torsdag, april 07, 2022

50 år som elsket Jesus-disippel


Denne våren er det ganske nøyaktig 50 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus. Jeg husker ikke den nøyaktige datoen for når det skjedde. Datoer var ikke så viktig for meg den gangen. Det første kristne møtet jeg deltok på var et bønnemøte på Ynglingen på Gjøvik. At jeg bestemte meg for å finne ut mer av dette med Jesus på et bønnemøte, har gjort at jeg har trivdes godt på bønnemøter siden og har hatt et kall til bønn! Kommet vel hjem, begynte jeg å lese Det nye testamente. Jeg ble så fascinert av Jesus, og jeg leste det fra perm til perm på en uke. Da tok jeg bestemmelen, om å bli en disippel av Jesus, og har ikke angret siden!  Heller ikke etter at jeg ble alvorlig syk.                                                                                                                                                                                                                                           Hva har vært de viktigste lærdommer disse 50 årene?

Først og fremst dette at jeg er elsket som den jeg er, ikke hva jeg gjør. Og at jeg er elsket like mye alle dager. Ikke som en teori, men som en livserfaring.

Dette har vært en læringsprosess disse 50 årene. Det er så lett å havne i et 'gjøre'-fokus. Det er vanskelig å akseptere at man er elsket som den man er. Det har vært så mye rastløshet i livet mitt, og et fokus på tjeneste har hatt en altfor dominerende plass og stått i veien for mitt egentlige kall: å bare være til for Herren, søke stillhet og den indre bønnen. 

Disse 50 årene har jeg hatt perioder hvor jeg har sluppet taket og latt meg elske. Det har vært djupe erfaringer av Guds 'første kjærlighet'. Apostelen Johannes, som kanskje er den av apostlene hvis undervisning jeg gjennom årene har vært mest opptatt av, skriver jo om at Gud 'elsket oss først...' Men det er først etter at jeg ble alvorlig syk, at dette har fått en fornyet aktualitet for meg. 

Etter en tid gikk det opp for meg at i den første saligprisningen heter det: "Salige er de fattige i ånden", ikke "salige er de som hjelper de fattige". Våger jeg å være 'fattig'? Vise min hjelpeløshet, avhengighet av andre, og deres hjelp? Læringskurven har vært bratt, ikke minst etter at Herr Parkinson banket på døra. Det er ikke så lett å være hjelpeløs og avhengig av andre. Ikke når du har vært selvhjulpen i så mange år. Men det er virkelig en velsignelse i det å være 'fattig i ånden' og møte mennesker som er det.  Jeg har måtte øve meg i å motta den velsignelsen.

Disse 50 årene har lært meg at den velsignelsen vi er til andre ligger skjult i vår fattigdom, i vår sårbarhet, i vår sønderbrutthet. Du husker sikkert beretningen om kvinnen som salvet  Jesu føtter:  Forseglingen på alabastkrukken måtte brytes i stykker for at salvens velduft kunne spre seg i huset. 

Disse 50 årene har lært meg at hjertet er viktigere enn mitt sinn. "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg," sa Jesus ved en anledning og siterte en av profetene. Jeg har lært at det er lett å si ting, og bekjenne ting, uten at jeg er i kontakt med mitt hjerte. Hvilken verdi har ordene da? En nonne har lært meg at "jo nærmere vi kommer Gud, jo enklere blir vi". Da forenkes også bønnelivet fra leppenes bønn, til at man får kontakt med sitt hjerte. 

Jeg er nå kommet til en fase av livet hvor jeg har mange tapsopplevelser. Det er tap av mobilitet. Jeg kan ikke bare gå ut av døra og gjøre de samme tingene jeg gjorde før. Skogsturene og fjellturene er historie. Bilen og rullestolen er til stor hjelp, og jeg drømmer fortsatt om å besøke menigheter for å tale. Det er bare å ta kontakt, om noen vil ha en skjelvende predikant! Det er også tap knyttet til andre begrensninger, og jeg trenger hjelp til mange praktiske ting. Som at noen lager mat til meg, hjelper meg med å få på meg ytterklær. Det er færre som tar kontakt, dagene er fylt av smerter og noen ganger av fortvilelse og jeg står i ulike sorgprosesser. Det er tap av styrke, av vitalitet. Men midt oppe i dette er jeg elsket av Gud.

Et av de viktigste spørsmålene for meg i denne fasen av livet mitt er følgende: Hvordan kan jeg gjøre mitt eget og andres liv fruktbærende? Jesus har aldri bedt meg om å gjøre livet mitt framgangsrikt og produktivt, men fruktbærende! Mer og mer har jeg kommet til den erkjennelsen at det å bære frukt springer ut av vår egen sårbarhet. Den kommer fra min sønderbrutthet. Min svakhet, min hjelpeløshet.

Når alt kommer til alt disse 50 årene med Jesus dreier det seg om Guds bunnløse nåde for en synder som meg. Mitt liv hviler i Herrens hender.

Billedtekst. Bildet tok May Sissel av meg i går.

Ingen kommentarer: