God bless America!

I går så jeg på "Extrem oppussing USA" på TV, og der møtte vi en amerikansk soldat som ddae vært i Irak. Han arbeidet i saniteten, og i et forsøk på å redde en medsoldat, hadde han mistet det ene benet. På en fantastisk måte hadde han klart å gjennomgå et rehabiliteringsopplegg, som gjorde det mulig å gå igjen ved hjelp av et metallben. Det som var så gripende med denne Irak-veteranen var hans store kjærlighet for sitt hjemland USA, for hva det amerikanske flagget symboliserer. Jeg må ærlig si at jeg beundrer amerikanerne for dette, og jeg tenker samtidig på hva vi har å takke nettopp amerikanske soldater for, for deres kamp for frihet, også for Norge. Av og til føler jeg meg nokså beskjemmet over vår manglende interesse for vårt eget flagg, og for våre egne nasjonale verdier. Nettopp i en tid hvor det norske flagget brennes og tråkkes på, burde vi ta ekstra godt vare på det, verne om det, og bruke det med ærbødighet. Den amerikanske soldaten som fikk nytt hjem i går, var også en bekjennende kristen, opprinnelig fra Puerto Rico. Et dikt som betydde svært mye for ham var The final inspection. Jeg gjengir det her som en heder og takk til alle amerikanere som kjemper for friheten, ikke minst i dagens Irak, hvor mange av dem daglig mister livet. Hvem som har skrevet dette diktet vet ingen:

The soldier stood and faced God. Which must always comes to pass. He hoped his shoes where shining just as brighty as his brass.

"Step forward now you soldier, how shall I deal with you? Have you always turned the other cheek? To my Church have you been true?"

The soldier squared his shoulders and said: "No, Lord I guess I ain't Because those of us who carry guns Can't always be a saint.

I've had to work most Sundays and at times my talk was tough, and sometimes I have been violent, because the world is awfully rough.

But I never took a penny that wasn't mine to keep...Though I worked a lot of overtime, when the bills just got too steep, and I never passed a cry for help, though at times I shook with fear, and sometimes, God forgive me, Iv'e wept unmanly tears.

I know I don't deserve a place among the people here. They never wanted me around, except to calm their fears.

If you've a place for me here, Lord, it needn't be so grand. I never expected or had to much, but it you don't, I'll understand."

There was a silence all around the throne, where the saints had often trod. As the soldier waited quietly, for the judgement of his God.

"Step forward now, you soldier. You've bourne your burdens well, Walk peacefully on Heaven's streets, You've done your time in Hell."