Guds karakter og personlighet del III: Gud er evig

”Herre, du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud,” ber gudsmannen Moses i Salme 90,1-2. Gud lever i et evig NÅ, Han har verken noen fortid eller fremtid. Ordet ”begynnelse” er et tidsord som ikke kan ha noe personlig innhold for Den Høyeste som bor i det evige. Jakob skriver i sitt brev at ”hos Ham er det ingen forandring eller skriftende skygge.” (Jak 1,17) I det samme verset kaller han Gud for ”himmellysenes Far.”

Når de fire livsvesener som finnes innfor Guds trone roper dag og natt: ”Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, han som var og som er og som kommer,” (Åp 4,8) så identifiserer de Gud med den skapende livsstrøm som kjenner disse tre livsformer. Dette er rett og riktig, all den stund det er Guds suverene vilje å vise sin identitet på denne måten. Men ettersom det er slik at Gud ikke er blitt skapt, berører ikke tidens skiftinger Ham.

At Gud trer frem ved skapelsens begynnelse, slik vi leser om det i 1.Mosebok 1, er ikke så merkelig. Men at Han samtidig fremtrer ved tidens begynnelse og dens slutt, er ikke like lett for det menneskelige sinn å forstå.

For oss mennesker er det som regel et ”før” og et ”etter”. Ikke slik for Gud. For Ham har det som skal hende allerede hendt!