Gudsfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning. Dens natur kan ikke forklares av psykologien. Den har ingenting felles med dyrisk redsel. Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: redselen for å vise seg uverdig Gud som åpenbarer seg for oss i det lys som aldri går ned. Denne hellige frykt befrir oss fra all slags jordisk frykt. Våre fedre, disse Åndens uredde tjenere, drog ut i ørkenen - noe som forekommer den dag i dag - og levde der blant ville dyr og giftige slanger i en fattigdom som nåtidens mennesker ikke kan gjøre seg noen forestilling om. Dette gjorde de for å være fri til å gråte over sin store avstand til den Gud som de elsket. Alle kan ikke forstå hvordan det er mulig for åndelige mennesker, som forlater alt i denne verden, å kunne gråte like mye, om enn ikke mer, enn en mor gråter ved sin eneste sønns grav. Enemittene gråter når de begrunner den dype avgrunnen inne i seg - "kunnskapen om det onde" har dype røtter som man ikke kan rykke opp av egen kraft. For den som ikke har lært å kjenne denne sjelstilstanden forblir det for alltid ubegripelig. Om dette mysterium ikke er åpenbart for alle kommer det ikke av at Gud skulle gjøre "forskjell på mennesker" (Apgj 10,34), men på at denne nåde skjenkes bare til den som selv setter sin lit til Kristus-Gud. Men denne nåden er også en gave fra Guds kjærlighet, uten den springer ingen tårer fram.
Arkimandrit Sofrony (1896-1993)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar