Helbredelse og undergjerninger har fulgt kirken siden den ble grunnlagt. Apostlenes gjerninger er full av eksempler på at mennesker ble helbredet ved bønn. Helbredelse fulgte også tiden etter apostlenes død. Vi har mange vitnesbyrd om dette fra Oldkirken. I "Hyrden" av Hemas sies at det ikke bare er en glede å helbrede syke, men det er også en stor synd ikke å gjøre det (når en kjenner helbredelsens vei). Justin Martyr (død ca 166) taler om nådegaver til å helbrede, og om kristne som helbreder syke i Jesu navn. Teofilus av Antiokia ser på den guddommelige helbredelse som et bevis for den kraft som kommer fra den oppstandne og levende Frelser, og som nå er virksom på den fysiske natur. Ireneus (død 202) skriver i sin bok "Mot kjetterne", at kjetterne (han nevner særlig gnostikerne) visstnok kunne gjøre underfulle ting. Men det skjedde ved en kraft som er mindre enn Guds og motsatt denne. Og ved nærmere undersøkelse fant han at de ikke kunne gjøre slike helbredelser som de kristne. Han nevner så mange eksempler på helbredelsesunder. "Blinde får sitt syn, døve sin hørsel, svake, lamme, ja, alle slags sykdommer blir helbredet, og alle slags demoner blir drevet ut. Slik under hender daglig." Han omtaler også de metoder de følger:
1. Håndspåleggelse
2. Direkte bønn til Herren
3. Bruken av "Vår Herre Jesu Kristi navn."
4. I hele kirken, i de forskjellige lokalmenigheter skjedde det også oppvekkelse fra de døde etter mye faste og bønn. Men kirken ba ikke for oppvekkelse av døde uten at det var god grunn for det. Men var grunnen tilstrekkelig, så var også makten til å gjøre det, like tilstrekkelig.
5. To ganger nevner Ireneus at det ikke måtte tas betaling for helbredelsesarbeid. "Det er ikke mulig å nevne alle de gaver som kirken har fått ta imot fra Gud i Jesu Kristi navn, og som den bruker til hedningenes beste uten å ta noen erstatning fra dem. Kirken harr tatt imot dem av Gud fritt og for intet, derfor tjener den med dem for intet."
Origenes og Tertullian
Origenes (kirkefar, omkring år 250) nevner at mange grekere og barbarer tror at Jesus lever og at det finnes folk som vitner om at de i Hans navn helbreder syke. Det finnes også mange eksempler på helbredelse etter salving med olje i Herrens navn, sier han. Tertullian (kirkefar, omkring år 200), skriver at keiser Severus var blitt helbredet ved salving av olje i Herrens navn ved den kristne Prokulus, og mange personer i den øvre samfunnsklasse var blitt helbredet. "Og disse vitnesbyrd er ikke bare sirkulasjon av fantastiske historier, men de er bevist ved offisielle kilder." Den hellige Partenius som var biskop omkring år 335-355, ba engang under tårer for en stakkars lam, giktbrudden mann. Han ble salvet og bedt for og ble umiddelbart helbredet, så han sto opp og kunne gå hjem. Den hellige Markarius (død 395) og den hellige Martin (død 385) forteller også om underfulle helbredelser.
Helbredelsesliturgi
Interessant er det også å legge merke til hvordan bønnen om helbredelse hadde en naturlig plass i enkelte av de liturgier som er bevart fra de første århundrer. I den hellige Markus' liturgi heter det: "Se i nåde til oss, o herre, og leg de syke iblant ditt folk. Befri dem og oss, o Herre, fra all sykdom og driv bort fra oss svakhetens ånd. O. Herre, legen for både kropp og sjel, Dy som har omsorg for alt kjød, se ned til oss og leg med din frelsende kraft all sykdom, både legemlig og sjelelig. Løs de fangne, leg de syke."
7 kommentarer:
Det er nok sant at gjennom hele oldkirken - ja, hele kirkens historie - har det vært tegn, under og helbredelser. De eksemplene du nevner, kan derfor utfylles med flere.
Samtidig er det viktig å utfylle dette litt. For det virker som om helbredelser og mirakuløse gjerninger etter hvert avtok.
Origenes skrev ca år 248: "Den Hellige Ånd ga tegn på sitt nærvær i begynnelsen av Kristi tjeneste. Og etter sin himmelfart, ga han enda flere. Men siden den tid har disse tegnene avtatt, skjønt der er ennå spor av Hans nærvær i noen få som har fått sine sjeler runset av evangeliet, og sine handlinger regulert av dets innflytelse."
Origenes skriver også: "Paulus også, i listen over nådegaver gitt av God, plasserte først 'visdommens ord'. For det andre, som noe mindre viktig, er det 'kunnskapens ord'. For det tredje, og lavere ned, er det 'tro'. Og fordi han anså 'ordet' høyere enn mirakuløse krefter, plasserte han av den grunn utføring av miraklet og helbredelsens gaver på et lavere plan enn ordets gaver."
Det ser ut til at under og helbredelser fortsatte, men altså i mindre grad enn før. Kirken anerkjente hele tiden de guddommelige helbredelsene, men anså mer og mer at disse ikke lenger var så viktige i forhold til forkynnelsen av Guds ord. Det virker som om de forkynte Guds ord med stor kraft og overbevisning, og mange kom til tro. Men etter hvert stivnet mye av kirken til. Dermed hadde man mistet såvel Åndens kraft i forkynnelsen som Åndens kraft til under og helbredelser. I vår tid trenger vi å vekke opp igjen begge deler.
Helbredelse ved bønn har alltid vært et tema som har opptatt meg. Det virker som om der evangeliet går fram (nybrottsarbeid) skjer dette stadig. Et eksempel på det er Terje Liverød's misjon (WOM) i Nordre Nigeria, Niger og Mauritania. Han forteller i sine nyhetsbrev om svært mange helbredelser, det er "dagligdags". Arbeidet foregår i muslimske områder, med sterk motstand og mye åndskamp. Der det trenges "sterk medisin", gir Gud det som behøves. Interesserte kan finne mer om dette på: www.wom.no
Jeg er så enig, så enig, Dagfinn. Vi trenger å vekke opp igjen Åndens kraft i både forkynnelsen, som Åndens kraft til under og helbredelser. Kanskje dette kunne være et tema i Patristisk Forum som du har tatt initiativet til? Jeg lengter etter å se mer av Guds kraft iblant oss. Det er så mange syke, og jeg kjenner på stor maktesløshet. Jeg skulle så gjerne se min datter frisk. Hun er i Herrens hender, jeg vet det. Men det er så vondt å se henne så syk i perioder. I lang tid har jeg lagt alt dette som har med helbredelse på hylla. Orket ikke mer. Men nå er det vekket en lengsel i meg etter å se dette i våre sammenhenger. Ikke den billige utgaven med amerikansk glitter og stas. Men det virkelige. Hva tenker du om dette?
Jeg føler med deg, Bjørn Olav, i det du forteller om din datter. Personlig forrettet jeg nylig i en begravelse der en ung mor på 33 år døde etter seks års kamp mot kreften. Mange hadde bedt mye. Vi tror nok det var med på å forlenge hennes liv. Men likevel.
I Patristisk Forum her i Halden hadde vi ønsket å ta opp et tema om Den Hellige Ånds kraft, men fikk det ikke til denne gangen. Men jeg håper vi kan få det til en annen gang.
Forøvrig er jeg snart ferdig med en kronikk med tilbakeblikk på 1907, med pinsevekkelsen som kom, men også en karismatisk vekkelse i Ålesund Frikirke med bl.a. tungetale og helbredelse. Jeg synes det er interessant at slike ting var sterkt til stede i Frikirken for 100 år siden. I dag er ikke tungetale uvanlig (i alle fall ikke privat), og mange ber om helbredelse. Men det skulle vært mer synlig. Jeg ønsker i alle fall å peke på vår egen historie, og at vi kan hente inspirasjon derfra.
Jeg minnes stadig et vers av en sang Emil Gustafson skrev: "Hvor underlig er du i alt hva du gjør, hvem kan dine veier forstå.." Joni, den unge amerikanske jenta, som ble lam etter en stupeulykke, har vært til stor hjelp i vår datters og min egen sykdom. Hva slags budskap har Gud til mennesker med kroniske, "uhelbredelige" sykdommer? En ting er å bli helbredet for bagatellmessige ting, noe annet er å se mennesker bære svære lidelser, uten at de tilsynelatende blir friske. Den forhenværende katolikken, Francis MacNutt har skrevet en bok, som er oversatt til svensk med tittelen: "Helandets mysterium." Jeg har tatt den frem igjen nå, og skal lese den nok en gang. MacNutt skrev nylig en bok hvor han beskriver det han kaller kirkens største tyveri. Med det mener han at kirken er frarøvet noe den har fått fra Gud, nemlig helbredelsens tjeneste. Ellers setter jeg stor pris på at du henter frem igjen viktige ting fra din egen kirkes historie. Jeg ser frem til å lese det du har skrevet.
Jeg ser at du fortsetter på din blogg å skrive om helbredelse. Men jeg vil legge til et par kommentarer til det du skrev her. For det første har jeg nå lagt ut på min hjemmeside en kronikk jeg har sendt til Vårt Land og Budbæreren om Frikirken og frembruddet av pinsevekkelsen i 1907. Håper det også kommer på trykk i bladene. Her har jeg ikke kommet så mye inn på helbredelsene ved handelsreisende og forstander Johannes G. Jensen. Men i referatene fra den gang fortelles det om mange helbredelser. Dette skjedde ikke bare i Ålesund, men også andre steder. Jensen var senere forstander også i min menighet her i Halden. Hans sønn skrev et brev til meg for noen år siden og fortalte at de hadde et rituale hjemme at når folk kunne gå hjem uten mer bruk for sine krykker av tre, ble krykkene hogget opp og stablet i en haug i kjelleren.
Men i møte med sykdom og helbredelse, står vi overfor mange ting vi ikke får til å gå helt opp. Du skriver at "En ting er å bli helbredet fra bagatellmessige ting ..". Men hvorfor hender det da at noen blir helbredet fra småting, mens folk med store sykdommer ikke blir helbredet? Jeg husker en konferanse i Gøteborg i 1990 med bl.a. John Wimber. Det ble talt en del om helbredelser. Ved siden av meg var en gruppe i bønn. Plutselig bryter en ung jente ut i jubel og glede. Da jeg spurte hva det var, omfavnet hun meg og sa at hun var blitt helbredet fra plattfothet!! Dette var faktisk en av de ting John Wimber hadde nevnt som eksempel på at man kunne bli helbredet fra. Etterpå traff jeg en annen pastor i Frikirken. Han hadde irritert seg over at Wimber hadde snakket om slike bagateller som plattfothet. Ja, vi kan nok tenke slik fornuftsmessig. Men vi forstår ikke alt ved helbredelse, og forstår ikke alt ved Gud. Vår oppgave er å be - i tro - og stole på Gud hva som enn skjer eller ikke skjer.
Jeg mener ikke å bagatelisere sykdom. Vondt i armen kan være veldig vondt. Men jeg har også forundret meg over dette, at noen blir helbredet for "små" ting, mens mennesker med alvorlige sykdommer og lidelser ikke blir det. Men det skjer selvsagt det også! Jeg var selv med på en konferanse med Wimber i Tyskland for en del år siden. Tema var nettopp helbredelse. Jeg ble sterkt grepet av det jeg både så, og hørte. Wimber talte så "alminnelig". Her var det ingen stor fakter eller hysteri. Mens han stod der og talte om Jesu Kristi kors, ble han flere ganger avbrutt av mennesker som ropte ut: "Jeg kan se!" eller "Jeg kan høre!" Og folk kom frem for å vitne om hvordan Gud hadde grepet inn i deres liv på dramatisk måte.
Jeg tror vi trenger å bli mer frimodige når det gjelder å be for de syke. For en del år siden besøkte jeg en baptistmenighet, hvor jeg inviterte frem til forbønn for syke. Etter møtet kom pastoren til meg og sa: Dette har jeg aldri gjort før. Hvordan gjør du det når du salver mennesker? Han hadde vært pastor i en mannsalder, og aldri salvet og bedt for noen syke. Mange andre pastorer har senere fortalt meg det samme. Det er sikkert mange årsaker til dette. Kanskje vi burde oppmuntre hverandre til å våge?
Legg inn en kommentar