En stadig vandring inn mot Guds hjerte

I det siste har jeg tenkt slik: Bønn er en stadig vandring inn mot Guds hjerte. Jeg finner denne tanken igjen hos mange av kirkens Kristusmystikere. I følge Johannes av Korset er kontemplasjon, "intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det." (Johannes av Korset: Sjelens dunkla natt, side 55-56). Bønn er nemlig ikke noe vi gjør, men noe vi er. Det står et forunderlig ord i Salme 109,4: "..men jeg er bare bønn.." (Norsk Bibel 1988) Den beste definisjonen på bønn synes jeg Ole Hallesby har: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesby sier at "bønn er en tilstand i vårt hjerte, en sinnstilstand, en bestemt hjerteinnstilling til Gud, som han i sin himmel straks kjenner som bønn, som et rop til hans hjerte. Om den formes i ord eller ikke, betyr ikke noe for Gud, men bare for oss." Det skjer noe nytt og avgjørende for vårt bønnelivs utvikling når Gud helt og holdent tar over roret. Hemmeligheten, som det tar lang tid å lære, ligger skjult i apostelen Paulus' ord: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, med Kristus lever i meg." (Gal 2,20) Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne.