Tenk vekkelse! Tenk mirakler! Tenk ild!

Denne helgen var jeg i California med vennene våre, Jim og Andrea Lafferty, og forbedere fra hele staten. Gud har ikke gitt opp California. Jeg var der for å oppfylle noe av det Den hellige ånd har vist meg i de siste drømmene, hvorav en vil jeg dele om et øyeblikk.

Etter en mektig gudstjeneste i Costa Mesa dro jeg søndag morgen til Azusa Street for å fordjupe meg i det som skjedde da Den Hellige Ånd ble utøst der i 1906, som startet en ny æra med Rikets aktivitet på jorden. Jeg hedret det Han gjorde og de som han gjorde det gjennom, ba ham fordjupe meg i den varige kraften og herligheten og ble gjennomvåt av salvelsen av den fantastiske åndelige brønnen. Det var spesielt, og det var et forsøk på å frigjøre «tidens synergi».

Her er en del av drømmen jeg oppfylte, gitt til Gina Gholston i mars 2021:

“I en drøm så jeg først en løper plassert i startblokker, og så begynte han å løpe. Hans "startlinje" var på Interstate 40 ved grensen til North Carolina og Tennessee.

Løperen beveget seg i et overnaturlig tempo. Han løp over Amerika og gikk vestover på Interstate 40. Han løp så fort at føttene hans brant, og han etterlot seg et ildspor bak seg - og brannen slukket aldri.

Han løp til slutten av I-40. Da han nådde California, tok han en venstresving og beveget seg ned til byen Los Angeles. Der, på et bestemt sted, snudde han. Det var da jeg kunne se at løperen var Dutch Sheets. Han hadde nummer 8 festet på brystet. " [Dutch's kommentar: 8 er tallet som representerer en ny begynnelse i Skriften.]

Den 'spesifikke' plasseringen Dutch hadde nådd var stedet for Azusa Street vekkelsen. På dette stedet var det en 'geysir' av både brann og vann som skjøt fra bakken og opp i luften. (Dette minnet meg om Red River Meeting House Dream.)

Dutch gikk bokstavelig talt inn i geysiren, ble mettet av vannet og bar også ilden over ham da han dukket opp. 

Da han kom ut av geysiren, bøyde Dutch seg litt, gjorde hendene om til en trakt og ropte av hele sin kraft et ord veldig langt og høyt: ‘ILD!’ Han erklærte dette over nasjonen.

Umiddelbart ble lyden Dutch utøste forsterket og rullet ut i bølge etter maktbølge som reiste over hele USA - alle femti delstater. (Jeg så ikke dette i alle delstatene, men jeg visste at det skjedde!)

Dutch tok seg deretter tilbake til Interstate 40 og begynte å løpe tilbake mot øst. Jeg kunne se at brannen fortsatt brant der han tidligere hadde løpt på den vestgående siden av I-40. Føttene hans brant fremdeles, og han etterlot igjen et ildspor bak seg. Han forlot nå også et spor etter vannet han hadde blitt mettet med på Azusa Street -stedet ... ”

Jeg vil dele resten av drømmen når den går i oppfyllelse. Og jeg VIL gjøre det!

Vekkelsesbrannene har allerede begynt å brenne i Amerika. Selv om de er små - de er bare begynnelsen - begynner de likevel. I en annen ny drøm sa Den Hellige Ånd at vekkelsen ville begynne med bønn, deretter tenne ledere, spre seg til nasjonene og bli en enestående utøselse av Den Hellige Ånd som inkluderte omvendelser, mirakler, utfrielser og sosial transformasjon. Hele jorden vil brenne med denne rensende, gjenopplivende ilden. Den Hellige Ånd har tydelig vist at dette er en synergistisk konvergens mellom tidligere vekkelser som nå er sluppet til jorden: Wales, Hebridene, First Great Awakening, Haystack, Tennent, Red River, Fulton Street, Cane Ridge, Second Great Awakening, Azusa Street og den karismatiske bevegelsen. De blir alle samlet i en stor strøm.

ILD kommer!

"Tenk annerledes!" Døperen Johannes sa i Matteus 3: 3 (bokstavelig oversettelse). "Himmeriket er nær." Han sa dette fordi Jesus vandret på jorden, her for å forløse planeten fra synden, syndefallet og dets forbannelser. Selv om vi er i en annen fase av planen, er det den samme forløsende prosessen. Kristus har til hensikt å frigjøre stor forløsning. Vi må tenke annerledes. Tenk vekkelse. Tenk mirakler. Tenk ild.

Ja, demoniske ledere og regjeringer prøver å stoppe dette, mørkets makter prøver febrilsk å motstå det. Men Kristus VIL vinne. Golgata garanterer seier og vil ikke bli reversert. En annen manifestasjon av seieren er i gang.

Gjør deg klar for brann! >Forbered deg på innhøsting og gjennombrudd. Ikke bli distrahert av noe satan gjør eller sier. Ikke la deg skremme av ugudelige ledere - Salme 2 er deres bestemte skjebne. La oss proklamere det sammen nå: 

"Hvorfor er hedningefolkene i opprør, og hvorfor planlegger nasjonene det som er nytteløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrster rådslår med hverandre mot Herren og Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss! Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og harmdirrende skal Han slå dem med angst. Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg. Jeg vil kunngjøre rådslutningen: Herren har sagt til Meg: Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag. Be Meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til eiendom. Du skal knuse dem med jernstav. Du skal slå dem i stykker som pottemakerens leirkar. Vær derfor kloke, dere konger! Ta imot advarsel, dere jordens dommere! Tjen Herren med ærefrykt og fryd dere med beven! Kyss Sønnen for at Han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien når Hans vrede et øyeblikk blir opptent. Salige er alle de som søker tilflukt hos Ham." (Salme 2/Bibelen Guds Ord. Bibelforlaget. Revidert utgave 2017)

- Dutch Sheets/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bønnesvar!

Stor takk til alle som har stått sammen med May Sissel og meg og som har bedt om at jeg måtte få en ny elektrisk og sammenleggbar rullestol. Den jeg har er tung å håndtere, og vi må bruke skinner som vi kjører den på for å få den opp i baggasjerommet på bilen. Skinnene er også tunge, og det er ikke plass i baggasjerommet til dem. De må derfor legges inn i bilen, og tar mye plass. Nå har jeg fått bønnesvar, og rullestolen er snart på plass! Det er Hjelpemiddelsentralen til NAV som låner den ut.

Rullestolen er så praktisk at den kan foldes sammen som en barnevogn og den kan dras med som en trillekoffert. Det gjør at jeg kan komme med meg ut. Det er det jeg håper på nå i høst. Så mye som mulig. Bare svimmelheten gir seg. Det er lov å håpe. Jeg fortsetter å gå bønneveien! Den fører fram!

Lojalitet til Guds ord

 "Dersom du med klarest stemme legger ut hele Guds råd, uten det lille området djevelen i øyeblikket angriper, da forkynner du ikke Kristus, selv om du bruker Hans navn. Det er hvor kampen raser soldatens lojalitet blir prøvet."

- Martin Luther

Noe gikk galt

Siden fredag har jeg opplevd noen smertefulle timer, og de er ikke over ennå. Fredag var jeg på sykehuset på Lillehammer for å få den sjette injeksjonen i øyeeplet. Hensikten er å redusere blødninger og væskeansamlinger jeg har i det venstre øyet, og dermed redde skarpsynet. Behandlingen har vist seg å være virksom. Fredag gikk noe galt. Jeg klarte ikke å åpne øyet nok, og vedkommende som skulle sette bedøvelsen kom dermed ikke skikkelig til. Når de så skulle sette sprøyten inn i øyet kjente jeg stikket veldig godt. Smertene ga seg ikke utover dagen, og etter hvert ble øyet tørt og vondt. Det er vondt å lukke det igjen, og det er vondt å ha det åpent. 

Jeg har også startet opp med medisiner mot Parkinsons, og kjenner på ubehaget med kvalme og brekkninger.

Nå bruker jeg tårevæske, for å holde øyet vått. Dette gjør at jeg dessverre ikke har fått svart på eposter eller sms eller svart på telefon disse dagene.

John Stott: Stans, studer og kjemp!

Det er i år 100 år siden den evangelikale verdens ubestridte leder i moderne tid og Lausanne-paktens forfatter, John Stott (bildet), ble født og 10 år siden han døde. I den anledning har det anerkjente tidsskriftet, Christianity Today, som forøvrig ble grunnlagt av Billy Graham, publisert følgende artikkel av studieassistenen til Stott, som jeg har oversatt til norsk:

John Stott ville at vi skulle stanse opp, studere og ta opp kampen! Som hans studieassistent så jeg hvordan den stadige lidelsen ved nøye tenkning resulterte i en balansert bibelsk kristen tro.

Det var en bitende kald januar ettermiddag og det regnet sideveis utenfor vinduene da John Stott kom ut av studierommet. Det var spisetid, og en stor gryte sto på den lille benken på kjøkkenkroken til The Hermitage, onkel Johns koselige boligkvarter i en av de gamle gårdsbygningene på Hookses, hans landlige tilfluktssted i Wales.

"Åh JY," sa en trøtt, John og gned seg i tinningene, "jeg har et forferdelig tilfelle av PIM." Akronymet hans stod for smerter i sinnet. Det var hans måte å beskrive hvordan det føltes å kjempe en kamp om et vanskelig skriveprosjekt eller et tilsynelatende umulig problem, og det var en setning jeg kjente godt etter 18 måneder som John som hans studieassistent.

Mellom 1977 og 2007 tjente 14 unge menn - for det meste amerikanere - onkel John (som vi kalte ham) i denne egenskapen. Arbeidet vårt var like omfattende som Johns eget liv, som var herlig mangesidig.

I løpet av årene som studieassistent fullførte jeg forskning for flere bøker; løp ærend; og tjente som livvakt, sjåfør og reisefølge, i tillegg til matlaging, rengjøring og venting på bord. John jobbet hånd i hånd med Frances Whitehead, hans makeløse sekretær, og omtalte oss som "det lykkelige triumviratet."

Frances var i London den kalde januar ettermiddagen da John og jeg var på Hookses. John hadde brukt dagen på å jobbe med revisjoner for en ny utgave av sin velkjente bok, Issues Facing Christians Today. Bortsett fra en liten lunsjpause og den vanlige middagsluren hans, hadde han vært ved skrivebordet sitt siden klokken 5:30 den morgenen. Etter en 15 minutters tepause, ville han gå tilbake til skrivebordet til kl. Ikke rart han var sliten.

Over te diskuterte vi fremgangen han hadde gjort den dagen og bakgrunnsarbeidet jeg hadde gjort for kapittelet han ville ta opp dagen etter. Vi unnet oss også småkaker (som var kjent for å være en effektiv behandling for PIM). Da han reiste seg for å komme tilbake på jobb, klappet han ned de hvite hårklumpene han hadde forstyrret ved tinningene og sa:

“JY, det er visse oppgaver som ikke kan utføres uten akutte smerter i sinnet. De er sjelden morsomme, men alltid verdt det. ”

Når vi feirer hundreårsjubileet for Johns fødsel denne uken, har jeg tenkt på smerter i sinnet. John var en utvilsomt strålende formidler, kjent for tydeligheten og konsistensen i tankene sine. Men hans naturlige gaver frigjorde ham ikke fra kampen med nøye studier og belastningen som kreves for å forstå Guds ord og anvende det i den moderne verden.

Et annet favoritt akronym for John's var BBC. Han gledet seg over å forklare at dette ikke sto for British Broadcasting Corporation, men for balansert bibelsk kristendom. John var ikke redd for å innta en upopulær holdning hvis Bibelen krever det. Men han hastet aldri inn i en mening. I sin søken etter en balansert og bibelsk kristendom jobbet han utrettelig for å forstå hvert perspektiv på et emne før han kom til en nøye gjennomtenkt dom forankret i Bibelen.

I en tid med lydbitt og Twitter -feeds er mange kristne ledere så opptatt av å prøve å følge med på nåværende hendelser at få av oss tar oss tid til å stoppe opp, studere og kjempe for å undervise Guds folk. Altfor ofte tar vi en side og holder oss til den uten disiplinen å lytte eller sette spørsmålstegn ved våre instinkter. Den tynne fineren av vårt disippelskap viser sprekker som et resultat.

I denne komplekse og stadig skiftende verden trenger vi ikke flere kommentarer. Vi trenger mer smerte i tankene. John var villig til å tåle denne smerten, ikke bare i stillheten i studiet, men også i selskap med andre. Han forsto at arbeidet med å forkynne og undervise krever den grundige lidelsen ved nøye tenkning.

Stuen i det lille hjemmet utenfor Nairobi, Kenya, var overfylt med et eklektisk utvalg av mennesker. En erkebiskop, ornitolog, seminarprofessor, unge studenter og noen få gamle venner hadde samlet seg for morgenkaffe og samtale med onkel John.

Det meste av morgenen ble John overøst med spørsmål om emner som spenner fra fugletitting til bibelsk tolkning. Under ebbe og flod engasjerte imidlertid John hver person individuelt, tegnet dem ut og ble kjent med dem han møtte for første gang. Studieassistentens jobb under disse samlingene var å lytte, lære hvert navn og ta nøye notater.

Den kvelden, før sengetid, møttes John og jeg på rommet hans for å gjennomgå dagen og be. Vi gikk gjennom notatene mine fra den morgenen og lagde en grundig liste over bøker han hadde lovet å sende, et referansebrev han hadde sagt ja til å skrive, et spørsmål han måtte tenke på for en venn og en spesialtang (brukt i båndfugler) som han hadde meldt seg frivillig til å spore opp i England og sende til Kenya. Under den tre uker lange turen til Øst-Afrika var det utallige samlinger som dette, hvorav mange resulterte i personlige forpliktelser for John.

Etter en sen retur til London en uke etterpå, var John tidlig oppe neste morgen og dikterte. Da Frances ankom kontoret, hadde hun 15 brev å skrive, og jeg hadde en lang liste med bøker å pakke og spesialartikler å handle for. Den fuglebåndstangen tok meg over hele London.

John var en sjenert og følelsesmessig bevoktet engelskmann, men han var ekstremt sjenerøs når det gjaldt vennskap. Han hadde en spesiell bekymring for de med få ressurser og de underprivilegierte, og en varig hengivenhet for unge kristne. Han ville delta i en måneder lang korrespondanse med en bachelor fra Burundi like raskt som han ville med erkebiskopen i Kenya.

Og han ville fortsette i disse vennskapene gjennom årene, og gledet seg da de gikk over til neste generasjon. Slik var historien om mitt eget forhold til John, som jeg først ble kjent med da jeg var en ung gutt, og han var en hyppig besøkende forkynner i min fars kirke.

Johns evne til ledelse var ekstraordinær. Virkningen av hans arbeid merkes over hele verden i dag og vil fortsette å merkes i mange tiår framover. Hans innflytelse strekker seg imidlertid langt utover institusjonene han grunnla og bevegelsene han formet. Det sees sterkest i relasjonene han fremmet.

I løpet av denne lange sesongen med isolasjon og separasjon forårsaket av pandemien, har jeg ofte tenkt på onkel Johns evne til personlige forhold og hans ustanselige engasjement for alle slags mennesker uavhengig av sosiale, kulturelle eller rasemessige barrierer. I kraft av sin raushet og standhaftighet i vennskap, skapte han et tykt fellesskap rundt seg selv av forbausende forskjellige mennesker forankret i Kristi nåde. Det er et fantastisk bilde av hva kirken kan være for en verden som er plaget av splittelse og likegyldighet.

Konferansen til International Fellowship of Evangelical Students i Marburg, Tyskland, trakk studenter fra alle hjørner av Europa og det tidligere Sovjetunionen. John var den viktigste bibellæreren for den fire dager lange samlingen, og snakket hver morgen i nesten en time, med samtidig oversettelse via hodetelefoner på over et dusin forskjellige språk.

Oversetterne var alle frivillige, studenter med liten erfaring som modig hadde gått frem for å hjelpe. Etter å ha erkjent hvilken utfordring det ville være for dem å oversette i farten, meldte John seg frivillig til å møte disse elevene hver ettermiddag for å gå gjennom foredraget sitt dagen etter.

Disse ettermiddagssesjonene ble ukens høydepunkt for studenter og lærer. De ivrige oversetterne ba om definisjoner og presiseringer, og lo ofte av Johns idiomatiske engelsk og tidvis uutslettelige overklasseaksent. John undret seg over energien og engasjementet og slet seg gladelig med å sørge for at de var like forberedt som han var. Når han talte hver morgen, bremset han tråkkfrekvensen og stoppet etter vanskelige setninger, slik at de nye disiplene fikk tid til å ta igjen.

Hver kveld inspirerte den andre hovedtaleren, en kjent evangelist, den store mengden studenter med fantastiske historier og utrolig energi. Engelsktalende ble transfiksert. Oversetterne ble imidlertid etterlatt og vridd tørre, og etterlot ikke-engelsktalende forvirret. Samtalene var en tour de force som ble forstått av mindre enn halvparten av de fremmøtte.

Mens mange ledere er kjent for sine egoer, blir John med rette husket for sin ydmykhet. Et av kjennetegnene ved den ydmykheten var hans dype følsomhet for andres behov og hans utrettelige engasjement for å ta vare på disse behovene. Uforstyrret av bekymring for seg selv, hadde han den mentale og følelsesmessige energien til å ta vare på de rundt ham.

Mens noen ledere søker etter glimt av seg selv i andres øyne, så John på andres øyne som vinduer i stedet for speil, for å få øye på deres hjerter og sinn.

Den siste formiddagen på påskekonferansen insisterte John på at de unge oversetterne skulle komme ut av lydisolerte bodene sine og bli med ham på scenen for å bli takket av sine jevnaldrende. Det var ukens høyeste jubel, der John gled stille ut av rampelyset.

På dette hundreårsdagen for hans fødsel ber jeg om at Gud vil gi kirken flere ledere som John Stott: ledere som forstår verdien av smerte i sinnet, som er sjenerøse i personlig vennskap, og som er ydmyke nok til ikke bare å dele søkelyset men å gå helt ut av den varme gløden for å gi arven etter guddommelig lederskap videre til neste generasjon.

- John Yates er rektor for Holy Trinity Anglican Church i Raleigh, North Carolina. Han fungerte som John Stotts studieassistent fra 1996 til 1999. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hellig likegyldighet

 Jeg håper du holder deg nær Jesus midt i alt. Jesus er, som du vet, mye mer enn en historie. Han er en kilde til liv og er virkelig i stand til å berøre deg dypt, slik at du kan gå utover suksess-fiasko syndromet. Jeg tror virkelig at det er mulig for deg å utvikle et enkelt bønneliv som kan gi deg den "hellige likegyldigheten". Med det mener jeg stedet hvor du føler deg så virkelig trygg og så godt holdt at oppturer og nedturer i livet ditt ikke er i stand til å plage deg eller begeistre deg. Jeg har personlig funnet mye hjelp til å bruke litt tid hver dag på å bare gjenta en hellig tekst i mitt sinn, for eksempel hellige Frans av Assisis bønn: "Gjør meg til et redskap for din fred. . . . ” Når jeg lar disse ordene komme dypt inn i bevisstheten min, skjer det noe nytt i meg, og jeg beveges utover stedene der jubelen eller depresjonen bor.

Henri J. M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Disse som er gjemt unna for Gud

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.
 

Om å be om Guds bamhjertighet

Det er sannsynligvis ingen bønn i kristendommens historie som har blitt bedt så ofte og nært som bønnen "Herre, se i nåde til meg." . . . Dette ropet om barmhjertighet er bare mulig når vi er villige til å innrømme at vi på et eller annet sted selv har noe å gjøre med tapene våre. Å rope om barmhjertighet er en erkjennelse av at det å skylde på Gud, verden eller andre for våre tap ikke gir full rettferdighet til sannheten om hvem vi er. For øyeblikket er vi villige til å ta ansvar, selv for smerten vi ikke forårsaket direkte, blir skylden konvertert til en erkjennelse av vår egen rolle i menneskelig brudd.

Bønnen om Guds barmhjertighet kommer fra et hjerte som vet at dette menneskelige brudd ikke er en dødelig tilstand som vi har blitt de triste ofrene for, men den bitre frukten av det menneskelige valget om å si nei til kjærlighet.

- Heni Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tomislav Kolakovic - en profet for vår tid? Hvem forbereder oss på trengselstider?

Jeg har over noen måneder latt meg inspirere av historien om den katolske presten og anti-fascisten Tomislav Kolakovic (bildet) og den bevegelsen han startet, og som førte til at de kristne overlevde det totalitære kommunistregimet i Tsjekkoslovakia. Kanskje er Kolakovic en profetisk røst for hvordan den kristne tro kan overleve dagens og fremtidens totalitære antikristelige regime? 

I 1943, flyktet en jesuitt-prest og anti-fascist ved navn Tomislav Poglajen fra hjemlandet Kroatia med  Gestapo like i hælene og slo seg ned i Tsjekkoslovakia. For å distrahere nazistene og gjøre det vanskeligere for dem å finne ham, tok han en mors etternavn: Kolakovic. Han begynte å undervise som lærer i Bratislava, hovedstaden i den slovakiske regionen, som hadde blitt en uavhengig vasal-stat under Hitler-regimet. Kolakovic var da 37 år gammel. En tid av sine prestestudier brukte han på å studere bolsjevikne og deres ideologi. Kolakovic var av den overbevisning at nazistenes totalitære regimes fall ville forårsake en stor konflikt mellom den sovjetiske totalitarismen og det vestlige liberale demokratiet. Han fikk helt rett i sine antagelser. Selv om Kolakovic bekymret seg over de utfordringer og den trussel den rike, materialistiske Vesten utgjorde for det kristne livet, var han enda mer bekymret for den fare kommunismen utgjorde, som han helt korrekt anså dor å være en imperalistisk ideologi. 

De kristne i Slovakia var ikke klar for det som så skjedde. Er vi rede?

På den tiden Kolakovic nådde Bratislava, bble det tydelig at Den røde arme, ville nedkjempe nazistene i Øst. Den tskekkiske eksilregjeringen sonm også representerte slovakerne inngikk en formell avtale med Josef Stalin, som garanterte at når nazistene var drevet ut, ville kommunistene gi full frihet til den gjenforente nasjonen. 

Fordi fader Kolakovic hadde studert kommunismen, visste han at dette var en løgn. Han advarte derfor de kristne. Kolakovic var overbevist om at kommunistene ville kontrollere kirken gjennom prestene. De trengte derfor å slavebinde prestene og gjøre dem til lydige representanter for regimet. Dermed kontrollerte de kirken! Kolakovic var også tydelig på at store prøvelser ventet de kristne under kommunismen. Prøvelser som ville kreve alt av dem!

Hvor godt forberedt er vi kristne i Europa og i Norge, på det som venter oss i det totalittære regimet vi nå ser konturene av? Vi som er sløvet ned av materialismen og hvor Mammon er gud.

GI DEG HELT TIL KRISTUS!

Fader Kolakovic stod for en radikal overgivelse til Kristus! "Gi deg selv helt og holdent til Kristus, kast alle deress bekymringer på Ham, og du skal bli vitne til mirakler", er et av hans utsagn.

Dette med å gi seg helt til Kristus var ikke bare en gudfryktig tanke. Det ga seg utslag i praktisk liv. 

En belgisk katolsk prest, ved navn Joseph Cardjin, startet en lekmannsbevegelse blant arbeiderklassen. De gikk under navnet 'Young Christian Workers'. Inspirert av deres eksempel tilpasset fader Kolakovic behovene i det tysk-okkuperte Slovakia. Han etablerte cellegrupper av trofaste unge katolikker som kom sammen for å be, studere og ha fellesskap. 

Vaclav Vasko, en disippel av Kolakovic, forteller at fader Kolakovic begeistret så mange unge katolske troende fordi han la vekt på betydningen av legfolket, og ga dem en følelse av lederskapsansvar. Ved en anledning skrev Vasko følgende: "Det er bemerkelsesverdig hvordan Kolakovic nærmest med øyeblikkelig virkning lykkes i å skape et fellesskap av tillit og gjensidig vennskap bestående av en forskelligartet gruppe av mennesker, både prester, ordensmedlemmer og legfolk av ulik alder, utdannelse og åndelig modenhet."

Disse fellesskapene eller kommunitetene kom først og fremst sammen for bibelstudie og bønn, men de lyttet også til fader Kolakovic's undervisning i filosofi, sosiologi og andre intellektuelle emner. Kolakovic trente også sine etterfølgere i hvordan de kunne arbeide hemmelig og holde ut under avhør som han sa de ville bli utsatt for ganske snart. 

Slike fellesskap oppsto nå rundt omkring i hele nasjonen. "Ved slutten av skoleåret 1944," kunne Vasko fortelle: "Ville det være vanskelig å finne et fakultet eller vuderegående skole i Bratislava eller i en annen større by hvor disse fellesskapene ikke opererte."

I 1946 deporterte de tsjekkiske myndighetene alle aktivistprestene. To år senere hadde kommunistene fullstendig makt, nøyaktig slik fader Kolakovic hadde forutsagt. Innen noen få år hadde nesten alle medlemmene av disse fellesskapene blitt arrestert og fengslet og den institusjonaliserte kirken fullstendig kontrollert. Så skjer det noe svært interessant: På 1960-tallet, når disse medlemmene har sonet ferdig sin fengselsstraff begynner de straks å gjøre det fader Kolakovic hadde lært dem. To av hans nærmeste medarbeidere: legen Silvester Kremery og presten Vladimir Jukl restartet fellesskapene rundt omkring i landet og begynte å bygge opp en undergrunnskirke. Det er disse gruppene som organiserer de store massedemonstrasjonene i Bratislava i 1988 hvor de krever religiøs frihet. Det som er blitt kalt: the Candle demonstration var den første offentlige demonstrasjonen mot staten. Den ga startskuddet til the Velvet revolution, som førte til kommunismens fall et år senere. Selv om slovakiske kristne var blant de som var mest forfulgt i Sovjetunionen, hadde den Katolske kirken der framgang tross forfølgelse fordi en mann så det som kom til å skje og forberedte Guds folk.

Hvem forbereder norske kristne? 

Vil den kristne tro overleve i et stadig mer anti-kristent samfunn?

Europa - og Norge - er i endring. Sjefredaktør og forfatteren av bestselgeren 'The Benedict Option', Rod Dreher analyserer med profetisk skarphet det amerikanske samfunnet, og hevder at en "progressiv - og tydelig antikristen og militant kultur er i ferd med å overta samfunnet, en kultur beskrevet av pave Benedikt XVI som 'et verdensvidt diktatur av tilsynelatende humanistiske ideologier' som fordriver dissenterne til samfunnets ytterkanter. Benedikt kalte denne en manifestering av Antikrists makt'." Drehers analyse kan utvilsomt overføres til europeiske og norske forhold. Det spørsmålet alle kristne burde stille seg nå er: hvordan skal den apostoliske og dermed den klassisk bibelske troen overleve i en slik kolossal endring som finner sted og vil finne sted i de kommende årene?

La oss se nærmere på situasjonen i Norge. Om Arbeiderpartiet vinner valget på tirsdag kan det innebære store endringer for frikirkeligheten i Norge. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har programfestet at de vil kutte den økonomiske støtten tilhundrevis av frie menigheter ved å innføre en grense på minst 500 medlemmer for å motta slik støtte. 724 trossamfunn mottar slik støtte i dag. Tre av fire av dem kan nå miste støtten, i følge et oppslag i Dagen i dag. 

Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke har i dag krav på offentig tilskudd for hvert medlem. Dette har sammenheng med at Den norske kirke finansieres av staten. Frimenighetene får i praksis tilbake kirkeskatten, så det er egentlig ikke noen form for statlig støtte av frikirkeligheten. Dessverre kommer dette faktum lite frem i debatten. Skulle de frie menighetene miste det som uriktig omtales som 'statsstøtten' betyr det i praksis at staten favoriserer Den norske kirke, til tross for at vi ikke lenger har en statskirke. Dette vil bety at de som ikke er medlemmer av Den norske kirke o som er medlemmer av frie menigheter er med på å finansiere Den norske kirke. 

Ifjor innførte regjeringen et minstekrav på 50 medlemmer for at tros- og livssynssamfunn skal få tilskudd fra staten. Arbeiderpartiet og SVs forslag var at grensen skulle settes til 500 medlemmer. Nå krever Arbeiderpartiet omkamp. 

Konkret betyr dette at alle menigheter som ikke er registrert som trossamfunn mister tilskuddet på 1310 kroner per medlem. Og det stanser ikke her. De mister også vigselsretten. Ifølge beregninger Dagen har gjort vil dette ikke minst ramme distrikts-Norge hardt. Mange av disse små menighetene har gjort seg avhegige av disse pengene. At det ikke er særlig klokt vil fremtiden nå vise til fulle. 

Det stanser ikke her! Arbeiderpartiet vl stille krav om likestilling. Dermed griper de inn i trosfriheten. Man behøver ikke være profet for å si at kravene stopper ikke her. Det varer nok bare kort tid før de også stiller krav om at de frie menighetene må vie samkjønnede og velge dem inn i menighets- og eldsteråd. 

Et annet eksempel er Utdanningsdirektoratet som nå vil nekte Gideon å dele ut Nytestamenter på norske skoler. Og det uten at Gideon har fått komme til orde. 

I forrige uke ble det kjent at Utdanningsdirektoratet vil ha slutt på utdelig av Nytestamenter på skoler. Dette har Norsk Gideon gjort i 70 år! En tolknigsuttalelse om KRLE-faget slår fast at utdeling av religiøs litteratur kan oppleves som forkynnelse. Pådriverne bak dette er Human-Etisk Forbund. De dette gjelder - Norsk Gideon - fikk ikke anledning til å uttale seg. Til tross for at den lutherske kristendomsforståelse ble avskaffet som statsreligion med grunnlovsendringene i 2012, sier Grunnloven at: "Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv", overser staten dette i praksis.

I Finland vil den finske staten domfelle et parlamentsmedlem som har forfektet det klassiske ekteskapssynet, og i Sverige har en kvinnelig grunnskolelærer, Selma Gamaleidin, mistet jobben da hun nektet å kalle en elev 'hen'. 

Dette er bare noen få eksempler på et stadig mer kristenfobisk-samfunn. Norske kristne og ikke minst norske frimenigheter står overfor store utfordringer i tiden fremover. Det gjør også den kristne tro generelt. Spørsmålet er om levende kristendom vil eksistere i Norge og i Europa i tiden fremover. Personlig tror jeg at om den kristne tro skal overleve som salt og lys må den være villig til å stå for den overleverte apostoliske troen, og da må vi søke sammen i små fellesskap, i små kommuniteter, hvor troen leves ut i praksis. Akkurat som i den første kristne tiden.

Når døden blir en gave til andre

Du og jeg må stole på at våre korte små liv kan bære frukt langt utover grensene for våre kronologier. Men vi må velge dette og stole sterkt på at vi har en ånd å sende som vil bringe glede, fred og liv til dem som vil huske oss.                                                                                                                        

Frans av Assisi døde i 1226, men han i høyeste grad levende! Hans død var en sann gave, og i dag, nesten åtte århundrer senere, fortsetter han å fylle sine brødre og søstre, både i og uten fransiskanerordenen, med stor energi og liv. Han døde, men døde aldri. Hans ånd fortsetter å falle over oss. Mer enn noen gang er jeg overbevist om at døden faktisk kan velges som vår siste livsgave.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 12

Kol 2,1: Paulus gir oss i det første verset i kapittel 2 et helt unikt innblikk i sitt liv som apostel: "Jeg vil at dere skal vite hvor hardt jeg kjempet for dere og for dem i Laodikea, og for alle de andre som ikke har møtt meg ansikt til ansikt." Apostelen gjennomgår altså en kamp for kristne han aldri har sett, men som han som apostel likevel hadde et forhold til. Dette forteller meg mye om genuin omsorg og kjærlighet. Det er mulig å kjenne tilhørighet til andre kristne, selv om vi ikke har møtt dem. Det skyldes at vi tilhører samme kropp, og når ett lem på denne kroppen lider, lider alle med. Når et lem gleder seg, fryder de andre lemmene seg også.

Paulus nevner laodikeerne sammen med kolosserne. Det fantes på denne tiden tre byer i Lykus-dalen: Laodikea, som vi kjenner fra et av sendebrevene i Åpenbaringen, Hierapolis og Kolossai, og de var kristne i dem alle tre.

Det greske ordet som på norsk oversettes med 'hvor hardt jeg kjempet' er veldig beskrivende. Det er ordet 'agon' hvor vi henter vårt 'agoni' fra. En bokstavelig oversettelse v dette ordet er 'dødskamp'. Det sier ikke så rent lite om den kampen Paulus kjempet for disse kristne som omtales her, og som han altså ikke har sett!

Men hvordan utkjempet så Paulus denne kampen. Jeg forestiller meg at det skjedde på minst to plan: 

1. I BØNN

Det er rimelig å anta at denne kampen ble utkjempet i bønn. Paulus innleder jo brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai med at han "takker jo alltid Gud... når vi ber for dere." (Kol 1,3) og videre i 1,9 skriver han at de "ikke har holdt opp med å be for dere". Mot slutten av brevet forteller han om en av deres egne, muligens menighets egen forstander, Epafras, som er kjent for at han "kjemper alltid for dere i bønn", jfr 4,12. Andre oversettelser, som Norsk Bibel 88, bruker ordene "strider i bønn" om forbønnstjenesten til Epafras. 

Men Epafras var ikke alene om å stride i bønn. Paulus kjempet også i bønn for de kristne i dette dalføret. Overfor menigheten i Efesos avdekker Paulus at "vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef 6,12). I samme sammenheng beskriver også Paulus den åndelige rustningen, og vi tar den på oss i bønn: "Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud. Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige..." (v.18)

Vi må også huske at denne bønnekampen for kolosserne og laodikerne utkjempes i et fengsel! Apostelen Paulus er 'i karantene', for å sammenligne dette med nedstegningen i forbindelse med epidemien vi opplever. Men dette hindrer ikke Paulus fra å gå bønneveien. Den er fri. 

2. KAMPEN FOR DEN APOSTOLISKE TROEN 

Paulus kjempet også på en annen front. Mot den faren den gnostiske villfarelsen representerte. Det er jo en av grunnene til at han skriver dette brevet til menigheten i Kolossai. Dette var avgjørende viktig for å grunnfeste dem i den sanne troen. Det var mye som sto på spill.

fortsettes

En underlig drøm om misjonskall

Drøm 07.09.21 kl.07.00

Jeg drømmer om en mann som får misjonærkall. Han forteller meg om kallet. Mannen er villig til å oppgi alt for å følge kallet, jobb, karriere. Jeg deler hans historie med en bønnegruppe som ber inderlig til Gud for ham. Men hver gang jeg skal si hans navn, sier jeg et annet. Jeg får ikke avsløre hans identitet, likevel er det en eldre kvinne i denne bønnegruppen som forstår hvem han er. Hun blir hans fortrolige forbeder. Jeg får også en sterk bønnenød for mannen, og blir djupt grepet av det faktum at han er villig til å oppgi alt for å gi evangeliet videre. Det er tydelig at mannen har en viktig posisjon i den sekulære jobben han har. Han er utvalgt av Herren for et helt spesielt oppdra. 

Jeg våkner og da er jeg en ørn som svever over en dal. Landskapet, som ser ut som det på bildet, er under meg. Det er tydelig at mannens oppdrag har å gjøre med mitt kall til å be. Jeg får en fornemmelse av at kallet mannen har er til den muslimske verden.

"Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans." (Matt 9,37-38)

Ta gjerne kontakt om du kjenner at du er denne mannen, eller kjenner deg kallet til å be inn i denne drømmen.

Om å gjennomvætes av Guds kjærlighet

Ed Piorek er pastor i Vineyard bevegelsen og skriver om fenomenet som kalles "soaking". Noe godt norsk ord finnes ikke. Det betyr vel noe slikt som å bli våt over det hele, gjennomvætes. Det interessante er at Piorek sammenligner dette med kontemplativ bønn! Dette er hva Piorek skriver:                                                                                                                                                             

"Hva vi i fornyelsen kaller "soaking" er det samme som kirken har kjent gjennom århundrene som kontemplativ bønn."                                                                                                                                         

Og så begynner Vineyard-pastoren å sitere både katolikken Henri Nouwen, Augustin, samt ørkenfedrene og forteller at han selv ganske nylig oppholdt seg i et benediktinsk kloster. Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en stor glede ved dette jeg selv oppdaget tidlig på 1980-tallet, nå oppdages av stadig flere, også innenfor de protestantiske sammenhenger, og også de pinsekarismatiske sammenhengene. Det holder på å skje noe nytt innen deler av bønnebevegelsen internasjonalt, og dette nye er egentlig svært gammelt. Man gjenoppdager en strøm som har brakt liv og velsignelse til Kristi kropp siden slutten på 200-, begynnelsen på 300-tallet. Dette stemmer også godt overens med opprettelsen av stadig nye monastiske kommuniteter de senere årene både i USA og Europa.

Nyt relasjonen med Gud

Men tilbake til Pioreks artikkel. Der skriver han blant annet at "kontemplasjoen, er kjennetegnet med at man gleder seg over og nyter relasjonen man har med Gud. "                                                

Den første nytten av kontemplasjonen, eller gjennombløtingen, er at vi tar tid til å nyte vårt forhold til Gud. Henri Nouwen skriver: 'Avsondrethet begynner med en tid og et sted for Gud, og Gud alene.' Det første steget inn i gjennombløtingen er å holde opp med det vi driver med for øyeblikket og skape et rom for Gud som Han kan bebo. Gjennom ærbødig tilbedelse og bønn gjør vi rom for Ham." (Spread the Fire nr 1/2007, side 11) I samme artikkel forteller Piorek om et opphold i et benediktinsk kloster. Her deltok Piorek i en kontemplativ retreat som strakk seg over flere dager. Dette er hva han skriver: "Jeg tilbrakte tid med å meditere over Guds ord, ba i stillhet og gikk turer hvor jeg lyttet til kontemplativ tilbedelsesmuskk." Oppholdet ble ikke helt slik Piorek hadde tenkt seg. Den helt store opplevelsen av Guds nærvær opplevde han ikke. Men da sa kona hans: "Men du er mer fredfull nå enn da du dro!" Og Piorek legger til: "Jeg tror noe virkelig godt skjedde med meg. Hans nærvær hadde forandret meg og noe i meg gav et gjenskinn av det."        

La meg oppmuntre deg til å tre inn i stilheten og Guds nærvær i dag! Bruk tid til bare å være i Guds nærvær og nyt det! Uten å tenke på hva du skal eller burde gjøre! Bli bevisst at du faktisk lever i Guds nærvær akkurat NÅ!

Størst blant dem er kjærligheten

Hun sa: "Ikke ring legen, jeg vil sovne fredelig inn, med din hånd i min." Han fortalte henne om fortiden, hvordan de møttes, deres første kyss. De gråt ikke, de smilte. De angret ikke på noe, de var takknemlige. Så gjentok hun mjukt: 'Jeg elsker deg for alltid!' Han gjengjeldte ordene hennes, ga henne et mjukt kyss på pannen. Hun lukket øynene og sovnet fredelig med hånden i hans.

Kjærlighet er det som betyr noe fordi mennesket kommer til denne verden med ingenting annet enn kjærlighet og forlater med ingenting annet enn kjærlighet. Yrke, karriere, bankkonto, talentene våre er bare verktøy, ikke noe mer. Alt blir her. Kjærlighet, som om det ikke var noe viktigere i livet ditt. ❤️ 

- Ukjent forfatter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

SISTE: Steinbrudd knyttes til Det andre tempel avdekket i Jerusalem

Arkeologer sier funn gir "klar demonstrasjon" av forskjellige faser av steinforberedelse, og kan hjelpe dem med å gjenskape og teste gamle metoder beskrevet i bibelske kilder.

Det er The Times of Israel som skiver dette søndag ettermiddag. Dette er med på å bekrefte >Bibelens troverdighet.

Arkeologer som jobber i Jerusalem har oppdaget et 2000 år gammelt steinbrudd, sammen med en rekke massive byggesteiner i forskjellige stadier av forbyggingsprosessen, kunngjorde Israels antikvitetsmyndighet søndag.

Det store steinbruddet som ble oppdaget i den moderne industriparken Har Hotzvim, som betyr "steinbruddshøyde", stammer sannsynligvis fra det første århundre fvt og ville ha vært aktivt rundt det andre tempelet i Jerusalem, sier arkeologer, i følge The Times of Israel.

"De store byggeprosjektene i det gamle Jerusalem, for eksempel Tempelhøyden, krevde en stor mengde bygningsmaterialer og evnen til å organisere og koordinere steinbrudd og transport av tusenvis av byggesteiner til den gamle byen," sa Moran Hagbi, utgravningens direktør på vegne av Israel Antiquities Authority.

Det delvis utgravde steinbruddet dekker omtrent 600 kvadratmeter, men arkeologer sier at det kan være minst to eller tre ganger så stort. De massive byggesteinene som er trukket ut av det, måler 1,5 x 2 meter og gir "en klar demonstrasjon av alle fasene i steinbrudd og steinforberedelse," sa IAA i en uttalelse.

"Vi avdekket store, firkantede steinblokker som skulle løsnes fra grunnfjellet, før vi lastet dem og transporterte dem til den gamle byen," sa Hagbi og la til at steinbruddet "gir en gylden mulighet; fordi noen av steinene ble igjen på stedet på denne måten, kan vi kopiere eldgamle teknologier og eksperimentere med dem for å gjenskape prosessene der byggesteinene ble brutt. "

Arkeologer og konservatorer planlegger nå å prøve å gjenskape de gamle metodene som ble brukt for å løsne steinblokkene, samt for å teste effektiviteten av metoder beskrevet i bibelske kilder, sa IAA.

Israels antikvitetsmyndighets generaldirektør Eli Escosido sa: “På en symbolsk måte gir Jerusalems nåværende utviklingsboom oss en mulighet til å utgrave og forske på de store byggeprosjektene i Jerusalem i antikken. Før et utviklingsprosjekt begynner i Jerusalem, blir våre arkeologer oppfordret til å grave ut og undersøke alle gamle funn, av hensyn til fremtidige generasjoner. ”

Billedtekst: Det nyoppdagede steinbruddet i Jerusalem. Foto: (Shai Halevi, Israel Antiquities Authority)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 11

Kol 1,24-29: Lidelse hører med til enhver apostels skjebne. og i særdeleshet fikk apostelen Paulus merke dette. Det hører faktisk med i hans profetiske kallsbrev, videreformidlet av disippelen Ananias: "Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham ALT HAN MÅ LIDE for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) I de selvbiografiske listene i hans brev beskriver Paulus hva dette innebær i hans liv: fengslinger, kroppslig avstraffelse, sult, nød, angst, sykdom - bare for å nevne noe.

Men apostelen Paulus satte all denne lidelsen inn i et større perspektiv. Han så den under evighetens synsvinkel, som her i Kolosserbrevet: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord..." (Kol 1, 24-25) 

Det er ikke her snakk om Kristi soningsdød. Forsoningen er fullført en gang for alle. Paulus tenker seg at de lidelser han nå gjennomgår, er en utfyllelse av Kristi lidelser. Kristus døde for å frelse de menneskene som utgjør hans kirke på jord, men kirken selv må bygges opp og bygges ut. Kristi kirke må holdes ren, sterk og sann. Det er denne tjenesten apostelen står i og for denne tjenesten må han betale en pris i form av å lide for Kristi skyld. Å lide i tjenesten for Kristus er ikke en straff, men et privilegium. Derfor klager ikke Paulus over at han lider, men gleder seg: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere..." 

Den tjenesten Paulus har fått i oppdrag å utføre er en tjeneste han har fått av Gud. Han skal gi dem del i noe som har vært skjult fra evighet av og for alle slekter, men som nå i 'tidens fylde', 'i Guds velbehagelige tid', er blitt åpenbart for Paulus. Denne hemmelighet eller mysterium besto i at evangeliets strålende håp ikke bare var for jødene, Guds utvalgte folk, men også for hedningene: "Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!" (Kol 1,27)

Paulus har et stort mål. Det er å forkynne, rettlede og undervise alle mennesker, og føre mennesker fram til modenhet i Kristus. Noe mindre kall enn det burde heller ikke vi ha. Dette er disippeltrening i praksis. Vi skal ikke bare forkynne, men vi skal: "Rettlede og undervise alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus." Vi merker oss ordet 'modenhet' som innebærer at kristenlivet ikke er statisk, men har potensiale i seg til vekst når det får næring.

"For å nå dette målet kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke." (Kol 1,29)

Ikke i egen kraft, men i Hans. 

fortsettes

Når basunen lyder!

Vi nærmer oss dagen da "Herren selv vil komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds røst, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal de som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren." (1.Tess 4,16-17)

Apostelen Paulus er også inne på den samme begivenheten i 1.Kor 15,51-52: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i et nu, i et øyeblikk, ved den siste basun.  For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet."

Ingen vet dagen eller timen, kun Faderen, for når dette skjer. Men helt fra tidens begynnelse har Herren selv forordnet det slik at lyset skiller "dag fra natt. De skal være tegn for høytider, dager og år" (1.Mos 1,14). Herrens høytider er en del av denne syklusen, og nå nærmer vi oss den av Herrens hellige høytider som kalles for Basunhøytiden eller Rosh HaShanah, også kjent som 'Det jødiske nyttåret'. I år begynner Rosh HaShanah ved solnedgang mandag 6.september og slutter når natten faller på onsdag 8.september. På disse dagene blir vi sterkt minnet om at en dag vil en helt spesiell basun lyde, da Herren henter hjem sin blodkjøpte menighet. Jeg merker meg at disse høytidene omtales som 'Herrens høytider': "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, MINE FASTSATTE TIDER, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster." (3.Mos 23,1-2)

'Fastesatte tider' er et begrep i Bibelen. Forkynneren sier at det er spesielle tider for alt under himmelen: "Alt har sin tid". Herren Jesus skal for eksempel være i himmelen ved Faderens høyre hånd "til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om..." (Apg 3,21) Andre eksempler på den 'fastsatte tiden' finner vi for eksempel i en av Bibelens profetiske bøker, Daniel: "Begge kongene har ondt i sinne, de sitter ved samme bord og taler løgn. Men det skal ikke lykkes, for ennå dryger det mot enden, til den fastsatte tid er inne." (Dan 11,27) "Og han sa: Se, jeg vil kunngjøre deg hva som skal skje i vredens siste tid. For synet sikter til den tid som er fastsatt for enden." (Dan 8,19) "Noen av de forstandige skal undertrykkes, så de kan bli prøvet og renset og tvettet til endens tid. For ennå dryger det med enden, til den fastsatte tid er inne." (Dan 11,35)

BASUNHØYTIDEN

"Og Herren talte til Moses og sa: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig sammenkomst." (3.Mos 23,23-24)

Vårt Sol-Måne-system er veldig spesielt. Solens diameter er omtrent 400 ganger større enn månens - men solen er også omtrent 400 ganger lenger fra jorden. De to ser derfor like store ut på himmelen - en unik situasjon blant solsystemets åtte planeter og 166 kjente måner. Vitenskapen kaller det en bemerkelsesverdig tilfeldighet, men som kristne vet vi at Herrens presisjon er 100 prosent. 

Herren designet sine syv store  høytider rundt en lunisolar kalender. En lunisolar kalender er en kalender i mange kulturer hvis dato angir både månefasen og tidspunktet for solåret.

Fra og med våren er de syv Herrens høytider påske (Pesach), Det usyrede brøds høytid, førstegrødefesten, ukenes høytid (pinsen), basunhøytiden (Rosh HaShanah), forsoningsdagen (Yom Kippur) , og løvhyttefesten (Sukkot).

Herrens høytider er nært knyttet til Israels vår- og høst- og jordbrukssesonger. De skulle minne israelittene hvert år om Guds pågående beskyttelse og tilbud. Men enda viktigere, de varslet om Jesu Kristi forløsende verk. Ikke bare spilte de viktige roller i Kristi jordiske tjeneste, men de symboliserte også den fullstendige forløsende historien om Kristus, som begynte med hans død på korset som påskelammet og slutter med hans andre komme, hvoretter han vil “tabernakele” (slå opp sitt telt) eller bo hos hans mennesker for alltid.

Mens de fire vårhøytidene ser tilbake på det Kristus oppfylte ved sitt første komme, peker de tre høsthøytidene oss mot herligheten ved det andre komme. Vårhøytidene er kilden til vårt håp i Kristus - hans ferdige forsoningsarbeid for synder - og høstfestene er løftet om det som skal komme - evigheten med Kristus. Å forstå betydningen av Herrens høytider hjelper oss til bedre å se og forstå det fullstendige bildet og planen for vår forløsning som finnes i Bibelen.

Den neste uoppfylte festen er Basunhøytiden.

"I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. Den dagen skal basunen lyde hos dere." (4.Mos 29,1)

Jødiske navn og temaer for denne festen inkluderer:

Rosh HaShanah - ‘Årets leder’ / Tishrei 1 er den første dagen i det jødiske nyttåret i deres sivile kalender. Det er jubileet for skapelsen av Adam og Eva.

Yom Teruah - 'Dagen for det vekkende støt' - jødisk tro er at de dødes oppstandelse vil skje på trompetenes høytid.

Den siste basunen - På denne dagen er det 100 trompetstøt. Den siste, lange og mest betydningsfulle trompetstøtet kalles ‘den siste basunen’.

Yom Zikaron - ‘Minnedag’ / En dag hvor det utvalgte folk husker Gud, og Gud husker dem.

Yom Hadin - ‘Dommens dag’ / Gud åpner bøkene den dagen og dømmer de rettferdige og de onde etter det de hadde gjort.

Yom Hamelech - dagen for kongens kroning.

Tiden for Jakobs trøbbel - Det skal være stor trengsel i Israel som aldri tidligere i nasjonens historie.

Yom Hakeseh - Den skjulte dagen / Den var ‘skjult’ fordi de ikke visste den nøyaktige dagen den ville begynne på grunn av at det er den eneste festen som starter på en nymåne. Dermed var det en to dagers fest fordi de ikke ønsket å feire den på feil dag. Når det gjelder Rosh HaShanah, ville jødene vanligvis si "Ingen vet den dagen og timen."

Åpningen av himmelens porter / himmelens port åpnes på Rosh HaShanah slik at den rettferdige nasjonen kan komme inn.

Messias bryllup / Blåsning av den himmelske basunen er en oppfordring til hele, sanne, Guds brud om å samles.

Tidens største forførelse

 Tidens største forførelse er at man blir mer opptatt av alt annet enn Jesus. Jeg ser kristne skriver mer om Anthony Fauci på sosiale medier enn de skriver om Jesus. Da har de sporet av."

- Amir Tsarfati (bildet), messiansk jøde, fredag 03.september 2021 i en tale om Esekiels dager. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gode venner stiller opp

Det er godt å ha gode venner! Førstkommende søndag skulle jeg ha talt i Brumunddal baptistmenighet hvor jeg er en av pastorene, men det lot seg dessverre ikke gjøre. Jeg sliter fremdeles med svimmelhet og er utstø på grunn av Parkinsons. Planen er nå å utprøve medisiner.

Da er det godt å ha gode venner som kan stille opp for deg. Pastor Kjell Erichsen (bildet) er en slik kjær venn. Det ble veldig kort varsel, men Kjell er vennligheten selv, og er en mann jeg setter veldig høyt. Forrige søndag stilte en annen god venn opp for meg, menighetens tidligere pastor Alf Kavli. Tusen takk, gode Alf!

Så nå vil jeg gjerne få anbefale gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke søndag kl.11.00 og ikke minst talen til Kjell. Han er en inspirerende taler og en bønnens mann. En annen god venn, Rolf Lørum, forretter nattverden.

Et liv i tilbedelse

 For noen år siden kom jeg over denne enkle, men svært så uttrykksfulle tegningen. Jeg vet ikke hvem som har tegnet kvinnen som sitter i en stilling, så full av hengivenhet, ærefrykt og tilbedelse - men den har fulgt meg siden. Jeg fikk laget en kopi av den, som jeg limte inn på forsatsbladet til Bibelen min.

Nå har jeg hentet tegningen frem igjen. Tegningen uttrykker nemlig mitt djupeste kall, og illustrerer min inderligste lengsel: å få være en som bøyer seg i tilbedelse og som kan oppleve å svøpes inn i Guds hellige nærvær.  Jeg ønsker at denne fasen av mitt liv ikke bare skal tilbe med ord, men med hele mitt liv - også gjennom den prøvelsen som sykdommen innebærer. Jeg ønsker først og fremst å søke Herrens ansikt, ikke Hans hender, det vil si hans gjerninger. Men Hans ansikt.

Et vers i salmen "Hvor underlig er du i alt hva du gjør", skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, fra hans "Hjertesanger", skrevet i 1886, gir så godt uttrykk for denne djupe lengsel:

"Vi bøyer oss ned i tilbedelse der Og synger med engler i kor: O, Herre, rettferdig og nådig du er, I alt hva du gjør er du stor."

Jeg er enig med Emil Gustafson: at Gud er et mysterium, ikke til å fatte fullt ut.

JESUS - dette navnet er vårt livs sentrum, dette navn er sentrum for vår tilbedelse. Som de vise menn som "falt ned og tilba", faller vi også ned for barnet og tilber. Vi tilber Frelseren.

Nå klarer jeg ikke lenger å bøye kne fysisk på grunn av sykdom. Men så lenge jeg kan vil jeg løfte mine hender i tilbedelse.

Kristne afghanere i konvoi til Pakistan

Afghanistan (Mission News Network) - En konvoi på over 100 kristne, inkludert over 15 familier, vil forlate Afghanistan og skape et nytt liv i Pakistan.

Bruce Allen fra Forgotten Missionaries International (FMI) sier at Pakistan ikke er et gjestfritt land for kristne. Men Afghanistan har blitt så mye verre med Taliban som leder. "Ledere for husmenigheter kjent for FMI i landet har allerede mottatt trusselbrev fra Taliban, som advarer dem om at terroristene vet hvor de er og hva de gjør. De er på listen. "

I tillegg til forfølgelse, møter afghanske kristne også økonomiske problemer forårsaket av Talibans styre. Kostnaden for mat har steget sterkt, det samme har kostnaden for klær. Allen sier, "Taliban -myndighetene sier:" Kvinner, det er ikke tilstrekkelig at du bærer et skjerf eller et slør. Du må nå ha full burka. ’Vel, mange kvinner i Afghanistan har ikke full burka, så folk strever for å kjøpe nye klær.”

Konvoien ledes av en pastor som betjener 10 huskirker rundt om i landet. Allen sier, "Javid var en islamsk seminarist. Han studerte for å være den store fisken i islam, at han kunne utstede fatwas mot mennesker og slike ting. Og mens han studerte på dette sporet på universitetet, ble livet hans snudd da en av våre FMI -partnere delte evangeliet med ham for noen år tilbake. ”

Etter at gruppen har bosatt seg i Pakistan, vil Javid imidlertid returnere til Afghanistan for å fortsette å betjene huskirkene sine.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å leve for Guds ansikt

 Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

Stemte hjemmefra

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å bo i et velfungerende demokrati som Norge. I dag kom to valgmedarbeidere fra kommunen jeg bor i på hjemmebesøk for at jeg skulle få stemme ved årets Stortingsvalg. Så flott en ordning! Dermed sørget de for at jeg fikk stemme, for jeg hadde ikke hatt krefter til å gjøre det på ordinært vis denne gangen.

Riksløven. Foto: Wikipedia

 

Bønnen kommer til meg

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Jeg blir mer og mer opptatt av en åndelighet som har bærekraft. Stadig møter jeg mennesker som sliter med sitt kristenliv. Det være seg ledere eller lekfolk. De strever med noe de ikke får til. Enten det er å se menigheten de er hyrde for vokser. Eller det er et bønneliv som ikke fungerer, eller det er å tro når stormen raser. 

De biter tennene sammen. Stålsetter seg - og håper at det bærer. Men erfaringene er at det ikke gjør det. Det eneste de oppnår er å bli mer slitne og mer frustrerte. Corrie ten Boom ga en gang følgende gode åndelige råd: 'Gi deg ikke - gi deg over!' Her ligger det en hemmelighet gjemt: Vi må overgi oss til Ham som bærer. Det er ikke vi som bærer Gud, men Han som bærer oss. Det er i grunnen ganske opplagt, men ikke i praksis.

Jeg orker ikke lenger en tro som ikke bærer. Som hviler på det jeg burde, men som jeg likevel ikke får til, men den tro som bærer også når dagene ikke bærer meg. Og det gjør de ikke alltid.

For meg betyr stillheten mye. Den handler om å utvikle et fortrolig forhold til Ham som elsker oss. Kjernen i denne fortroligheten som oppstår når man er stille sammen med Gud er tilbedelsens kunst. I stillheten og tilbedelsen blir spørsmål til taushet. Bønn til lovsang. Lengsel til tilbedelse. Frykt til tro.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg stor hvile og ro. 'Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funne noe annet enn bønn,' skriver Willi Lambert i boken: 'Å be med livets pulsslag.'

Han legger til: 'Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som menneske lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'.

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om dette? I flere år har jeg derfor øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrense. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente alle. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius - Galilea. I gangavstand til det meste.

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet. 

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby: 'Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lysskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.' (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette med å øve meg i langsomhetens rytme.