mor gråter ved sin eneste sønns grav. Enemittene gråter når de begrunner den dype avgrunnen inne i seg - "kunnskapen om det onde" har dype røtter som man ikke kan rykke opp av egen kraft. For den som ikke har lært å kjenne denne sjelstilstanden forblir det for alltid ubegripelig. Om dette mysterium ikke er åpenbart for alle kommer det ikke av at Gud skulle gjøre "forskjell på mennesker" (Apgj 10,34), men på at denne nåde skjenkes bare til den som selv setter sin lit til Kristus-Gud. Men denne nåden er også en gave fra Guds kjærlighet, uten den springer ingen tårer fram.

Arkimandrit Sofrony (1896-1993)