søndag, april 24, 2022

Tomas - en ekte troende

2.søndag i påsketiden

Prekentekst: Joh 20,24-31

Jeg våger påstanden: En moden, bærekraftig tro forutsetter tvil. 

Vi lever i en veldig overfladisk tid, også åndelig. Mye åndelighet er grunn og lettvinn. Jeg har på ingen måte mot begeistring. Det finnes en fryd, en glede, en jubel, som springer ut fra djupe, rene kilder. Men det finnes også en åndelighet som ikke har rot i virkeligheten, i hverdagene til folk, som karakteriseres av begeistrede 'hosianna-rop', men som ikke holder i møte med livet. Alt er ikke 'herlig', vi har det ikke alltid 'godt', selv om møtelederen vil at vi skal svare det, når han eller hun innleder gudstjenesten med: 'har du det bra?'

Derfor trenger vi Tomas!

Jeg ser ham for meg: disippelen Tomas. I disippelkretsen rundt Jesus, er han den djupe fargen. I noen tilfeller er han langsommere enn de andre, og står i skarp kontrast til den spontane buldrebassen Peter. Tomas er den spørrende, undrende, introverte. Jeg mistenker at han holdt seg mye for seg selv. Det er illustrerende at han "var ikke sammen med dem da Jesus kom..." (v.24)

Tomas trengte tid. Inntrykkene var mange og sterke. Spørsmålene likeså. Det var snakk om åtte dager. Åtte dager til refleksjon. Til ettertanke. Det er ikke mye, og ikke mye forlangt heller, for den saks skyld.  Hvor sannsynlig er det at et dødt menneske står opp igjen etter tre dager i graven? Var Han den Han sa at Han var? Kunne det virkelig være sant at Jesus hadde gjort det Han sa at Han ville: stå opp igjen fra de døde? Var det sant at Jesus lever? 

Er det rom for slike spørsmål i en troendes liv? Det bør det være, selv om så ikke er tilfelle i alle kristne sammenhenger. I noen kristne miljøer er det ikke tid og rom for spørsmål. Spørsmål blir i disse miljøene oppfattet som kritikk. Men det er et tegn på sunnhet at det gis plass for spørsmål. For tvilen. Min erfaring er at ulike faser i ens liv ofte adstedkommer nye spørsmål og problemstillinger man kanskje ikke har vært borti tidligere. Det samme med erfaringer man gjør seg i livet, på godt og på vondt. Sorg kan føre til så mangt i et menneskeliv. Selv har jeg aldri stilt spørsmålstegn ved Guds eksistens. Men jeg har til tider vært usikker på om Gud virkelig er glad i meg. Særlig i tunge sykdomsperioder. Mens hos andre settes spørsmålet om selve Guds eksistens i høysetet. Vi er ulike,

Man må bli tvilende for å bli troende!

Troen må settes på prøve, for å se om den er ekte,

Og ja, det er mulig å være en tvilende troende, selv om det høres ut som en stor selvmotsigelse. Vi kjemper alle med noe i livet. Alt er ikke like selvklart til alle tider. Bare spør Tomas eller døperen Johannes. Når Døperen settes i fengsel, kommer tvilen veltende inn over ham. Var Jesus den Messias som skulle komme? 

Så kommer Jesus! Og Tomas er helt ærlig! Selv om Jesus står der 'midt iblant dem og sa: Fred være med dere!' (v.26), har Tomas sine tvil. Selv om Jesus er der! La oss merke oss dette. Det var selvsagt for de andre som var til stede at det var Jesus. Mye kan være selvsagt for andre, men det behøver ikke være slik for deg. Det er helt ok for Jesus! Vær der hvor du befinner deg i livet. Ikke la deg presse inn i noe som andre tror. Gå i ditt eget tempo!

Hvorfor viste Jesus frem sine sårmerker?

For det første var disse sårmerkene de mest overbevisende tegn på at det virkelig var Jesus disiplene sto overfor.

Det var noe ved Jesu oppstandelsesskikkelse som gjorde at de ikke uten videre kjente ham igjen. Maria fra Magdala trodde han var gartneren, og de to som gikk på veien til Emmaus forsto ikke hvem de snakket med, ikke før han brøt brødet med dem. Men dette betyr slett ikke at han var en ånd. Han hadde jo en kropp av kjøtt og blod. 'Kjenn på meg',sa han til dem.

Den andre årsaken til at Jesus viste dem sårmerkene sine var at han ville feste oppmerksomhet ved forsoningen. Nå ville Jesus samle deres oppmerksomhet ved å gi dem et synsinntrykk som senere ville få dem til å forstå sammenhengen. Mange år senere skriver Peter i et av sine brev: "Ved hans sår har dere fått legedom." 

Peter er ikke alene om å forstå denne sammenhengen. Når apostelen Johannes skriver Åpenbaringsboken så setter Johannes det i sammenheng med det profeten Sakarja hadde forutsagt ville skje ved Jesu gjenkomst, jfr. Sak 12,10: "Se, han kommer med skyene og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen." (Åp 1,7)

Ingen kommentarer: