Unik sjanse til å endre abortloven

Nå må alle vi som ber for Norge være oppmerksomme! Norges statsminister er villig til å forhandle endringer i abortloven, dersom Kristelig Folkeparti ønsker plass i hennes regjering. Det er VG Nett som melder dette nå i ettermiddag.

Statsminister Erna Solberg (bildet) er ifølge oppslaget i VG klar til å kunne gi KrF støtte til et forbud mot såkalt tviillingabort og hun er også åpen for endringer i bestemmelsen som gir rett til abort i tilfelle det ufødte barnet har Downs syndrome.

Selvsagt bestemmer ikke statsministeren dette alene. Hun uttaler seg som Høyres leder, men som statsminister veier hennes ord tungt. Etter alle nederlagene i Stortinget om fosterets rett til å leve, står nå Kristelig Folkeparti i en helt unik situasjon. Dette er nye skjebnedager for Norge. Nå må det ikke glippe igjen! Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik sier nemlig nei til det samme.

Som en de nasjonale bønnelederne i Norge er det min plikt å legge dette bønneemnet tungt inn over oss. Det handler om å redde liv, fosterets liv, og det handler om både menneskeverd og menneskeyn.

Statsministeren har skrevet en artikkel om dette som er både interessant og lesverdig. Der tar hun sterk avstand fra aktiv dødshjelp, og sier at hun ønsker ingen utvidelse av dagens abortlov.

"Mennesker har en ukrenkelig verdi," slår statsministeren fast.

Du finner artikkelen her:

https://erna.no/2018/10/11/hvor-skal-grensen-ga/

Så kan vi være uenige i mangt og mye politisk, men nå gjelder det barnas rett til å leve!

Billedtekst: Vi er kalt til å prioritere å be for de som er i ledende stillinger, som for eksempel statsminister Erna Solberg. (Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor.

Kvinne bak fenomenal kirkevekst på Cuba

Denne historien har grepet meg sterkt: 20. januar 2017 dør Juana Garcia de Gonzales i en alder av 93 år i hjemlandet Cuba. Hun er ukjent for de aller, aller fleste av oss, men en av de store pionerene i Guds rike.

På 1950 tallet arbeidet Juana Garcia, her fotografert sammen med ektemannen, Julio Gonzales, side om side med misjonærekteparet Howard og Pearl Wolgemuth, som arbeidet på Cuba for det anabaptistiske kirkesamfunnet Brethren in Christ. De startet opp sitt arbeid i 1953. Så kom den kubanske revolusjonen, og ekteparert Wolgemuth, ble bedt om å forlate Cuba.

Sammen med en mann ved navn Eduardo Llanes fikk ansvaret for den lille menigheten på 18 medlemmer. Etter at Llanes emigrerte til USA sto Juana tilbake med alt ansvaret. Hun hadde fått teologisk utdannelse ved et bibelinstitutt på 1970-tallet, og ble etterhvert president for Brethren of Christ på Cuda, og pastor for menigheten i Cuatro Caminos.

Det var vanskelige tider for de kristne på Cuba i denne perioder. Menighetene ble forfulgt, de kristne trakassert og det var vanskelig å holde kontakt med kristne utenfor Cuba. Enkelte menigheter fikk besøk fra utlandet, og Garcia henvendte seg til ekteparet Wolgemuth for å høre med dem om det lot seg gjøre å få et besøk av misjons- og hjelpeorganisasjonen World Mission. Denne organisasjonen har base i Canada, og på grunn av restriksjonene for amerikanere, ville det være lettere om en canadier kunne komme.  Rosh Nigh fra Niagara Falls i Ontario sa seg villig til å reise, søkte visum og fikk merkelig nok ja!

Det var en ting Garcia ønsket seg, og det var en stor spansk Bibel til å legge på talerstolen. Det hadde Rosh Nigh med seg. Han ankom Cuba i januar 1976. Etter at Garcia hadde tatt imot den for henne så dyrebare gaven, gikk hun opp på talerstolen og slo opp et skriftsted som hun leste, så ba hun - og gråt. Gjennom en tolk fikk vite at Garcia hadde bedt om at Bibelen måtte vare til Jesus kom igjen!

Garcia hadde også et ønske til: I mer enn 15 år hadde de ikke kunnet forrette dåp. Nå, mens de hadde en utenlandsk gjest, spurte de ham om ikke han kunne døpe to kvinner som var kommet til tro, og siden Rosh Nigh var ordinert pastor, takket han ja til den flotte invitasjonen.

Under Garcia Gonzales ledelse har Brethren in Christ vokst fra 18 medlemmer til et sted mellom 5000-6000 i 28 forsamlinger! I USA utgjør de spansktalende 20 prosent av medlemmene i medlemmene i Brethren in Christ.

Hver gang Garcia skrev brev sendte hun med det samme bibelstedet som hilsen:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,13)

Ingen nådegave

,Frekkhet og uforskammethet er ingen nådegave. Det er ikke Herren som delte ut dem.

"Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt." (1.Joh 3,18-19)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)

Kappes om å hedre hverandre, del 13: Håkon Fagervik

Er det et ord som beskriver Håkon Fagervik så er det ordet: begeistring! Men ikke en begeistring for hva som helst, eller hvem som helst. Håkon Fagervik er heftig og begeistret for Jesus. Og vet du hva: jeg tror Jesus er heftig begeistret for Håkon. Mellom de to er det et synlig kjærlighetsforhold.

Om Håkon kan man også med rette bruke hedersbenevnelsen 'beder'. Hvor mange som har hørt ham snakke om at 'bønn er snadder', er mange, men Håkon snakker ikke bare om bønn - han ber. Gjerne klokken 06.00 om morgenen. Ikke som noe tvangsmessig, nei, bønnen flyter naturlig frem fra det livet han lever med Den Hellige Ånd.

Håkon Fagervik er også personifiseringen av det populære TV-progammet Norge rundt. Han har trålet hver en krik og krok av dette landstaktte landet for å fortelle om Jesus og tenne en hellig bønneglød . Ikke noe sted er for lite for 70 åringen, og ikke noe sted for stort. Han sparer seg ikke. Håkons mål er å teppelegge landet med  bønn, og å legge igjen noe av Jesus etter seg. Allerede som 16 åring fikk han se et syn av en mann som stod ved kanten av et stup og hindret folk i å falle ned i flammehavet bak stupet. "Denne mannen er du," var det tydelige budskapet han hørte.

Nøden for sjelene har også ført ham til de store høstmarkene i Ukraina og Filippinene - med samme heftige begeistring for Jesus. Og resultatene har ikke uteblitt i form av nye himmellborgere. Håkon har satt djupe spor etter seg. Nøden for å se mennesker frelst har også gjort at Håkon Fagervik er blitt en stor inspirasjon for unge mennesker som har kall til evangelisttjenesten. I Håkon har de en trygg mentor.

Gud hadde store planer når Han kalte fiskeren fra Seløya på Helgelandskysten til tjeneste i Guds rike. Håkon Fagervik er blitt hele Norges Håkon! Bønnesenteret i Levanger, som Håkon Fagervik har bygget opp helt fra starten av er blitt et krafts- og inspirasjonssenter for hele landet, ja, ut over landets grenser, Senteret i Levanger er en bønnevarde hvor ilden brenner!

I dag takker jeg Gud for Håkon Fagervik og hans tjeneste, og ber om mange gode og ikke minst fruktbare år i tiden fremover. Måtte bønneilden fortsatt brenne i Håkons liv og begeistrtingen for Jesus ikke dabbe av, men bli enda mer heftig og begeistret!

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 2

Her er andre del av Peter Hoovers artikkel. Første del ble publisert i går:

DETTE ER EN OVERSETTELSE av den første anabaptistiske trosbekjennelsen, som man ble enige om i Bern, Sveits i 1526 (den er tidligere enn Schleiheim bekjennelsen og vel et århundre før Dordrecht bekjennelsen fra Nederland).

Les nøye! Det som brødrene og søstrene ble enige om kan hende overrasker deg:

KRISTEN REGEL, fra denne vil kjærligheten og enheten fastholdes.

Siden Den Allmektige, evige og nådefulle Gud har latt sitt vidunderlige lys bryte frem i denne verden i disse farlige tider, anerkjenner vi Hans viljes mysterium. Hans vilje er at Hans ord skal bli kjent for oss slik at vi finner veien inn til fellesskap med Ham. Av denne årsak, og i lydighet til Jesus og Hans apostlers lære, er vi kalt til å lyde et nytt bud - budet om å elske hverandre slik at vi kan leve i broderlig enhet og fred. For å holde fred med alle brødre og slstre har vi blitt enige om følgende:

For det første, skal brødrene og søstrene møtes minst tre til fire ganger i uken, for å øve seg i å følge Kristi og Hans apostlers lære, oppmuntre hverandre fra hjertet, slik de har gitt hvernadre lovnader  om (i dåpen) for å forbli i sannheten.

Utover dette, når brødrene og søstrene møtes, skal de velge et skriftsted som de leser sammen. Den som har best evner skal forklare det, de andre skal være stille og lytte, slik at det ikke er to eller tre som holder sine egne private samtaler og plager de andre. De skal lese fra Salmenes bok hver dag hjemme.

For det tredje, la ingen oppføre seg, det gjelder ham og henne, dumt i Guds forsamling, enten med ord eller gjerning. Alle skulle oppføre seg ordentlig, særlig overfor ikke-troende.

For det fjerde, når en troende ser hans bror gjøre noe galt, skal han advare ham ifølge Kristi bud, og formane ham på en kristelig og broderlig måte, i kjærlighet.

For det femte, ingen av brødrene og søstrene i denne forsamligen skal ha noe han kaller sitt eget, men heller, som de kristne i aposteltiden, ha alt felles, slik at de kan hjelpe de fattige, og gi til alle ifølge deres behov. Som i aposteltiden skulle ingen lide noen mangel.

For det sjette, skal all fråtsing unngås blant de troende når de møtes i menighetsfellesskapet. Å servere en suppetallerken er nok eller litt grønnsaker og kjøtt per person, for Guds kongerike består ikke av å spise og drikke.

For det syvende: Hver gang de troende møtes skal de feire Eukaristien (Herrens kveldsmåltid) i den hensikt å forkynne Herrens død. Alle skulle minnes, gjennom dette, hvordan Kristus ga sitt liv for oss, hvordan Hans blod ble øst ut for oss, slik at vi også skulle bli villige til å gi våre kropper og leve for Kristus - det gjelder for alle våre brødre og søstre i Ham.

Høres dette ut som en standard uttalelse fra europeiske, amerikanske eller australske anabaptister? Sannsynligvis ikke.  Så hva vil du gjøre med dette?

(fortsettes)

Form meg!

Herre, det hender fingrene mine er så stive, jeg får dem ikke med meg. De kommer borti taster på maskina, og sletter det jeg har skrevet, eller skriver bokstaver som ikke skal være med. De bøyer seg ikke selv om jeg sier de skal. De skaper så mye plunder og heft, og tårer.

Herre, jeg trenger bøyde fingre. Form meg, Du, Form mitt liv slik at jeg har åpne hender, rede til å favne, holde, trøste og tørke tårer.

Det er så mange knyttede never, Herre, så mange harde ord, så få bøyde knær.

Leg meg, Herre, så blir jeg legt.
Frels meg, Herre, så blir jeg frelst.

Form meg, og dann meg,
slik at jeg blir til et ærens kar,
for Deg.

Du kan vel begynne om igjen?
Enda en gang?

Gjøvik 16. oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C) 

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 1

Her kommer en helt ny artikkel av Peter Hoover, denne gang med ukjent og spennende vekkelseshistorie fra Sveits, blant annet med det vi må kalle et sensasjonelt funn av en ukjent anabaptistisk trosbekjennelse. For ordens skyld: den forrige artikkelen til Peter Hoover som jeg begynte å oversette og publisere, måtte jeg avslutte. Den ble for intern og ble bare gjenkjennbar for de som kjenner familieforholdene til Peter Hoover. Jeg så det for sent:

BERN, hovedstad i Confæderatio Helvetica - et land vi i dag kjenner som Sveits. Tenk på alt som har skjedd med våre folk i denne byen. Og hva vil ikke Herren ønske skje her i dag.

DEN TIDLIGSTE ANABAPTISTISKE TROSBEKJENNELSEN - Christlicher Ordnung - vedtatt av de troende i Bern, Sveits, i 1526. Har den noe å si oss i dag? Jeg mener det.

I 1955 gjorde Samuel Geiser (1884-1973), en anabaptistisk pastor og gårdbruker i den fransk-talende Jura-regionen i Sveits, et utrolig funn. Noen hadde informert ham at oppe på loftet i det offentlige biblioteket i byen Bern (alle bildene i denne artikkelen er hentet derfra), hadde de funnet en eske som var full av gamle anabaptistiske skrifter, Noen hadde trodd at esken bare inneholdt skrot og hadde ønsket å brenne innholdet, men like før dette skulle skje hadde Samuel og noen av hans venner fått sikret seg innholdet.

Ikke bare klarte de å sikre denne samlingen med skrifter, men de gjorde også litt av en oppdagelse: de fant en stor mengde tidlige dokumenter som beskriver hva de tidlige anabaptistene trodde, hvilke avgjørelser som ble fattet og i hvilken retning den tidlige anabaptistiske bevegelsen tok i kantonen Bern. Blant annet fant de en innbundet bokutgave med håndskrevne brev fra 1561, ialt 740 sider, som var samlet av en broder med navn Jörg Maler. Esken inneholdt også en kopi av en trosbekjennelse, som er gjengitt ovenfor.

BERN, SVEITS. Keltiske familier hadde levd her allerede 300 år før Kristi fødsel. Romerne kom senere. Valdensiske pilegrimer, som arbeidet som omreisende håndverkere, to og to, tilbrakte mye tid i dette området lenge før Reformasjonen.

HVORFOR MISTET VI SÅ MANGE av våre tidlige skrifter, og verre enn det, hvorfor har vi glemt så mye av hva vi pleide å tro og hva vi gjorde disse tidlige årene av vår anabaptistiske bevegelse?

Vår bevegelse spirte og virkelig blomstret i Bern i Sveits, så tidlig, ja, tidligere enn i Zürich. Men det var store forskjeller. Våre folk i Bern var gårdbrukere, fjellfolk, og ganske sikkert påvirket av valdensisk tro og praksis. En sterk valdensisk forsamling blomstret i mange år i Schwarzenburg, som ligger like i nærheten hvor familiene Hochstetler, Stoeckli, Beyeler og mange andre anabaptistiske familier levde,

Ulikt de lærde i Zürich - Conrad Grebel, Felix Manz, Simon Stumpf, og andre lik dem - som hadde forlatt Den romersk-katolske kirke og først ble protestanter, totalt oppslukt av Zwingli, hentet de troende i Bern inspirasjon fra langt eldre kilder. Mens Zwingli og hans venner ekseperimenterte med edele ideer og en ny måte å 'gjøre kirke' på, ville ikke de troende i Bern noe annet enn å holde seg til den apostoliske veien og den tidlige kirken.

Slik det alltid er blitt gjort - bare på en enkel og gudfryktig måte.

(fortsettes)

Mannen bak "The Message" er døende

Den kjente pastoren og forfatteren av "The Message", en parafrase av Det nye testamente, som mange verdsetter høyt, Eugene Peterson (bildet), er døende. Det opplyser hans sønn til The Christian Post.

Ifølge sønnen, Eric, er den 85 årige Peterson, innlagt på sykehus. En lungebetennelse har redusert Eugene Petersons krefter kraftig. Han blir nå behandlet for dette, og responderer godt på antibiotika. Men hjerteproblemer og demens forverrer situasjonen betraktelig. Han vil med det første overføres til et hospice og får pallitativ behandling. Håpet er at han skal få vende hjem, og ved hjelp av dette hospicet få dø hjemme.

Et hellig presteskap - velkommen til bibelhelg i Slemmestad

Da har vi kommet trygt hjem fra reisen til Oppdal. På vei hjem over Dovrefjell måtte vi stanse ved den særpregede Eystein kyrkja. Dagen var litt grå og hustrig, men her har mang en pilegrim tatt en pust i bakken på vei til Nidaros. Det gjorde vi også.

Eystein kyrkja er bygget til minne om kong Eystein, som ifølge sagaen lot bygge et såkalt 'sælehus' for de reisende over  Dovrefjell. Kirken med det flotte utsynet over Dovre ble bygget i 1969.

Nå skal May Sissel og jeg ha noen gode hviledager hjemme, før vi reiser til Slemmestad lørdag, til en bibelhelg med Sannhetens Ord bibelsenter, Dette er blitt en årlig tradisjon som vi se veldig fram til. Godt å komme til gode venner.

Tema for bibelhelgen er "Et hellig presteskap." Det blir møter:

Lørdag 20.oktober kl.15.00: Et hellig presteskap
Lørdag 20.oktober kl.18.00: Apostelen Johannes - beder og profetisk seer

Søndag 21.oktober kl.15.00: Det viktigste bønneemnet
Søndag 21.oktober kl.18.00: En profets lønn

Møtene er åpne for alle. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Hva er et sant evangelium?

En god venn av meg sendte meg dette sitatet i går. Det er så bra at jeg måtte oversette det:

"En kirke som ikke provoserer frem en krise, et evangelium som ikke skaper forargrelser, et ord fra Gud som ikke stikker hull på et samfunns konkrete synd i hvilket det blir proklamert - hva slags evangelium er det?

Bare snille og prektige betraktninger som ikke raker noen. Det er slikt mange mennesker vil like at vi preker for dem."

- Erkebiskop Oscar Romero (1917-1980), martyr.

Storsøndagen i Oppdal

Baptistkirken i Oppdal var nesten fullsatt når det ble invitert til 'storsøndag' i ettermiddag. Hit kom folk fra både Den norske kirke, Oppdal Kristne Senter og Baptistkirken. Jeg talte om "Kraften i Guds velsignelse!" Det er et budskap Gud gav meg for flere år siden, og som jeg har talt i menigheter i mange forskjellige kirkesamfunn mange steder i Norge, og også her ble det godt tatt imot. Mange responderte under kirkekaffen etterpå.

'Storsøndagen' ble ledet av pastor Geir Morten Rogstad, og vi fikk ta del i lovsangen ledet an av flottte ungdommer.

Ble djupt rørt av at pastor Sigurd Erik Heiervang i Metodistkirken i Molde, hadde tatt den lange turen sammen med kona si, for å ta del i møtet i Oppdal. Takk for det gode vennskapet.

Takk for at May Sissel og jeg fikk komme til Oppdal og få møte alle disse flotte menneskene, og treffe kollegaer som Hans Rogstad og Erling Uv, og deres ektefeller. Takk for at dere tok så raust imot oss. Vi kommer gjerne igjen.

De døde er fortsatt med oss

Døden er fremdeles tabu - merkelig nok også i kristne sammenhenger. Vi snakker ikke om den. I går leste jeg en tekst av den irske poeten John O'Donahue (1956-2008), som setter ord på noe jeg går å tenker på disse høstdagene: vi bærer våre døde med oss. I våre hjerter, i våre minner. Vi vet de er døde, likevel er de der. Her er teksten, som jeg har oversatt:

"De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når vi mister noen ved død, mister vi deres fysiske bilde og nærvær, de mister sin synlige form og og trer inn i et usynlig nærvær. Denne veksling av form er årsaken til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem betyr ikke at de ikke er her.

De er forvandlet til en evig form, og de døde kan ikke reversere reisen og ikke for et eneste sekund kan de fremstå i sin tidligere form for å være sammen med oss en stund. Selv om de ikke kan stå frem igjen, kan de fortsette å være oss nær, og en del av prosessen med bli helbredet for sorg er foredlingen av vårt eget hjerte, hvorigjennom vi kan komme til å merke deres kjærlige nærvær.

Når vi selv trer inn i evighetens verden, kan vi nok komme til å bli overrasket hvor mye våre kjære avdøde har assistert og støttet oss hvert minutt av våre liv. 

I deres nye, forvandlende nærvær tar deres medfølelse, forståelse, og kjærlighet et guddommelig djup, og gjør dem i stand til å bli hemmelige engler som gir oss råd og ly når vårt livsløp folder seg ut."

- John O'Donohue: Utdrag fra Beauty. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

'Storsøndag' i Oppdal

Søndag ettermiddag, nærmere bestemt kl.16.30, skal jeg tale i Baptistkirken i Oppdal. Det er et samarbeide mellom alle menighetene i Oppdal, som kalles "Storsøndag". May Sissel og jeg gleder oss.

Skulle du være i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg.

Foto: Norske kirkebygg.

Tilbakeholdenhet - 2

Har du opplevd at åndelige erfaringer kan forsvinne mellom fingrene dine i det samme øyeblikket du du begynte å snakke om dem?

Du deler begeistret noe som Gud har vist deg, og vipps, så er det borte - eller: Du deler det med en annen og slett ingen respons hos den du deler det med.

Kanskje fordi du ikke skulle dele det. Kanskje fordi dette var noe personlig mellom deg og Herren, som var ment for deg, og ingen andre.

"Ikke si det til noen", sa Jesus ved flere anledninger. Men folk løp av sted og kringkastet det likevel. Og vi gjør det samme.

Vi må lære oss tilbakeholdenhet. Det er en vanskelig lekse, men om vi skal modnes som kristne, må vi bli mer varsomme. Alt som strøs ut, tynnes ut.

"Det som ikke demonstreres i tide og utide, det som ikke kan nås uten kamp og møye, har en kraft som aldri finnes i det som nås med letthet," skriver Peter Halldorf.

Så sant det  er.

Hysj!

I morgentimene i dag kom disse ordene til meg: "Hysj!" Så litt senere: "Brudgommen har gått ut av sitt kammer."

Det er som om det gjennom himmelrommet går et stort "hysj", som om noe er nært forestående, og krever all oppmerksomhet. Jeg tror dette er et ord for det som ligger foran oss, for kommende dager. Det har sammenheng med ordene: "Brudgommen har gått ut av sitt kammer!"

Det krever stillhet, ærbødighet, at vi bøyer kne i stille tilbedelse. At vi legger alt annet til side. Lytter!

Jeg har lenge kjent at noe er i endring. Vi går vanskeligere tider i møte for alle som leve helt for Jesus. Motstanden vil bli stor og krevende. Den onde vil sette inn sine angrep.

Ordene jeg hørte samsvarer godt med de profetiske ordene fra Joel 2,16:

"La brudgommen gå ut av sitt rom, og bruden fra sitt kammer."

Når jeg leser de ordene kommer disse ordene til meg:

Himmel og jord roper ut: Ære!

Jeg bøyer meg og hvisker: Ære! Ære! Ære!

Avstå fra lange utlegninger

"Det fortelles om ørkenfedrene i Egypt at de bad svært ofte, men at deres bønner var særdeles korte og ble slynget ut som spyd for at ikke den spente atmosfæren - som er helt  nødvendig for den som ber - skulle bli slapp og avstumpet under lange bønnestunder. På den måten viser de også at denne konsentrasjonen, som ikke må strekkes lenger enn den kan holdes spent, ikke må avbrytes om den skal beholdes.

Mye snakk må renses bort fra bønnen, men slett ikke megen bønn, dersom oppmerksomheten får beholde sin intensitet. Å snakke mye er å legge fram et viktig anliggende i bønnen med overflødige ord, men å be mye er med  hengivenhet og stadig iver å banke på hos den vi ber til. Her betyr som oftest klagerop mer enn utlegninger, tårer mer enn tale. Men Gud samler våre tårer i sin flaske, og våre sukk er ikke skjult for Ham som har skapt alt ved sitt Ord og som ikke spør etter menneskers ord.

- Augustin (354-430). Hentet fra boken: Peter Haldorf: Kysse spor. Luther Forlag 2002, side 306

Forbyr mobil og nettbrett under gudstjenesten

Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel har innført forbud mot bruk av mobiltelefoner og nettbrett i sine gudstjenester.

Det er Orthodoxia.Info som melder dette. Patriarkatet har spesielt henvendt seg til kantorer og menighetskor, som har tatt ibruk mobiler og nettbrett under gudstjenesten. De blir nå bedt om å ta ibruk liturgiske bøker, som er laget spesielt for kirkesang.

Kanskje andre kirkesamfunn burde innført samme forbud? Nettbrett og mobiler er nyttige hjelpemidler, men burde legges igjen hjemme eller i bilen før man går inn kirkedøra. Joda, jeg kjenner argumentene for at de har Bibelen med på mobilen eller nettbrettet, men de brukes også til nye annet. Som å sjekke Facebook, nyheter, eposter. For en tid tilbake var jeg til stede under en gudstjeneste, og kom litt sent. Jeg satte meg derfor bakerst. Foran meg sto kirketjeneren. Dette var en  av menighetene tilhørende Den norske kirke. Midt under salmesangen og prestens preken var kirketjeneren i ferd med å sjekke VG's nettutgave. Helt åpenlyst. Jeg var ikke den eneste som la merke til det.

Men jeg ser mange se ned i sine skjermer mens jeg preker, eller taster. Kanskje de gjør notater? Jeg håper det, men fristelsen til å drive med noe helt annet er stor. For den som taler er det veldig distraherende.

Er vi virkelig blitt så avhengig av disse duppedingstene at vi må ha dem med oss alle steder? For å sjekke siste nytt? For å se hvor mange likes vi har fått eller kommentarer på sosiale medier? Eller har vi dem med oss for å slå opp i Bibelen eller notere fra prekenen eller undervisningen? Hører vi fra Gud samtidig som vi er opptatt med mobilen eller nettbrettet, eller burde vi ta oss en pause og lytte?

Jeg forrettet en gang en begravelse hvor en og samme person ble oppringt tre ganger i kirken. Han gikk ut hver gang, men det var veldig forstyrrende og det var respektløst mot de sørgende.

En seier for tros- og samvittighetsfriheten i Norge

Norsk Telegrambyrå melder nå at Høyeserettsdommen er klar: oppsigelsen av fastlegen Katarzyna Jachimowicz er ugyldig. Det er en stor prinsipiell seier, ikke bare for henne, men for samvittighetsfriheten i Norge. Høyesterettsdommen er enstemmig, og kom også frem til at Sauherad kommune må betale erstatning til polsk-katolske legen for de tap hun har lidd som følge av oppsigelsen. I tillegg må kommunen betale 2,5 millioner i saksomkostninger for behandling i tre rettsinstanser.

Det var i februar 2014 at Fylkesmannen i Telemark opprettet tilsynssak mot fastlegen fordi Jachimowicz av samvittighetsgrunner nektet å sette inn spiral på kvinner. Helsetilsynet mente i januar 2015 at hun ikke hadde anledning til å reservere seg. Kommunen sa dermed opp fastlegeavtalen hennes 3 desember samme år. Katarzyna Jachimowicz arbeider i dag ved Sykehuset Telemark.

Gratulerer med dagen, og en stor takk for at du hadde mot til å kjempe for norske legers samvittighetsfrihet. Denne saken handler også om trosfrihet.


Foto: Oslo Symposium

En bønn om høsten

Herre, du er raus. Før du kler av denne årstiden, og svøper landskapet i hvitt, skaper du de mest intense fargene. Før du lar noe visne maler du med bred pensel i rødt.

Herre, jeg lever med i denne årstiden. Også mitt åndelige liv fargetiilsettes. Hellige Ånd, du elsker forskjellighet, og overrasker oss med dine brådjup.

La meg få leve intenst med i det du gjør nå, Herre, i mitt liv, før du tar meg i hånden og leder meg videre til neste fase av mitt liv. Inntil du kler om landskapet mitt, nyter jeg fargene, de kalde dagene og den krystallklare lufta.

Når bladene visner, Herre, ser jeg bedre ting jeg ikke har sett, for Du åpner øynene mine.

Gjøvik 11. oktober 2018
Bjørn Olav Hansen

Tilbakeholdenhet

Tilbakeholdenhet er ikke et ord som kjennetegner dagens kristenhet. Vi byr på det meste, og jeg er redd troen og gudstjenestene våre kan tivioliseres. Det moderne mennesket må underholdes og få sine behov dekket. Dermed blir gudstjenesten et sammensurium av alt mulig som må være med for at alle skal oppleves å bli sett. Barna må ha sitt. Så ungdommene. Så de voksne. Uke etter uke.

Så annerledes gudstjenestelivet var i kirkens første tid, Den var for de troende, hvor Gud var sentrum, og hver gudstjeneste en feiring  av Herrens måltid.

"Det innerste i evangeliet var ikke tilgjengelig for alle. Hvordan Fader vår  og Trosbekjennelsen lød, fikk man først vite under den siste delen av av den forberedelsestid som ledet fram til dåpen. Når nattverden skulle feires, ble alle som ikke var døpt, vist ut. Også katekumenene, de som gikk til dåpsundervisning, måtte ut. Man skulle holde på den innerste hemmeligheten." (Peter Halldorf: Sandens sønner. Luther forlag, 1997, side 16).

Fred Dallas hjemme hos Gud

Så er målet endelig nådd: Fred Dallas er kommet hjem! Er det en ting jeg er helt sikker på, så er det dette: Når OL-presten fra Lillehammer i 1994 lukket sine øyne her i tiden, slo han dem opp i den evige verden og han hørte ordene:Vel gjort, du gode og tro tjener.

Det ble en strevsom tid den siste delen av livsreisen etter at kreften meldte sin ankomst. En tid med mye smerter. Uforståelig for oss alle. Men både han og hans kone Laura, våget å vise sårbarheten og kampen, gjennom daglige oppdateringer på Facebook. Og alltid, gjennom alt, for å ære Jesus og gjøre Ham stor. Nesten daglig, helt til det siste, så lenge Fred klarte å skrive, skrev han oppbyggelige og ærlige artikler, for å oppmuntre oss alle til å holde fast ved Guds nåde og følge Kristus med våre liv. Laura har på sin side gitt oss innblikk i de daglige kampene. Det har vært enestående. Vi har vært mange som har fulgt disse oppdateringene med håp, bønn og fortvilelse. Vi håpet i det lengste at Herren ville reise Fred opp igjen og la ham leve, men slik ble ikke.

For en time siden (1900 norsk tid) skriver Laura: "Jeg tror det var rundt 08.30 eller deromkring at han stillferdig gikk inn i evigheten. Han er blitt satt fri og vi vet at dette øyeblikket ikke kom et øyeblikk for tidlig."

Fred var rede. Han var reiseklar og ville bare hjem til Gud. Nå har han funnet fred og er lykkelig hjemme hos Gud. Elsket av Gud, elsket av Laura og barna og familien, og alle hans venner, Han vil bli savnet - veldig. Jeg kjenner på djup takknemlighet for at jeg fikk lære Fred å kjenne og kalles hans venn. Fred hadde mange venner - verden over.

Han vil bli gravlagt mandag. Han var kjent som en mann som kjente Herren, en av Guds venner. Trofast, veldig snill, med en tilstedeværelse som var sjelden, en sjelevinner av rang.

Nå vil våre bønner følge Laura og familien.

Innflytelse og modenhet

Hvordan øver vi innflytelse?  Jeg har tenkt mye på det i det siste. Man skulle jo tro at det skjer ved en offentlig tjeneste, helt der fremme i fronten. Der hvor beslutninger tas, der hvor 'de store kara' befinner seg. Men det er oftest bare maskerade. Det handler om å vise seg frem.

Innflytelse kommer gjennom autensitet. Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn det. Ved autensitet og ydmykhet, Det er oftest de stillferdige som påvirker sterkest - gjennom levd liv. Vi kan rope aldri så mye, om livene våre taler et annet språk, blit alt bare overfladisk og støy. Det gir ingen varige frukter.

En venn av meg møtte en gang en koptisk munk, en eneboer i den egyptiske ørken. Munken spurte min venn:

- Hvor lenge har du vært på reise?

Min venn trodde han siktet til hvor lang tid han hadde brukt på reisen, og fortalte hvor mange timer flyreisen hadde vart.

Munken så på ham og smilte varmt og sa:

- Hvor lenge har du vært på reise?

Sakte, men sikkert, forstod min venn hva munken siktet til og ble taus.

Bønnens noviser

"Om vi trot at vi noen gang skal nå frem til opplevelsen av å være 'en god beder', kan vi være ganske sikker på at dette snart vil følges av følelsen av å ha tatt tre steg tilbake.

På bønnens vei er man hele tiden en nybegynner, og å se seg selv slik befrir oss fra unødvendig frustrasjon. I sine kommentarer til Høysangen konstaterer Gregorios av Nyssa at bruden, hvor mye hun enn har modnet på kjærlighetens vei, 'alltid gir inntrykk av nettopp å ha begynt sin reise'.

En god streben skal ikke foraktes, men kan når det gjelder bønn få motsatt virkning om vi forestiller oss at vi skal nå høyere, lengre, djupere. Den kontemplative øvelsen har sitt utgansgpunkt i at hele vårt liv er skjult med Kristus hos Gud. Allerede før vi begynner å be er vi innesluttet i Jesu bønn til Faderen. Lengre enn det går det ikke ann å nå."

- Peter Halldorf i Fastebloggen, 28. september 2018. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Anne Graham Lotz har kreft med spredning - må starte med cellegift

Som jeg har skrevet tidligere på bloggen er Anne Graham Lotz (bildet), datteren til den nå avdøde verdensevangelisten Billy Graham, rammet av brystkreft. En uke etter å ha vært igjennom en større operasjon, har hun i dag fått vite at kampen ikke er over. Hun må nå igjennom en cellegift-behandling etter at det er funnet kreft i lymfesystemet.

"Resultatet var ikke det vi hadde håpet på når vi ba," skriver Ane Graham Lotz i en oppdatering i dag. Hun vil måtte begynne cellegiftbehandlingen 18. oktober og den er ment å være i 18 uker. Hun må påregne tilleggsbehandling ut over denne tiden de neste 12 månedene.

"Jeg har stor tiltro til at Hyrden vil gå steg for steg sammen med meg inntil Han ser at jeg er trygt igjennom," skriver hun.

La oss omslutte Anne Graham Lotz i våre bønner.

Billedtekst; Anne Graham Lotz. Foto: Wikipedia

Relevant, tilgjengelig, en kirke for alt folket - eller Kristi kropp?

I en tid med en så sterk fokus på at kirken skal være relevant og ikke minst tilstede hvor folk er,  er det befriende å lese kronikken til postdoktor i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig Høgskole, Ragnar Misje Bergem, som er gjengitt i Vårt Land i dag. Den anbefales!

Bergem tar utgangspunkt i gudstjenestefeiringen til den koptiske presten Gebre Bufael Asresseha, som holder til i det ulendte fjellpartiet i Tigray-regionen i det nordlige Etiopia. Der finnes det en hule som er gravd inn i fjellveggen. Hit kommer Gebre hver dag for å feire gudstjeneste. En risikabel klatretur for de fleste. Han bestiger fjellet for å betjene de som kommer for å feire gudstjeneste. De bor ingen her. Men alle er velkommen til å feire gudstjeneste.

Så skriver Bergem noe veldig interessant:

"Jeg mener at vi heller må begynne med kirken som en hendelse, altså som tid og sted. Det er først da kirkens eget rom oppstår, et rom som ikke er det samme som alle andre. I motsetning til modernitetens tomme rom, er dette rommet allerede konkret fordi det er fylt av menneskekropper, stemmer, handlinger, liturgi, og Jesu tilstedeværelse i brødet og vinen. Det er i forkynnelsen, sakramentene og liturgien, og alle de mange menighetens handlinger som følger av dem, at kirkens rom oppstår."

Dette vil jeg grunne på i dag. Mer enn noensinne i en tid som vår trenger vi å spørre oss selv ha kirken er? Hvilken identitet har hun?

Danmark reddet 7000 jøder og tok til og med vare på potteplantene til de som måtte flykte

I dag flyr Israels presidentt Reuven Rivlin til Danmark og i morgen,  onsdag 10. oktober, møter han dronning Margrethe på Amalienborg slott og torsdag markeres det at det er 75 år siden 7000 danske jøder ble reddet fra nazistenes hender. Det markerer han blant annet med Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen og kronprins Fredrik.

Markeringen er samtidig en feiring av de danske statsborgere, som skjulte jødiske familier i oktober 1943 og hjalp dem med å flykte fra nazistene.

Rabbineren ved Det mosaiske trossamfunnet i Oslo, Joav Melchior, skriver så gripende om hvordan danske statsborgere beskyttet jødisk eiendom i Danmark. Tre av hans besteforeldre og deres familier ble reddet under den storstilte danske redningsaksjonen. Disse mørke oktoberdagene sto nemlig det danske folk sammen for å redde så mange jøder som mulig. I alt 7000 jøder ble sendt i sikkerhet. De ble gjemt, transportert og sendt i fiskeskøyter og andre småskip over Øresund til det nøytale Sverige.

Men ikke nok med det! Danskene tok også ansvar for jødenes eiendom mens de var på flukt:

"De danske myndighetene gjorde til sammenligning en innsats for å bevare eiendommene og husene som ble forlatt på dagen. Da min farfar og mine oldeforeldre vendte hjem etter krigen, kunne de derfor komme hjem til en like intakt leilighet. En leilighet der naboene hadde husket å vanne plantene."

Tenk det! Så annerledes norske jøder ble behandlet både i forbindelse med krigen og i tiden etterpå. Jødene som vendte tilbake til Danmark opplevde at bussene som brakte dem hjem ble stanset underveis, hvor de ble overrakt mat, kaker og danske flagg.

Rundt 470 danske jøder ble deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i daværende Tsjekkoslovakia. Av disse døde 51.

La oss benytte markeringen til å takke Gud og Danmark for at så mange jøder ble reddet fra den visse død som 7000. En av båtene som ble brukt i den store redningsaksjonen finnes utstilt i Holocaust-museet, Yad Vashem, i Jerusalem.

90 prosent sier ja til ekteskapet mellom mann og kvinne i Romania

Over 90 prosent av rumernerne som stemte ved helgens folkeavstemning, sa ja til ekteskapet mellom mann og kvinne. Men siden bare 20 prosent av landets befolkning deltok i folkeavstemningen ble den underkjent. Minst 30 måtte ha deltatt om folkeavstemningen skulle bli regnet med.

Nesten fire millioner rumenere ga et rungende ja til at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne, men ja-tilhengerne klarte ikke å mobilisere folk til å stemme.  Samkjønnede ekteskap er ikke tillatt i Romania. I dag blir ekteskapet definert om et ekteskap mellom 'to maker'.

Jeg trekker meg

Observante lesere vil ha merket seg at jeg har slettet artikkelen jeg skrev om Donald Trump og om Brett Kavanaugh. Jeg orker simpelthen ikke mer av de harde ordene, beskyldningene, knpsirasjonsteoriene, nærmest fraskrivelsen av kristennavnet. Jeg ga uttrykk for et hjertesukk og stilte noen spørsmål, men det tolereres ikke fra de som står for et annet syn enn meg. Slik er det visst blitt: bror står mot bror.

Jeg har ikke lenger krefter til dette. Det er lenge siden jeg deltok i debatter i sosiale medier. Kan ikke se at de er oppbyggelige eller fører noe godt med seg. Men jeg trodde det var mulig å dele noen hjertesukk og stille noen spørsmål ved samfunnsutviklingen både her hjemme og der ute. Uten dermed å bli satt i bås og beskyldt for å gå den ondes vei,

Men nå setter jeg punktum.

Samtidig ber jeg om fred og forsoning mellom kristne, som står hverandre imot, og om en større raushet.

Jeg vil fortsette å skrive om det som jeg tror er mitt kall og min tjeneste: oppmuntre til bønn og stillhet og Kristi etterfølgelse, formidle det som skjer på mange plan i Guds rike, arbeide for enhet.

Jeg har liten tro på politiske løsninger, men jeg har stor tro på Guds rike og lengter etter å se filialer av Guds rike etablert på jord, hvor fred, rettferd og forsoning finnes.

Så vil jeg få ønske alle som leser dette Guds rike velsignelse og fred.

Holdt og båret i Herrens hender

Tårene kom da en venn av meg ga meg denne Willow Tree-figuren til min 60 års dag. En far med sitt barn hvilende på sitt fang. Slik får jeg leve i denne strevsomme fasen av livet mitt.

En bønn fra Salme 31 har i lang tid nå blitt 'min' bønn:

"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud." (v.6)

Jeg pleier å si at jeg øver meg i å be de ordene, for det å overgi sitt liv i Guds hender, er en prosess. Det er ikke noe man gjør en gang for alle, men det er stadig ting som må overgis til Gud.

Det andre ordet, som taler så sterkt til meg i den prosessen jeg nå befinner meg i, er dette ordet fra Jes 49,14-16:

"Sion sier: Herren har forlatt meg. Herren har glemt meg. Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. SE, JEG HAR TEGNET DEG I MINE HENDER ..."

Tegnet i Guds hender - det er det jeg er.

Det er ikke bare de motoriske symptomene som setter sitt preg på en Parkinsons-pasient, Hjelpeløshet, sorg, mislykkethet, fortvilelse, tapsfølelse, følger også tett med. I perioder kjenner jeg på alle disse tingene. På de riktig strevsomme dagene kan man bli redd og kjenne på en følelse av forlatthet. Derfor betyr disse ordene fra profeten Jesaja så mye for meg.

Jeg kan ikke skjule at kroppen skjelver. Det andre sees ikke så godt. Men jeg har bestemt meg for å være helt ærlig med livet slik det er. Bare slik kan jeg leve sant.

Ved siden av disse to bibelstedene er det et dikt av Sven Aasmundtveit som følger meg, stort sett hver dag. Jeg lever av disse to bibelstedene og dette diktet:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

Velsignede møter i Misjonskirken Notodden

En litt sen oppdatering i kveld. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra en velsignet helg i Misjonskirken på Notodden. En stor takk til alle som har bedt for oss. Lørdag deltok jeg vi på en ledersamling og delte litt om lederskap og sårbarhet, og i dag talte jeg på gudstjenesten og etter en god matpause underviste jeg om "bønn med hvilepuls". I forbindelse med gudstjenesten talte jeg om: Kraften i velsignelsen

Det var så godt å møte vennene i denne flotte menigheten. Her er Jan Andreas Danielsen pastor, og han forrettet nattverden i forbindelse med dagens gudstjeneste. May Sissel og jeg ble så godt tatt imot, og det var en lydhør forsamling som det var godt å tale til.

En dag blir jeg helbredet

Dette gravminnet griper meg så sterkt! Jeg ser på det, mens tårene renner. Det er helt i orden. Gravminnet gir meg et slikt håp!

Jeg tror Gud helbreder, og har sett det skje flere ganger. Jeg har bedt for mennesker som har vært syke, både her i Norge og i Russland, og sett Gud gripe inn og helbredet dem. Enkelte ganger har det skjedd mens jeg selv har vært veldig dårlig og på det aller svakeste, hva menneskelige krefter angår.

Jeg er blitt salvet og bedt for mange ganger, og for å være ærlig, kan det bli litt slitsomt. Jeg forstår at folk vil det beste for meg, og at det skjer som følge av omsorg, men det kan oppleves som overkjøring også. Men jeg er ikke blitt helbredet, heller blitt verre. Jeg har lagt hele mitt liv i Herrens hender - og der hviler jeg trygt.

Så vet jeg dette: En dag kommer jeg til å bli helt frisk. Det er bare et spørsmål om når. På denne siden av evigheten, eller på den andre siden!

Et bibelord har fått større og større betydning etter hvert som årene går, og det er dette:

"Jeg er oppstandelsen og livet."

Hver dag ber jeg om å få leve i oppstandelsens lys, i påskegleden!

Det holder - for tid og evighet.

Skjebnedager for det kristne ekteskapet i Romania

Det er skjebnedager for det kristne ekteskapet i Romania denne helgen. Da skal det gjennomføres en folkeavstemning om hvorvidt ekteskapet i landets forfatning skal defineres som en forening mellom en mann og en kvinne.

I den rumenske grunnloven står det nemlig at et ekteskap skal inngås mellom to maker. Om det skulle bli et ja i denne folkeavstemningen kommer dette til å endres til at ekteskap inngås mellom mann og kvinne.

Ikke minst kjemper Den rumensk ortodokse kirken for det tradisjonelle synet på ekteskapet. Organisasjonen 'Koalisjon for familien' - som har sterk støtte av ikke bare Den ortodokse kirke, men alle landets kirkesamfunn, har samlet inn ikke mindre enn tre millioner underskrifter som støtte til det nye lovforslaget. Dessuten har begge kamrene i det rumenske parlamentet stemt ja til forslaget. Nå er det bare folkeavstemningen som gjenstår.

Motstandere av den nye loven håper derimot på lav deltagelse i helgens folkeavstemning, for på den måten å hindre den nye loven.

La oss be for Romania denne helgen.

Pinsebevegelsen i Sverige øker - 2053 personer døpt

2053 personer ble døpt i svenske pinsemenigheter på bekjennelsen av sin tro i 2017.  Demed økte antall medlemmer den svenske pinsebevegelsen med 1745 nye medlemmer. Det er et historisk høyt tall.

Man må tilbake til 1980 tallet for å finne tilsvarende tall. Ved utgangen av desember i fjor omfattet Pingst, som er navnet på den svenske pinsebevegelsen, 87.392 medlemmer i 450 forsamlinger.

Tallene er hentet fra pinsebevegelsens årbok for 2018 som nylig utkom. I årboken finner vi også resultatet for de ulike innsamlingene pinsebevegelsen har stått for og pinsebevegelsens medlemmer har tilsammen gitt 347,5 millioner kroner i 2017, hvilket gir et gjennomsnitt på 5.204 kroner per medlem.

Talte til 1700 biskoper, nonner prester og lekfolk

Det har vært interessant å følge oppdateringene til Pete Grieg, grunnleggeren av den moderne bønnebevegelsen 24/7, på hans Facebook-profil de siste dagene. Han har befunnet seg i Wien hvor han har talt til 1700 biskoper, nonner, prester og lekfolk i Wien erkestift av Den romersk-katolske kirke.

"Dette var utenkelig bare for ni år siden, sier kardinal Schönborn," skriver Pete Grieg og legger til: "Dette er et ekstraordinært tegn på fornyelse."

Bildet er fra Stefanus-katedralen i hjertet av Wien 28. september.

"Jeg ble veldig beveget av å lytte til kardinal Schönborn når han ba for 24/7-bevegelsen, for Alpha-kursene og for kirkeplantingsprosjekter," skriver Pete Grieg.

Pete Grieg var ikke alene om å tale på denne store sammenkomsten. Det gjorde også hans kone Sammy. I forbindelse med stormønstringen i Stefanus-katedralen kom også de europeiske lederne for 24/7 sammen for drøftelser.

Billedtekst: Bildet fra gudstjenesten i Stefanus-katedralen er hentet fra Facebook/Pete Grieg

Rundt en alterring

Dette stedet betyr mye for meg. Veldig mye. Rundt denne alterringen i den vakre Gjøvik kirke har jeg knelt mange ganger. I bønn. I syndsbekjennelse. I forbindelse med nattverdfeiringen. I stillhet. Det har vært hellige øyeblikk.

En mandagskveld en gang høsten 1972 var det her, knelende sammen med andre ungdommer, ble jeg døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger for første gang. Stillferdig, uten noe som helst påvirkning eller press fra noen. Den Hellige Ånd kom over meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

Av og til tenker jeg på hvorfor det skjedde akkurat her? Det jeg har kommet frem til er at i det øyeblikket skapte Herren en djup lengsel hos meg etter kristen enhet. Det var som om Herren viste at Han er mye større og favner bredere, enn våre kirkesamfunnsgrenser og at Han øser ut sin Ånd akkurat der Han vil! Han gjør ikke forskjell på folk. Den karismatiske bevegelsen viste til fulle at Herren gjestet de historiske kirkesamfunnene og øste ut sin Hellige Ånd i rikt mål - og gjør det fremdeles.

En venn fra ungdomstiden, Ole Jacob Nyhus, eller Jacken blant venner, er sogneprest i denne kirken nå. Han vokste opp under Jesusvekkelsen og er et barn av den. Den gangen var Gjøvik kirke stuvende full. Ikke bare var hver eneste sitteplass full, både i kirkesalen og på galleriet, men folk satt i midtgangen og rundt alteret, for å delta på Gospel Nights. Jeg var selv en av dem. Her har jeg hørt Broder Andreas tale for første gang, biskop Alex Johnson og Einar Lundby, bare for å nevne noen. En av Lundbys prekener husker jeg fremdeles store deler av.

Min bønn er at Herren må gjøre det igjen! Skape en ny Gudslengsel og fylle Gjøvik kirke på nytt!

I år hadde jeg gleden, sammen med mange andre, av å dele noen kveldstanker i en kort kveldsgudstjeneste i Gjøvik kirke, som fant sted hver dag under fastetiden. Det var veldig flott, og jeg kjente på stor takknemlighet for å få gi noe tilbake til denne kirken og samtidig få dele fellesskap med venner i Den norske kirke. Mens jeg satt i stillheten i denne kirken var jeg titt og ofte tilbake i tankene til de gangene jeg knelte ved alterringen og en djup glede fylte hjertet mitt.

Billedtekst: Alterringen i Gjøvik kirke. Foto: Kirken.no

Han skal vokse - jeg skal svinne bort

De siste dagene har jeg tenkt mye på det døperen Johannes sier, slik de gjengis hos evangelisten Johannes:

"Han skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30)

Erik Gunnes oversetter dette slik: "og jeg skal svinne bort."

Den formuleringen liker jeg godt. Det slår meg at noen av de jeg kjenner som opplever helbredelser, tegn og under, i sin tjeneste, ikke snakker om det! De er beskjedne, unnvikende, og er nøye på at Jesus får all ære, gjennom det som skjer med dem og gjennom dem. De fører gjerne samtalen over på noe annet, om du skulle nevne noe som gjør at dette kommer i fokus. Jesus ba jo ofte mennesker som ble helbredet, om at de ikke skulle fortelle det til noen.

Så annerledes mye av det som skjer i dag, hvor tegn og undergjerninger står i fokus, og man promoterer tjenestegaver for deres spektakulære salvelse.

De jeg tenker på ønsker ikke å stå i veien for Jesus, heller ikke å ta ære fra Ham. De har en varhet for Den Hellige Ånd, og for egen skyld vil de mer enn gjerne 'svinne bort', om bare Jesus kunne komme i sentrum.

Bildet viser medlemmer og noen av de sentrale personene tilhørende 'Jesu småbrødre'. Jeg liker den benevnelsen godt. Både at de er små og at de er brødre. Jesu småbrødre har vanlige jobber, og bor i forpliktende kommuniteter. Her er det ikke store og flotte titler som gjelder.

Jeg spør meg selv: Skygger jeg for Jesus? Tar jeg æren fra Ham, som tilkommer all ære og pris?

Dette tror jeg ikke på - men dette tror jeg

Reformatoren Jean Calvin har aldri vært min 'cup of tea', verken teologisk eller på annen måte. Hans lære om at noen er forutbestemt til evig fortapelse, mens andre er forutbestemt til evig liv, finner jeg uforenelig med Guds ord og hele mitt Gudsbilde. Jeg deler heller ikke hans syn på nattverden. Men det er ikke dette jeg skal stanse ved nå.

Det er derimot dette utsagnet:

"Gud elsker ikke noe menneske utenfor Kristus."

Skulle det virkelig være slik at Gud hater sitt skaperverk?

Jeg tror ikke det. Mennesket, som er det ypperste av alt Gud har skapt, er jo skapt i Guds bilde: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." (1.Mos 1,27)

Skulle Gud hate sitt eget bilde?

Jo, det er sant at syndefallet fikk store følger: "Det finnes ikke en som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke en som forstår, ikke en som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet..." (Rom 3,10-12a)

Men!

"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne... Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,6 og v.8)

Og vi kjenner den lille Bibel: "For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." (Joh 3,16)

Guds ord sier: "Dine øyne så meg da jeg var et foster..." (Salme 139,16)

Skulle Gud hate fosteret?

Jeg tror ikke det.

Fosteret er skapt i Guds bilde, elsket av Gud fra unnfangelsen av. Skriften sier at Gud har lagt evigheten ned i menneskets hjere, jfr For 3,11.

Så, når et menneske blir født, skapes det i Guds bilde, og Gud har selv lagt ned evighetslengselen i  deres hjerte. Skulle Gud hate dette? Jeg tror ikke det.

Hos Jakob finnes det et veldig interessant ord i denne sammenhengen:

"Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss." (Jak 4,5)

Gud har altså ikke bare skapt alle mennesker i sitt bilde, men Han har lagt noe igjen etter seg: evighetslengselen og sin egen ånd.

Skulle Gud hate dette? Absolutt ikke.

Oktober er 'sett pris på pastor'n måneden'

Vi har 'farsdag' og 'morsdag', og de siste årene har vi også fått 'Valentines day'. Men visste du at det også finnes en 'Vi setter pris på pastor'n'-måneden? Det har selvsagt sin opprinnelse i USA, men faktisk er det en veldig god ide - og den er bibelsk!

"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre." (1.Tess 5,12-13)

"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære." (1.Tim 5,17)

I den nye oversettelsen av 2011 heter det: "fortjener dobbel belønning".

"Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere..." (Hebr 13,7)

Pastortjenesten er en ensom tjeneste og krevende. En pastor skal: "våke over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere." (Hebr 13,17)

Hva kan du så gjøre for å sette pris på pastoren/presten din denne måneden? Her er noen tips:

1. Be for din pastor.
2. Be pastoren og ektefellen ut på middag.
3. Sitt barnevakt, om pastorparet er småbarnsforeldre, slik at de kan få en kveld for dem selv.
4. Skriv et kort eller et gammeldags brev hvor du forteller hva pastoren betyr for deg.
5. Bruk oktobermåned til å fremsnakke pastoren din.
6. Gi pastoren en ekstra fridag denne måneden.
7. Send blomster eller favorittsjokoladen hjem til pastoren.

Kappes om å hedre hverandre, del 12: Fredrik Krunenes

Fredrik Krunenes (bildet) er initiativtageren og visjonsbæreren til noe av de mest håpefulle og nyskapende i norsk kristenhet på mange tiår: Ungkloster.

Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med tidebønnenes rytme og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud.

31 åringen, som er pastor i Oslo Sentrum baptistkirke, tidligere Oslo 1.baptistkirke, har hentet inspirasjon fra kirkens aller første tid, og fra den nymonastiske bevegelsen, som har et sterkt fokus på disippelskap og sosialt engasjement for marginale grupper i samfunnet.

Ungkloster har sitt utspring i Det Norske Baptistsamfunn, men nå vurderer også andre kirkesamfunn dette som en mulig virksomhet også for dem. For behovet for nære forpliktende fellesskap er stort, og selv om dette i første rekke er et bofellesskap for unge mennesker, så er det jo ikke noe i veien for at vel voksne mennesker kan forplikte seg på det samme.

Kloster er vel kanskje et ord som vekker både positive og negative assosiasjoner. Blant baptister og andre evangelikale kristne forbindes det gjerne med Den romersk-katolske kirke, men både begrepet og bevegelsen er langt større enn dette. En som så dette var den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Til sin bror skrev han følgende i 1935:

"Gjenopprettelsen av kirken vil sannsynligvis komme fra en ny form for klosterbevegelse, som har til felles med den gamle kun den kompromissløse holdningen til et liv levd i samsvar  med Bergprekenen i etterfølgelsen av Kristus."

Dette er ikke noe fremmed for baptismen. Reformasjonens tredje gren, den radikale, hvis medlemmer foraktelig ble kalt 'gjendøpere' (anabaptister), la vekt på en radikal etterfølgelse av Kristus, med idealer hentet fra Bergprekenen og urkirken, i nære og forpliktende fellesskap, gjerne bofellesskap.

Dagens rotløse mennesker, og dem er det mange av, lengter etter rytme og forpliktende og nære fellesskap, hvor man kan leve ut troen i praksis i vanlige hverdager.

Og det er dette Fredrik Krunenes har skjønt. Han bar selv på en slik djup lengsel, og fikk se hvordan det kan leves ut etter et opphold i USA for noen år siden. Der levde han i et slikt nymonastisk fellesskap i Atlanta i Georgia, som hadde et sterkt engasjement for byens fattige og marginaliserte.

Fredrik lever hva han tror. Han er en radikaler for Jesus. Uredd. kunnskapsrik, og varm. Han er tilstede for mennesker, elsker ubetinget Jesus, og det sees. Han er engasjert, fordi han tror på dette, og har gitt seg til visjonen han har fått fra Gud. I dag finnes det slike Ungkloster tre steder i Norge, men Fredrik brenner etter å få se flere.

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har lært Fredrik å kjenne, og jeg deler hans drøm og hans visjon om disse bofelleskapene, og har gjort det i mange år. Det har vært et stadig bønnemne og jeg har undret meg på hvordan Gud ville svare de bønnene. Så "dukker" Fredrik opp, og svaret kommer i form av Ungkloster. Det er i slike fellesskap, i bønnen, i bibellesningen, i måltidsfellesskapet, i etterfølgelsen av Kristus, at håpet for den kristne tros overlevelse i Vesten ligger. Intet mindre. Kirkens fornyelse har alltid kommet fra bedende mennesker, og fra små grupper som lever ut troen i praksis.

La oss omslutte Fredrik og Ungkloster i våre forbønner.

Billedtekst: Fredrik Krunenes. Foto: Tim SalWoong Kim.

Elsk hverandre

Når apostelen Johannes lå for døden, spurte noen av hans disipler ham om han hadde en siste hilsen til dem. Den gamle mannen, som så trofast hadde tjent Herren Jesus, sa:

"Elsk hverandre!"

Noen bedre hilsen kunne han ikke ha gitt. Han hadde lært hva kjærlighet er, av Han som er kjærlgheten.

"Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham," hadde han skrevet i et av sine brev. Det er sterke ord, men apostelen Johannes visste hva han skrev. Han hadde erfart hva dette innebar. Han var bærer av noe: Guds hellige Ånd. Dermed var han bærer av Gud, og fordi han bar Gud med seg, bar han også kjærligheten med seg.

Kjærligheten er selve kjennetegnet på at vi er Kristi etterfølgere.