Det eneste virkelig verdifulle

 Jesus sier at himmelriket er som en skatt som ligger gjemt i en åker (Matt 13,44). At skatten er gjemt, betyr at den er skjult for menneskenes blikk. Du finner den ikke når du spaserer på gaten, den ligger ikke i utstillingsvinduene. Men du kan finne den hvis du leter på riktig sted. Skatten er blitt gjemt nettopp fordi den venter på å bli funnet. 

Mannen i liknelsen oppdager skatten og blir fylt av glede. Skatten er så fascinerende at alt annet blir verdiløst. Som den selvfølgeligste ting av verden går han bort og selger alt han eier for at skatten skal bli hans.

For den som har oppdaget skatten, faller den gamle verden sammen som et korthus. Det blir ingen ting igjen av gamle drømmer og planer. Bare en eneste sak er verd å strebe etter: å eie skatten.

Jesus vet at det eneste som har virkelig verdi i livet, det er det guddommelige livet som er skjult i ham. Han lengter etter å gi deg del i den hemmelige skatten som er ham selv.

Men det er bare en måte å få del i skatten på. Du må ofre alt for skattens skyld. Jesus går ikke i detaljer for å beskrive hva mannen måtte ofre for å kunne kjøpe åkeren. Det går ikke an å beregne og velge ut ett eller annet som kanskje kan selges. Her er det snakk om alt. 

Gi ditt hjerte over til kjærligheten, uten betingelser. Da kan du bli fylt av guddommelig liv og smake ekte lykke allerede nå. Den evige skatten blir din når du er blottet for alt ditt eget.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 124

Det er ikke gitt oss å luke i vår Herres åker

Såmannssøndag/Prekentekst: Matt 13,24-30

Det slår meg hvor ofte Jesus henter sine bilder fra hverdagslivet og jordbruket for å illustrere djupe åndelige sannheter. Han talte et språk som folk flest forstod og kunne identifisere seg med. Så også i dette tilfellet. Hvem har ikke irritert seg over ugress! Og tenk: hvordan kan jeg bli kvitt det? Og vi undrer oss hvor det kommer fra? Særlig når vi har gjort hva som står i vår makt for å fjerne det og holde det på avstand. Likevel dukker det opp, selv om vi har sådd bare "godt korn i åkeren vår". 

Vi skulle ikke bli overrasket over at vår sjelefiende sår ugress i åkeren! Apostelen Paulus skriver til husforsamlingene i storbyen Korint: "... for at vi ikke skal bli overlistet av Satan. For hva han har i sinne, det er vi ikke uvitende om." (2.Kor 2,11) Jesus sier til Peter: "Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte..." (Luk 22,31-32) Derfor oppfordrer Herrens apostel oss til ikke gi djevelen innpass i livene våre! Vi må ikke gå rundt å tro at ikke djevelen kan lure oss! Den som tror at han eller henne ikke kan bli forført, er allerede forført! "Og gi ikke djevelen rom!" (Ef 4,27) Jeg gir djevelen rom når jeg slipper ting til i liet mitt som ikke tåler dagens, det vil si: Kristi lys! Alt som skjer skjult og fordekt, alt du ikke kan snakke sant og ærlig om, er å gi djevelen rom.

Vi merker oss at ugresset ble sådd om natten! "Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten hans og gikk sin vei." (v.25)

Åndelig søvn er farlig! Sover vi åndelig er vi uoppmerksomme! 'I nattens mulm og mørke', er det noe som heter. Derfor understreker Herrens apostel så sterkt at vi er Lysets barn, og snakker om "mørkets fordekte gjerninger": "Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, alt som kommer for dagen, er lys. Derfor heter det: Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje." (Ef 5,11-17)

Hva skal vi så gjøre med ugresset? Luke det vekk?

Ikke i den type åker Herren taler om! Det kan gjøre mer skade enn det som godt er. Dessuten er det ikke opp til oss å gjøre det. 

Det skjer mye rart i sosiale medier, ikke minst når det gjelder debatter blant kristne. Noe av det som bedrøver meg mest er kristne som omtaler andre kristne eller ikke-kristne på en nedsettende måte. De utgjør 'de frelste' i motsetning til 'de andre', i betydningen de som ikke er frelst. Det blir et slags mesterskap i hvem som er mest åndelig. Ser man ikke seg selv? Ser man ikke fariseeren i seg selv? Som ikke er som 'de andre', men som er bedre enn 'de andre'?

Jeg takker Gud for at det ikke er gitt noen av Herrens bakkemannskap her på jorda å være  portvokter i himmelen. Hvem som er på rett eller vrang side av himmelen er det bare en som vet, Han alene som kjenner hjertene. 

Derfor er det ikke gitt oss å luke i vår Herres åker eller plantefelt!

Det er egentlig befriende. Jeg har i grunnen nok med meg selv og mitt eget svikefulle hjerte.

I navnet til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. En sann Gud fra evighet til evighet. Amen!

Det eneste virkelig verdifulle

Jesus sier at himmelriket er som en skatt som ligger gjemt i en åker (Matt.13,44). At skatten er gjemt, betyr at den er skjult for menneskenes blikk. Du finner den ikke når du spaserer på gaten, den ligger ikke i utstillingsvinduene. Men du kan finne den hvis du leter på riktig sted. Skatten er bloitt gjemt nettopp fordi den venter på å bli funnet. 

Mannen i liknelsen oppdager skatten og blir fylt av glede. Skatten er så fascinerende at alt annet bli verdiløst. Som den selvfølgeligste ting i verden gåt han bort og selger alt han eier for at skatten skal bli hans. 

For den som har oppdaget skatten, faller den gamle verden sammen som et korthus. Det blir ingen ting igjen av gamle drømmer og planer. Bare en eneste sak er verd å strebe etter: å eie skatten.

Jesus vet at det eneste som har virkelig verdi i livet, det er det guddommelige livet som er skjult i ham. Han lengter etter å gi deg del i den hemmelige skatten som er han selv.

Men det er bare en måte å få del i skatten på. Du må ofre alt for skattens skyld. Jesus går ikke i detaljer for å beskrive hva mannen måtte ofre for å kunne kjøpe åkeren. Det går ikke an å beregne og velge ut et eller annet som kanskje kan selges. Her er det snakk om alt. 

Gi ditt hjerte over til kjærligheten, uten betingelser. Da kan du bli fylt av guddommelig liv og smake ekte lykke allerede nå. Den evige skatten bli din når du er blottet for alt ditt eget.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 124.

Som korn fra vide åkrer

I forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet torsdag denne uken, sang vi en sang skrevet av den svenske presten og salmedikteren, Anders Frostenson som jeg synes er så vidunderlig vakker at jeg må dele den med bloggens lesere.

Den er skrevet i 1936 og heter: Som korn fra vide åkrer:

Som korn fra vide åkrer til over jorden spredt
blir høstet inn og samlet
og er i brødet ett,
slik la din kirke samles,
vår Gud fra hvert ett sted,
så vi til ett forenes i himmelrikets fred.

Som berg om høsten bugner
Av druer, tett i tett
Og deres dråper samles
I vinen og blir ett
Slik la din kirke samles,
vår Gud, fra viden jord:
Èn Far og èn familie
Om himmelrikets bord

Teksten passer fantastisk godt til prekenteksten for i morgen:

Luk 14,15-24:
  
En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»