Det ene brød, del 2

Her er andre og siste del av undervisningen til Andreas Ehrenpreis om nattverden. Første del av denne artikkelen ble publisert søndag 29.mars:

På samme måte må druene presses for at det skal bli vin. Hver eneste drue gir all sin styrke og all sin juice inn i vinen. Når det er blitt vin kan ingen drue forbli som den er. Kun på denne måte kan man lage vin. Druer eller kjerner som forblir hele egner seg kun til grisefor eller gjødselshaugen. Det er langt fra å bli brød eller vin. Beholder den sin egen styrke og individualitet mister den alt og forblir tapt.

I dette ser vi det mest kraftfulle bildet av fellesskap. Det er på denne måten Kristus presenterte det til de som var med Ham ved nattverdsmåltidet. På samme måte som dette brødet ble brutt, lot Kristus sin kropp bli brutt. For oss betyr dette at vår selv-viljes stahet brytes og at vi må være rede til å lide og dø, for fellesskapet.

Gud sørger for dette ved å la sin kraft bryte i oss, og det er også det vi ber om. Hans kraft strømmer ut over oss som kjærlighet, og det er denne kjærligheten som bringer all Guds sannhet til fullbyrdelse. Slik Kristus har elsket oss, regjerer Hans kjærlighet blant oss. Ved dette vil Hans flokk bli kjent.

Dette er den eneste måten vi kan feire Herrens måltid og bordets fellesskap. Alt hva er og har, all styrke og energi og eiendom ble gitt for felles bruk. Lik brødet og vinen er vi blitt ett. Alle som ønsker å være en bror, alle som ønsker å ta del i Brødsbrytelsen og i bønn, kan ikke avvise fellesskapet.

Når vi ber Herrens bønn ber vi ikke om 'mitt brød' eller 'deres brød', men 'vårt daglige brød', det motsatte av privat eiendom. Hver gang Kristus delte brødet, gav Han til alle, til hver enkelt, uansett hvor liten tilgangen var. Han ønsket ikke å gi det bare til en alene. Så det lille blir stort, og det lille mye.

Det ene brød, del 1

For første gang på norsk kan du nå lese hva Andreas Ehrenpreis (1589-1662) skrev om Herrens måltid, om Brødsbrytelsen, i min oversettelse. Andreas Ehrenpreis ble en av de mest markante lederne innen 1600-tallets døperbevegelse, den delen av den som gikk under navnet Hutterianerne.

Etter at Hutterianerne - som praktiserer eiendomsfellesskap - ble fordrevet fra Moravia, sank medlemstallet disse anabaptistene kraftig. Den gamle misjonsiveren hadde sluknet, og livet i Slovakia under Tredve års krigen og de tyrkiske angrepene var så tøffe at den gamle disiplinen begynte å løses opp. I dette kritiske øyeblikket fremsto i deres midte en leder av virkelig format - Andreas Ehrenpreis. Han ble valgt til Ordets tjener (pastor) i 1621, og ble den faktiske lederen for Hutterianerne i 1630 og ledende eldste 1639. Denne usedvanlige mannen oppnådde like mye som Jakob Hutter, som denne grenen av Døperbevegelsen har sitt navn fra eller Peter Rideman hundre år etter.

Andreas Ehrenpreis ble født i Württemberg, og var av prosesjon møller. Med ham kom en sterk åndelig fornyelse blant Hutterianerne:

'I den første menighetens tid var Herrens måltid noe forenende og som en del i det ene brød og i den ene kropp. Såkornet må død for brødets enhets skyld. Bare ved å dø var det i stand til å slå rot og vokse ute på markene og bli stående i stormen. Bare på denne måten kunne det bære frukt.

På samme måte må hver av oss oppgi seg selv, og må dø fra seg selv, hvis man ønsker å følge Kristus på Hans vei. Så må det innhøstede kornet knuses og males hvis det skal bli til brød. Vår egen vilje må det samme for fellesskapets skyld. Den må bli brutt hvis vi skal tilhøre Måltidets fellesskap og tjene fellesskapet.

Som om det ikke var nok, må kornene føres sammen slik at det blir ett brød. Ikke noe korn kan bli bevart som det var eller beholde det som det hadde. Ikke noe korn kan forbli isolert. Hvert korn har gitt seg selv og hele sin styrke inn i brødet.

(fortsettes)

Radikalt nattverdsyn og etterfølgelse av Jesus, del 2

Andreas Ehrenpreis (1650) skrev en rekke bøker, deriblant en bok som er et rent skattkammer for den som leter etter eksempler på hvordan man fortsatt kan leve ut urkirkens menighetsliv i et hverdagslig liv.

6.mai publiserte jeg en presentasjon av ham. Her følger en oversettelse jeg har gjort av hans utlegging av synet på nattverden blant de første anabaptistene. Oversettelsen har copyright. Vil du bruke den i noen sammenheng, vennligst ta kontakt:

'Til den første menighet ble Herrens måltid gitt som en deltagelse, en forening i det ene brød og i den ene kropp.  Hvetekornet måtte dø for enheten i det ene brød. Bare ved å dø kunne det slå rot og vokse på markene og være i stand til å stå imot stormene. Bare på denne måten kunne det bære frukt.

På samme måte - må hver av oss oppgi seg selv, dø fra seg selv, hvis han ønsker å følge Kristus på Hans vei.

Den innhøstede hveten knust til mel om det skal bli et brød. Vår egen vilje går igjennom det samme for fellesskapets skyld. Den må også brytes hvis vi skal tilhøre Brødsbrytelsens fellesskap og tjene i fellesskapets arbeid. Som om det ikke var nok - kornene må bli brakt sammen slik at det blir en smak, et brød. Ikke ett korn kan bli bevart som om det skulle kunne klare seg på egenhånd. Ingen kjerne kan bli isolert. Hvert korn må oppgi seg selv og hele sin styrke for å bli ett brød.

(fortsettes)

Radikalt nattverdsyn og etterfølgelse av Jesus, del 1

Andreas Ehrenpreis hører med blant de mange tusen martyrene i den anabaptistiske bevegelsen. Han var biskop blant Hutterianerne, en gren av Døperbevegelsen som praktiserer eiendomsfellesskap.

Hutterianerne opplevde store utfordringer etter at de ble fordrevet fra Moravia i 1622. Antallet medlemmer var synkende. Misjonsiveren var mer eller mindre borte. Livet i Slovakia under 30 års krigen og de stadige angrepene fra tyrkerne var så tøffe å forholde seg til, at man bare hadde så vidt pust igjen til å overleve.

I dette kritiske øyeblikket ble det reist opp en leder av virkelig stort format - Andreas Ehrenpreis (1589-1662). I 1621 ble han valgt til Ordets tjener (pastor), og ble fra 1630 den faktiske lederen for hele denne grenen av Døperbevegelsen. I 1639 ble han ledende eldste - eller biskop. Han oppnådde like store resultater som såvel Jakob Hutter og Peter Riedeman gjorde 100 år tidligere.

Ehrenpreis, som var møller av yrke, satte seg det nesten umulige mål, å fornye de gamle Bruderhofene - som er anabaptistiske kommuniteter eller fellesskap, hvor man hadde alt felles, og levde etter ikke-volds prinsipper, og i en ånd av brorskap, kjærlighet og disippelskap.

Han skrev en rekke bøker, deriblant en bok som er et rent skattkammer for den som leter etter eksempler på hvordan man fortsatt kan leve ut urkirkens menighetsliv i et hverdagslig liv.

Man antar at den er skrevet før 1650, når misjonærer ble sendt fra Slovakia til Sveits og sannsynligvis også til deler av den vestlige delen av Tyskland for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike.

Fra denne boken har jeg oversatt hva Andreas Ehrenpreis skriver om nattverden. Jeg tror flere av bloggens vil finne dette interessant. Boken inneholder også så mye annet spennende om Hutterianernes syn på Guds rike, og hvordan leve i fellesskap, at jeg ved en senere anledning vil komme tilbake med oversettelser av dette også.

Vel er dette skrevet for veldig mange år siden, men innholdet er like radikalt og nyttig for oss som lever i det 21. århundre. Utfordringene er de samme, om vi skal ta etterfølgelsen av Jesus på ramme alvor.

(fortsettes)