Det pågår en ganske intens debatt i ulike fora når det gjelder forståelsen av lov og evangelium. Gjelder de 10 bud lenger, for oss som er kristne? I den forbindelse har jeg tenkt på to ting de siste dagene. Det ene er et svært interessant spørsmål som en god venn av meg stilte:
Hvilket av de 10 bud kan du bryte med Guds velsignelse?
Det andre er disse ordene av Jesus selv: "Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal være stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket." (Matt 5,19-20) For sammenhengens skyld siterer jeg hva Gud Herren gav oss, når Han gav oss De 10 bud:
De ti bud: Gud talte alle disse ord: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder enn meg. 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, 6 men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri. 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. 11 For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig. 12 Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg. 13 Du skal ikke slå i hjel. 14 Du skal ikke bryte ekteskapet. 15 Du skal ikke stjele. 16 Du skal ikke vitne falskt mot din neste. 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.
18 kommentarer:
sabbatsbudet, og billedforbudet ihvertfall.
Når det er nevnt sier ikke noen at essensen i de 10 bud ikke er videreført.
Hva som sies er at de 10 bud som sådanne ikke er viderført.
Alikevel videreføres det meste i det dobbelte kjærlighetsbud, men da i lys av Åndens nye liv, og ikke tekniske bud og regler.
Jeg tror faktisk det er mye missforståelser mellom "lov og evangelium" folka, og "nåden alene" folka.
Faktisk er de fleste i den radikale nådebevegelsen (for å akseptere Ulf Ekmans sjargong) jeg har møtt veldig opptatt av helligjørelse, men perspektvet er at vi vokser i nåde, og åndens nye liv som har gitt oss del i en ny, gudommelig natur.
De er også mest opptatt av EGEN helligjørelse. Ikke først og fremst å forkynne om helligjørels, eller påtvinge andre den med bud, regler og "formaninger" i den Norske forstand av ordet.
Det spesielle med nådebudskapet er jo at det driver til, og skaper en vilje til helligjørelse.
Lov, bud, regler og "hellighetsforkynnelse" driver derimot til synd. Slik jeg ser det.
Mvh.
Lars
Det er interessante observasjoner Lars kommer med. Du har sikkert rett i, at det kan være misforståelser mellom disse to gruppene. Det er også godt å høre at folk som tilhører denne radikale nådebevegelsen, eller crazy grace som Ulf Ekman også kaller det, er opptatt av hellighet. Men jeg har også møtt de som sier at nå er alt lov, at det ikke er så farlig med å være tro mot ektefelle, som synes det er ok å misbruke Herrens navn. Som sier at det ikke er så farlig om man dropper å be, eller lese i Bibelen, eller gå på møter. Å faste er helt utdatert, for det er bare "svett" kristendom, et uttrykk Åleskjær bruker. Jeg møter dette i flere av de sammenhengene hvor jeg underviser eller forkynner, og det er i mange ulike sammenhenger. Så det er ikke ubetinget slik at "nådebudskapet driver til, og skaper helliggjørelse." Når budskapet oppfattes slik er jeg redd det heller fører til frafall fra troen og den første kjærligheten til Jesus. Men takk for det verdifulle innspillet.
Det som ikke nevnes i din artikkel, men som også forekommer meg betenkelig, er oppsplittingen av bøkene i NT hvor det blir hevdet at evangeliene og visse brev først og fremst gjelder jødene, og at Paulus er skrevet for hedningekristne. Dermed risikerer man å sette den historiske Jesus opp mot en åndelige Jesus.
Tankene går også til Markion som fjernet de delene av Bibelen som ikke passet inn i hans Gudssyn
Christianculture:
Spennende tema du tar opp.
Personlig mener jeg vi langt oftere setter den historiske Jesus opp mot den oppstandne Jesus. (eller "åndelige Jesus" som du sier)
Budskapet om korset har noen ganger overskygget budskapet om oppstandelsen, og den oppstandne Jesus.
Om vi kun kjenner den historiske Jesus, og ikke ser at nå taler han fra himmelen står vi i fare for å bomme grovt.
Det skal her nevnes at jeg selv mener at vi i visse spørsmål må ta hensyn til hva han talte på jorden under visse forutsetninger, og hva han hovedsaklig gjennom Paulus taler fra himmelen.
Ikke glem Jesus på jordenm i Israel før oppstandelsen sa følgende:
«Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.»
Det er også temmelig tydelig at det kom som en overaskelse på disiplene at evangeliet var for andre enn jødene, og at de som ville ta del i det ikke måtte bli jøder med omskjæring o.l.
Budskapet om evangeliet for hedningene ble først åpenbart gjennom Paulus.
Før dette var dette ukjent for hele den kristne kirke.
Budskapet når Jesus ble fød var:
"«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren."
Igjen var det en hemmelighet at Jesus kom for andre enn jødene.
Når det gjelder sammenligningen med Markion synes jeg den er for drøy, og ikke bidrar konstruktiv til debatten all den tid det som var galt med Markion ikke er å finne hos den radikale nådeforkynnelsen.
F. eks Åleskjær har til det kjedsommelige understreket at han fullt og helt står på Timoteus sine ord:
"Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, 17 så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning."
Men på samme tid som at ikke allt i GT er ment til oss, er ikke alt Jesus sa på jorden sagt til oss.
Faktisk er jo motsetningen til Åleskjær en slags erstatningsteologi.
Jeg mener dermed at å si at Åleskjær oppstykker Bibelen er like saklig som å si at når du hevder at ikke tempelforskriftene gjelder for oss i dag så deler du opp skriften.
mvh.
Lars
Lars
Du sier:
Om vi kun kjenner den historiske Jesus, og ikke ser at nå taler han fra himmelen står vi i fare for å bomme grovt.
Helt enig i det du sier, men det gjelder begge veier. For det å møte den oppstandne Jesus, må resultere i Jesu etterfølgelse. Det åndelige livet må komme til uttrykk i denne verden.
Vedrørende mmin henvisning til Markion beklager jeg å ha uttrykkt meg klossete. Jeg mener selvfølgelig ikke at Åleskjær kan sammenlignes med Markion som sådan. Markion forkynte f.eks. et gnostisk budskap med to guder.
Men visse elementer av det han sto for gir assiasjoner til denne oppsplittingen av Bibelens budskap.
Magnus Malm sier f. eks i sin svært gode bok "I lammets tegn":
"I tillegg til dette tok Markion med seg Paulus lære om loven og nåden Resultatet ble at den Gud som stiller krav til menneskene ble rensket ut,mens den Gud som tilgir alt ble tilbake. Ut fra dette gudsbilde tok Markion like godt og sensurerte bort hele Det Gamle Testamenetet samt deler av Det nye. Det han sto igjen med var, 10 Paulusbrevpluss et frisert Lukasevangelium."
Og f. eks. peker boken "Encyclopedia of heresies and heretics" på likheter i forkynnelsen mellom Markion og dispensjonalismen:
"Marcion`s teaching have points of similarity with the docrtine of dispensationalism, as taught by som later protestants such as J.N. Darby...both saw hat one law had been made for he Jews , and that Christians lived under a different law ( of dispensation) that of grace."
Åges forkynnelse ser for meg ut til å ligge tett opp til Hyperdispensjonalismen.
Når det gjelder nåden kontra loven er det verd å merke seg at allerede på Luthers tid ble et lignende budskap forsøk forkynt av Johannes Agricola. Og som Luther tok et oppgjør med.
Et spørsmål som jeg synes er interessant i forhold til denne forkynnelsen er ikke bare hva Bibelen sier eller ikke sier, men også f. eks hvordan kirkefedrene forhold seg til evangeliene og budskapet om loven og nåden. Hvordan har man sett på dette ellers i historien også i de protestantisker og evangeliske kirkene. Har denne måten å se Bibelen på en forankring i historien, eller er det noe Gud plutselig fant det for godt å åpenbare for noen nå?
Jeg mener selfølgelig ikke at man skal sette tradisjonen over skriften, men man bør heller ikke ukritisk svelge enhver ny åpenbaring heller.
Dersom denne måten å se Bibeln på ikke har noe forankring i kirkens historie så synes jeg det er betenkelig.
Det kunne vært interessant å fått en kommentar fra Bjørn Olav angående dette.
Nå beklager jeg om jeg har startet en diskusjon som Bjørn Olav mener hører hjemme et annet sted.
Men inntil videre tar jeg meg friheten av å fortsette.
Når det gjelder Åleskjær som jo er den opphavet til diskusjonen vi har i dag er han ingen hyperdispensasjonalist.
Vi har derimot flere av dem i Norge som Oskar Edin Indergaard, og Lilleby som også har litt forskjellige perspektiver på det.
http://www.gracepano.com/ - Lillebys hjemmeside.
Ellers så er jo dispensasjonalismen en svært utbredt lære som bla. er dominerende blant sørstatsbaptistene, USAs største evangelikale kirkesamfunn som skjeldent av den grunn blir beksyldt for markionisme, eller å forkaste deler av Bibelen.
Problemet er at folk oppfatter begrept mye snevrere enn det i virkeligheten er.
Mvh.
Lars
Sammenligningen med Johannes Agricola er forsåvidt langt mer aktuell, men også der har man også ganske store forskjeller.
Slik jeg har forstått det hevdet Johannes Agricola at ikke-kristne var under den jødiske tilbudsloven, men at kristne var fri fra loven.
Åleskjær sier at hedningene har aldri vært under denne loven før, eller etter korset om jeg forstår han rett.
Og dermed er det ikke så mye mer enn forkastelse av moseloven, inkludert den jødiske tilbudsloven de har til felles.
Lars.
jeg sa heller ikke at Åge var hyperdispensjasjonalist, men at det ser ut for meg som om hans forkynnelse ligget tett opp til den.I hverfall på en del områder.
http://en.wikipedia.org/wiki/Hyperdispensationalism :
" Hyperdispensationalists regard what they understand to be the recovery of true Pauline Christianity as the crowning achievement of events that began with the Protestant Reformation.
Although variations exist in specifics, all hyper-dispensationalists view the four Gospels and many of New Testament Epistles, such as the Petrine and Johannine theology, as applying to the pre-Pauline Jewish Christian church or to the anticipated Davidic Kingdom; not directly applicable to the predominantly Gentile Church of today"
Hvis vi da skal ta utgangspunkt i Paulus, så er det interessant å se at han f. eks. i Efeserne 2,15 sier: "Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter"
Men det forhinder ikke Paulus i det samme brevet å bruke nettopp loven i sine formaninger.Ef6,2:"Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte"
Det er helt klart at loven er avskaffet som frelsesvei, men Paulus har ingen betenkligheter med å bruke den som retningsgivende norm for kristne.
Hvis vi leset Paulus brev, så ser vi at Paulus ikke ser noen motsetning i å forkynne nåde, og formane til et hellig liv. Tvert imot er det nettopp fordi vi har tatt imot nåde og et nytt liv i Kristus at det ovehode er meningsfylt å formane til et rett liv. Ef.4.24 "og kle dere i det nye mennesket, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferdighet og hellighet etter sannheten. Legg derfor av løgnen! Tal sant med sin neste...blir dere sinte så synd ikke...Tyven skal ike lenger stjele...osv osv.
Når det gjelder ideen om at visse brev gjelder jøder/jødekristne og andre hedningekristne, så kan vi se hva Paulus har å si om det.
1Kor. 1.10,12-13 Brødre jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse iblandt dere...Jeg sikter til at noen av dere sier:"Jeg holder meg til Paulus", andre :"jeg holder meg til Apollos", jeg til Kefas og Jeg til Kristus". Er da Kristus blitt delt?
Det er helt tydelig en fremmend tanke for Paulus at visse brev og visse apostlers lære kun gjaldt bestemte grupper.
I 1Kor 3.21-22 sier han:"Derfor må ingen rose seg av å være tilhenger av noe menneske. For alt hører dere til, enten det er Paulus Apollos eller Kefas...men dere hører Kristus til og Kristus hører Gud til"
Jeg klarer ike å tolke Paulus annerledes enn at både evangeliene, Paulus,Peter,og hvem det enn måtte være av NTs forfattere hører meg til som kristen. Jeg tror det er feil å sette Paulus og evangeliene opp mot hverandre, jeg tror de komplementerer hverandre.
Vil bare legge til at jeg tror trosbevegelsen absolutt har hatt et behov for et større fokus på nåden. Jeg kjenner desverre alt for mange som har vært knyttet til den som i større eller mindre grad er utbrent og nedkjørt. Det jeg er redd for er at man drar det hele for lang og går fra det ene ytterpunkt til det andre.
Debatten som pågår her er hjertelig velkommen! Pga ulike gjøremål har jeg vært forhindret fra å delta. Synspunktene som Christianculture gir uttrykk for her, er langt på vei samsvarende med mine egne. Jeg mener det er rett å vise til Markion i mye av det Åleskjær forfekter i sin radikale nådeforkynnelse. Når det gjelder forkynnelsen av lov og nåde, la meg understreke følgende:
Begrepene lov og evangelium tjener til å bestemme og karakterisere Bibelens budskap. Det vil si at Bibelens budskap består av lov og evangelium, og lov og evangelium finnes i begge delene av Bibelen. Begge sidene ved budskapet hører sammen. Loven er Guds ord når det stiller deg og meg overfor Guds bud og krav, og sier hva Guds vilje er, jfr Rom 1,18 flg. Loven forkynner også dom over den som ikke retter seg etter Guds bud og krav, men bryter med Guds vilje, jfr Rom 2,1flg. Loven binder menneskene til denne dommen inntil de blir omvendt og kommer til tro. Og kommer det ikke til omvendelse og tro, vil det for alltod være bundet til denne dom, jfr Rom 3,9 flg, Gal 3,19 flg.
Evangeliet er Guds ord når det forkynnes at Gud er blitt menneske i Jesus Kristus, at Jesus ved sitt liv har oppfylt lovens krav, at han ved sin død har tatt lovens dom inn over seg og sonet syndens skyld, og at Han ved oppstandelsen har brutt syndens, dødens og djevelens makt, jfr Rom 3,21flg,5,8 flg, Gal 3,13flg, Tit 2,11flg.
Når Marie Monsen forkynte i Kina forkynte hun Guds lov slik at de som lyttet til fikk se sin synd. Så forkynte hun evangeliet, og de som lyttet fikk se hva de var frelst fra.
Jeg er redd mange som kaster seg på den nye trenden med nådeforkynnelse, ikke helt forstår hva de er frelst fra. Mange eier ikke syndsbevissthet i dag. Akkurat det er skremmende.
Gal 3,24 er et sentralt skriftsted i denne sammenhengen: "Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus." Det er det ulike meninger mht oversettelsen, men Norsk Bibel 88 samsvarer godt med den greske teksten der det står: eis Kristòn, altså: TIL KRISTUS. Såvidt jeg kan se benyttes ikke ordet "inntil", som blant annet Bibelen Guds ord bruker, og som Åleskjær gjør til et stort poeng i sin forkynnelse. Loven fremstilles altså her som "en som leder til Kristus." eller "driver oss til Kristus." Apostelen Paulus bruker forøvrig et annet interessant ord i dette verset, og det er ordet PAIDAGOGOS som bokstavelig betyr TUKTEMESTER. Det vil si en person, vanligvis en slave, som "veiledet og voktet gutter". (Grimm-Thayer) Denne "tuktemesterens" plikt var å følge gutten eller ungdommen til og fra skolen og å passe på oppdragelsen i alminnelighet. Bibeloversetteren J.B. Philipps mener at den moderne motsvarigheten er "en streng guvernante", og brukte denne betegnelsen i sin oversettelse av NT.
I det lutherske skrift som kalles "Konkordieformelen" fra 1577, står det å lese: "Forskjellen mellom lov og evangelium er et stort og herlig lys, som tjener til at Guds ord blir delt rett og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått." Denne formelen er etter min oppfatning svært viktig, fordi det finnes nok ikke noe bedre som kan hjelpe oss til å forstå Bibelen, enn en klar innsikt i forskjellen mellom lov og evangelium. Denne forskjellen er ikke den at loven bare hører til i GT og evangeliet bare i NT. Nei, lov og evangelium går hånd i hånd gjennom hele Skriften.
I den lutherske kirke har man gjerne talt om loven brukt på tre forskjellige måter:
1) Loven brukt som regel og rettesnor for alle mennesker.
2) Loven brukt som pedagog - dvs at loven brukes som en tuktemester til Kristus
3) Loven brukt som veiviser for den som er kommet til fred med Gud ved troen på Jesus Kristus. Dette i betydningen av at man vet hvilke gjerninger Gud vil en skal gjøre som en frukt av frelsen. Dernest er det slik at loven er en stadig tuktemester til Kristus, i den betydningen at vi stadig trenger på nytt og på nytt å vite at vi er fortapt i oss selv, og at vi trenger Jesus. Jo lenger vi lever med Jesus, jo mer ser vi dette.
Det er interessant å se nærmere på hvordan apostelen Paulus så på seg selv:
År 56 e.Kr: "Den ringeste blant apostlene." (1.Kor 15,9)
År 64 e.Kr: "Den minste av alle hellige." (Ef 3,(9
År 65 e.Kr: "Den største blant syndere." (1.Tim 1,15)
Bjørn Olav
Takk for en klargjørende og god kommentar. Da jeg leste den kom jeg til å tenke på noe John Osteen sa engang. Det lød omtrent slik: "Jesus came to save sinners, and you have to qualify"
Vi må prøve å være bibeltro i alt. Matteus 5:17-20 viser oss at ikke noe av det som står i "Loven og profetene" er opphevet. Budene står fast og det som er skrevet i Tanach (GT) er skrevet for at vi skal lære av det. Det er folk i dag som helst vil ha bort budene. Jeg vet ikke hvorfor for summen av dem er Jesu to kjærlighetsbud (Matt 22:40).
Noen har det for seg at budene er der for at vi skal ha det trangt og vondt, og at Jesus har satt oss fri fra dette. Men budene er der for at vi skal vite hva synd er. Før de kom var ikke synd definert. Men da de kom forsto mennesket at de var syndere og at synden måtte sones for. Derfor var det svære ofringssystemet opprettet for israelittene. Denne ofringen for synd kunne ikke frelse noen, men dyreofringene kunne rettferdiggjøre synderen inntil han syndet igjen. Det er bl.a. dette systemet som det siktes til når det i NT sies at du ikke kan bli frelst ved (offer)gjerninger.
Ofringene og presteskapet gikk inn i evigheten med Jesu soningsdød. Han tok over prestetjenesten (han er nå¨vår yppersteprest) og han ble det siste offerlam, vårt påskelam.Les Hebreerbrevet 9 om dette
At ikke alle budene er ramset opp igjen til stadighet og etter hverandre i NT er fordi de var en selvfølge. Hva var galt med dem (Romerne 13:9)? Man ynder å nevne at sabbatsbudetikke gjentas. Men hvorfor skulle det det? Sabbaten er grunnfestet i Bibelen fra 1 Mosebok av og er et altså et eget bud i Guds 10 bud som Jesus sa han ikke var kommet for å oppheve, men for å fylle opp (gjøre enda mer omfattende faktisk, se Bergpreknen.
Det er klart at alle som samles på solens dag, søndag, i sine gudstjenester blir litt klamme om de skulle akseptere at lørdag er den syvende dagen og at Gud har helliget den og sier at mine sabbater skal dere holde (f.eks 3. Mos 19:3)
Søndag er en gammel, hedensk soltilbederdag som den katolske kirke i rent jødehat erstattet sabbaten med. Sabbatene og de 7 årshøytidene er Gud hellige dager ikke våre. De er til minne om hva han har gjort og kommer til å gjøre.
Budene er en del av Guds livslover til oss. Om vi har Guds Ånd, vil budene flytte inn i oss og de er skrevet på hjertet i stedet for på tavler. Det er fremdeles ikke lov å drepe fordi om vi er blitt født på ny! Sabbaten er fremdeles hviledagen og den pekte fram mot den åndelige hvile som sann tro gir i Jesus, og den peker fremdeles fram mot hvilen fra alt vårt strev når Jesus kommer med Guds Rike. (Hebreerbrevet 4 :9 og deromkring).
Husk at det ikke var Loven som ble korsfestet med Jesus, men skyldbrevet, altså dødsdommen som Loven hadde og har på oss (Koll 2:14). Jesus tok på seg vår straff, han fjernet ikke dommeren. Derfor må en troende komme tilbake til Gud hver dag, i Jesus navn og be om tilgivelse, da får han det og må ikke som i den første pakt, gjøre noen botsgjerning (ofring). Gud tilgir den som angrer.
Prøv ikke å sortere og minimalisere Guds Ord! Da finner du deg snart på en hengemyr som ikke gir velsignelse.
Lars H. A
Takk for interessant innspill, Lars H.A, som jeg langt på vei deler. Jeg kan derimot ikke dele dine synspunkter på sabbaten og søndagen.
Det fremgår av de nytestamentlige skriftene at de første kristne feiret søndagen som gudstjenestedag. Dagen feires pga Kristi oppstandelse. Søndagen kalles i NT for "den første dag i uken". Se Apgj 20,7;1.Kor 16,2. Allerede i den apostoliske tiden, som disse skrifstedene viser, ser vi at søndagen har en særstilling. Det siktes sikkert til den også i Åp 1,10 når det snakkes om "Herrens dag."
Det er en myte at "den katolske kirke i rent jødehat erstattet sabbaten med," søndagen. Dette fordi søndagen allerede ble feiret som gudstjenestedag i apostolisk tid, bekreftet både av NT og tidlig etterapostoliske skrifter, og det faktum at søndagen ble feiret som gudstjenestedag i den udelte kirkes tid. Søndagsfeiringen har intet å gjøre med den hedenske feiringen av ”solens dag”. De første kristne var seg i særlig grad bevisst feiringen av Kristi oppstandelse.
Hei Bjørn Olav.
Jeg beklager, men det du sier er hva den "kristendom" som sto fram etter Konstantin sier.
Det er helt riktig at den første dag i uken er søndag. Men det var arbeidsdag for disiplene. De kom sammen igjen etter sabbaten. Kanskje de hadde det skolene i dag kaller "planleggingsmøte" :)Men sabbaten var hviledagen. Du ser sikkert at det står i NT "på sabbaten holdt de seg i ro slik loven krever". Men Jesus tok et oppgjør med fariseernes hykleri vedrørende sabbaten. De hadde gjort den til et åk i stedet for en glede.
Sabbaten er nedfelt i Guds 10 bud og den er Guds ikke vår, men til for oss. Den er helliget og peker tilbake på at Gud har skapt alt og den peker fram til den åndelige hvile vi får ved omvendelsen og troen på Jesus og den peker videre fram til den kommende fred for legemet, eller "alt vårt strev i kjødet" som Jesus vil gi de troende når han kommer igjen og oppretter sitt rike, Guds Rike, Himmelriket, her på jorden (Hebr.4).
Du sier at Herrens dag er søndag. Dette er jo slett ikke bibelsk. Herrens Dag er betegnelsen på den dag/tid da Jesus kommer igjen. Den får ofte betegnelsen "den fryktelige" o.l :
Jesaja 13,6 Stem i med klagerop,
for Herrens dag er nær. Den kommer med ødeleggelse fra Den Allmektige".
Dette sier Jesaja og mange andre profeter om Jesu gjenkomst og det oppgjøret som da skal skje mot all ugudelighet.
Hvis du bruker Jesu eget ord om at han skulle ligge tre dager og tre netter i graven for å vise en ond og utro slekt (fariseerne den gang) at han virkelig var Messias (Matt 12:39-40), så ser du at vanlig kristendom faktisk (om den tar Jesus på ordet) feirer en falsk Messias! For han lå i følge romerkirkens og luthersk tradisjon bare 36 timer i graven ikke 72 (Jonategnet). Fra fredag solnedgang til tidlig søndag morgen er det et og et halvt døgn. Det er Gud selv som har definert hvor lang natt og dag er, så ikke spør andre om det -
Kvinnene kom heller ikke til gravstedet da Jesus sto opp. Engelen sa at han hadde stått opp (tidligere).
Nei, hele påsken er forandret av pavekirken. Påsken består av 1. og siste dag i de syv usyrede brøds dager. Den 14 nisan etter solnedgang den 13.innstiftet Jesus den nye pakt, om natten ble han arrestert og da jødene slaktet påskelammet (dagdelen av 14. nisan), ble også Jesus hele verdens påskelam slaktet. På den måten tok han over ofringene i GT og ble vårt påskelam.
Både år 30 og 31 (Jesus døde mest sannsynlig år 31)falt den 14. nisan på en onsdag. Det kan du sjekke med jødene. Da ser du at Jesus lå de 72 timene i graven fra solnedgang 14. nisan til solnedgang på ukesabbaten. Da kvinnene kom første arbeidsdag, søndag, var Jesus stått opp.
Gud har ikke forandret hverken seg eller sine lover. Han er den samme til all tid. Men kristendommen begynte å splittes etter at Johannes, den siste apostel døde. Dermed kunne intet øyenvitne korrigere lenger(rundt år 100). Og etter 50 år var det kommet et skille hvor falsk lære hadde trengt inn og det var dannet utbrytermenigheter. Disse tok inn sine egne hedenske tradisjoner (det ser vi at allerede Paulus advarer mot i sine brever), og på Konstantins tid ble det forbudt å gjøre noe som lignet på "jødiske skikker". Pavekirken gav senere dødsstraff for å følge "jødiske" skikker og høytider.
Med andre ord de sanne troende fikk ikke lov å følge Jesus og disiplenes overleveringer. Gå inn og søk på nettet på Konstantin og kirkemøtet i Nikea så finner du talen til Konstantin. Den forbanner jødene og alle deres skikker, enda de for det meste var bibelske!
Dette må du undersøke Bjørn Olav, for du fører videre (jeg antar i god tro)en tradisjon som har røtter i Babylon og Roma og ikke i Abraham, Isak og Jakobs Guds ord (hele Bibelen)-
Er ikke vi podet inn på det samme treet som de troende jødene som bragte oss evangeliet (Romerne 11)? Og sier ikke Paulus i samme kapittel at vi hedningekristne ikke må tro vi er bedre enn jødene? :
Romerne 11,18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg!
Gud har ikke laget en ny lov med nye høytider for hedningekristne. Offerlovene og lovene om prestekapet fra den første pakt gikk "inn i " Jesus da han ble offerlammet selv og selv er vår yppersteprest i dag, men matlovene, høytidene de ti bud osv er selvsagt ikke avskaffet. Hvorfor skulle de være det. De er jo til glede og beskyttelse for oss. Hva sa Jesus i Matteus 5:17-20?!
Høytidene i 3 Mosebok 23 avspeiler Guds frelsesplan og er evige. Jesus var jøde og gjorde det loven krevde til det fullkomne. Det var derfor han kunne sone for oss alle.
Noen tror at han korsfestet loven med seg. Men det var ikke det han gjorde. Han korsfestet gjeldsbrevet, dommen som Loven hadde på oss for vår synd. Han fjernet dommen, men ikke dommeren.
Vennlig hilsen
Lars H. A
Her kan jeg nok ikke følge deg, Lars H.A. Det var nok ikke "planleggingsmøter" de kristne holdt på ukens første dag. I Apgj 20,7 leser vi: "På den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem..." I Didache, eller De 12 apostlers lære (70-90 e.Kr) heter det: "På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brød og holde takkebønn, etter at dere først har bekjent deres synder." (Didache 14,1) Biskop Ignatius (30-107)av Antiokia, skriver i sitt brev til magnesierne: "Så er de som levde etter de gamle skikker nådd fram til et nytt håp. De feirer ikke lenger sabatten, men lever i pakt med Herrens dag. På denne dag brøt vårt liv fram ved ham og hans død - noen fornekter dette." (Brevet til magnesierne, v.9) Vi finner det samme i Barnabasbrevet, hvor det i 15,9 heter: "Vi feirer den åttende dag til glede, fordi Kristus på den dagen er oppstanden." Justin Martyr (100-165 e.Kr)skriver: "Søndagen er den dag vi til vanlig holder våre samlinger, fordi Jesus vår Frelser, er oppstått på denne dagen."
Både Den Hellige Skrift og de etterapostoliske skriftene slår fast at Kirken feiret søndagen som gudstjenestedag. Jeg gjentar at det er en myte at dette først skjedde med Keiser Konstantin. Da velger du å se bort fra både det bibelske materialet og de etterapostoliske skriftene.Men det er riktig at keiser Konstantin gjorde søndagen til hviledag,da han forbød vanlig arbeid, men bare i den forstand at han bekreftet en allerede innarbeidet praksis fra kirkens aller første tid.
Det er også viktig i denne sammenheng å påpeke at kirken i Jerusalem hadde en jødisk bakgrunn og identitet, mens kirken i Antiokia hadde en hedningekristen bakgrunn.
Mark 16,2flg er tydelig på at søndagen er Kristi oppstandelsesdag: "Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp.. Han er stått opp, han er ikke lenger her."
Søndagen er også menighetens fødselsdag. Sammenlign 3.Mosebok 23,15-16 med Apgj 2.
I den gamle pakts tid arbeidet de seks dager og hvilte på den syvende. Men etter Kristi død og oppstandelse er prinsippet et helt annet. Kristi oppstandelsesdag markerer en helt ny begynnelse. Den første dag i uken er en ny dag i en ny tidshusholdning, menighetens. Den syvende dag tilhører Israel - Guds jordiske paktsfolk - og taler om en jordisk hvile. Herrens dag - den første dag i uken - er kirkens dag. Den taler om en åndelig, himmelsk hvile - hvilen i den oppstandne og herliggjorte Kristus. Om denne troens hvile leser vi i Hebr 4,3: "For vi går inn i hvilen, vi som er kommet til troen."
Det nye testamente hevder frihet fra sabbatsbudet. De åndelige prinsippene og rettferdighetskravene som ligger til grunn for budene, står fortsatt ved makt, men Mose lov er avskaffet, jfr Ef 2,15, Matt 19,18 og Mark 10,19. Det er interessant å legge merke til at ni av de ti bud i dekalogen er gjengitt i NT, men sabattsbudet gjentas ikke! Her sies det tvert imot at i spørsmålet om sabatten skal en kristen ikke la seg dømme av noen, like lite som det gjelder de andre jødiske høytidene, eller for den saks skyld Moselovens bestemmelser for mat å drikke. Det viser med all tydelighet Kol 2,16-23.
Som jeg allerede har påvist har både urkirken og Oldkirken oppfattet denne sak slik at den kristne kirke ikke er bundet av sabattsbudet.
Søndagen, latin: dies soli, solens dag, het i den eldste kirke dies Dominica, Herrens dag, dvs Herrens oppstandelsesdag. I de kristne kilder vi har fra de første tre århundrer finner vi ingenting som tyder på at søndagen ble betraktet som en parallell til den jødiske sabatten.
Kirkens søndagsfeiring hviler ikke på lovens bud, men fra begynnelsen av var feiringen av oppstandelsen en jubelfestdag. Vi må ikke glemme at Jesus talte om en ny pakt i Hans blod, Han talte om ny vin som ville sprenge i stykker de gamle skinnsekkene.
Når stod Jesus egentlig opp?
Følgende avsnitt er kanskje det som gir oss mest ide om når det kan være:
"Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. 5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!" (Matt 28,1-6)
Ved første øyekast kan dette se ut som et klart bevis på at Jesus må ha stått opp på søndagen (eller den første dagen i uken som det står her).
I Bibelen starter vel dagene på jødisk måte, på kvelden, så vi trenger iallefall ikke å lure på om det er sen sabbat eller tidlig søndag. Det er søndag!
Vi ser her at steinen ble også flyttet/tatt vekk fra graven på dette tidspunktet (ellers hadde ikke kvinnene sett det).
- og lenge har jeg også tenkt at det må ha vært akkurat i det øyeblikket at Jesus "slapp ut av" graven. For jeg tenker jo menneskelig, jeg hadde jo ikke klart å komme meg ut av et slikt lukket rom uten at noen "åpnet døren".
Men, kan det heller ha seg slik at det på dette tidspunktet allerede var litt tid siden Jesus hadde forlatt graven? Siden han kunne gå gjennom stengte dører, så kunne han kanskje også gå ut av stein/fjell-huler som var barrikadert med en stor stein også?
Kan det være at grunnen til at engelen åpnet graven var at kvinnene skulle få se at Jesus ikke var der, ikke først og fremst for å "slippe Jesus ut"?
Jeg legger jo merke til at det står ingenting om at kvinnene kunne se en skikkelse/ånd/Jesus som kom ut av graven når den ble åpnet, og når de kommer inn, har noen (neppe engelen, for da ville det stått, så det må ha vært den eneste levende som var inne i den stengte graven, nemlig Jesus) hatt tid til å legge kledet han var svøpt i sammen.
Så, det er jo mulig at Jesus da allerede hadde stått opp på dette tidspunktet, som altså er tidlig søndag morgen. Det spørsmålet som jeg likevel ikke ser noe tydlig svar på, er hvor mye før dette tidspunktet Jesus hadde stått opp. Så mye før at det enda var Sabbat, eller i løpet av natten, slik at det fremdeles skal regnes til første dag i uken/søndag.
Kanskje er dette til syvende og sist et tros-spørsmål? Men, kunne det hende at andre deler eller forbilder som vi finner i Bibelen, på denne største og kanskje mest viktige hendelsen i verdens-historien, kan gi oss noe hjelp eller forklaring på når Jesus faktisk oppstod?
Såvidt jeg har klart å finne ut av å lese skriften, ser det ut til at Jesus døde omkring den 6. time, og at dette var på et tidspunkt som var ikke så lenge før neste "døgnskille".
Hvis Jesus skulle være akkurat 3 dager og 3 netter i graven (Matt 12,40), så er det jo sannsynlig at Jesus i virkeligheten stod opp omkring den 6. time, Gud har det jo med å vise en stor sans for orden, system og sammenheng...
Kan det hende at Jesus faktisk stod opp på Sabbaten?
En som undrer.
Nettopp fordi Kirken så tidlig begynte å ta søndagen i bruk som gudstjenestedag, slik vi blant annet ser det av de nytestamentlige skriftene, var det nok en bevissthet om dette at Jesus faktisk stod opp igjen på den første dag i uken. Det er jo noe veldig symbolsk i dette også.
Jeg vil gjerne anbefale en bok i denne sammenhengen. Den er skrevet av Dr.Peter Walker, som er lærer i teologi ved Wycliffe Hall i Oxford. Boken heter: "The Weekend that Changed the World." Utgitt av MarshallPickering i 1999. Jeg kjøpte min i Gravhagen i Jerusalem for tre år siden. Den gir en glimrende innføring i Det nye testamentes lære om oppstandelsen, og diskuterer lokaliseringen av Jesu gravsted, både The Garden Tomb og The Holy Sepulchre.
Legg inn en kommentar