Hjemme hos Gud

Med få dagers mellomrom har to pionerer i Guds rike gått hjem til Herren: Gerald Coates og Christine Noble. Christine og hennes mann John har jeg hatt det privilegiet å kjenne siden 1979, som gode, nære venner. Både John og Christine har betydd svært mye for meg, og jeg regner John fremdeles som en av mine åndelige fedre. Christine var en kvinne med mye visdom, kunnskap, en profetisk røst, som også var en fremragende danser og forfatter. Litt av en kunstersjel, egentlig. Jeg har møtt de to i mange sammenhenger, og de betydde ekstra mye når vi var en del av en husmenighet her på Gjøvik i cirka ti år. De siste årene var Christine dement, og det har vært utrolig å se med hvilken kjærlighet og utholdenhet John har tatt seg av Christine. Alltid var han ved hennes sidde, i gode så vel som på dårlige dager. Christines liv ble strevsomt de siste årene, men John sviktet henne ikke. Hvilket et eksempel til etterlevelse.

Gerald Coates traff jeg bare en gang, i England.  Han grunnla og ledet Pioneer-nettverket, og var en betydningsfull skikkelse innen husmenighetsbevegelsen i Storbritannia og i mange andre sammenhenger. 

Når jeg fikk vite om disse to vennenes bortgang, kom jeg til å tenke på ordene fra Åp 14,13: 

"Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem."

Å høre hjemme et sted

Gjennom mange bloggartikler har jeg skrevet om min egen lengsel etter nytestamentlig menighetsliv. Lengselen er ikke blitt mindre med årene, heller tvert om. Jeg har skrevet om den tidlige kirkens historie, om ørken- og kirkefedre, om trosbekjennelsene og apostlenes lære og nå i den senere tid om anabaptismen. I går kom et ord til meg fra Apostlenes gjerninger, som jeg stadig har vendt tilbake til, av ulike årsaker. Vi finner det i Apgj 3,21: "Ham (Jesus) som Himmelen skal ta imot, inntil de tider kommer da ALT SKAL GJENOPPRETTES, det som Herren deres Gud har talt om ved alle sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder."


Det er jo dette det dreier seg om: At Gud skal gjenopprette noe som er blitt ødelagt eller lagt øde, og det er mye som har gått tapt siden den tidlige kristne tiden! "Alt", leste vi i Apostlenes gjerninger, "SKAL gjenopprettes." Akkurat det fryder jeg meg over. Ikke bare en del, men ALT som Gud har talt om. Jeg tror derfor på en gjenopprettelse og en restaurering av menigheten før Jesus kommer igjen.


Mine mennonittiske venner som er på besøk understreker hele tiden: "Alt som skjer og skal skje må være i tråd med Bibelen!" Gerald Coates har sagt: "Vekkelse er ikke det vi ønsker, men det vi trenger for å få det vi ønsker - et samfunn gjennomsyret av Guds rike."


I dag har jeg takket Gud for mange mennesker som i min søken har hjulpet meg til å finne veien. Jeg er ikke minst glad for at jeg rett etter at jeg ble en kristen fikk være en del av et kommunitetsliv i min hjemby, som har satt dype spor i meg, og som nok er en sterk medvirkende faktor til å søke tilbake til røttene mine. Men jeg er også dypt takknemlig for gode venner som har satt dype spor i meg: John Noble, David Matthews, Peter Lyne, og i de senere år: Lance Lambert og ikke minst litteraturen til Watchman Nee, Stephen Kaung, David Pawson, Arthur Wallis. T. Austin Sparks, DeVern F. Fromke, Eberhard Arnold, David W. Bercot og John W. Kennedy. Mange, mange flere kunne vært nevnt, men det er spesielt disse jeg har takket Gud for i dag.


Det er nemlig viktig å høre hjemme et sted, og for meg er det noen brikker som faller på plass disse dagene. Årsaken til dette er den kontakten vi etter hvert har fått med ulike anabaptistiske grupper flere steder i verden, og det er vel ingen hemmelighet at vi dras i den retningen. Det skal bli veldig spennende å se hva vi ender opp med. Jeg tror det er noe rett rundt hjørnet!