Troshistorie, Kirken, Bibelen og Symbolum Apostolicum

I går skrev jeg om den store betydningen det har vært for meg å skrive ned min egen troshistorie. Dette har blant annet hjulpet meg til å finne ut hvem jeg er, og hva jeg tror. Det har vært en viktig prosess, som har pågått siden 1988, og denne prosessen er i ferd med å føre meg tilbake til mine trosrøtter. Høsten det året stiftet jeg for første gang bekjentskap med den ortodokse kirke, noe som utfordret meg veldig i min frikirkelige virkelighet, og påståelighet. Her fantes det et liv og en tradisjon, en liturgi og en bønnens atmosfære jeg ikke hadde opplevd noe annet sted til da. Jeg ble en kristen i 1972, og er et barn av den såkalte Jesusvekkelsen. En vekkelse preget av Jesusbegeistring, evangeliseringsiver, og et radikalt kristenliv. Etterhvert kom jeg med i en husmenighet, og denne ble mitt åndelige hjem i 10 år. Dette ble 10 viktige år, og noen av de aller beste jeg har hatt, når det gjelder det å kunne leve livet med Jesus, sammen med nære venner. Men det skjedde altså noe i 1988. Da ble det sådd noe som senere skulle spire, og skape omveltninger i mitt trosliv. Gud hadde allerede på det tidspunktet lagt ned i meg en lengsel etter autentisk kristent liv. Og denne lengselen skulle bare bli sterkere og sterkere med årene. Jeg ble en ivrig bibel-student, noe som førte meg til teologiske studier. Lenge var jeg opptatt av det reformatoriske prinsippet: Skriften alene, men de senere årene har vist meg at dette prinsippet, så viktig det enn er, ikke er helt holdbart. Det nye testamentes skrifter, inspirerte som de er av Guds hellige Ånd, er blitt til i en kirkelig vikelighet. For meg, med min protestantiske bakgrunn, ble det en åpenbaring den dagen jeg forstod at Kirken kom før Skriften.

Vel vitende om at en del av mine protestantiske venner vil finne dette utsagnet problematisk, skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener. Kristus etterlot seg intet skriftlig materiale, med unntak av de brev Han sørger for blir skrevet til menighetene i Lille-Asia, slik de er gjengitt i Åpenbaringsboken. Men Han etterlot seg en levende Kirke. Kirken har bevart Hans ord. I begynnelsen ble det gjort muntlig, men etter hvert fikk den muntlige tradisjonen også en skriftlig form. En lang tid løp den skriftlige og den muntlige tradisjonen parallellt. Så - etter 300 år, fastsatte Den Hellige Ånd, gjennom Kirken Den Hellige Skrifts endelige sammensetning, det vi kaller for kanon. Det er slik at uten denne kanon er det ingen Bibel, og uten Kirken ville det heller ikke ha vært noen kanon.

Bibelen er for meg Den Hellige Skrift. I sin helhet et resultat mellom Ånd og legeme, Gud og menensker, et verk av Gud og i sammenheng med det jødiske folk, og av Kirken, den er også et ytre uttrykk for Kirkens indre liv. Bibelen er for meg Guds evige, uforanderlige og evig gyldige ord. I Den Hellige Skrift finner Kirken de sannheter, som er Kirkens liv og som den verner om, som sin dyrebare eiendom. Den har utgått fra Kirkens eget sentrum, og fra første til siste side handler den om Sannheten og Livet, som er Kristus.

I den sammenheng jeg har tilhørt de senere år, er det blitt sagt: Vi har ingen annen trosbekjennelse enn Bibelen. Det er mulig at det var fyldestgjørende å si det for en del år siden. Da visste, i hvertfall noen, hva det betydde. Så er ikke tilfelle i dag. Nå kan det bety hva som helst. Derfor har jeg lært å sette pris på, mer enn noensinne, den kirkelige tradisjon som våre tre trosbekjennelser utgjør: Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske. Da jeg var en ung kristen, forstod jeg ikke betydningen av dette. Noe av det jeg skammer meg over, er at jeg i min umodenhet og i mitt hovmod, avviste dem, nærmest latterliggjorde dem, slik jeg også gjorde med Luthers lille katekisme og bøker i troslære. Hva skulle vi med dem? "Bibelen alene", sa jeg og tenkte at det holdt. I dag takker jeg Gud for at noen var forutseende nok til å ta opp kampen for den kristne tro, i møte med vranglæren, og kunne slå fast hva sann, bibelsk tro er for noe. Det gir disse tre trosbekjennelsene klart og tydelig uttrykk for. Disse tre forteller oss hva bibelsk kristen tro innebærer. Derfor blir jeg trist i dag når jeg møter mennesker, lik meg selv, som snakker nedsettende om trosbekjennelser og troslære, og som i sin åndelighet snakker om at de har Den Hellige Ånd og trenger ikke slikt.

I Judas brev kan vi lese følgende: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert." (v.3) Denne kampen er viktigere enn noensinne!