Den som bærer Gud i sitt indre

I dag, 1. februar, er det minnedagen for den hellige Ignatius av Antiokia (30-107). Omkring år 70, bare noen år etter at Paulus hadde lidd martyrdøden, får kirken i Antiokia ny menighetsleder, Ignatius. Han blir den viktigste skikkelsen i den gruppen som i ettertid er blitt kalt "de apostoliske fedre". Dette var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. De hadde selv vært disipler av apostlene eller deres fortrolige, og stod dermed i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet.

Ignatius ble menighetspastor og teolog. Han har etterlatt seg den eldste samlingen av kristne brev utenfor Det nye testamente. Disse syv brevene fra hans hånd, skrevet under en reise i fangenskap, utgjør et gripende dokument fra en tid da den kristne bekjennelsen dreide seg om liv eller død. Under keiser Trajans regjeringstid (98-117) ble Ignatius dømt til villdyrene, og ble ført fra Antiokia til Rom. Bevoktet av 10 soldater dro Ignatius gjennom Lilleasia og Hellas, mot Adriaterhavskysten og videre med båt over til Italia. Langs denne lange veien fikk han lov til å besøke eller ta imot besøk av kristne på de stedene hvor han passerte. Under reisen skriver han brev, til menighetene og deres ledere. Selv om brevene til Ignatius har et dogmatisk innhold er de først og fremst pastorale i sin karakter. Samtlige brev innledes med en hilsen fra Theoforos "den som bærer Gud i sitt indre". Det sier ikke så rent lite om det nære inderlige livet i Gud som Ignatius hadde. Den andre biskopen av Antiokia, var den første som led martyrdøden i Colusseum, revet i hjel av villdyrene. I anledningen hans minnedag har jeg hentet frem følgende tekst av Ignatius av Antiokia:

Tre mysterier

Skjult for denne verdens fyrste var Marias jomfruelighet, likesom hennes forløsning og Herrens død - tre sterkt klingende mysterier som fant sted i Guds stillhet. Hvordan er dette blitt åpenbart for slektene? En stjerne lyste frem på himmelen og formørket alle andre stjerner; dens lys var ubeskrivelig. Dette var noe nytt og merkelig. De andre stjernene dannet sammen med solen og månen et kor rundt stjernen, og selv overstrålte den alle med sitt lys. Alle var forundret; hvorfra kom dette som var så nytt og annerledes? Slik forsvant all svartekunst, og alle ondskapens lenker ble løst. Uvitenheten forsvant, det gamle velde gikk under da Gud åpenbarte seg i menneskets skikkelse slik at vi alle skulle få et nytt og evig liv. Det Gud hadde forberedt, fant sin begynnelse, og fra nå av ble alt satt i bevegelse ved at døden ble tilintetgjort." (Sitatet er hentet fra "Kysse Spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken." Utvalg ved Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 22)