Frans av Assisi og gleden, del I

Det fortelles en historie om Frans av Assisi, da han skulle i audiens hos paven. Hans biograf, og tidlige etterfølger, Thomas av Calano, forteller hva som skjedde: "Han talte med en slik iver at han knappest kunne legge bånd på seg av bare glede. Når han uttalte ordene med sin munn rørte han samtidig føttene som i en dans." Så var da også gleden et kjennetegn på broder Frans og hans spiritualitet. En av hans mange biografer forteller hvordan Frans ble overveldet av den stille musikken fra en lutt. "Den hellige faderen nøt slik av lifligheten i denne vellydende melodi at han trodde at han befant seg i en annen verden." En gang hendte det at en av hans medbrødre fikk se Frans når han gav utløp for sin overveldende glede. "Iblant oppførte Frans seg på følgende måte: Når Åndens liflige melodi steg opp fra hans indre begynte han å uttrykke seg på fransk. Når hans øre oppfattet den guddommelige hvisking som kom til ham fra det skjulte, så fløt det frem en gledessang hos ham på fransk. I blant kunne vi se hvordan han tok opp en pinne fra bakken og la den over venstrearmen, og strøk høyrearmen over den, som om han spilte fiolin. Han lot som om han spilte, samtidig som han sang om sin Herre på fransk. All denne glede og henrykning sluttet ofte med tårer." Den hellige Bonaventura forteller oss følgende: "Når Frans nå var fri fra alle bånd til de jordiske begjær forlot han byen. Fri var han og uten bekymringer i verden, og skogen gjenlød av hans lovsanger til Gud." En kveld når det ble enda tydeligere at Frans ikke hadde lenge igjen å leve, ba han en bønn av ydmyk overgivelse og stille fortrøstning. Morgenen etterpå våknet han med hodet fullt av melodier, som ble til "Solsangen", eller Skapningens lovsang, et enesteående uttrykk for hans hengivenhet til Gud og for hans dype respekt for skapningen.

Allerhøyeste, allmektige, gode Herre,

din er all lov, pris, ære og all velsignelse.

Deg alene, allerhøyeste, tilkommer de

og intet menneske er verdig til å nevne ditt navn.

Lovet være du, min Herre,

med alle dine skapninger,

især herr broder sol, for han er dagen

og ved ham gir du oss lys.

Og han er vakker og strålende med stor glans.

Av deg, allerhøyeste, er han et bilde.

Lovet være du, min Herre,

for søster måne og stjernene.

På himmelen har du skapt dem,

klare og kostelige og vakre.

Lovet være du, min Herre, for broder vind

og for luften og skyene og godt vær

og allslags vær.

Ved dem holder du dine skapninger oppe.

Lovet være du, min Herre, for broder ild.

Ved ham opplyser du natten

og han er vakker og liflig og kraftig og sterk.

Lovet være du, min Herre,

for vår søster, moder jord,

som nærer oss og bærer oss

og frembringer alle slags frukter

og fargerike blomster og gress.

Lovet være du, min Herre, for dem

som tilgir av kjærlighet til deg

og bærer svakhet og trengsel.

Salige de som bærer det i fred.

for av deg, allerhøyeste, vil de bli kronet.

Lovet være du, min Herre,

for vår søster, den legemlige død,

som ingen levende kan unnslippe.

Ve dem som dør i dødssynd.

Salige de som døden finner innesluttet

i din allerhelligste vilje,

for dem kan den annen død ikke gjøre noe ondt.

Lov og pris min Herre

og takk ham og tjen ham i stor ydmykhet.