tirsdag, april 26, 2022

Da evigheten banket på døra

Det gjør et så sterkt inntrykk på meg disse dagene å lese på nytt den selvbiografiske skissen arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993, gir av sin sjelelige kamp før han finner fred med Gud. Det er en sjelelig brytekamp rundt spørsmål om menneskets eksistens, døden og Skaperen, velegnet for lesning i en tid med krig og uro. Problemstillingene reiste den unge Sofrony selv under 1.verdenskrigs redsler. 

Fader Sofrony kroppsliggjør på en måte hele nittenhundretallet ut fra et åndelig perspektiv. Under sin ungdomstid engasjerte han seg i ulike former for religiøst søkende, og rotet seg vekk i Østens meditasjonsformer og mystiske filosofi. Om denne tiden skriver han: 'Jeg kastet bort mye verdifull tid,' Han levde som kunstner, og tilbrakte mye tid i sitt atelier, og reiste rundt i hjemlandet Russland og i Europa. I fire måneder bodde han i Italia og Tyskland før han slo seg ned i Frankrike. 

I 1925 blir han radikalt omvendt. Etter denne hendelsen i livet reiste  han til det hellige Athos-fjellet i Hellas. Her treffer han staretsen Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. De to skulle tilbringe mye tid sammen, og Sofrony skulle bli en disippel av denne staretsen. Etter en hard sykdomsperiode dro han til England i 1959, nærmere bestemt til Essex. Rundt ham vokste det etter hvert frem en klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Denne klosterkommuniteten eksisterer den dag i dag, en kommunitet hvor Jesusbønnen bes kontinuerlig. Til denne varmekilden kommer det pilegrimer fra hele verden og fra mange ulike kirkelige konfesjoner. 

Den sjelelige brytekampen i Sofrony's liv var hard. Han tenkte stadig på døden, men ville leve! Hva dreide dette korte jordelivet seg om? En dag ble han sittende å tenke.  Han beskriver denne dagen slik, her i min oversettelse: 

"Fysisk var jeg ennå ung og ved god helse. Da jeg ikke forstod det som hendte med meg forsøkte jeg å si rolig til meg selv: Jeg har fremdeles et helt liv fremfor meg - kanskje 40 år eller mer i full kraft. Og hva skjedde? Med det samme kom svaret, uten at jeg tenkte etter: Om du har tusen år - og siden da? Og i min bevissthet var de tusen år forbi før jeg hadde tenkt tanken ut. Alt som var underkastet forgjengeligheten mistet for meg sin verdi. Når jeg så på menneskene var min første tanke at de var i dødens vold, på vei til å dø, og mitt hjerte ble fylt av medlidenhet. Jeg søkte verken ære fra disse 'døde', eller å ha makt over dem. Jeg søkte ikke deres kjærlighet. Jeg ringeaktet materiell rikdom, og hva angår intellektuell verdi hadde jeg ingen høyere aktelse for dem, ettersom de ikke hadde gitt meg noe svar i min søken. hadde jeg blitt tilbudt et lykkelig liv i hundrevis av år hadde jeg ikke tatt imot det. Det jeg ville ha var evighet, og evigheten, som jeg senere kom til å forstå, sto framfor meg og fødte meg i virkeligheten på nytt. Jeg var blind, forsto ingenting. Evigheten banket på min dør men min sjel hadde i frykt stengt seg selv inne."

Da kom Gud i sin nåde og reddet fader Sofrony.

Det var kirkefedrene som skulle komme ham til unnsetning.

"Da, fullstendig uventet var det som om en tynn nål hadde stukket hull på den tykke veggen av bly, og gjennom den hårfine åpningen trengte en strime av lys...Det er en kraft som kommer ovenfra og løfter oss over de jordiske lidelser...og vi får leve nær den evige."

Ingen kommentarer: