Sadhu Sundar Singh er ofte kalt Indias apostel. Men det var spesielt Tibet som lå så sterkt på hans hjerte. I sin typiske safrangule kjortel kjempet han seg fram i Himalayas ublide fjellverden for å bringe evangeliet om Jesus til tibetanerne. Det var også på en slik misjonsreise at han forsvant sporløst. Han var da omkring 40 år gammel. Han ble født 3. september 1889 i Rampur i staten Patiala i Nord-India. Han var en stor kristen personlighet, som utstrålte en opphøyet fred, kunne de fortelle som opplevde ham. Sundar Singh reiste mye omkring og var også i Norge. Flere ganger opplevde han å bli henrykket til himmelen. Jo mer han led, jo større prøvelser han holdt ut, jo mer kjente han at Kristus i sannhet var nær ham. Gjennom hele livet sitt forsøkte Sundar å knytte sammen ønsket om ensomhet, trangen til å være alene med Gud, og troen på at når vi tjener mennesker, tjener vi også Gud.
Hovedinnholdet i budskapet han gav Vesten var enkelt: De vestlige kirkenes ulykke var at de ikke bad tilstrekkelig. På et møte for prester fra de sveitsiske kirkene, var det en pastor som spurte Sundar hvordan de skulle kunne arbeide mer effektivt. Svaret lød slik: Vær bønnens menn, så vil alt det andre, indre fred, kunnskap om den daglige tjenesten, oppofrende kjærlighet, hjelp til nesten, komme av seg selv. Hver morgen skal dere ta dere tid til å grunne på Guds ord og til å be. Da vil dere begynne å leve annerledes. Uten daglig samfunn med Gud finnes det ikke noen fromhet, ikke noen kristendom, ikke noe virkelig liv. Sundar sa at bønn ikke var et spørsmål om å tigge Gud om noe, men først og fremst et spørsmål om enhet med Ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar