Jesus elsket sine helt til det siste

Skjærtorsdag 2022: Prekentekst: Joh 13.1-17

Evangelieteksten denne Skjærtorsdagen, som handler om Jesus som vasker disiplenes møkkete føtter, er en veldig god og praktisk kroppsliggjøring av de vakre ordene fra Kristus-hymnen i Fil 2: "uttømte han seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..." (v.7) Bibelforskerne antar at ordene fra Fil 2,5-11 er en hymne, en lovsang som ble sunget i de første menighetene. Den legger stor vekt på betydningen av inkarnasjonen - dette at Gud ble menneske, og som menneske, en tjener.

Johannes tar oss med til Jerusalem. Det nærmer seg påske. Jesus og disiplene Hans er samlet til et måltid, Johannes innleder det som skulle bli en skjebnesvanger kveld, som topper seg med forræderiet til Judas, med disse sterke ordene: "... og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste," Dette er bakgrunnteppet.  Jesus "visste at hans time var kommet..." - timen Han var kommet for, når oppdraget skulle fullføres med korsfestelse og død. Vi vet - fra andre tekster i Det nye testamente - at  Jesus gruet seg for det som lå foran. Derfor er disse ordene så sterke: "slik elsket han dem til det siste."

Det er i denne situasjonen - med forræderiet hengende over seg - at Jesus inntar tjenerrollen. Han kler av seg og tar på seg et lendeklede. Dette er himmelkongen! Herrenes herre og kongenes konge. Han som har skapt alt og som alt er skapt til. Så bøyer Han seg ned, slår vann i et fat, og begynner å vaske skitne føtter! Det er uhørt, sett med menneskelige øyne, men det representerer til fulle hva det nye Gudsriket handler om! Herren selv er iført et vaskevannsfat og et håndkle og viser hva sant lederskap handler om! Å være en tjener, være den minste. "Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. For når jeg som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre sslik som jeg har gjort mot dere." (v.13-15)

Tjeneren er nemlig ikke større enn sin herre (v.16) Hva er dette? Praktisk kristen tro.

I 1973 - året etter at jeg ble en kristen - leste jeg noe som har fulgt meg siden. Det er et nokså provokativt og utfordende utsagn av Indiamisjonæren og verdensevangelisten, metodisten E. Stanley Jones. Hør bare: "Ifølge Arp 6 oppstod det en krise med hensyn til matdistribueringen i den første menighet. Et rasespørsmål var årsaken. Grekerne klaget over at deres enker ble oversett av den daglige utdelingen. Da gjorde apostlene noe klokt. De valgte syv menn og gav dem ansvar for den daglige matutdelingen. Alle disse syv hadde greske navn. Men de gjorde også noe som var mindre klokt. De sa: 'Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene...vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste.' De utså noen andre til å ta ansvar for den materielle siden. Dette lot til å være visdomsfullt og åndelig, men egentlig var det uklokt og uåndelig. De drev inn en kile mellom det materielle og det åndelige. De adskilte det som Gud hadde sammenføyet ved inkarnasjonen. Ved inkarnasjonen ble Ordet kjød. Det åndelige skulle fungere i materielle uttrykksformer. Det var to sider av en virkelighet. Men de skilte ut det åndelige og gjorde det til noe høyere, mens de satte det materielle på et lavere plan." (E.Stanley Jones: Kirken fornyet etter urkristent mønster. Ansgar Forlag 1973, side 43-44).

Stanley Jones har utvilsomt et poeng. Vi får problemer når vi skiller det åndelie fra det menneskelige. 

I denne Kristushymnen i Filipperbrevet finner vi også et annet svært interessant ord. Det heter at Kristus "fornedret" seg selv. Har du tenkt over hva det innebærer?

Kristus ble født i den djupeste fornedring. Ikke i et fornemt bosted i Jerusalem, men i en skitten stall, eller i et skur ute på Betlehemsmarkene. Senere skulle han vokse opp i Nasaret. Ikke akkurat verdens midtpunkt noen av disse stedene.

Ordet blir menneske, kjøtt og blod, Den Allmektige blir født som et forsvarsløst barn, som er helt avhengig av menneskelig berøring. All trøsts Gud, blir et menneske i behov av medlidenhet og trøst, et fattig menneske.

Broder Charles av Jesus, en av mine troshelter, har sagt følgende: "Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen". Broder Charles, eller Charles De Foucauld som var hans borgerlige navn, fortsetter: "Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedrelse....i og med at han en gang for alle helt bevisst inntok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn han".

Broder Charles av Jesus hadde et motto: Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus.

For broder Charles av Jesus betydde dette bokstavelig at han flyttet til Nasaret for å bo og dele kår med de fattigste av de fattige i Nasaret. Men etter å ha levd der en stund fant han ut at Nasaret kunne være hvor som helst. De elendige og fornedrede bor i alle byer og bygder. Det er til dem Jesus kommer med de gode nyhetene. Salig er de fattige. Det betyr, de velsignede. Når Jesus står frem i synagogen i hjembyen Nasaret, leser han blant annet disse ordene fra profeten Jesaja: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige...." (Luk 4,18).

Hvem er så de fattige? Ikke bare de som ikke har økonomiske midler, men de marginaliserte, de minste, de lave, de kronisk syke, funksjonshemmede, de utstøtte, de elendige. Det er til dem Jesus forkynner de gode nyhetene om Guds rike.

"La oss avvise krigsånden som er fremmed for Kristus!"

Mange av mine ortodokse venner har det vondt om dagen. Krigen i Ukraina splitter russisk-ortodokse og ukrainsk-ortodokse kristne, og det har skapt forferdelse i hele Kristi kropp at patriark Kirill støtter Russlands invasjon av Ukraina og blodbadet av med-ortodokse i nabolandet. Men det finnes også andre røster i Den ortodokse kirke, som denne jeg nå inviterer deg til å lese: stemmen til metropolitt Markus. Også protestanter har godt av å lytte til metropolitt Markus. Vi er ikke fri fra krigsånden vi heller!

"Mine kjære i Herren: Fedre, brødre og søstre!

I disse skremmende dagene når strømmer av blod smelter sammen med strømmen av svik og ondskap, kan vi kristne ikke tillate oss å underkaste oss krigens ånd. Krigsånden er krevende. Den krever at vi deler oss i partier. Den tvinger oss til å hate.

Vi kristne må forstå: vreden som krigen brenner med, er helvetes vrede. Guds fiende drikker ikke så mye menneskeblod som menneskelig bitterhet og splittelse. Djevelen vil ikke annet enn å skille mennesket fra sin neste, fra kirken og fra Kristus.

Dette er ikke noe nytt. Før begynnelsen av den store fasten, under ostekostuken, advarer Herren oss: "Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden komme. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene. Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel. Og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Mange skal da falle fra, og de skal overgi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst! " (Matt 24,6-13)

Foran oss ligger den rettferdige dommen, den altomfattende guddommelige dommen. De som glemmer dette, dømmer andre raskt og uforsiktig - og dette er allerede krig, djevelens eldgamle krig mot Gud. På hvem sin side skal vi stå?

Denne prekenen er rettet til dem som tjener Kirken, og til de som nylig har kommet. Det tyske bispedømmet er vår lokale kirke. Innebefattet blant dem er prester og troende av forskjellige nasjonaliteter: ukrainere, russere, hviterussere, karpaterrussere, jøder, "russiske tyskere", migranter og de lokale "innfødte" tyskerne, grekere, moldovere, serbere, georgere, polakker, tsjekkere, ungarere … Hver av oss elsker vårt hjemland. Men den Allbarmhjertige Herre forente oss, ba oss om å etablere kirkeliv i dette bispedømmet, til frelse for nåværende og fremtidige generasjoner av ortodokse kristne i denne nasjonen. Her må vi være Guds folk, tjene den ene Gud.

Hvis vi lar denne tjenesten dele seg langs nasjonale trekk, vil vi begå en alvorlig, mest alvorlig synd - oppsplittingen av Kirkens levende, forente kropp.

Det er dette bruddet, denne splittelsen som denne verdens fyrste begjærer, og mer iherdig krever av oss.

Vi husker at det til og med ble krevd av Kristus at han skulle presentere seg selv som en politisk leder og ødelegge okkupantene. At han skulle skille seg fra de romerske inntrengerne og ikke bli Gud for hele menneskeheten, men for en enkelt lidende nasjon. Og når han ikke tilfredsstilte dem – så mange som mange trodde den gang var velfortjente og rettferdige politiske forventninger og imperativer – husker vi hva de som stilte disse kravene gjorde mot ham.

Politikk forutsetter alltid deling i «oss» og «dem». Men Kristi blodløse offer er gjort «i alle og for alle».

Hvis våre hjerter er uenige med ordene «i alle og for alle», kan vi da ta del i nattverden? Er vi virkelig kristne?

La oss et øyeblikk løfte vårt åndelige blikk til himmelen. La oss tenke på den usynlige engleverdenen. Båndet med den verden merkes spesielt av kirken under liturgien: under den lille inngangen, den kjerubiske salmen, når vi synger "Hellig, hellig, hellig ..."

Men englenes verden er ikke omsluttet av kirkens vegger. Selv i kampens hete, under kuler og bomber, når det ser ut til at helvete hersker over alt, blir hver kriger ledsaget av sin egen skytsengel, som pleier og beskytter personen, bryr seg og lider for ham. Demoner, djevelens tjenere, strever gjennom sitt hat for å ødelegge menneskekropper, og hovedsakelig deres sjeler. Englene, som Kristi forkynnere, streber etter å redde hver soldat med sin kjærlighet, uansett hvilken side han kjemper for. Og denne smerten føles for mødrene som ber i kirken, krigernes hustruer og søstre, som ber om frelse og trøst for krigerne på begge sider.

Hva skal vi åpne våre hjerter for - for kjærlighet eller for hat? Hvem sin side er vi i denne ekte krigen?

Hvis vi er kristne, la oss avvise krigsånden som er fremmed for Kristus.

Måtte fred ta tak i våre hjerter - den eneste ekte freden som Frelseren allerede brakte til oss.

La oss følge apostelens kall: «Gi heller ikke djevelen plass... heller... arbeid, arbeid med hendene hans det som er godt, så han må gi den som trenger det. La ingen fordervet tale gå ut av din munn, men det som er godt til bruk for oppbyggelse, så det kan tjene dem som hører dem. Og bedrøv ikke Guds Hellige Ånd, med hvilken dere er beseglet til forløsningens dag... La all bitterhet og vrede og vrede og rop og ond tale bli fjernet fra dere med all ondskap! Og vær snille mot hverandre, ømhjertet, så dere tilgir hverandre, likesom Gud for Kristi skyld har tilgitt dere» (Efeserne 4:27-32).

La oss stole fast på Kristi ord:

«Dette har jeg talt til dere, for at dere skal ha fred i meg. I verden skal dere ha trengsel, men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden» (Johannes 16:33).

Amen.

Markering av de dødes lørdag

6./19. mars 2022

+ Markus,

Metropolitt av  Berlin og Tyskland

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Plutselig oppdaget jeg engelen!

May Sissel og jeg var så heldig å få dette vakre maleriet i julegave i fjor. Det betyr mye for oss. Underlig hvordan vi ser nye ting i det som dagene går. For meg personlig har dette maleriet de siste dagene fått en spesiell betydning, da jeg oppdaget engelen som står til venstre for oss. For vi tolker det som det er May Sissel og jeg som står der foran en åpen himmel. Andre dager ser vi dette som en himmelsk portal, hvor vi inviteres til å se inn i det himmelske. Mens andre dager igjen ser vi evigheten som bryter inn i tiden. Andre dager ser jeg bare Jesus med utstrakte armer i herlighetsskyen.

Det er spesielt et ord fra Salme 34,8 som har kommet til meg disse dagene, og det var da jeg oppdaget engelen til venstre i maleriet:

"Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han frir dem ut."

Både bibelordet og maleriet har gitt meg et løft på dager med så mye smerte. Derfor vil vi rette vår takknemlighet til hun som har malt det og gitt det i gave. Tusen hjertelig takk, Gerd Solbakken. Både du og maleriet er en velsignelse for oss!

Nord-Europas største kornlager - som ligger i Norge - skal rives for å skaffe boliger

Det er nesten ikke til å tro, men arbeidet med å gjøre Nord-Europas største kornlager om til boliger fortsetter til tross for krig, matkrise og politiske oppfordringer om å snu.

Det er et uomtvistelig faktum at det eneste virkelig store kornlageret i Norge, som i sin tid ble bygget og spesialtilpasset som nettopp beredskapslager, er i ferd med å bli omreguleert til bolliger. Eieren Fellesskøpet Agri, har ingen planer om å stanse prosessen til tross for de store omveltingene i Europa den siste tiden.

Det er journalist Bjarne Bekkeheien Aase i avisa Nationen som skriver dette. 

Felleskjøpet Agri fikk kjøpe det gigantiske statlige beredskapslageret for korn, som ligger i Stavanger, for under 50 millioner kroner i 2013. Den gangen var det også uro i det globale kornmarkedet, i forbindelse med at Russland annekterete Krim-halvøya. For tiden er det 50.000-60.000 tonn korn lagret i anlegget i Stavanger, som har plass totalt til 195.000 tonn. Anlegget kan dermed, i følge Nationen, alene lagre opp mot 60 prosent av ett års forbruk av matkorn her i landet,  noe som er mer enn hele importbehovet for ett år.

Og dette skal altså rives for å skape nye boliger. Det kan vi ikke leve av. Forstå det den som kan.

La oss fortsette å be for matberedskapen i Norge.

Trekk pusten, så ber du

"Trekk pusten så ber du!" Det er det svenske forfatteren, teologen og poeten Margareta Melin (87) som sier dette. Flere av hennes bøker er oversatt til norsk, og hun er en vis kvinne jeg gjerne låner øret til. Nå har hun skrevet bok med den storartede tittelen: "Vara i bön - uten å be om nogot2, og avdekker med denne tittelen at bønn er noe langt mer enn å formulere ord med våre lepper. De gamle bederne pleide jo å si at 'leppenes bønn er forstadiet til bønnen!'

Melin ordleggger seg slik: "Bønn er ikke bare å be om godt vær, tilgivelse, forandring, gaver til andre, helbredelse med mer. Bønn er å være til. Å trekke pusten."

Så legger hun til: "For det meste taler man om bønn i betydningen 'be om'. De fleste tekster om bønn er helt enkelt oppfordringer til Gud om å gripe inn. Utsagnsordet står i imperati, i befalende form: Kom, vær, gjør, gi, hjelp, hør, la, forlat, forbarm deg ... Bønn er noe langt mer enn å be om noe. Det er temaet i Stina Anderssons, snart hundreårige salme, som innledes med ordene: Att bedja är ej endast at begära ... Att bedja är att komma Gud så nära, att han blir livet i vårt eget liv..."

Pinsepastor blant de drepte i Butsja i Ukraina

Vitaly Volodymyrovitsj Vinogradov (til venstre på bildet), som er rektor for Det slaviske evangelikale seminaret i Kyiv, Ukraina, er blant de drepte i forstaden Butsja. Han ble, som med så mange andre funnet drept på gaten, da han var i ferd med å evakuere sivile fra byen. Vinogradov, var også svært aktiv i en lokal pinsemenighet - Kristi velsignelseskirke - i den ukrainske byen Irpin som pastor. Drapet er bekreftet av skolens ledelse.

Vinogradov, som selv bodde i Butsja, deltok i menighetens arbeid med å evakuere sivilister i byen, da han ble drept i det russiske styrker fremdeles var i byen. Han var selv sivilist, og bar ikke våpen, men ble drept i forbindelse med at han hjalp andre med å komme seg ut av byen. Vinogradov hadde selv forsøkt å komme seg ut av Butsja to uker før han ble drept, men lykkes ikke. 

410 døde ukrainske barn, kvinner og menn er funnet døde i Butsja. Flere av dem bakbundet og skutt i hodet.

Slik møtte jeg Kristus

 Som min 'påskelektyre' i år leser jeg en samling med sjelesørgriske brev av den svenske Kristusmystikeren  Hjalmar Ekström (1885-1962), (bildet) med tittelen: 'Den stilla kammaren'. Her forteller Ekström om noe som hendte ham i 16-års alderen. Han møtte Kristus, og jeg ble så grepet av dette sterke vitnesbyrdet, at jwg har forsøkt å oversette det til norsk: 

"Etter en tid preget av angst og fortvilelse over meg selv, brøt Guds stråleglans plutselig gjennom og åpenbarte at jeg befant meg i en ny og forut blott fornemmet tilværelse og at jeg allerede lenge hadde befunnet meg der, selv i mørke og trengsel ... Nå vil jeg bare nevne noe av det som hendte meg på denne tiden, Da alle mennesker og ting fått fare og jeg selv lå i støvet ble alle ting og alle mennesker gjennomsiktige for meg, som om de var gjennomstrålet av lys...

Guds rike spirte fram og blomstret midt gjennom de aller minste lille ting her i verden, til og med gjennom stein og bråte. Alt ble levende og alt kom til meg likesom budbærere (engler) fra det oversanselige. 

Jeg hadde sagt nei til tingene og menneskene og alt, gitt det opp alt  sammen, og så kom tingene, menneskene, dyrene til meg likesom skikkelser i en ny skapelse. Og jeg frydet meg med beven. 

Det var en tid av beskuelse. Alt ble blendende klart og likevel med et mildt skinn framfor meg, både åndelige og himmelske og jordiske ting. Jeg klarer ikke å si hvor lenge dette varte ved, i tre år tror jeg. Siden ble det tatt fra meg. Jeg fikk tydeligvis ikke stanse ved dette. Veien ledet videre ..." 17.desember 1923.

Den store forførelsen

Det er underlig å tenke på, nesten uforståelig egentlig, at norske konservative kristne og Israelvenner, trykker kommunisten Pål Steigan til sitt bryst, og har gjort ham til et sannhetsvitne. Pål Steigan som i sin tid hyllet massemordere og noen av verdens verste diktatorer som Mao Zedong - her under Steigans besøk i Kina i 1970 - Pol Pot og hans skrekkregime i Kambodsja, Enver Hoxha i Albania, også 'kalt sosialismens siste fyrtårn i Europa' og ønsket som leder av AKP m-l (Arbeidernes Kommunistparti marxist-leninistene) en rehabilitering av selveste Josef Stalin! 

En mann som altså har hyllet og lovprist, ja, til og med hilst på diktatorer som har sørget for å fengsle, torturere og drepe millioner av kristne, er plutselig blitt den personen som konservative kristne vender seg til for å finne argumenter som støtter deres syn på vaksinemotstand, globalisme, og nå det siste Russlands blodige invasjon av Ukraina.                                                                                                

Disse konservative kristne snakker mye om 'fake news', men siterer gjerne statskontrollerte russiske medier og Pål Steigan som om de er uhildede sannhetsvitner. Når ble statskontrollerte russiske medier pålitelige kilder? Hvilken frihet finnes det for kristne i dagens Russland?

Og de videreformidler ukritisk stoff og linker fra nettstedet Pål Steigan.no Ved en gjennomgang av de alternative mediene i Norge sto Steigan.no for 87 prosent av bruken av kilder som kontrolleres av russiske myndigheter! 

Det er interessant å merke seg hvem som eier aksjer i Steigan.no Nettstedet Document.no kunne her om dagen avsløre at spiondømte Arne Treholt og 'konspirasjonsdronninga' Kari Angelique Jaquesson var blant aksjeeierne. 

Jeg har ellers merket meg at det er mye 'klipp-og-lim' blant disse konservative kristne. Det er ikke mye selvstendig kritisk tenkning. Argumentene de serverer er de samme. Over natten er vaksinemotstandere og Freedom convoy tilhengerne, blitt kjennere av konflikten mellom Russland og Ukraina og de vet mer enn statsvitere, historikere, samfunnsforskere og analytikere - til sammen. Og hva er kildene? Statskontrollerte russiske medier og Pål Steigan! 

Da hjelper det lite å gjengi uttalser fra ukrainske kristne som opplever krigen på kroppen, eller kristne hjelpearbeidere som er blitt igjen i krigsområdene for å ta seg av de eldre, funksjonshemmede og andre sårbare grupper som ikke er i stand til å flykte. De representerer 'fake news', for som en norsk evangelist skrev: "Putin angriper ikke hus, boligblokker og nødvendig infrastruktur." Han vet det vel han, evangelisten, som sitter trygt og varmt og hakker på tastaturet. Burde han ikke reise ned for å se og oppleve krigen på nært hold? Det trenger han ikke, han har jo de statskontrollerte mediene - og Steigan.no Alt annet er jo bare 'fake-news'. 

Hva er dette for noe annet enn en eneste stor forførelse. 

PS Jeg regner meg selv som en konservativ bibeltroende Israelvenn, men denne forførelsen vil jeg ikke assosieres med. 

Favorittstedet til Jesus

 Palmesøndag 2022/Prekentekst: Joh 12,1-13

Velkommen til Jesu favorittsted på jord - Betania! Der var hjemmet til Marta, Maria og Lasarus. Her fant Jesus hvile, ro og godt måltidsfellesskap, her var det latter og omsorg. Johannes forteller oss at de tre søskene hadde stelt i stand "et festmåltid for ham" (v.2). 

Hva vet vi om dette hjemmet? Hva vet vi om Marta, Maria og Lasarus? Hva kan vi lese mellom linjene? Har du lagt merke til at evangelieforfatterne alltid omtaler dem i den rekkefølgen? Kan det være at Marta var eldst, så kom Maria og til slutt var det Lasarus? Det er ikke usannsynlig. Men hvorfor nevnes ikke Lasarus først? Det er tross alt en mannskultur vi snakker om, hvor kvinnen ikke har høy stilling? Så hvorfor nevnes Marta først?

Her er min teori: Evangelieforfatterne forteller to nesten identiske historier om en kvinne som salver Jesu føtter. Den ene hendelsen finner sted i huset til Simon den spedalske. Den andre i huset til de tre søskene i Betania. Ifølge Matteus befant også Simon den spedalskes hus i Betania (jfr Matt 26,6) Hvem var Simon den spedalske? Kunne han være far til de tre? Og var han nå død, og Marta var arvingen av huset? Hvorfor var ikke Lasarus arvingen? Kunne det være at han var funksjonshemmet? Er dette ren spekulasjon?

Jeg tror ikke det, og jeg skal forsøke å begrunne hvorfor jeg tror dette er sant: Har du lagt merke til at Lasarus a,ldri ytrer et ord i noen av evangelieberetningene som omtaler ham? Marta og Maria snakker. Lasarus er taus. Evangelieforfatterne beskriver heller aldri Lasarus på noen måte. For det andre: Når Johannes skal beskrive ham, gjør han det på denne måten: "Det var en mann som var syk..." (Joh 11,1) Det greske ordet som oversettes med 'syk' er ordet 'asthenon' som igjen kommer av ordet 'asthenes', som helt riktig kan oversettes 'syk', men kan også bety 'kroppslig svak', 'skrøpelig', 'uten styrke'. I dag ville vi brukt ordet 'funksjonshemmet' eller 'bevegelseshemmet'. Det gir mening i at Marta nevnes først. Kanskje Marta hadde arvet huset, mens Maria hadde fått alabastkrukken med 'ekte, kostbar nardussalve', som sin livsforsikring og at de to søstrene tok seg av sin funksjonshemmede bror? Det var også et helt spesielt forhold mellom Lasarus og Jesus. Johannes omtaler det på denne måten, etter at Lasarus var død: "Jesus gråt. Jødene sa da: Se, hvor han elsket ham." (Joh 11,35-36) Jesus omtaler også som "vår venn" (Joh 11,11). For meg blir det så stort at den Jesus omtaler som venn er en funksjonshemmet mann, som kanskje var stum.

Og det er ikke bare det!

Dette er første gang i Johannes-evangeliet at vi hører om Jesu kjærlighet til enkeltpersoner. Det er første gang at Johannes, når han snakker om Jesus, bruker de greske ordene 'agape' og 'philia'. Agape vil si å ha en spesiell kjærlighet til noen, en kjærlighet der vi søker hans eller hennes beste. Philia dreier seg om det samme, men i betydningen gjensidighet. 

Var alabastkrukken med den ekte og kostbare nardussalven Marias 'livsforsikring'? Garantien hun hadde om hun ble fattig, og kunne selge til, til sitt livsopphold? Dens verdi var en hel årslønn, så kostbar var den. Johannes beskriver salven som 'meget kostbar'.

Maria sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner. 

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det Maria gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?

Hva 'sløser' vi bort på Ham?

Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

Lovsang i beksvarte natta - øyenvitneskildring fra Ukraina

En norsk kristen som snakker varmt om Putins blodige invasjon av Ukraina og som hevder at det ikke finnes krisrne i Ukraina, har mye å svare for en dag! En annen, en som kaller seg evangelist, og som hevder at "Putin angriper ikke hus, boligblokker ohg nødvendig infrastruktur", burde realitetsorientere seg og lese følgende gripende øyenvitneskildring fra Maria John, fra Ungdom i Oppdrag. Begge de to norske Putin-tilhegerne sitter trygge i sine hus, tusenvis av kilometer unna krigen og er ikke i nærheten av å kjenne på krigens redsler. Facebookinnlegget er oversatt av meg:

"Himmelen har vært stille de siste to dagene. Men det er ingen lettelse. Det er en skummel stillhet.

Det er en stillhet fylt med bilder fra de frigjorte landsbyene nord for Kyiv. Nå kjenner hele verden Irpen, Bucha, Borodyanka.

Det er en stillhet fylt med elendigheten til de etterlatte. Vi ble sjokkert ved synet av et eldrehjem vi besøker jevnlig. 25 nye mennesker, alle stuet inn i et enkeltrom, på madrasser på gulvet, uten sengetøy, uten noe annet enn klærne de hadde på seg.

Synet, lukten, desperasjonen. Det ville være så lett å bare levere matvarene, snu ryggen til og dra. Vi vet at de har parasitter. Hver gang vi kommer hjem sjekker vi hverandres hoder. Velkommen til den nye virkeligheten med tjeneste i en krigssone.

Men vi følger en annen Mester. Ikke våre menneskelige instinkter.

Når denne Herren rørte ved noe urenhet, smittet det ham ikke; men hans hellighet helbredet alt urent. Jeg tror den samme kraften hviler på oss. Så når vi går inn i rommet, husker jeg min manns historier fra tjeneste i en spedalskhetskoloni i India. Om lukten, det avskyelige synet.

Vennen min begynner å synge. Jeg og den andre jenta går rundt og sitter med de eldre; snakk med de som kan, mate de som ikke kan hjelpe seg selv. Alle historiene deres starter med "datteren min forlot Kyiv, og hun kunne ikke ta meg." "Den yngre generasjonen trenger å leve livet sitt, jeg levde allerede mitt." "De hadde ikke noe sted å sette meg, så de slapp meg her." Det er hjerteskjærende. Det er så mange nye mennesker at de har navn skrevet på armene med svarte tusjer.

Sang etter sang  synges og vi kjenner hvordan Guds nærvær fyller rommet. Vi føler en endring. Folks bitre og vonde ansikter letter litt.

Dette er alt vi kan gjøre for i dag. I morgen skal vi til butikken og pakke matposer til de overlevende fra Bucha. Én dag av gangen.

Bønnen er alltid Den Hellige Ånds initiativ

Jeg har tenkt mye på følgende den siste tiden: Når vi kjenner på en lengsel eller trang etter å be er det Helligåndens genuine verk i våre liv. Det er Ånden som skaper lengselen etter å be. Bønn er alltid Åndens initiativ. Det handler ikke om at vi tar oss sammen, og bestemmer oss for å be. Den Hellige Ånd er alltid først. 

Dette er så befriende!

Og det stemmer godt overens med noe Origenes (d.254), kjent for sin fremragende bibelkunnskap, skrev om bønnen, her i min oversettelse:

"Vår fornuft kan ikke be om ikke Ånden ber, og likesom staver, og det kan heller ikke lovsynge Faderen gjennom Kristus med strengespill, melodisk, rytmisk og harmonisk, om ikke Ånden, som utforsker alt, også Guds dybder, først priser og lovsynger. den utforsker Guds dybder og kjenner dem likesom Han formår."

Billedtekst. Origenes.

Tal ikke til Ham som om du visste noe

Etter en natt med mye kroppslig uro og smerte brukte jeg morgentimene til å dvele ved noen ord fra Kristusmystikeren Julian av Norwich (1342-1423). Hun skrev: "Den beste bønnen er å hvile i Guds godhet - å vite at Hans godhet kan nå helt ned i vår nøds djupeste mørke."

Hvor vi går har vi oss selv med oss - på godt og på vondt. 

Det er en djup erkjennelse og erfaring.

Derfor trenger jeg mer enn noe annet å bli møtt av Guds ømhet. 

Munken Paisios har gitt oss et godt åndelig råd: "Når vi ber skulle vi føle oss som et lite barn i sin mors armer."

Det er som om min åndelige veileder for tiden, Isak Syreren, nikker gjenkjennende til dette og sier:  "Og tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte."

50 år som elsket Jesus-disippel

Denne våren er det ganske nøyaktig 50 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus. Jeg husker ikke den nøyaktige datoen for når det skjedde. Datoer var ikke så viktig for meg den gangen. Det første kristne møtet jeg deltok på var et bønnemøte på Ynglingen på Gjøvik. At jeg bestemte meg for å finne ut mer av dette med Jesus på et bønnemøte, har gjort at jeg har trivdes godt på bønnemøter siden og har hatt et kall til bønn! Kommet vel hjem, begynte jeg å lese Det nye testamente. Jeg ble så fascinert av Jesus, og jeg leste det fra perm til perm på en uke. Da tok jeg bestemmelen, om å bli en disippel av Jesus, og har ikke angret siden!  Heller ikke etter at jeg ble alvorlig syk.                                                                                                                                                                                                                                           Hva har vært de viktigste lærdommer disse 50 årene?

Først og fremst dette at jeg er elsket som den jeg er, ikke hva jeg gjør. Og at jeg er elsket like mye alle dager. Ikke som en teori, men som en livserfaring.

Dette har vært en læringsprosess disse 50 årene. Det er så lett å havne i et 'gjøre'-fokus. Det er vanskelig å akseptere at man er elsket som den man er. Det har vært så mye rastløshet i livet mitt, og et fokus på tjeneste har hatt en altfor dominerende plass og stått i veien for mitt egentlige kall: å bare være til for Herren, søke stillhet og den indre bønnen. 

Disse 50 årene har jeg hatt perioder hvor jeg har sluppet taket og latt meg elske. Det har vært djupe erfaringer av Guds 'første kjærlighet'. Apostelen Johannes, som kanskje er den av apostlene hvis undervisning jeg gjennom årene har vært mest opptatt av, skriver jo om at Gud 'elsket oss først...' Men det er først etter at jeg ble alvorlig syk, at dette har fått en fornyet aktualitet for meg. 

Etter en tid gikk det opp for meg at i den første saligprisningen heter det: "Salige er de fattige i ånden", ikke "salige er de som hjelper de fattige". Våger jeg å være 'fattig'? Vise min hjelpeløshet, avhengighet av andre, og deres hjelp? Læringskurven har vært bratt, ikke minst etter at Herr Parkinson banket på døra. Det er ikke så lett å være hjelpeløs og avhengig av andre. Ikke når du har vært selvhjulpen i så mange år. Men det er virkelig en velsignelse i det å være 'fattig i ånden' og møte mennesker som er det.  Jeg har måtte øve meg i å motta den velsignelsen.

Disse 50 årene har lært meg at den velsignelsen vi er til andre ligger skjult i vår fattigdom, i vår sårbarhet, i vår sønderbrutthet. Du husker sikkert beretningen om kvinnen som salvet  Jesu føtter:  Forseglingen på alabastkrukken måtte brytes i stykker for at salvens velduft kunne spre seg i huset. 

Disse 50 årene har lært meg at hjertet er viktigere enn mitt sinn. "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg," sa Jesus ved en anledning og siterte en av profetene. Jeg har lært at det er lett å si ting, og bekjenne ting, uten at jeg er i kontakt med mitt hjerte. Hvilken verdi har ordene da? En nonne har lært meg at "jo nærmere vi kommer Gud, jo enklere blir vi". Da forenkes også bønnelivet fra leppenes bønn, til at man får kontakt med sitt hjerte. 

Jeg er nå kommet til en fase av livet hvor jeg har mange tapsopplevelser. Det er tap av mobilitet. Jeg kan ikke bare gå ut av døra og gjøre de samme tingene jeg gjorde før. Skogsturene og fjellturene er historie. Bilen og rullestolen er til stor hjelp, og jeg drømmer fortsatt om å besøke menigheter for å tale. Det er bare å ta kontakt, om noen vil ha en skjelvende predikant! Det er også tap knyttet til andre begrensninger, og jeg trenger hjelp til mange praktiske ting. Som at noen lager mat til meg, hjelper meg med å få på meg ytterklær. Det er færre som tar kontakt, dagene er fylt av smerter og noen ganger av fortvilelse og jeg står i ulike sorgprosesser. Det er tap av styrke, av vitalitet. Men midt oppe i dette er jeg elsket av Gud.

Et av de viktigste spørsmålene for meg i denne fasen av livet mitt er følgende: Hvordan kan jeg gjøre mitt eget og andres liv fruktbærende? Jesus har aldri bedt meg om å gjøre livet mitt framgangsrikt og produktivt, men fruktbærende! Mer og mer har jeg kommet til den erkjennelsen at det å bære frukt springer ut av vår egen sårbarhet. Den kommer fra min sønderbrutthet. Min svakhet, min hjelpeløshet.

Når alt kommer til alt disse 50 årene med Jesus dreier det seg om Guds bunnløse nåde for en synder som meg. Mitt liv hviler i Herrens hender.

Billedtekst. Bildet tok May Sissel av meg i går.

Evangeliske ledere i Ukraina: Slik opplevede vi å komme til Bucha

Her kan dere lese hva presidenten for Det evangelisk teologiske seminaret i Ukraina (UETS), Ivan Rusyn og avdelingslederen for det samme teologiske seminaret, Fedyr Raychynets, opplevde når de besøke hjemstedet sitt, Bucha i går: 

IVAN RUSYN: 

«I går hadde jeg en sjanse til å komme til Bucha, byen der min kone og jeg har bodd de siste åtte årene. I dag er denne byen kjent over hele verden på grunn av massedrap på menn, kvinner og barn.

Der møtte jeg noen pensjonister jeg kjente. De fortalte meg at de hadde vært gjennom et skikkelig helvete. De hadde ikke vann, strøm, medisiner – alle de tingene vi vanligvis tar for gitt – i mer enn en måned.

En 70 år gammel enke kunne ikke holde tårene tilbake mens hun fortalte hvordan de russiske soldatene plyndret leiligheten hennes.

I kjelleren hvor jeg tilbrakte de første fem dagene av krigen, møtte jeg ytterligere to personer – en mor med sønnen Yaroslav – som tilbrakte mange netter i totalt mørke. Du kan ikke forestille deg reaksjonen deres da jeg fortalte dem at jeg kunne ta dem med til Kyiv. 

Da jeg klarte å komme meg til leiligheten min, fant jeg ut at den var blitt plyndret... så vel som andre 28 leiligheter i inngangen min. Ting russerne ikke kunne ta med seg hadde blitt ødelagt.

Sammen med min kollega fra UETS og min venn fra det ukrainske bibelselskapet klarte vi å levere mye mat, medisiner, lommelykter, strømbanker og en generator til Bucha. Faktisk er det svært usannsynlig at den humanitære krisen i området vil avsluttes med det første.

Etter at vi tok Yaroslav og moren hans til et trygt sted, dro vi til en skog hvor vi feiret nattverd for en gruppe ukrainske soldater. Det var en enorm glede å høre fra dem «takk for at dere er med oss» som et svar på våre oppmuntrende ord «takk, brødre, for deres tjeneste». 

Scener med massegraver, drepte kvinner og barn, utslitte ensomme mennesker, ødelagte og plyndrede hus samt nyhetene om fienden som planlegger en ny storoffensiv i øst er en stor belastning. Jo mer lidelse jeg er vitne til, jo roligere blir følelsene mine, med nesten usynlig hvisking "Å, Gud, du vet alt ..." på leppene mine.

Fedir Raychynets:

"Kyiv. Dag 41 av krigen. I går dro vi til Bucha, Hostomel' og Irpin' for å levere noe nødvendigheter der. Blodet frøs i blodårene våre en stund. Jeg fikk lyst til å skynde meg et sted og tie stille. Brystet mitt ble klemt av stum ubeskrivelig smerte.

Omfanget av ødeleggelse, spesielt i synet på at du visste hvordan livet fløt der før krigen, virker katastrofalt. Bilder og videoer kan selvfølgelig gjengi det til en viss grad, men virkeligheten er mye dystrere.

Det mest sjokkerende er mennesker som går som spøkelser, uttrykkløse ansiktsuttrykk, uten hudfarge, som ønsket å fåsnakke med enhver fremmed for dele, dele og dele det de hadde vært gjennom...

Hvem er klar til å høre dem i stedet for bare å lytte? Hvilken kunnskap, hvilken visdom trengs for å dele smerten deres?

I går, for første gang på disse 40 dagene av krigen, ble jeg ikke redd for raketter over hodene våre, bombeeksplosjoner i nærheten, men behovet for at jeg tilpasse meg og leve med alt dette.»

Gud, hjelp oss å leve gjennom det og forbli mennesker..."

Oppsøker vi den himmelske tronrommet først?

Det er så lett å gi seg i kast med den åndelige striden og begi seg ut på slagmarken, i stedet får å oppsøke Tronrommet i himmelen, og få del i det himmelske perspektivet og Guds planer. Himmelen har den fulle oversikten, og himmelen kjenner til Guds kairos-tid, Guds velbehagelige tid. Vi trenger, jeg trenger, desperat å høre fra himmelen. Da må jeg oppsøke Tronrommet!

'Stress kommer ikke fra djevelen', skal C.S Lewis ha sagt, før han la til: 'Stress er djevelen!' 

Og Gus ord slår tydelig fast: "Den som tror haster ikke" (Jes 28,16), eller på nynorsk: "den som tror tek det med ro"

Herren inviterer sine til fortrolighet, og at vi kan tre fram for Ham på blodets grunn med frimodighet. Ikke på grunn av noe i oss selv, men på grunn av Kristi blod. Han kaller oss inn i sitt fortrolige råd, og vil dele sine hemmeligheter med oss.

Tenk hvor annerledes alt ble om vi snakket med Herren først, om de personene vi snakker med og til! Om vi snakket med Herren før vi kastet oss ut i striden? Før vi tok beslutninger? Før vi gjore et valg? Våget å vente på himmelens svar. DET er tro! Så mange feil vi da hadde sluppet å gjort, så mange ergrelser vi ville spart oss for, så mange bekymringer vi ville ha vært foruten!

"Våkn opp, du som sover" - 280 år siden Wesley holdt preken om åndelig søvn

I dag er det på dagen 280 år siden metodistpresten og salmedikteren Charles Wesley holdt sin berømte preken: "Awake, thow that sleepest" (Våkn opp, du som sover." Du verden, vi hadde trengt å høre den samme prekenen i dag! Men det er et spørsmål om hvor mange predikanter som våger. 

Utgangspunktet var ordene fra Efeserbrevet kapitel 5 og vers 14: "Men alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg."

Om jeg skal summere opp prekenen til Wesley i en eneste setning må det bli denne: "Mennesker, som av natur er sovende og atskilt fra Gud, må våkne opp, sette sin lit til Jesus Kristus og bli fylt med Den Hellige Ånd."

Dette er jo ikke så kontroversielt i seg selv, men det er nok det i en tid som vår hvor mennesker er i djup søvn, og ikke vil anerkjenne at det finnes bare en vei til Faderen, og det er gjennom Sønnen - Jesus. "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12)

Et nøkkelsitatet fra Wesleys preken er dette, her i min oversettelse: "Våkn opp, du evige ånd, ut av din drøm om verdslig lykke. Har ikke Gud skapt deg for seg selv? Da kan du ikke hvile før du hviler i ham. Vend tilbake, du vandrer. Fly tilbake til arken din. ‘Dette er ikke ditt hjem.’ Tenk ikke på å bygge tabernakler her. Du er bare 'en fremmed, en fremmed på jorden'; en skapning av en dag, men bare lanserer ut i en uforanderlig tilstand. skynd deg; evigheten er for hånden. Evigheten avhenger av dette øyeblikket: en evighet av lykke, eller en evighet av elendighet!"

Hvem er den sovende som Paulus taler om? Ifølge Charles Wesley er det denne: 

1. Ved søvn betegnes menneskets naturlige tilstand.

2. Den stakkars uvåkne synderen har ingen kunnskap om seg selv.

3. Full av all sykdom, tror han at han er i perfekt helse.

4. Sovende: en synder fornøyd med sin synd, uvitende om sin sykdom og eneste kur.

5. Hvis han ikke er ytre ondskapsfull, er søvnen hans vanligvis dypest av alt.

6. Han har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter kraften i den.

7. Hvor høyt en slik kristen enn er aktet blant mennesker, er han en vederstyggelighet for Gud.

8. Han forblir i døden, selv om han ikke vet det.

9. Før man kan reise seg, må de innse at de er døde for Gud og Guds ting.

10. Han har ikke de åndelige sansene som er nødvendige for å skjelne åndelig godt og ondt.

11. Fordi han ikke har åndelige sanser, benekter han at de eksisterer.

12. Hvis du ikke har Åndens vitnesbyrd, må du være overbevist om at du er uoppvåknet.

 Det er ikke vanskelig å se hvor kontroversielt dette var den gangen, og er i dag.

La oss proklamere Guds løfter om Guds herlighet over stedet hvor vi bor

Venner har vært på små og øde steder i Alaska på et profetisk bønneoppdrag for å be Herren fylle disse stedene med ærefrykt for Herrens herlighet og nærvær. De har gjort det i samsvar med ordene fra profeten Habakkuk 2,14 som sier: "For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." 

Dette samsvarer godt med noe jeg skrev om på bloggen i 2020: "Jeg ser for meg at Gud er i ferd med å reise opp bønnevektere som kan rundt på ulike steder i Norge for å deklarere og proklamere Guds løfter, i ulike lokale bønneinitiativer. Ta gjerne kontakt med meg om Gud leder deg til å gjøre dette der hvor du bor, eller føler deg tilskyndet av Den Hellige Ånd til å reise. Jeg er overbevist om at flere vil bli kalt av Gud til å gjøre dette. Det er ikke snakk om å reise rundt for å preke, men for å deklarere og proklamere de løfter du blir påminnet om å fremsi over de stedene Gud minner deg om."

Når jeg fikk høre om det profetiske bønneoppdraget i Alaska, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 111,10. I min norske Bibel heter det: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud. Hans pris varer til evig tid." Ærefrykten for Guds herlighet, for Hans navn, er det aller viktigste vi kan be for i dag - for alle mennesker. Det er mangelen på ærefrykt for Gud som gjør at den åndelige tilstanden er som den er i våre forsamlinger.

The Amplified Bible får frem noe av dybden i dette verset fra Salmenes bok, her i min oversettelse: "Den ærbødige frykten og tilbedelsen av Herren er begynnelsen på visdom og dyktighet (det foregående og det første essensielle, forutsetningen og alfabetet til dem) En god forståelse, visdom og mening har alle de som gjør Herrens vilje. Deres lovprisning av Ham varer til evig tid."

Bare det blir føre til det og varmere i været har tenkt å ta med meg rullestolen i bilen og kjøre til steder i nærområdet, hvor jeg kan proklamere og deklarere Guds løfter om Herrens herlighet og ærefrykten for Hans navn, i full forvissning om at Herren vil lytte til min bønn og svare meg. Kanskje du kan gjøre det på ditt sted?

Billedtekst. Nordlys i Alaska

Jesusbegeistringen til Jon Amos Comenius forandret verden, del 2

I 1624 ledet Jon Amos Comenius (bildet) en flokk utvandrere i den hensikt å finne et trygt tilfluktsted. Resten av sitt liv skulle han være en flyktning, og hans liv skulle preges av krigens gru og redsler. Gang på gang ble han fordrevet fra det hjem han forsøkte å skape, og måtte begynne på nytt igjen. 

I forrige artikkel nevnte jeg et profetisk budskap Jon Amos Comenius bar fram. Det var mens han ledet den lille gruppen med flyktninger ut fra Moravia, sa han plutselig til dem: 'Det bortgjemte frøeet  den tsjekkiske reformatoren Jan Hus hadde talt om vil vokse og bære frukt i løpet av 100 år.'

Profetien Jan Hus bar fram hadde blitt holdt i live av moravianerne i mer enn 200 år. Nå erklærte Comenius at innen et århundre ville det endelig spire. 

Men Jon Amos Comenius forholdt seg ikke passivt til denne profetien. Han arbeidet målbevisst i sin egen samtid med å legge til rette for at gjenreisningen av en levende kirke kunne finne sted. Og en dag skulle millioner av barn nyte godt av hans planer. Selv følte han at det beste han kunne bidra med var å vie resten av sitt liv til at barn og unge kunne få utdannelse. 

Comenius trodde at alle krigene, som hadde brakt så mye tragedie til verden og til hans eget liv, var et resultat avgrunnleggende menneskelig uvitenhet. Nøkkelen til fred var å ha skoler for alle barn uansett stand. Dette var virkelig revolusjonerende tanker på denne tiden. Skoler var for barn fra samfunnets høyere lag, fra andelsstanden og borgerskapet. Disse ble undervist av privatlærere.

Comenius var av den overbevisning at alle måtte få høre om Fredsfyrsten. Bare det kunne bringe fred til nasjonene. Misjonsbefalingen kunne aldri oppfylles, mente Comenius, før skoler med evangeliet som fundament ble startet opp i hver nasjon. Derfor bestemte han seg for å etablere kristne kvalitetsskoler. For å kunne realisere dette trengte han å utarbeide en undervisningplan, materiale til bruk i undervisningen og effektive undervisningsmetoder. Disse planene og metodene skulle ikke bare formidle kunnskap, men også kjærlighet til kunnskapen - og til Gud. 

Comenius begynte med lærerne. Dem trente han i hvordan de kunne formidle kjærligheten de selv hadde til kunnskapen og till Gud til sine elever.

I 1628 erablerte Comenius en skole i Lissa i Polen. En av bøkene han skrev i denne tidsperioden: 'Janus Linguarum'- en lærebok i pedagogikk ble oversatt av muslimer til arabisk, tyrkisk, persisk og mongolsk. Det skjedde samtidig med at Comenius ble valgt til biskop for de moravianske troende som var flyktet fra Moravia.

fortsettes

Hjemme hos Gud

Med få dagers mellomrom har to pionerer i Guds rike gått hjem til Herren: Gerald Coates og Christine Noble. Christine og hennes mann John har jeg hatt det privilegiet å kjenne siden 1979, som gode, nære venner. Både John og Christine har betydd svært mye for meg, og jeg regner John fremdeles som en av mine åndelige fedre. Christine var en kvinne med mye visdom, kunnskap, en profetisk røst, som også var en fremragende danser og forfatter. Litt av en kunstersjel, egentlig. Jeg har møtt de to i mange sammenhenger, og de betydde ekstra mye når vi var en del av en husmenighet her på Gjøvik i cirka ti år. De siste årene var Christine dement, og det har vært utrolig å se med hvilken kjærlighet og utholdenhet John har tatt seg av Christine. Alltid var han ved hennes sidde, i gode så vel som på dårlige dager. Christines liv ble strevsomt de siste årene, men John sviktet henne ikke. Hvilket et eksempel til etterlevelse.

Gerald Coates traff jeg bare en gang, i England.  Han grunnla og ledet Pioneer-nettverket, og var en betydningsfull skikkelse innen husmenighetsbevegelsen i Storbritannia og i mange andre sammenhenger. 

Når jeg fikk vite om disse to vennenes bortgang, kom jeg til å tenke på ordene fra Åp 14,13: 

"Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem."

Vannbadet i Ordet

Jeg tilhører en generasjon hvor det å ha innlagt bad eller dusj ikke var en selvfølge. Hvor lettvint alt ble da dette kom i hus. Da var jeg tenåring. Jeg tenker på dagens tenåringer, Hvordan ville de ha klart seg uten dusj, de som dusjer flere ganger om dagen?? Det betyr jo ikke at min generasjon var mindre nøye med den personlige hygienen. Det var bare litt mer tungvint å få det til, med vaskevannsfat. 

Men hvor nøye er vi med den åndelige hygienen? Apostelen Paulus skriver i Efeserbrevet om det han kaller "vannbadet i Ordet": "... Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet." (Ef 5,25b-26)

Daglig utettes vi får syns- og hørselses- og sanseinntrykk som setter spor i sinnet vårt. Ikke minst gjennom media. Ikke alt er godt. Ikke alt er rent. Ikke alt er oppbyggelig. Ikke alt stemmer over ens med Guds gode vilje for oss. Jeg vil si at mye skitner oss til, stjeler troen og håpet fra oss. 

"Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord", skriver den ukjente som skrev Salme 119. Oppskriften i vers ni gjelder like mye voksne. Det er bare en vei til sinnets fornyelse, til rene tanker, gode tanker, til forøket tro, til fred og håp: gjennom å ta seg et bad i Guds . For egen del har det å 'bønnelese' Guds ord betydd mye, ikke minst å be salmene i Salmenes bok i Bibelen. For egen del holder jeg på med å bade i Salme 18 for tiden. Da bytter jeg ut mine tanker gjennom å be meg gjennom Salme 18, og kjenner at mitt sinn blir fornyet. 

Til menigheten i keiserhovedstaden skriver apostelen Paulus: "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiler deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje, det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Rom 12,1-2)

Sinnet vårt må stadig fornyes. Det skjer ved at vi helliges ved at Den Hellige Ånd rensrr oss gjennom vannbadet i Ordet. Måtte 2022 fortsette å bli et år hvor vi bruker mye tid på å lese i Bibelen!

Reddet fra krigshelvetet i Mariupol - ukrainere kommer til tro på Kristus

Midt i krigens redsler, fortvilelse og nød finner mennesker i Ukraina Kristus! Som i baptistmenigheten til Paul Dudka (bildet) i Vizhnitsa, Chernivetsk'Ka Oblast. Dette er fra dagens gudstjeneste. Pastor Dudka vurderer nå å holde to gudstjenester hver søndag fordi kapasiteten er sprengt. Folk strømmer til denne baptistmenigheten. Menigheten til pastor Dudka tar også hånd om 100 flyktninger, mange av dem har kommet ut av krigshelvetet i Mariupol. De får husly og mat. 

"Vi får høre om forferdelige lidelser sivilbefolkningen usettes for," forteller pastor Dudka, "men vi får også del i gode nyheter, som at to mennesker kom til tro på Jesus i formiddag."

Bildene er fra dagens gudstjeneste.

For noen dager siden skrev pastor Dudka om flyktningene fra Mariupol: 

Kjære venner Jeg slutter ikke å be dere om å be for ukrainere. Over 20 millioner lider på grunn av krigen og 8 millioner er fordrevet og har mistet alt.

Vi har nettopp mottatt 20 krigsflyktninger til som rømte fra Mariupol, østbyen som er fullstendig ødelagt.

Disse menneskene var på flukt i to uker før de kom hit. De fortalte meg nettopp at russere på vei drepte noen av slektningene deres. Å, jeg kan ikke uttrykke hvordan tilstanden deres er, men DEN ER BARE FORFERDELIG. Totalt har vi allerede over 100 krigsflyktninger som vi gir mat og tar imot i de kirkene jeg har ansvaret for. Vi trenger at dere ber om aat vi klarer å skaffe mat til dem, fordi det kommer til å ta lang tid. Vi trenger å hjelpe slike mennesker. Vi trenger dere kjære venner på grunn av disse krigsødeleggelsene."

Pastor Dudka kan også fortelle at mange ukrainere kommer til kirken han har ansvaret for:  

"Antall besøkende har doblet seg og flere mennesker kommer. Mange av dem har aldri hørt sant evangelium før, men jeg tror dette er den beste tiden å nå mange mennesker for Jesus.

Billedtekst: Flyktninger fra Mariupol. Pastor Paul Dudka nederst til venstre.

Jesus er Livets brød

4.søndag i fastetiden/Prekentekst: Joh 6,24-36

Det kan kjennes litt merkelig å snakke om brød midt i fastetiden. Denne søndagen, midtfastesøndagen, er også kalt 'Brødsøndagen', og det med god grunn! Det er i denne teksten vi hører Jesu ord: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste." (v.35) Dagen er slett ikke så malplassert som man skulle tro. Det forstår man om man forsøker å lodde dybden i ordene til biskop Ambrosios av Milano (334-397) og har gjort deg samme erfaring som han: "Hvis du sulter, er han føden!" Hele verset til biskop Ambrosios lyder slik:                                

"Hvis du vil lege dine sår er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter fra mørket er Han lyset.    Hvis du sulter, er Han føden." 

Watchman Nee sa det slik ved en anleding: "Jesus er Guds ett og alt", så la han til: "Det Gud gir til oss, er Kristus selv.. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt Gud gir oss, er sin Sønn, ikke en masse ting." Dette er en djup hemmelighet. Både Ambrosios og Nee hadde lært dennehemmeligheten å kjenne, en hemmelighet som må oppfages flere ganger i livet, ettersom vi blir så opptatt av alle tingene vi skal få. Teresa av Avila har sagt: 'Når vi ber må vi huske at det er Giveren som er Gaven.' 

Jeg merker meg forøvrig i vers 35 at Jesus sier: "Den som kommer til meg ..." Jesus kommer ikke til oss som Livets brød automatisk. Vi må komme til Ham, søke Hans ansikt, tilbringe tid samen med Ham. Da blir Han livets brød for oss, det vi ikke klarer oss uten.

Dette er tanker som har arbeidet i meg lenge. 

Jeg spør meg selv: Er den erfaring jeg har, kun erfaring, eller er den Kristus? Det er jo mulig å snakke om sannhet, og om liv, uten å snakke om Kristus. Vi kan bekjenne med vår munn, at Kristus er sentrum for alle ting, men ikke desto mindre har vi mangt og mye i vårt liv, som ikke er i Kristus. Vi kan si ting med vårt hode, uten at vårrt hjerte er berørt. Kan vi ikke? Jeg kan. Forstår jeg virkelig rekkevidden og dybden i ordene til apostelen Paulus, når han skriver i 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og lorløsning."? Eller det han skriver i Kol 1,16: "Alt er det skapt ved ham, og til ham."

"Jeg er livets brød," sier Jesus, Han taler til menneker som forventer at Han skal gi dem noe å spise. De hadde opplevd brødunderet i Kapernaum. Nå ville de oppleve det en gang til, men det er ikke vanlig brød Jesus vil dem. Han er den som gir livets brød, og Han er selv dette  . Gaven og Giveren er en, ikke to adskilte ting. Kristus er Guds gave, så vel den Herre, som gir gaven. 

Det er virkelig bare Jesus som kan tilfredsstille ens sjels sult og tørst. Bare Han. Alt annet er forbigående. Bare Han er evig. 

Hvordan kan vi bli fullt ut tilfredsstilt, bli mettet? I Salme 17,15 får vi svaret: "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Vi må vite at all tilfredsstillelse står i forbindelse med Kristus. At tilfredsstillelse finnes i livet, og Livet er Kristus. Kristus er livets brød. Når som helst vi rører ved Livet, oppnår vi å bli mettet, tilfredse. Alt utenom Kristus er tomhet.

Bønneemne: Menneskehandlere utgir seg å være pastorer på grensa mellom Polen og Ukraina

Som om ikke traumene fra det blodige russiske angrepet på Ukraina, og de hjerteskjærende scenene hvor mann og kone og barn skilles fra hverandre, og hvor mor må legge ut alene sammen med barna sine på flukt fra krigshandlingene, og far og ektefelle må bli igjen for å kjempe var nok, utsettes disse sårbare kvinnene og barna for overgrep og menneskehandel. 

Flyktningemotaket i Kvinesdal må ha politihjelp for å holde menn fra østlandsområdet unna mottaket, som er interessert i å komme i kontakt med disse sårbare menneskene. Og nettutgaven til den kristne avisen Världen idag skriver lørdag om mennskehandlere som har utgitt seg for å være pastorer for å komme i kontakt med kvinner og barn. Dette har i følge organisasjonen 'Orphans Promise' ha skjedd på grenseovergangene mellom Ukraina og Polen. 

"Blant de tusener av flyktninger ved den polske grensen mot Ukraina er risikoen for menneskehandel overhengende," sier Natasha Boom, som representerer hjelpeorganisasjonen 'Orphans Promise' til Världen idag. Hun sier situasjon på grensen mellom Polen og Ukraina er ytterst kaotisk, og frykter for at menneskehandlere kan kidnappe barn. Hun oppfordrer nå til bønn for disse sårbare kvinnene og for barna.

Men det foregår også forsøk på svindel fra mennesker som vil tjene penger på flyktningene. Selv ble jeg kontaktet via Facebook av en kvinne som ga seg ut for å hete 'Molly D. Derick'. På norsk kunne hun fortelle at hennes mann var drept i invasjonen, og at hun trengte hjelp. Hun oppga å være fra Mariupol. For det første var navnet hennes ikke særlig østeuropeisk, for det andre var det ingen bilder av hennes mann på hennes Facebook-profil, og hun hadde også stavet navnet på den påståtte hjembyen feil. Flere av mine Facebook-venner hadde likevel akseptert henne som venn. 

Takk til alle dere som ba for Mariupol torsdag og fredag

Nyhetsbyrået AFP melder natt til lørdag at en busskolonne med flyktninger fra den utbombede byen Mariupol ankom byen Zaporizjza sent fredag kveld. Ombord i bussene var sivile som har klart å flykte fra Mariupol og tatt seg videre til russiskokkuperte Berdjansk. Derfra er det blitt fraktet til Zaporirzjza., som ligger mer enn 200 kilometer nordvest for Mariupol.

Evakueringen var vellykket, så takk til alle dere som ba. Fortsatt sitter tusenvis av sivile fanget i den beleirede byen, uten tilgang til mat, medisiner eller rent vann. La oss fortsette å be for dem.

 

Tårer

I dag hørte jeg grågåsa, men jeg så ikke grågåstoget. Det er et godt og vakkert vårtegn. Men det har også vært mye tårer denne uken. En nær venns død har gått hardt innpå meg. Hun ble like gammel som jeg er blitt. Menneskelig sett så er det altfor tidlig. Det er noe forløsende å kunne gråte når man er lei seg! 

Det finnes mange slags tårer. Isak Syreren, min medvandrer, skriver om de tårer som kommer når vi er berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse:

"Det indre menneske bærer frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil i sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys." 

15 konkrete bønneemner for jøder som flykter fra Ukraina

Våre gode venner i 'Forbedere for Israel' sender hver fredag ut et bønnebrev. Denne fredagen er et av bønnefokusene å be for de mange jødene fra Ukraina som utvandrer til Israel. I løpet av kort tid har mer enn 10.000 jøder gjort Aliyah, og flesteparten av disse kommer fra det krigsherjede Ukraina. Mange kommer også fra Russland, og fra andre steder i verden.

Våre forbønnsvenner i Israel skriver: "Guds Ord er veldig tydelig på at aliyah, tilbakevendingen av jøder i eksil til Israel, er til Guds ære. Bare av denne grunn bør i det minste det å be om det være en prioritet for alle troende som lever i dag." Dette skjer i henhold til blant annet de profetiske ordene fra Jes 43,5-7 og v.21: 

"5Frykt ikke! Jeg er med deg. Fra Østen vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle deg.  6Jeg vil si til Norden: Gi dem hit! - og til Syden: Hold dem ikke tilbake! La mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende,  7hver den som nevnes med mitt navn, og som jeg har skapt til min ære, som jeg har dannet og gjort... 21 Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris. " 

Her følger noen konkrete bønneemner: 

1. Vi takker Deg for at vi i dag ser et massivt aliyah fra landene i Nord (Salme 107,1-3 og Jer 16,14-15)

2. Gud, vi blir overrasket når vi innser at den eneste gangen i Skriften erklærer at du vil gjøre noe med hele ditt hjerte og sjel – er i direkte relasjon til aliyah (Jer 32,41) Derfor ber vi deg om å fullføre din vilje og bringe hele ditt folk hjem i dag. (Sak 8,8)

3.Vi er veldig takknemlige for at din intensjon om å bringe ditt folk tilbake til ditt land ikke avhenger av hvor rettferdige de er – da det hele er for ditt hellige navns skyld (Esek 36,22-24 og v.31-32)

4. Herre Gud, reduser ventetiden ved Ukrainas grenser for at jøder skal gjøre aliyah (Jes 51,14)

5. Hvis noen israelske myndighetspersoner hindrer hele flommen av ditt folk i å vende hjem på dette tidspunktet – Herre, endre raskt deres hjerter eller fjern dem raskt (Ord 19,21 og Jes 62,10)

6. Må Den Hellige Ånd bevege alle israelske tjenestemenn – utenfor og innenfor Israel – for å håndtere jøder som flykter fra en krigssone med en enorm mengde barmhjertighet og vennlighet (Jes 54,8-10)

7. La ukrainske jøder flykte til Israel og ikke til noe annet sted (Jer 3,14 og 30,3)

8. Få dem til å bli forelsket i ditt land og bli så forankret i det at planene noen har om å returnere til Ukraina etter konflikten, blir feid bort i tråd med din vilje for dem (Jes 61,3 og 62,4-5)

9. Vis alle jøder som er "komfortable" i deres vestlige fangenskap hvor plutselig katastrofer kan ødelegge alt de har, og la dem forstå at nå er tiden inne for å flykte fra "Babylon" med familiene deres og så mye av deres jordiske eiendeler som mulig (Jes 60,9;Jer 31,8-9 og v.23-25)

10. Bruk fremveksten av antisemittisme, spesielt i Vesten, til å rive vekk fra mange av ditt folk deres falske sikkerhetstepper som de gjemmer seg under mens de håper at ting vil bli bedre (Jer 16,16)

11. Under påsken, frigi alle jøder som er fanget i nasjoner som nekter å la dem dra – som det jødiske samfunnet i Iran, i Kina, i Venezuela og andre steder (2.Mos 3,7-8)

12. Under påskemåltidet, når jøder i eksil sier "Neste år i Jerusalem", skap i deres hjerter et ønske om å si: "Hvorfor ikke for meg og mine kjære?" (Salme 137,1-6)

13. Oppildne velstående jøder i eksil for å  gi økonomisk hjelpe til sin 'slektning' med å komme hjem – og planlegge å reise hjem selv så snart som mulig (Esra 1,3-5)

14. Vekk opp din kirke for å forstå at denne gjenkomsten av de spredte Israels får er et forspill til Herren og Frelseren Yeshuas snart gjenkomst – Israels konge og Messias (Sak 1,1-4 og Matt 23,37-39)

15. Reis opp flere forkynnere og lærere i kroppen din som frimodig vil forkynne at aliyah er din vilje på denne tiden, og at alt er til din ære (Apg 20,26-27)
 

530 år siden jødene ble fordrevet fra Spania - etterkommer av kong David ledet det spanske Exodus

I går, på den siste dagen i mars 2022, var det ganske nøyaktig 530 år siden de spanske monarkene Ferdinand og Isabella signerte et påbud som ga jødene tre måneder på seg til å forlate landet. Anslagsvis 150 000 jøder flyktet, den siste skal ha forlatt 2. august, på den tradisjonelle årsdagen for ødeleggelsen av det første og andre templet. Dette skjedde etter at den katolske inkvisisjonen ikke klarte å omvende Spanias jøder,

I den sammenhengen skal jeg nevne Don Isaac Abarbanel, lederen for de spanskje jødene på denne tiden. Han var også økonomisk rådgiver for konger, og en lærd Totah-kjenner. Artikkelen som følger har jeg oversatt fra 'The Destiny Foundation': 

"Abarbanel ble født i Lisboa, Portugal i 1437, og var en direkte etterkommer av kong David. Faren hans, Juda, en from jøde, var kasserer for en av de kongelige prinsene i Portugal. Oppvokst som en sønn av jødisk adel ble han utdannet i både Torah og verdslige studier og ble dyktig ikke bare i finansverdenen, men også i Talmud og Tanach - spesielt profetenes skrifter.

Han ble fremtredende og ble rådgiver for kongen av Portugal, Don Alfonso V – og hans fetter, hertugen av Braganza. På den tiden nøt jødene enestående frihet og velstand i Portugal – men da kong Alfonso døde – og Don Joao II ble kronet til monark, endret ting seg, spesielt for jødene.

Don Joao fikk hertugen av Braganza arrestert og henrettet. Samtidig utstedte han en arrestordre for Abarbanels arrestasjon. På forhånd varslet at dette ville skje, flyktet Abarbanel til Spania.

Ved å tro at ulykken hans skyldtes "himmelens misnøye" slo han seg ned i Toledo og viet tiden sin til å studere Torah og skrive kommentarer til de tidligere profetene. Imidlertid ble hans ferdigheter som finansstatsmann snart kjent for det kongelige hoffet i Spania, og han ble utnevnt til finansiell rådgiver for kong Ferdinand og dronning Isabella. I åtte år, fra 1484 til 1492, blomstret deres økonomi og han forble deres pålitelige og hengivne tjener.

Men nok en gang, slik det hadde skjedd i Portugal, falt den mørke skyggen av fordommer og undertrykkelse over jødene. Den fanatiske, anti-jødiske, katolske presten Torquemada overbeviste kongen og dronningen om at Spania burde kvitte seg med jødene.

Til tross for hans personlige økonomiske hjelp til å hjelpe kongens hær med å beseire muslimene i Granada, som ga hele Spania tilbake til kristent styre, klarte ikke Abarbanel å overbevise kongen om å stoppe forfølgelsen av sine medjøder. Mange ble tvunget eller følte seg tvunget til å konvertere til katolisismen. Av disse, mange som praktiserte sin jødedom i det skjulte, og ble avslørt, møtte inkvisisjonen, tortur og død.

I mars 1492 utstedte kong Ferdinand, under press fra Torquemada, et dekret om utvisning av jødene. Abarbanel appellerte igjen til kongen og dronningen og tilbød til og med det kongelige hoff 300 000 dukater sølv – men til ingen nytte.

Kongen, redd for å miste sin personlige tjener, tilbød Abarbanel og familien hans trygg beskyttelse for å bli i Spania – uten å måtte konvertere. Abarbanel erklærte stolt sin lojalitet til Gud og det jødiske folk, og takket nei til tilbudet.

Den 2. august 1492, på Tish B'Av, to dager før Christopher Columbus satte seil for sin oppdagelsesreise, førte Abarbanel med en Torah-rull i hendene 300 000 av sine medjøder med løftet hoder – ut av Spania.

Han slo seg først ned i Napoli, Italia, og reiste seg igjen i posisjon for å gi råd til den napolitanske kongen. Syv år senere flyttet han til Venezia, hvor han, bortsett fra å forhandle om en krydderhandelsavtale mellom Italia og Portugal, viet resten av livet til å studere Torah og skrive kommentarer om Tanach – inkludert profetene, Daniels bok, Haggadaen, etikk. av fedrene og Rambams guide til de forvirrede.

I sitt siste verk, Answer to Saul, uttrykte han beklagelse over at han hadde brukt for mye tid på å tjene dødelige konger – og ikke nok tid på å tjene «Den sanne Kongen».

Han ble anerkjent som en åndelig gigant og en leder for sitt folk, og døde i Venezia i 1508."

Gud ryster jorden

 "I dag ryster Gud jorden, og en stor åndelig forkastninsone går gjennom nasjonen Israel. Det er her fortidens åndelige krefter og mørkets fyrster støter sammen. Sjokkbølger i den åndelige verden ekspanderer utover mot alle nasjoner og påvirker politiske, økonomiske og kulturelle områder over hele planeten. Opprørt og fremskyndet av disse dype skjelvene går en vekkelsens tsunami med full fart over jordkloden. Kriser og store forandringer kan forventes der denne tsunamien raser frem. Den snur opp ned på status quo, river ned gamle tradisjoner, og Guds Ånd starter nye bevegelser på steder der bibelsk tro aldri tidligere har forekommet.

Visjonære mennesker er i stand til å se denne bølgen komme. Noen vil 'gripe den' og 'surfe' på dens mektige strømmer. Store tjenester vil plutselig oppstå - på et øyeblikk, mens andre vil bli forbigått og bli stående på bar bakke i et plutselig ukjent landskap. En generasjon i stor forandring har kommet. Gud ryster i dag himlene og jorden på ny." 

- Peter Tsukahira: Israel - Guds endetidsklokke, Hermon forlag 2008, side 19-20. Peter Tsukahira, som er israelsk statsborger er pastor for menigheten Kahilat HaCarmel oppe på Karmelfjellet i Israel