1. Kristen tilbedelse var først og fremst doxologi
Den kristne gudstjenestens røtter er jødiske. Når de svære dørene ble åpnet til det storslåtte Tempelet i i Jerusalem, så åpnet selve det arkitektoniske rommet for tilbedelse av en stor Gud. Det var som om disse dørhengslene svingte himmeldøren åpen - til Guds trone! Salme 24,7-10 beskriver dette så godt for oss: 'Løft hodene, dere porter! Og la dere løftes, dere evige dører, så herlighetens Konge kan komme inn. Hvem er denne herlighetens Konge? Herren, sterk og mektig! Herren mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og la dere løftes, dere evige dører, så herlighetens Konge kan komme inn. Hvem er denne herlighetens Konge? Hærskarenes Konge, Han er herlighetens Konge. Sela'.
Tempelrommet var åstedet for en gudstjeneste preget av gudsfrykt, av ærbødighet for det hellige, for det som var annerledes, storslått. For det som var vakkert. Det ser vi når vi leser beretningene i Det gamle testamente om hvordan Templet skulle bygges, og alle beskrivelsene av hvor vakkert det var. Noe slikt som Tempelet i Jerusalem hadde ingen sett. Det var Gud verdig.
Utgangspunktet for det hele er jo mønsterbildet i himmelen. Det himmelske overgår selvsagt det jordiske, men det jordiske skal i aller høyeste grad være en form for avbildning av det himmelske.
Hebreerbrevets forfatter beskriver dette slik: 'Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds by, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullende rettferdiges ånder, til Jesus'. (Hebr 12,22-24a)
Også den kristne gudstjenesten avspeilet dette forholdet. Den var i sitt vesen doxologi - tilbedelse, lovprisning. Ærefrykt for Den Hellige.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar