søndag, april 27, 2014

Israelske og palestinske foreldre finner hverandre etter drapene på deres barn

En israelsk kvinne og en palestinsk-arabisk mann som begge har mistet sine barn i den pågående konflikten, talte sammen på en fredskonferanse i Nashville, Tennessee 23. april.

De understreket betydningen av tilgivelse og forsoning, og at 'kristne er kalt til å forløse hele kulturer, ikke bare individer'.

I 2007 mistet Bassam Aramin sin 10 år gamle datter, Abir. Hun ble skutt ned og drept av israelske soldater utenfor skolen hvor hun gikk. Hennes skolekamerater ble vitne til drapet. To år før datteren ble drept hadde Bassam Aramin startet en forsoningsorganisasjon under navnet 'Combatants for peace'. Han fortsetter arbeidet og arbeider side om side med tidligere israelske og palestinske soldater, i det han håper å legge politisk press på begge de stridende partene 'for å stanse voldssirkelen, få en slutt på okkupasjonen og få i stand en konstruktiv dialog'.

Bassam Aramin har selv sittet syv år i fengsel for angrep på israelske soldater. Da var han 17 år gammel. Årsaken til dette var at han som 12 åring hadde vært vitne til at hans venn var blitt skutt og drept i forbindelse med en palestinsk demonstrasjon. Aramin bestemte seg for å ta hevn, men i fengselet begynte han å samtale med en av vaktene, og han merket seg hva som skjedde av endringer mellom begge to under samtalenes forløp. Han har derfor fått stor tro på dialogens makt.

Robi Damelin mistet sin sønn, 28 år gamle David, i 2002. Han ble skutt ned og drept av en palestinsk snikskytter. Hun snakket om tapet av sønnen. Han var i ferd med å gjøre ferdig sin mastergrad ved Universitetet i Tel Aviv da han ble skutt ned og drept.

Etter hvert ble hun kjent med palestinske mødre som også hadde mistet sine barn. Hver side har sine tap.

Noen år etter drapet på sønnen skrev hun et brev til snikskytterens familie og sa hun hadde tilgitt dem. Det ble til stor hjelp i legedomsprosessen etter sønnens død.

- Da ble jeg fri, da var jeg ikke lenger et offer, fortalte Robi Damelin.

Ingen kommentarer: