Lengsel etter vekkelse føder lengsel etter bønn

Det er underlig hvordan ens dager kan bli så annerledes enn man planlegger. Gårsdagen måtte holdes innendørs på grunn av hjerterytmeforstyrrelser, og blodtrykksfall. Da var det ikke så mye annet å gjøre enn å finne sofaen etter at jeg hadde stått opp. Men i min indre verden ble det skapt en lengsel etter å be om vekkelse i byen jeg bor i, etterhvert flyttet jeg fokus til Norge og i natt da jeg ikke fikk sove, bad jeg for Shetland. I fjor talte jeg på den transatlantiske bønnekonferansen som ble holdt i Lerwick, som er hovedstaden på Shetland. Øya og folket der er stadig i mine bønner. Mens jeg lå på sofaen min i rommet ved siden av kontoret i loftsetasjen, -Øvresalen vår, leste jeg også Marie Monsen's bok: "Vekkelsen ble en Åndens aksjon". Hennes bøker blir jeg visst heller aldri ferdig med. Jeg leste hva hun skrev om vekkelsen i Korea i 1907. Her er hva hun skriver: "Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse blant misjonærene. Den som kunne ha reist dit og fått hente noen glør nedover til vårt felt! Veien dit var lang og kostbar. Penger til en sånn reise hadde jeg ikke. Bønn om og venting på penger endte omsider med den lydelige erklæring gitt: 'Hva du vil oppnå med den reise kan du få her du er, som svar på din bønn.' Ordene ble en veldig utfordring. 'Så vil jeg be til vi får den', ble mitt høytidelige løfte. Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønn for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn 2-3 steg før jeg ble stanset. Det som da hendte kan kun beskrives med følgende ord: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus, Jesus.' Det gikk lettere for hver gang det dyrebare navn ble stønnet frem og så slapp 'slangen' meg. Jeg sto der helt fortumlet. Den første tanke som kom var: 'Så meget betyr bønn, og så meget bettyr det at løftet holdes!' Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt."

Utholdenhet er et nøkkelord når det gjelder å be om vekkelse. I Apgj 1,14 kan vi lese: "Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." I den nye oversettelsen er det oversatt slik: "Alle disse holdt trofast sammen i bønn..." Jesus hadde bedt sine følgesvenner om å bli værende i Jerusalem for å vente på Den Hellige Ånds komme. Det eneste disiplene kunne gjøre i mellomtiden var å be. Den bønnen de bad disse dagene på øvresalen i Jerusalem, førte til en vekkelse og en åndsutgydelse som ennå ikke har forlatt jorden.

Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvordan dette kunne skje? Skjedde det fordi disiplene var så sterke i bønn? Til det må jeg svare: ikke nødvendigvis. Var det et resultat av at de holdt ut lenge nok? Til det må jeg svare: ikke bare derfor. Svaret tror jeg er: Det skjedde fordi Gud hadde lovet det og fordi de bad på bakgrunn av Hans løfte! De gav respons på det Jesus hadde sagt, de ble værende der de skulle være, nemlig i Jerusalem, gjorde det de skulle gjøre, nemlig å be - og så gjorde Gud resten! Jesu disipler bad i ti dager, og Gud svarte deres bønner med et mirakel som var langt større enn det de noensinne kunne be om eller tenke ut. Det er typisk Gud. Det er altså bønn som produserer alt det Apostlenes gjerninger videre forteller om - og alt det gode som kirkehistorien har bidratt med fram til i dag.

Så selv om man kan være slått ut av sykdom og bli liggende på en sofa med smerter, kan man bevege seg i bønn og be for folk og land over den ganske jord. Ikke gi opp!