Svakhetens teologi, del 6

En av de som har gitt et troverdig innhold til begrepet 'svakhetens teologi' er Henri Nouwen. Etter en tid som en fremragende lærer ved flere prestisjetunge universitet i USA, brøt han over tvert og delte resten av sitt liv med en gruppe mennesker med mentale handikap som pastor for l'Arche Daybreak Community i Toronto i Canada.

Det var her han traff Adam. Adam Arnett, født i 1961, død i 1996.

Året før Henri Nouwen døde i 1996 planla han å skrive en bok om Den apostoliske trosbekjennelsen. Men når hans venn Adam, en svært funksjonshemmet ung mann som bodde i Daybreak, døde endret det alt. Han fant ut at ved å reflektere over Adams liv hadde han funnet en måte å beskrive sin egen forståelse av evangeliets budskap, og i boken om Adam, en bok som nesten ble fullført bare uker før han selv døde, etterlot han seg en arv om 'svakhetens teologi' vi alle kan lære noe av.

Adam kunne ikke snakke, heller ikke bevege seg uten assistanse. Jevnlige anfall førte til at Adam levde sitt liv uten at så mange la merke til det. Likevel omtalte Henri Nouwen Adam som 'min venn, min lærer, min veileder'.

Det var Adam som hjalp Henri Nouwen til en ny forståelse av hva den kristne tro handler om og hva det betyr å være 'Den elskede'.

Henri Nouwen valgte å bruke den spesielle genre som evangeliene utgjør, når han skal beskrive Adams 'skjulte liv': institusjonslivet som utgjorde hans ørkenopphold, hans 'offentlige tjeneste' når hans familie overlot ham til Daybreak kommuniteten, hans tjeneste, hans mirakler, og til slutt hans lidelse, død og 'oppstandelse'.

Gradvis, med Adams hjelp, lærte den travle universitetslæreren, å slå ned på tempoet, komme inn i en roligere livsrytme og begynne å tale med utgangspunkt i sitt hjerte.

I kommende artikler skal vi se nærmere på Adams liv og med det som eksempel skal jeg forsøke å forklare hva som ligger i begrepet 'svakhetens teologi'.

(fortsetter)

Mirakuløst helbredet etter å ha ligget i koma

I mange år var Krishnan (bildet) kjent som en 'kuli' - en bærer, og måtte utholde mange tunge løft og manuelt arbeid på bunnen av det indiske samfunnet.

Når han var 25 år falt han ned fra et tre, og skadet seg stygt. Han falt i koma og var nær ved å dø. Men mens han lå i koma skjedde noe underlig.

Jesus viste seg for denne hinduen. Han identifiserte seg for Krishnan og viste ham sine naglemerkede hender. Krishnan husker at Jesus berørte hans kropp, som øyeblikkelig ble helbredet. Umiddelbart etterpå kunne Krishnan reise seg fra senga. Hans styrke var også vendt tilbake. Han var fullstendig helbredet.

Krishnan falt ned på sine knær. Selv om han ikke kunne se Jesus med sine øyne lenger, bøyde han seg ned hodet mot gulvet i det han bekjente alle sine synder, omvendte seg fra dem og sa at heretter ville han følge Jesus resten av livet.

Da opplever han at Jesus taler til ham for andre gang: 'Vær tro inntil døden og jeg vil gi deg livets krone'.

Etter å ha blitt døpt, tok han et nytt navn: George. Han giftet seg og fikk syv barn. Dessverre døde den ene av døtrene av kreft.

Nå er George blitt 86 år gammel. Han deltar aktivt på bønnemøtene i menigheten han tilhører, og Bibelen hans er fullstendig utslitt. Nylig fikk han en ny, stor glede for George, som leser uten å bruke briller. Han går jevnlig rundt i nabolaget med traktater og forteller andre om Jesus.

Fortsetter misjonsarbeidet til myrdet svensk misjonær

Sent på kvelden 12.desember i fjor døde den svenske pinsemisjonæren, Birgitta Almeby (bildet), ni dager etter at hun ble skutt ned utenfor sitt hjem i Lahore i Pakistan. Ett år etter finnes det ikke noe svar på hvorfor hun ble myrdet.

I nesten 40 år tjente Birgitta Almeby som misjonær i Pakistan. Hun var et elskelig, uegennyttig menneske, som mange satte stor pris på. 71 år gammel var hun når hun trådte inn i evighetens verden.

Det er gripende å lese oppslaget i siste nr av avisen 'Världen i dag', som forteller at hjemmemenigheten til Birgitta Almeby: Pingstförsamlingen i Köping fortsetter misjonsarbeidet som Almeby drev. Menigheten støtter arbeidet økonomisk med betydelige beløp, blant annet gjennom en svensk misjonærfamilie som arbeider i Pakistan.

Du kan lese reportasjen i Världen i dag her:

http://www.varldenidag.se/nyhet/2013/12/13/Ett-ar-efter-Birgitta-Almebys-dod-Forsamling-fortsatter-Pakistanmission-1/

Foto: Pingst.se

Amerikansk baptist skutt ned og drept i Libya

For 18 måneder siden flyttet Ronnie Smith sammen med familien til Libya. Han skulle undervise i kjemi ved internasjonale skolen i Bengazi. Han ønsket å være et lys for Jesus i det det åndelig mørke Libya. 5. desember ble han skutt ned og drept.

Det skjedde mens han var ute for å jogge. Tilbake sitter kona, Anita, og deres sønn, Hosea, i djup sorg over å ha mistet en god ektemann og far. Ronnie Smith ble bare 33 år.

I USA er familie og menighet knust av sorg. Ronnie, Anita og Hosea tilhørte baptistmenigheten 'Austin Stone Community Church' i Austin i Texas, en del av nettverket til Sørstatsbaptistene. Kona og sønnen var heldigvis i USA da drapet skjedde. La oss huske de etterlatte i bønn.

En ild i vårt mørke

Det er alltid oppbyggelig å lese det bror Roger av Taize (bildet) har skrevet. Dessverre er det lite som foreligger på norsk. I 1986 ble en av hans dagbøker publisert på engelsk under tittelen 'A Heart that Trusts'. Fra denne boken har jeg oversatt følgende:

'En ild er blitt tent i vårt mørke, som aldri vil brenne ut. Du ønsker å bære ilden rett inn i menneskehetens mørkeste netter, vil du da la et indre liv gløde inne i deg? Et liv uten noen begynnelse eller ende? Et land av ild? Selv når det skjules under asken, tenner det en flamme av lidenskapelig forventning.

Det mest fengslende med hele din eksistens er denne kontinuerlige utfoldelse av dette livet inne i deg. I dette ligger de mest utrolige menneskelige eventyr'.

Når jeg leser dette tenker jeg på Jesu ord i Luk 17,20-21:

'Da fariseerne spurte ham om når Guds rike skulle komme, svarte han dem og sa: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere'.

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 4

Det fjerde vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

4. Mestre kunsten med å leve enkelt
En av de største av Tolstoj's gaver - men den var også en plage - var hans avhengighet av å stilles spørsmålet: Hva er meningen med livet?

Han sluttet aldri med å spørre hvorfor og hvordan han skulle leve, og hva var poenget med alle hans penger og berømmelse? På slutten av 1870-tallet klarte han ikke å finne noen svar på disse eksistensielle problemstillingene. Han fikk et mentalt sammenbrudd og var helt på grensen til å begå selvmord.

Det var på denne tiden at han gav seg i kast med tekstene til den tyske filosofen Schopenhauer, Buddha og Bibelen. Han kom frem til et revolusjonært syn på kristendommen, basert på Jesu bergpreken og forkastet all all organisert religion - inkludert Den ortodokse kirke som han var vokst opp med. Han oppgav røykingen og drikkingen og ble vegitarianer.

Rundt ham oppsto det grupper - såkalte 'tolstoyianere' - som ønsket å leve på samme måte.

Selv om Tolstoj på ulike måter gitt til den ytterste ytterlighet fra adelslivet han kunne ha levd på Jasnaja Poljana, så har vi alle noe å hente på å forenkle og leve enklere liv. Blant annet en djupere fred og samhørighet med skaperverket.

(fortsettes)

Billedtekst: Her er Tolstoj på vei fra Moskva til Jasnaja Poljana.

Billy Graham svært svekket og klar for himmelen

Will Graham (bildet), barnebarnet til Billy Graham, sier at bestefaren er svært svak og klar til å reise hjem til Herren.

Evangelist Will Graham kom med uttalelsen i går kveld, rett før han skulle tale på et møte. Will Graham så bestefar Billy Graham i forrige uke, og 'da hadde han det ikke bra. Han lider ikke av noe, men nå har alderen nådd ham igjen og suger livet ut av ham'.

Tidligere har Billy Grahams sønn, Franklin og far til Will, på vegne av Billy Graham Evangelistic Association kommet med en pressemelding hvor de ber om forbønn for verdensevangelisten.

Billy Graham som nå er 95 år har slitt med lungebetennelser den siste tiden, og er generelt svekket av alderen.

La oss be for Billy Graham i dette som kan være hans siste tid her på jord.

Svakhetens teologi, del 5

Jeg undrer meg over hvorfor mine bloggartikler om 'svakhetens teologi' vekker så sterke reaksjoner hos enkelte av mine lesere. De blir opprørte. Jeg undrer meg fordi de som flokket seg rundt Jesus var nettopp de som livet hadde fart ille med. Noen kaller det 'hjemmesnekret teologi', andre mener at det er fremmed for Det nye testamente.

Og det enda apostelen Paulus skrev så mye om styrke og svakhet, både på det personlige plan og i Guds rike.

En av de som har satt ord på 'svakhetens teologi' er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. For 30 år siden tilbrakte han tid i Calcutta i India, sammen med noen brødre fra kommuniteten og noen ungdommer. De levde blant de fattigste av de fattige, og tok del i mor Teresas arbeid blant de overgitte barna og de døende.

Når han skal summere opp det bror Roger utrettet sammen med de han hadde med seg, skiver nåværende prior for denne kommuniteten, bror Alois, følgende: 'Hvert menneske er hellig for Gud. Kristus åpnet sine armer på korset for å samle hele menneskeheten til Gud. Om han sender oss til verdens ender for å kommunisere Guds kjærlighet, så finner dette sted gjennom livets dialog'.

'Svakhetens teologi' kan beskrives enkelt med følgende ord av Jesus: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

'Svakhetens teologi' handler om:
* Å se at hvert eneste menneske - uansett hvem de er - er skapt i Guds bilde og har uendelig verdi.
* Å se at hvert eneste menneske har verdi for oss og utgjør en viktig del av Kristi kropp, uten dem er ikke Kristi kropp hel.
* Å se Kristus i hverandre, i all den skrøpelighet vi representerer
* Å forstå at mennesket består av kropp, sjel og ånd, og er et hele.
* Å tjene, ikke føle seg overlegen andre.

Våre menigheter blir ikke 'nedrent' av mennesker med funksjonshemminger. De som sliter fysisk eller psykisk er heller ikke blant de som tråkker ned dørstokken til våre kirkebygg. Hvorfor ikke? Når man tenker på alle de slitne, marginaliserte, syke, alle de som ikke fikk til livet, de undertrykte, som oppholdt seg i kretsen rundt Jesus, hvorfor er det så få av dem i våre menigheter?

Hvorfor vekker det så sterke reaksjoner hos enkelte kristne når jeg skriver om 'svakhetens teologi'? Det skjer både blant pinsekarismatikere og folk fra såkalt høykirkelig bakgrunn?

(fortsettes)

Iransk pastor og menighetsmedarbeider løslatt

Det nytter å be og det nytter å arbeide for forfulgte kristne og de som sitter i fengsel for sin tro. Det viser historien om Farhad Sabokrouh og Naser Zamen-Dezfuli.

Ifølge Mohabat News ble Farhad Sabokrough, pastor for en Assemblies of God menighet i Ahwaz, og Naser Zamen-Dezfuli, en kirkelig medarbeider, løslatt 1.desember etter 214 dager i Sepidar fengselet.

Det var lille-julaften i 2011 at iransk sikkerhetspoliti stormet julemøtet til pinsemenigheten i Ahwaz, og arresterte alle som var til stede. De ble ført inn i to busser og kjørt til ukjent adresse. Etter å ha blitt ransaket, avhørt og truet ble de satt fri. Pastor Farhad Sabokrouh, hans kone Shahnaz Jayzan og medarbeiderne Naser Zamen-Dezfuli og Davoud Alijani ble derimot holdt tilbake. De ble anklaget for å ha konvertert fra Islam til kristen tro, proselytisering og propagandere mot det islamske regimet ved å evangelisere.

Senere dømte Revolusjonsdomstolen hver av dem til et år i fengsel.

Sabokrouh og Zamen.Dezfuli er blitt løslatt to uker før de har sonet ferdig, mens kona til Sabokrouh og Alijani fremdeles sitter fengslet.

La oss fortsette å be for dem.

Svakhetens teologi, del 4

Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.

Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

Fem ting vi kan lære av de første kristnes gudstjenester, del 2

Det andre som kjennetegnet de første kristnes gudstjenester var:

2. Den var eukaristi
Helt sentralt i de første kristnes gudstjenester var Herrens måltid, eller brødsbrytelsen, som ble feiret hver gang man kom sammen som menighet.

I Didache, som er en av de tidligste og viktigste håndbøkene som regulerte den tidlige kirkens ordninger, omtalt i kirkehistorien til Eusebios (ca 325), og benyttet av flere av kirkefedrene, som Clemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasios (ca 367), heter det:

'På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brød og holde takkebønn, etter at dere først har bekjent deres synder ...' (Didache 1,14)

I kirkens aller første skrevne kirkehistorie, Dr.Lukas 'Apostlenes gjerninger', heter det: 'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen'. (Apg 2,42) 'De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene ...' (Apg 2,46) 'Den første dag i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet' (Apg 20,7)

Ut fra det skriftelige materialet som finnes ser vi at de gudstjenestelige sammenkomstene i urkirken var sentrert rundt Herrens måltid. Dette måltidet var ikke noe man feiret innimellom, men hver gang man kom sammen som menighet.

Vi ser dette i skriftene til Ignatios fra 200-tallet: 'Vår undervisning er i samklang med Eukaristien, og Eukaristien befester vår undervisning'.

Eukaristi - som er det greske ordet for 'takksigelse' - er i urkirken den viktigste betegnelsen på det måltidet som sammenfatter hele den kristne troen. Det er noe å tenke på når vi feirer våre gudstjenester: Herrens måltid er takksigelse.

(fortsettes)

SISTE: Nyheter om fader Paolo og kommuniteten i Deir Mar Musa i Syria

Det er sterkt å lese julebrevet fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, som jeg har oversatt deler av:

'Vi er triste og fortvilet når vi tenker på skjebnen til vår grunnlegger, fader Paolo. Vi har ingen sikre nyheter å bringe videre om hans forsvinning, Vi vet ikke hvem vi skal spørre eller hvem vi skal henvende oss til for å få hjelp. Derimot vet vi hvordan vi kan sette vår lit til Gud, Den Nådefulle, Den Medlidende, og på de bønner så mange mennesker av god vilje har bedt rundt om i verden, fra ulike religioner og nasjoner, for vår kjære bror og lærer. Vi er konstant i bønn for hans trygghet ... vi håper at det vil bli en ende på alle de tragediene som kidnappingene og forsvinningene representerer. Vi ber uten opphør for de to biskopene og de andre prestene som er kidnappet, og for alle fanger, for alle som er savnet og spesielt for dem vi ikke har noe informasjon om.

Atmosfæren her i Mar Musa er som den som var i fjor. Det er ingen pilegrimer eller besøkene som kommer hit. Det skyldes situasjonen vi befinner oss i. Det gir oss enda mer tid til djup stillhet, som inviterer oss til enda mer tid til bønn og meditasjon.

Vi forsøker så godt vi kan å dra fordel av disse dagene for vår egen åndelige vekst. Vi vil gjerne at alle våre venner og alle de som elsker meditasjon og stillhet til å ta del i dette. Selvfølgelig, når klosteret var tettpakket med folk, hadde vi bare kveldsmeditasjons-timen til å nyte ørkenens stillhet.

Vi er forpliktet, forhåpentligvis i en nær fremtid, når den 'velsignede hopen' vender tilbake, til å skape rom for mer levende stillhet - om Gud vil. Det er sant at vi i denne tiden ikke viser gjestfrihet eller organiserer seminarer eller noen annen form for religiøs eller sosial sammenkomst, men vi forblir her med Guds hjelp, på grunn av Hans kjærlighet og i solidaritet med vår Kirkes barn og våre muslimske brødre og søstre i vårt kjære Midt-Østen. Vi tolker kontinuiteten i det at vi blir som et lys av håp i en framtid der rettferdighet og sannhet omfavner hverandre.

Svakhetenes teologi, del 3

I 1998 utkom det en bok som skulle bli en bestselger: Jean Vanier's 'Becoming Human'. Få - om noen har preget min teologiske tenkning så mye som Jean Vanier.

I introduksjonen til boken forteller Vanier litt om seg selv.

'Vi har alle en historie. Min begynner da jeg som en 13 år gammel gutt reiste fra Canada til England for å bli en del av Royal Naval College i 1942. Vi var midt oppe i krigen med Nazi-Tyskland, og jeg hadde forberedt meg selv for å gjøre tjeneste på et krigsskip. Jeg tilbrakte åtte år i marinen'.

Jean Vanier forlot marinen i 1950 i det han 'søkte en annen vei til freden', slik han selv beskriver det. Jeg ble en del av en liten kristen kommunitet i nærheten av Paris. I kommunuteten arbeidet og ba de sammen, samtidig med at han fortsatte sine studier i filosofi og teologi.

'Så - i april 1964 dro jeg av gårde for å besøke en prest - en Guds mann. Han var kapellan for en liten institusjon for mennesker med intellektuelle begrensninger. Det var der jeg oppdaget den vanskelige situasjonen til menn og kvinner som hadde blitt satt til side, sett ned på, og noen ganger latterliggjort. De ble sett på som misfostre, ikke som mennesker. Sterkt berørt og såret over den måten så mange ble behandlet, var jeg i stand til å kjøpe et lite hus i en landsby nord for Paris, hvor jeg kunne ønske velkommen to menn med funksjonshemminger. De hadde bodd på en nitrist og voldelig institusjon'.

De to mennene Jean Vanier skriver om var Philippe Seux og Raphael Simi. En sykdom i barneårene hadde forårsaket funksjonshemmingen. De kom seg aldri på skole, og når foreldrene deres døde havnet de på et asyl.

Det at Jean Vanier valgte å bosette seg sammen med Philippe Seux og Raphael Simi førte til at den første kommuniteten i det som skulle bli L'Arche så dagens lys. I dag - 44 år senere finnes det 134 slike kommuniteter - eller bofellesskap - 34 land. I disse kommunitetene kan menn og kvinner med funksjonshemminger 'utvikle en frihetens ånd', slik Jean Vanier beskriver det.

'Vi bor sammen - de med funksjonshemminger og de som ønsker å ha en djup og noen ganger varig relasjon med dem. Vi ler og vi gråter og noen ganger sloss vi med hverandre. Vi arbeider, vi feirer livet, og vi ber sammen'.

Dette er ingrediensene i det vi kaller svakhetens teologi.

Så skriver Jean Vanier noe som jeg har merket meg:

'Tro det eller ei, det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å gjenkjenne og akseptere min egen svakhet og sårbarhet. Jeg forsøker ikke lenger å late som jeg er sterk eller klok eller bedre enn noe annet. Jeg er lik alle andre, med min skrøpelighet og mine gaver'.

(fortsettes)

Unge ukrainere sprer Guds ord under demonstrasjonene i Kiev

Mens vi holder pusten og følger dramaet som utspiller seg i Kievs gater, og undres hvor dette vil ende, benytter ukrainske kristne anledningen til å spre Guds ord!

I forbindelse med de store demonstrasjonene mot den ukrainske regjeringen i Kiev søndag, delte unge kristne ut evangeliedeler og traktater. Disse ungdommene har stor tro på kraften i Guds ord, og de vil benytte en hver anledning som gis dem til å forandre samfunnet rundt dem. Med Guds ord.

Jordiske ledere vil alltid skuffe, men den som holder seg til Gud vil oppleve at Han griper inn! La oss fortsette å be for Ukraina.

Bildet er tatt av Yevgen Shatalov of CCX Ukraine (International Fellowship of Evangelical Students

Svakhetens teologi, del 2

Dette bildet har vært en preken i seg selv for meg personlig. Det har fulgt meg lenge nå.

Bildet viser den forrige koptiske paven, Shenouda III. Det vier en mann i stor skrøpelighet, i forbindelse med et av hans mange sykehusinnleggelser mot slutten av livet. Men det viser også en mann som selv i sin svakhet gir av sitt liv for andre. Han skriver til noen for å oppmuntre dem til å følge Ham som Shenouda III elsket mer enn noe annet på jord: Herren Jesus.

Jeg ser på bildet og minnes apostelens ord: 'Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet'. (2.Kor 12,9)

Pave Shenouda III sa ved en anledning:

'Den kristne tro er et liv som vi drikker av og tørsten blir slukket. Det er et liv hvor vi blir disipler av de som etterfulgte, praktiserte og fullførte dette Livet før oss'.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for denne 'sky av vitner', alle de som har gått foran og som fullførte løpet og bevarte troen. Hvilke eksempler de var - selv midt i sin svakhet og skrøpelighet. Da kan en selv kjenne på dager som ikke er så gode, og likevel være ved godt mot.

40.000 feiret 200 års jubileum i Burma - landet har 1,6 millioner baptister

Mer enn 40.000 baptister deltok på 200 års jubileet for de amerikanske misjonærene, Adoniram og Ann Hasseltine Judson's ankomt til Burma.

De kom fra hele verden for å ta del i jubileumsfeiringen i Myanmar. Adoniram Judson regnes som Burmas apostel. Det er anslått at så mange som 30.000 allerede befant seg i Myanmar ved starten av den fire dager lange jubileumsfesten, mens resten kom til etter hvert.

Adoniram Judson og hans kone var en av de aller første amerikanerne som sendes ut som misjonærer. De hadde bare vært gift i syv dager da de satte seil for India 19.februar 1812. De dro ut som misjonærer fra en kongregasjonalistisk sammenheng. Underveis på den fire måneders seilasen ble de to gjennom sin daglige bibellesning overbevist om at deres dåpssyn er feil, og at dåp på bekjennelse av sin tro med full neddykkelse er den rette nytestamentlige dåpen. Det fører til at de blir baptister, og siden de nå ikke lenger var å betrakte som utsendinger fra sin kongregasjonalistiske sammenheng, sto de på bar bakke økonomisk.

Når de ankommer India nektes de to adgang til landet, og de seiler videre til daværende Burma, nåværende Myanmar, hvor de ankommer 13. juli 1813. Luther Rice, en annen amerikansk misjonær som også er blitt overbevist om det baptistiske dåpssynet, returnerer til USA for å samle inn penger til 'The General Convention of the Baptist Denomination in the United States for Foreign Missions', populært kalt 'The Triennial Convention', grunnlagt i 1814.

Denne organisasjonen - nå kjent som American Baptist Churches USA - tjente som en støtteorganisasjon for utsendte misjonærer for amerikanske baptister både i Nord og Sør inntil Sørstatsbaptistene så dagens lys i 1845.

Adoniram Judson var lingvist, og ganske tidlig i sin misjonærtjeneste begynte han å oversette Bibelen til burmesisk. Han fullførte også den første burmesiske gramatikken. Arbeidet han startet opp har vært særdeles fruktbærende: 1,6 millioner baptister i mer enn 4700 menigheter i et land som anslagsvis har 90 prosent buddhister og fire prosent kristne. Og veksten har skjedd i perioder med forfølgelse og forbud mot baptister.

Misjonær drept, kirker satt i brann og fransk prest kidnappet i Kamerun

Misjonær drept. Kirker satt i brann. Fransk prest kidnappet. Kristne skadet.

Det er status for de siste ukers hendelser i Kamerun. Republikken Kamerun, som grenser til Den sentral-afrikanske republikk, Republikken Kongo, Gabon, Nigeria, Tsjad og Ekvatorial-Guinea, har ikke vært utsatt for så mye forfølgelse av kristne. Spørsmålet er nå om noe er i ferd med å endres, også i dette landet.

I følge opplysninger fra World Watch Monitor, ble den kristne misjonæren, David Dina Mataware, drept 13. november. Den islamske ekstremistorganisasjonen Boko Haram antas å stå bak ugjerningen. Drapet skjedde i landsbyen Ashigashia, som ligger på grensen til Nigeria.

Mataware ble drept samme dag som den franske presten, fader Georges Vandenbeusch ble kidnappet. Drapet på Matawere er det ingen aviser, TV- eller radiokanaler som har meldt, selv om det skjedde samtidig med kidnappingen av den franske presten og i samme område.

Mataware har arbeidet har arbeidet for misjonsorganisasjonen 'Christian Missionary Foundation' siden 2010. Denne misjonsorganisasjonen har sin base i Nigeria, og har arbeidet med å nå ulike stammer i det nordlige Kamerun med evangeliet.

Bildet er tatt i april i fjor og viser en av de som overlevde de brutale angrepene mot noen kirker i Kamerun. Et angrep iverksatt av Boko Haram. Mange av ofrene hadde fått strupen skåret over, mens andre ble slått eller brent til døde. (Foto: Cameroon Human Rights Monitoring)

Fem ting vi kan lære av de første kristnes gudstjenester, del 1

Hva vet vi om lovsangen og gudstjenestelivet blant de første kristne? Hva kjennetegnet den? Og hva kan vi i så fall lære av den? I denne nye artikkelserien skal vi se nærmere på dette:

1. Kristen tilbedelse var først og fremst doxologi

Den kristne gudstjenestens røtter er jødiske. Når de svære dørene ble åpnet til det storslåtte Tempelet i i Jerusalem, så åpnet selve det arkitektoniske rommet for tilbedelse av en stor Gud. Det var som om disse dørhengslene svingte himmeldøren åpen - til Guds trone! Salme 24,7-10 beskriver dette så godt for oss: 'Løft hodene, dere porter! Og la dere løftes, dere evige dører, så herlighetens Konge kan komme inn. Hvem er denne herlighetens Konge? Herren, sterk og mektig! Herren mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og la dere løftes, dere evige dører, så herlighetens Konge kan komme inn. Hvem er denne herlighetens Konge? Hærskarenes Konge, Han er herlighetens Konge. Sela'.

Tempelrommet var åstedet for en gudstjeneste preget av gudsfrykt, av ærbødighet for det hellige, for det som var annerledes, storslått. For det som var vakkert. Det ser vi når vi leser beretningene i Det gamle testamente om hvordan Templet skulle bygges, og alle beskrivelsene av hvor vakkert det var. Noe slikt som Tempelet i Jerusalem hadde ingen sett. Det var Gud verdig.

Utgangspunktet for det hele er jo mønsterbildet i himmelen. Det himmelske overgår selvsagt det jordiske, men det jordiske skal i aller høyeste grad være en form for avbildning av det himmelske.

Hebreerbrevets forfatter beskriver dette slik: 'Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds by, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullende rettferdiges ånder, til Jesus'. (Hebr 12,22-24a)

Også den kristne gudstjenesten avspeilet dette forholdet. Den var i sitt vesen doxologi - tilbedelse, lovprisning. Ærefrykt for Den Hellige.

(fortsettes)

Hanukkah Menorahens mysterium, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Asher Intrater og Ron Cantor, begge messianske jøder bosatt i Israel, som jeg har oversatt:

Bare tjeneren kan tenne lysene
Det er interessant at i jødisk tradisjon, er det et spesielt lys: shamash, som  har en spesiell posisjon blant de andre lysene, på en slik måte at det kommer ned og gir lys til de øvrige. 'Shamash' betyr tjener. Med det samme denne 'shamash' har tent de andre lysene, så kan dette lyset igjen finne sin plass over de andre. Ukjent for de fleste religiøse jøder, så er det jo dette som beskrives i Fil 2,6-10:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden, og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!'

La ditt lys skinne
En ting til: I følge jødisk tradisjon, så skal vi tenne Hanukkah Menorahen og sette den i vinduet, det for å proklamere Hanukkah underet til alle som vil se det. Var det dette Yeshua tenkte på, selv om tradisjonen først kom senere, når Han sa: Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen'. (Matt 5,14-16)

Eller: 'Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys'. (Joh 8,12)

Dere vil kanskje også finne det interessant at Jesus selv feiret Hanukkah. I Joh 10,22 blir vi fortalt at Jesus er i Jerusalem i forbindelse med 'tempelinnvielsesfesten' (Hanukkah)

Hva kan vi så lære?

1) Streb etter enhet (Fil 1,7)
2) Forvent Den Hellige Ånd (Apg 2,1-4)
3) La lyset ditt skinne (Matt 5,14-16)

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 3

Det tredje vi kan lære av Leo Tolstoj (bildet) er dette:

3. Utgjør en forskjell
For en overklasse-snobb som Leo Tolstoj i utgangspunket var, utgjorde møtet med den vanlige arbeider i bondens skikkelse, vendepunktet. Han bestemte seg så for å utgjøre en forskjell. Hvilket han for eksempel gjorde i uåret 1872 da avlingene slo feil. Da bestemte han seg for å gjøre en stans i arbeidet med å skrive Anna Karenina, slik at han kunne organisere hjelpearbeidet for de som sultet.

Ved en anledning sa han følgende: 'Jeg kan ikke rive meg selv fra levende skapninger for å bry meg med oppdiktede'.

Hans venner og hans familie synes han var gal når han som en av de fineste romanforfatterne verden har sett skulle bruke sin genialitet til å grave i jorda, og hjelpe fattigfolk. Men Tolstoj hadde valgt livskurs. Han gjorde det samme igjen under sultkatastrofen i 1891. Sammen med andre familiemedlemmer brukte han de to neste årene til å skaffe til veie penger fra rundt omkring i verden, for å avhjelpe nøden. Selv arbeidet ha i et suppekjøkken.

Hvem av oss vil sette til side viktig arbeid for å skaffe til veie brød for de som sulter?

(fortsettes)

Jesus fører oss til Far som så fører oss inn i hvilen

Joh 14,6 er et av de mest siterte ordene fra Det nye testamente: 'Jesus sier til ham: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg'.

Den siste tiden har jeg dvelt ved den siste setningen i dette verset. For å si det med andre ord: Veien til Far går gjennom Sønnen. Det er gjennom Jesus at vi blir introdusert for Gud og Hans farshjerte. I Joh 17 forteller Jesus om hovedgrunnen til at Han kom som vår Frelser: 'Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden' (v.6) Når Han så skal undervise sine disipler om hvordan de skal be, forteller Han dem hvordan de skal henvende seg til Gud: 'Vår Far i himmelen'. (Matt 6,9)

Dette er blitt så stort for meg. Om jeg kan bruke et litt slitt uttrykk som det.

Gradvis har det gjennom årenes løp gått opp for meg betydningen av at Jesus introduserer Gud som Far. Nå hadde jeg en veldig god og nærværende far, så det er ikke så vanskelig å assosiere seg med farsbegrepet. Ikke alle er så heldige. Men så døde far når jeg var 12. Det satte sine spor.

Et av de aller største behovene jeg ser i dagens kristenhet er behovet for hvile.

Over alt møter jeg kristne som er så oppkavet, stresset, aktivitetsbaserte.

Jeg har funnet ut dette: Hvilen finnes bare hos Far. Derfor må jeg la Jesus føre meg til Hans åpne favn. Jeg kjenner behovet for å bli holdt og berørt av Far.

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 2

Det andre vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

2. Vis empati
Tolstoj var en av de mest empatiske eventyrere i 19. århundre. Han uttrykte ikke bare med ord, men også i handling, et ønske om å sette foten i skoene til mennesker hvis liv var svært forskjellig fra hans eget. Adelsmannen Tolstoj ble påvirket av en bevegelse tvers over det veldige russiske riket som la vekt på de verdier bøndene representerte.

Det førte til at adelsmannen Tolstoj la av seg sine klær som viste hans stand, og kledde seg i enkle bondeklær. Han arbeidet sammen med sine arbeidere ute på jordene sine, pløyde marken, og reparerte huset sitt med sine egne hender. For en med blått adelig blod var dette bemerkelsesverdig. Men dette var ikke koketteri. Tolstoj trivdes med å være sammen med enkle bønder. Han begynte etter hvert å sky den aristokratiske eliten og byene. Det førte til at han dannet en eksperimentell skole basert på ideene til filosofene Rousseau og Proudhon og underviste til og med der selv.

Ulikt mange av sine samtidige aristokrater som uttrykte solidaritet med landsbygdas arbeidere, var Leo Tolstoj av den overbevisning at du aldri kan forstå andres menneskers liv om du selv ikke har prøvd å leve deres liv selv.

(fortsettes)

Hun arbeider blant 'disse mine minste' i Tyrkia, del 1

Det er gripende å lese vitnesbyrdet til Norita Erickson (bildet), grunnleggeren av Kardelen Mercy Teams, med base i Ankara i Tyrkia. Her arbeider hun og hennes team med tyrkere som har ulike funksjonshemminger.

Norita Erichson ble født i det sørlige California, men har armensk bakgrunn. Hun er etterkommere etter de armenere som ble utsatt for 'det armenske folkemordet', hvor et sted mellom 1 til 1,5 millioner armenere ble slaktet ned eller forvist av ottomanske soldater. Hun skulle derfor ha mange gode grunner til ikke å føle noen særlig varme mot tyrkerne.

Men etter å ha kjempet med bitterhet og vantro i deler av sitt liv, forteller hun at 'Gud har forvandlet mitt hjerte av stein' og gav henne en djup kjærlighet til det tyrkiske folk. Hun og ektemannen, Ken, har levd i Tyrkia siden 1987.

I 1979 flyttet hun og ektemannen til Holland, for å arbeide blant muslimske flyktninger, sammen med Youth with a Mission. Det var mens de var der at opplevde at Gud knuste hennes hjerte for skjebnene til de mange flyktningene fra Midt-Østen: Berbere, tyrkere, kurdere, iranere og afghanere. Men det var først og fremst tyrkerne Gud skulle legge på hennes hjerte.

Men tyrkerne var egentlig de siste hun kunne tenke seg å være sammen med! Ikke minst på grunn av det armenske folkemordet.

Forfedrene hennes kom nemlig fra Cilicia, i den sørlige delen av Tyrkia. 'Det var en armensk nasjon der for hundrevis av år, i den senere delen av det nittende århundre og den tidlige delen av det tyvende århundre,' forteller Norita Erichson.

Men det var før folkemordet.

(fortsettes)

'Kan noen få lukket munnen på han der paven!'

Patrick J. Deneen skrev torsdag en meget interessant artikkel i The American Conservative om pave Frans I. Mens paven hylles av mange verden over for sine radikale utspill - både teologisk og politisk - så skriver Deneen at paven etter å ha uttalt seg kritisk om kapitalismen, så har han 'overskredet en grense og blir nå kritisert og til og med fordømt fra nær sagt hver høyrevridd media-talerstol i landet'.

Paven har kommet med sterk kritikk av kapitalismen i sin 'Evangelii Gaudium'. Det har fått amerikanske kommentatorer til å kalle ham 'marxist' til 'neo-sosialist'. Noen styggere ord finnes vel knapt for enkelte konservative amerikanere?

Blant disse kritiske røstene finnes det et omkved: 'Hvorfor kan ikke paven holde seg til å snakke om abort? Kan vi ikke vende tilbake til de gode, gamle dager med Johannes Paul II og Benedikt XVI og snakke om sex 365 dager i året? Hvorfor må paven blande seg borti politikk og da særlig det som handler om økonomi og fordeling og rettferdighet for de fattige? Kan ikke paven begrense seg til å snakke om Jesus og homofile?

Jeg overlater til de av mine lesere som leser engelsk til å more seg over Patrick J. Deneens eminente kommentar, men vil bare skynde meg til å få med det han skriver om Larry Kudlow, en amerikansk TV-personlighet. økonom og spaltist, som Deneens mener nærmest 'hyperventilerer' når han er uenig med pave Frans I, og 'anklager ham for å huse sympatier med kommunist-Russland og ikke i tilstrekkelig grad setter pris på Ronald Reagen og Margaret Thatcher'.

En kan jo også undres på om noen av kardinalene som valgte ham angrer på det valget de foretok? Og hvor lenge får han sitte i pavestolen, før han blir for brysom? Jeg har forøvrig merket meg og undret meg over at så få norske katolikker skriver om hans utspill. Det ser ut som om sekulære medier og protestanter er mer interessert i den nye paven enn de selv er.

Her er artikkelen i The American Conservative:

http://www.theamericanconservative.com/would-someone-just-shut-that-pope-up/

Gud gjør under i Baghdad!

Gud gjør under i Baghdad i dag! Først meldte Andrew White, den anglikanske presten i Hl.Georgs kirke, som jeg har bedt om forbønn for, at mange stilte seg rundt ham inne i kirken i dag for å be for ham. Han har vært svært syk de siste dagene. Som kjent lider han av MS og har vært igjennom en mislykket stamcellebehandling.

Andrew White forteller selv at 'Gud helbredet meg fra de forferdelige symptomene' etter at de hadde bedt for ham. Se bildet.

Litt senere på dagen forteller han følgende: 'Velsignelser, mine venner! Jeg har nettopp kommet hjem fra musikkøvelsen til ungdomskoret vårt. Den var helt utrolig den Herrens herlighet som har vært rundt om oss de siste 34 timene. Fire mennesker, inkludert meg selv, er blitt radikalt helbredet! Lovsangsøvelsen var så radikal. Ungdommene våre danset , hoppet og klappet med stor glede i Herren. Vår kirke er er veldig ortodoks med røkelse og alt det andre, men når Den Hellige Ånd kommer blir dette stedet virkelig overnaturlig'.

Tenk det! Midt i krigens Baghdad. Med skyting, bomber og drap hver eneste dag. Gud er der!!!!!!!!!!!!

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 1

I år er det 150 år siden Leo Tolstoj gjorde ferdig det første utkastet til mesterverket 'Krig og fred'. To år senere begynte tidsskriftet 'Russkiy Vestnik å publisere den første delen av en tidlig versjon, under navnet 1805.

Men Tolstoj var ikke bare en av verdenshistoriens aller største forfattere, han var også en betydelig politisk tenker. Og mye av tankegodset hentet han fra Jesu Bergpreken.

Flere av hans bøker handler da også om dette. Blant annet boken 'Hvordan skal vi da leve'. Her finnes det mye livsvisdom, som vi fremdeles kan lære mye av. Bloggeren og forfatteren Roman Krznaric, skrev for fire dager siden en artikkel om dette, hvor han trekker frem seks ting som jeg synes var så interessante at jeg har valgt å oversette deler av det og presentere det for bloggens lesere. Dette er altså ikke en direkte oversettelse av artikkelen til Roman Krznaric - til det er den for lang - men jeg tar utgangspunkt i det han skriver, og skriver min egen artikkel:

1) Ha et åpent sinn
Et område hvor Leo Tolstoj viste vei, skriver Krznaic, var hans evne og villighet til forandre sitt sinn når han gjorde nye erfaringer. Dette var en evne han i særlig grad utviklet på 1850-tallet mens han var offiser i hæren. Tolstoj kjempet i den blodige beleiringen av Sebastopol under Krimkrigen, en gruoppvekkende erfaring som snudde opp ned på Tolstoj's liv: fra regulær soldat til å bli overbevist pasifist. En avgjørende hendelse var når han ble vitne til en offentlig henrettelse i Paris i 1857, og han så det avkappede hodet falle ned i en boks under henrettelsestedet. Det overbeviste ham om at statens og dens lover ikke bare var brutale, men tjente til å beskytte interessene til de rike og mektige. Tolstoj var på vei til å bli anarkist.

(fortsettes)

Maleriet er malt av den kjente russiske kunstneren Ilya Repin i 1889, og forestiller Tolstoj som er ute på markene og pløyer.

Kjent konvertitt arrestert i Egypt

Den mest kjente konvertitten i Egypt, Bishoy Armiya (bildet) er arresstert av de nasjonale sikkerhetsstyrkene i landet.

Armiya er tidligere kjent som Mohammed Hegazy, og har kjempet for å endre sitt identitetskort hvor det tilkjennegis hvilken religion du tilhører. Han og hans familie har flyktet for sine liv etter at muslimske ledere har uttalt et fathwa mot dem. Dødsdommen ble kunngjort etter at Bishoy Armiya og hans familie ble kristne. I et intervju med CBN News i 2010 fortalte han at han hadde blitt torturert av agenter fra det statlige egyptiske sikkerhetspolitiet. De krevde at han skulle frasi seg sin kristne tro og vende tilbake til Islam.

Nå opplyser Mideast Christian News at han nok en gang er arrestert.

La oss huske ham i våre forbønner.

Amerikansk menighet gir bort 6,2 tonn mat til fattige og trengende i hjembyen

Bent Tree Bible Fellowship, en megakirke i Texas, som ikke er tilknyttet noe kirkesamfunn, har gitt bort 6,2 tonn mat til matlager for fattige i byen Carolloton i delstaten Texas.

Frisco Family Service satte en annonse inn i avisen 6.oktober og fortalte at matlageret deres nå snart var tømt. Det skjedde samtidig med at denne sosialtjenesten opplevde en 20 prosent økning i antallet som kom for å få hjelp.

Den generøse gaven vil kunne hjelpe 248 familier med fire familiemedlemmer hver med mat for en uke. Driverne av stedet er overveldet over at noen vil gi en så stor gave som dette representerer.

Bent Tree Bible Fellowship ble grunnlagt i 1975 og bestod da av 15 familier. I dag teller menigheten mer enn 4000 medlemmer. Den har basert sin virksomhet på ordene fra Gal 2,20: 'Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg'.

Hanukkah Menorahens mysterium, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Asher Intrater og Ron Cantor, begge messianske jøder bosatt i Israel, som jeg har oversatt:

Enhet bringer Guds ild
Vi vet at Menorahen i Tempelet ble laget i tråd med den mal som Gud gav Moses. 'Se til at du lager dem etter det mønster som ble vist deg på fjellet'. (2.Mos 25,40) Så hvis det er slik at det syn Johannes så av en syvarmet Mennorah representerte enheten hos de troende, må ilden også symbolisere noe.

Uten Menorahen, kan du ikke ha ild, i hvert fall ikke en samlet, håndterlig og fokusert ild. Med det samme menorahen var laget, kunne ilden tennes. På samme måte: Når de troende kom sammen til Shavout (pinse) i enhet, 'på samme sted med samstemt sinn', i det de ventet på Den Hellge Ånd - ble de en åndelig Menorah som kulle tennes, og Ånden falt som ildtunger. Faktum er at bildet av de 120 med ildtunger på hodet er et bilde på en menorah med mange armer. Hver arm brenner, og gjør Guds vilje.

Med Menorahen på plass - nøyaktig slik Yeshua instruerte - 'Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye'. (Luk 24,49) - falt Den Hellige Ånds ild ikke bare over men fungerte også gjennom den enkelte troende. Frukten av dette var at 3000 menn, pluss kvinner og barn, ble født på ny den dagen.

Menorahen lærer oss at Messias' kropp må bli bygget i følge det himmelske mønstert. Yeshua forteller oss i Joh 17 at Han har en djup lengsel etter enhet. Kun når Kroppen er i enhet kan Ånden flyte slik Han vil. (Apg 2) Sladder, baktalelse, uenighet, sjalusi og dess like arbeider alle for å motarbeide Guds autentiske ild.

(fortsettes)

70.000 evangelikale kristne satte hverandre stevne i Peru

Over 70.000 evangelikale kristne satte hverandre stevne i Peru nylig. Det skjedde i hovedstaden Lima i en ukelang kampanje. Den kristne kirke er i rask vekst i dette sør-amerikanske landet.

Veksten skjer nå hovedsakelig ute på landsbygda og blant mennesker som er ukjent med evangeliet. Og mye av veksten skyldes kristne radioprogrammer.

Motto for samlingen var: 'Bare Gud kan gjøre mennesket lykkelig', og bak det store arrangementet sto bevegelsen: Wordwide Missionary Movement. Mange av deltagerne kom fra Lima, men kristne fra hele Peru deltok - også de som bor oppe i høylandet. Talerne understreket at Bibelen er eneste autoritet for liv og lære, og talte mot liberalisering av abort og homoseksualitet.

Bildet er fra samlingen i Peru.

Be for Ukraina

Lederen for den internasjonale misjonsavdelingen til All-Ukrainske unionen av Evangelikale kristne/Baptistene, Pavel Unguryan, som også har vært medlem av Det ukrainske parlamentet i perioden 2008-2012, oppfordrer nå til forbønn for Ukraina.

Det gjør han via Den europeiske baptistføderasjonen.

Pavel Unguryan skriver at 'bønn er det mest kraftfulle våpen en kristen eier. Det er ikke vår visdom som gjør oss vise, ei heller vår styrke som gjør oss sterke, men Den Allmektige Gud'.

Han viser til kristne i Ukraina har stått sammen i bønn foran toppmøtet i Vilnius hvor den ukrainske regjeringen forpliktet seg å signere en samarbeidsavtale med EU, og at de fleste ukrainere støttet forslaget om et tettere bånd til Europa. Pavel Unguryan sier at 'mange ukrainere ble sjokkert når president Janukovitsj ikke ville signere avtalen med EU, men heller styrke båndene med Russland.

Mange kristne i Ukraina opplever nå en sterk uro for framtiden. Enkelte gir uttrykk for at de frykter en borgerkrig vil bryte løs. Ukraina er for tiden en splittet nasjon.

La oss forene oss med våre ukrainske venner og be for landet og folket i de skjebnetunge dagene som nå ligger foran dem.

To pinsebevegelser i USA finner hverandre

Et historisk møte fant sted i Springfield, den tredje største byen i delstaten Missouri, i forrige uke.

Da møttes lederne for Assemblies of God og Church of God in Christ, to av de største pinsebevegelsene i USA. Det er første gangen at dette skjer.

George O.Wood (til venstre på bildet), som er hovedtilsynsmann for Assemblies of God, uttrykte stor tilfredshet over at Church of God in Christ hadde takket ja til invitasjonen. Han ønsket også lederskapet i dette pinsesamfunnet varmt velkommen.

Lederne for de to pinsebevegelsene møttes i hovedkvarteret til Assemblies of God, hvor de deltok i en gudstjeneste i kapellet som er knyttet til stedet. I forbindelse med gudstjenesten minnet George O.Wood tilhørerne om at begge pinsebevegelsene var barn av vekkelsen i Azuza Street. Den første ledende biskopen for Church of God in Christ, C.H Mason, deltok også på stiftelsesmøtet til Assemblies of God i 1914. C.H Mason velsignet grunnleggelsen av Assemblies of God.

Wood nevnte også den beklagelige splittelsen mellom de to pinsebevegelsene, som i sin tid skyldes etnisitet og kulturforskjeller, ikke læremessige ulikheter.

Nåværende ledende biskop for Church of God in Christ, Charles E. Blake, som også er pastor for en menighet på 24.000 medlemmer i Los Angeles, deltok på møtet sammen med mange andre representanter for Church of God in Christ. Han sees midt på bildet.

Her er en link til en video hvor George O.Wood og biskop Charles E. Blake hilser forsamlingen i Springfield:

http://agtv.ag.org/chapel_112613_bishop_blake

Å skille ut det urene i det profetiske, del 3

Her følger tredje og siste del artikkelen til John Paul Jackson (bildet), som jeg har oversatt:

'Vi blir fortalt i Matt 7,22-23 at mange vil profetere og gjøre tegn og under - alt mens de selv lever i opprør. Det vil skje genuine helbredelser, de vil bringe profetiske ord og utfrielse til andre, men når alt kommer til alt, vil Gud fortelle dem at de er lovløse og at Han ikke kjenner (har fellesskap) med dem.

Beklageligvis, det synes som om vi lever i en Samson-tid hvor gavene omfavnes og karakteren oversees. Vi har fremhevet gavene fremfor det å kjenne Gud og Hans veier, og ved å gjøre så er vi blitt en forberedt for Antikrist's fremtreden. Hva vil vi gjøre når han kommer og utfører faktiske, kraftfulle mirakler? Vil vi selv bli en del av den store forførelsen?

Hvordan vil vi være i stand til å skille det åndelige fra det profane hvis karakteren ikke er selve målestokken? Husk at kunnskapens tre i Edens hage ikke fremsto som noe ondt - det var noe godt som likevel ikke var fra Gud. En rettferdig livsstil hjelper hver og en av oss til å skille mellom godt og Gud og holder oss fra å gjøre de samme feilene som Adam og Eva.

Det er ikke i og for seg galt å promotere ugudelige tjenester. Nasjonen vår ser på en hver som dukker opp på kristent TV som et eksempel på kristendom - som de skal! Problemet er at noen tjenester som dukker opp på TV ikke er gode eksempler på grunn av sin ugudelige livsstil. Ved å støtte de som driver hor, skiller seg fra sine ektefeller og er involvert i seksuell umoral, så promoterer vi denne oppførselen og oppmuntrer kristne såvel som ikke-kristne til å tenke at dette er ok.

Paven med oppsiktsvekkende uttalelse om Jødedommen

Pave Frans I overrasker stadig. Nå med uttalelser om Israel som rokker ved erstatningsteologien!

Torsdag 26.november ble hans 'Apostolic Exhortation Evangelii Gaudium: On the Proclamation of the Gospel in Todays World' offentliggjort. Det er en tekst på mer enn 51.000 ord.

Her er det mye sprengstoff! Blant annet dette: 'Det jødiske folk står i en særstilling fordi Guds pakt med dem er aldri blitt trukket tilbake, 'for Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake' (Rom 11,29) Kirken, som deler med jødene en viktig del av Den Hellige Skrift, ser på Paktens folk og deres tro som en av de hellige røttene til sin egen kristne identiet (jfr Rom 11,16-18) Som kristne kan vi ikke se på Jødedommen som en fremmed religion, heller ikke inkluderer vi jødene blant de som kalles til å vende seg bort fra sine avguder (jfr 1.Tess 1,9). Sammen med dem tror vi på en Gud, som handler i historien, og med dem aksepterer vi Hans åpenbarte ord'.

Det er en uttalelse som nok får noen til å få kaffen i vrangstrupen, hos andre kommer det nok et aldri så lite halleluja!

På bildet ser vi pave Frans, mens han ennå er kardinal Bergoglio. Her feierer han Hanukkah i en synagoge i Buenos Aires. Det skjer i 2012.

SISTE: PASTOR SAEED ABEDINI I KRITISK SITUASJON

I dag har jeg mottatt svært foruroligende nyheter fra Iran vedrørende pastor Saeed Abedini.

Jeg har tidligere meddelt at den iransk-amerikanske pastoren er blitt overflyttet til det som med rette kalles 'dødens venteværelse' i Iran, det svært beryktede Rajai Shahr fengselet.

Fra godt informert hold opplyses det i dag at pastor Saeed Abedini har vært utsatt for flere voldelige angrep inne i fengselet, hvor medfanger truer med å drepe ham med kniv. Det er bare et teppe foran døra til cellen hans, og det er kun dette teppet som skiller ham fra de andre fangene, flere av dem er noen av Irans aller verste mordere og voldsmenn. 

Han er også blitt frarøvet sine få personlige eiendeler, og fengselsmyndighetene nekter ham å få livsviktig medisin. Helsesituasjonen hans er blitt kritisk. Han har gått ned i vekt, har sterke smerter i leddene og i magen.

Kan du sette av tid i dag til å be for ham. Nå gjelder det livet!

Hanukkah Menorahens mysterium, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Asher Intrater og Ron Cantor, begge messianske jøder som bor i Israel. La meg først presentere forfatterne for deg:

Asher Intrater er tilsynsmann for to messianske menigheter i Israel. Han leder også Revival Israel og en internasjonal bønnetjeneste med utgangspunkt i Jerusalem. Han har skrevet to bøker: 'Who ate lunch with Abraham' og 'Covenant relationship'.

Ron Cantor er leder for Messiah's Mandate International, en messiansk tjeneste som har som mål å bringe budskapet om Jesus fra Israel til verdens ende. Cantor reiser mye internasjonal som bibellærer, hvor han underviser om Det nye testamentes røtter. Han er en del av pastorteamet i Tiferet Yeshua, en hebraisk-talende forsamling i Tel-Aviv. Hans nyeste bok er: 'Identity Theft'.

Menorahen
Etter den overraskende jødiske seieren, ble Tempelet, inkludert Mennorahen, gjeninnviet av Makkabeerne i forbindelse med at den nye høytiden: Hanukkah. Ordet betyr nettopp det: innviet. Lysestaken som brukes under Hanukkah kalles på hebraisk: Hanukkiah. Den har ni lys som representerer de åtte dagene Menorahen i Templet forble tent, til tross for at de bare hadde olje til en dag, og et ekstra lys. Dette lyset kalles 'shamash', og er brukt for å tenne de andre lysene.

Et tegn på gjenopprettelse
Det andre stedet som Mennorahen nevnes er hos profeten Sakarja, som ser et syn: en mystisk Mennorah med to oliventrær - et på hver side. Dette symboliserer Herren som gjenreiser Sion og Tempelet gjennom sin nåde og sin Ånd (Sak 4,1-10). Dette synet ble selve grunnlaget for symbolet og seglet til den moderne staten Israel.

Kristi kropp
Det tredje stedet hvor Mennorahen er nevnt er i Åpenbaringen, der hvor Johannes har et overnaturlig syn av Yeshua i sin herliggjorte stilling, hvor Han står midt mellom syv lysestaker. Hver gren av mennorahen representerer syv menigheter eller forsamlinger i Asia. (Åp 1,12 og v.20), hvor alle er symboler på alle de strømmer og grupper som utgjør en internasjonal ekklesia, eller kropp av troende. Og la oss ikke glemme - alt i Tempelet var en jordisk skygge av en himmelsk virkelighet (Hebr 8,5) Mennorahen representerer den verdensvide kroppen av troende.

Som den mosaiske lysestaken fant sitt uttrykk i den jødisk religiøse tradisjonen, fant den profetiske visjonen hos Sakarja sitt uttrykk i den moderne sionismen, og i synet til Johannes om mennesker fra hver stamme, tunge og nasjon som blir herliggjort ved Guds kraft.

(fortsettes)

Svakhetens teologi, del 1

Det er Roy McCloughry (bildet) som har lansert det fantastiske flotte begrepet 'svakhetens teologi'. Selv har han epilepsi, så han vet hva han snakker om.

Til daglig er han etikklærer ved St.Johns College i Nottingham, der kommende prester i Den anglikanske kirken utdannes. Han har også vært forskningsassistent til John Stott. For 10 år siden kom han med en bok som beskriver en kristens syn på funksjonshemminger. På engelsk kalles det 'disability theology' - om det skulle oversettes direkte til norsk får vi 'funksjonshemmings-teologi'. Et veldig kronglete ord. Et bedre uttrykk er 'svakhetens teologi'.

Apostelen Paulus er den første som lanserer begrepet: 'når jeg er svak, da er jeg sterk'. (2.Kor 12,10) Og det er ikke en teori den godeste Paulus taler om, men en erfaring. Ved ulike ganger skriver han om at han opplever svakhet og blottlegger også sin skrøpelighet. Han fremstiller ikke seg selv som et åndelig supermenneske. Samtidig som han omtaler sin skrøpelighet skriver han også: 'Bli mine etterfølgere'. Han bruker altså seg selv som eksempel, og gjør det mulig for andre å våge å blottlegge sitt eget liv.

Ray McCloughry ser på sin egen funksjonshemming som en gave til Kristi kropp. Han sier det slik: 'Epilepsi er ikke noe jeg vil lide av men Gud har gitt meg sykdommen for at jeg kan bruke den for Hans hensikt'.

Avisen Dagen i Sverige hadde for en tid tilbake et intervju med McCloughry hvor han utdyper dette slik:

"– Du kan leva ett bra liv och se framtiden an med tillförsikt. Men så händer något som förvandlar allt till aska. Du kan välja att försöka bortse från vad som hänt eller att fastna i det och bli bitter. Men det sundaste sättet är att du försöker lära dig något, att du omvandlar din askerfarenhet till något gott. På det viset kan den jobbiga erfarenhetenbli en gåva, till dig själv och till hela kyrkan. Det är en del av försoningsprocessen". 

(fortsettes)

Et klenodium fra Burma

Evangelist Bob DeWitt holder litt av et klenodium i hendene. Han er for tiden i Burma og søndag besøkte han U Naw Memorial Baptist Church.

Dette er den første menigheten som ble plantet av pionermisjonæren Adoniram Judson. Det skjedde i 1816 og har navn etter den første burmeseren som kom til tro på Jesus.

Evangelist Bob DeWitt fikk et møte med han som er pastor i denne menigheten i dag, den 16 i rekken.

Boken evangelist Bob DeWitt holder i hendene er den aller første utgaven av den burmesiske Bibelen som Adoniram Judson oversatte. Den kom ut i 1840, og er oversatt etter samme bibeloversettelsestradisjon som King James Bibelen.

Adoniram Judson skrev også en burmesisk-engelsk ordbok, og grunna Judson College, som skulle slås sammen med Universitetet i Rangoon, nå Yangoon, i 1920.

La oss be for misjonsarbeidet evangelist DeWitt driver i Burma. Det skjer i samarbeide med baptistpastoren vi har hatt kontakt med i flere år, Thaung Ngaih Lien,

Hanukkah Menorahens mysterium, del 1

To ledende røster innen den messianske bevegelsen i Israel, Asher Intrater og Ron Cantor, har skrevet en innsiktsfull artikkel om Menorahen. Artikkelen, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den, passer godt nå når våre jødiske venner feirer Hanukkah eller Lysfesten:

Bibelen omtaler Menorahen eller Lysestaken, i tre sammenhenger: I Torahen, hos profetene og i Den nye pakt. Moses ble befalt å lage en syvarmet lysestake av gull og plassere den på det hellige sted i Tabernaklet (2.Mos 25,31-40).

Det ble krevd at prestene skulle ha ansvaret for å ta vare på Menorahen, men det var ingen klar undervisning om den åndelige meningen bak menorahen. Når det ikke er noen klar undervisning om noe i Torahen - for eksempel om Basunhøytiden - så er det ofte fordi dette bare kan forstås i lys av Den nye pakt.

I Hanukkah'-historien, blir jødene ledet av Juda Makkabeeren, og hans lille hær, nedkjempet den syriske kongen, Antiochus Epiphanies. Det ble betraktet som et mirakel at denne lille jødiske hæren kunne bekjempe den veldige syriske hæren.

Antiochus Epiphanies ødela Jerusalem i år 168 før Kristus, ofret en gris på alteret, reiste et alter for Jupiter, forbød gudstjenester i Tempelet (ofringer), forbød omskjæring, solgte tusenvis av jødiske familier til et liv i slaveri, ødela alle kopier av Skriften som de klarte å finne, og slaktet ned for fote alle som ble oppdaget med en kopi av Skriften i sitt eie, og torturerte og tvang alle jøder til å frasi seg sin religion.

(fortsettes)

I stor kroppslig svakhet tjener Andrew White Jesus og Hans kropp

Den anglikanske presten Andrew White er en av mine troshelter. Når han fikk beskjed om at han hadde MS, og biskopen mente at det var best at han sluttet som prest for menigheten han betjente i Storbritannia, valgte Andrew White å reise til Baghdad. Til Hl.Georgs kirke. Han deler kår med de som lider der i byen. Stadig drepes det mennesker rundt kirken, hans bærer bokstavelig talt livet i sine hender.

Til tross for stor kroppslig svakhet er han der. Han forlater ikke flokken. Han er en sann hyrde.

De siste dagene har han vært svært syk. Han ble det etter en stamcellebehandling i forrige uke. På sin Facebook-side forteller han om at rommet hans nå er blitt omgjort til sykestue. Han klarte å forrette gudstjenesten i går, men i dag er jernlageret helt på bunnen og han er så sliten at han ikke klarer å stå på beina. Han er bekymret fordi han skal møte biskopen sin i neste uke, og delta på et møte med politiske ledere på Kypros. Nå ber han om vår forbønn. Skal vi ikke stå sammen med ham i bønn?

For meg er Canon Andrew White et stort forbilde. Han våger å leve åpent med sin kroppslige svakhet, han er ikke for stor til å be om forbønn, han tjener andre, selv om han nesten ikke klarer å fungere i hverdagen. Dette er en hyrde som legger ned sitt liv for flokken.

Bildet er hentet fra Facebook og viser Andrew White som får hjelp av to leger i dag.

De dramatiske dagene i november 1933, del 5

Her følger femte og siste del av den dramatiske historien om nazistenes storming av Rhön Bruderhhof, som skjedde for ganske nøyaktig 80 år siden:

En enorm glede ble forløst når medlemmene av Rhön Bruderhof ble gjenforenet i Liechtenstein. Men utfordringene meldte seg ganske raskt. Hvordan skulle de klare å finansiere leiesummen som hotelleieren krevde?

Eieren ba om forskudd på halvparten av leiesummen - 1500 francs. Det var veldig mye penger for de som ikke hadde noe. Emmy Arnold forteller i sine memoarer at hun hadde et mareritt natten etter at de hadde flyttet inn. Hun drømte at de alle sammen raste utfor en fjellskrent. Neste dag dro hun til Chur, der hun planla å møte en venninne, Julia Lerchy, som lå på sykehuset. Sommeren før hadde hun besøkt Rhön Bruderhof.

Hun ble sjokkert over det som hadde hendt siden hun forlot kommuniteten i august 1933, Julia minnet Emmy om hvilket inntrykk det hadde gjort på henne at medlemmene av kommuniteten hadde holdt på med byggearbeider, og midt oppe i dette også feiret forlovelsen til Emmy og Arnolds sønn, Hardy, med Edit Boecker. For Julia virket det som om de bygget som om de skulle fortsette å bo der for alltid. Og det til tross for at de var presset fra alle kanter.

Når Emmy gikk fra Julia den dagen sa Julia at hun måtte komme tilbake på ettermiddagen, og ta med seg Eberhard. De tre fikk en god samtale den ettermiddagen, og når Eberhard og Emmy skulle gå, ga Julia dem en konvolutt.

De åpnet den når de kom ut, og til deres store overraskelse nå det 8000 francs i den.

Dermed kunne Alm Bruderhof (bildet) bli en realitet. Gud hadde nok en gang vist sin store omsorg og trofasthet mot de hardt pressede døperne.

Hun ga sitt liv for Jesus og de fattige

I dag ville Jean Donovan (bildet) ha blitt 60 år. Slik skulle det ikke gå. Hun var den rike middelklassejenta, som ble grepet av Kristus, og som var villig til å legge ned livet for Ham og for de fattige og trengende. Jean Donovan dro til det borgerkrigsherjede El Salvador og gjorde en kolossal innsats der. Her endte hun sitt liv, voldtatt og drept av soldater fra hæren.

Du kan lese den gripende historien her:

http://www.monastisk.blogspot.com

God åndelig veiledning for hverdagslig tro som holder

'Jeg er slått av hvor det å dele våre svakheter og vanskeligheter er mer nærende for andre enn å dele våre kvaliteter og vår suksess'.

Ordene tilhører Jean Vanier (bildet), en åndelig veileder jeg stadig vender tilbake til. Troen alminneliggjøres hos Vanier. Nei, ikke banaliseres og fratas sevjen og radikaliteten, men gjøres tilgjengelig i en hverdagslig kontekst. Den er ikke lenger abstrakt, men kroppsliggjort.

'Kjærlighet', sier Jean Vanier, 'betyr ikke å ekstraordinære og heroiske ting. Den handler om å gjøre ordinære ting med ømhet'. Så legger han til: 'Å elske noen er å vise dem deres skjønnhet, deres verdi og viktighet'.

'Når elsker og respekterer mennesker,' sier Vanier 'og åpenbarer for dem deres verdi, så kan du komme ut fra skjulestedet som har beskyttet dem'.

Jean Vanier har lært meg at 'vekst begynner når vi aksepterer vår egen svakhet'.

Angus Buchan drømmer om en vekkelse blant menn som sprer seg til familien

Den sør-afrikanske evangelisten Angus Buchan (bildet) sier han har et håp om å se 'en total vekkelse' i USA, som starter med mennene og som sprer seg familien, lokalsamfunnene og så til hele nasjonen.

Buchan kom tilbake til hjemlandet Sør-Afrika etter en uke i USA. Her har han talt til 10.000 menn på den andre 'Mighty Men Conference USA', som ble holdt Bridgestone Arena i Nashville, Tennessee, søndag 17.november.

En snau måned tidligere talte Anhus Buchan på en lignende storsamling på den første 'Mighty Men' konferansen. Det skjedde også i Tennessee. Buchan forteller at Gud sendte menn til disse konferansene fra 'hver krik og krok' av USA.

'Vi har allerede begynt å motta veldig oppmuntrende rapporter om forandrede liv og vi er så glad for alt det Herren Jesus gjør', forteller Angus Buchan som startet 'Mighty Men Conference' på bondegården sin, Shalom, KwaZulu Natal i Sør-Afrika i 2004. Det begynte med 40 menn og har økt bemerkelsesverdig med årene. På den syvende konferansen deltok det mer 400.000 menn.

På konferansene understrekes behovet for at menn lever hellige og innviede liv.

Søk råd oss de som har erfaring

Det er en ting det ikke er mangel på i norsk kristenhet, og det er meninger. Meninger om det meste. Og alle påberoper seg å ha rett. Meningene handler ofte om ord og teorier.

I dag begynner et nytt kirkeår. Nye dager legges til og blir til levd liv. Til erfaringer. Meninger og erfaringer er nødvendigvis ikke det samme. Mye forblir teorier, ord som ikke leves ut.

I den sammenheng er det godt, nyttig og ikke så rent lite utfordrende å minne hverandre på noe Isak Syreren skrev en gang på midten av 600-tallet. Isak Syreren var ingen teoretiker. Han levde det han preket:

'Begjær ikke råd av den som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn til en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'.

Brennan Manning har sagt: 'Ordet vi studerer, må bli ordet vi ber'.