Bederen og synodepresident Senbeto Wakene er død

I slutten av november 2008 var jeg så priviligert at jeg fikk møte synodepresidenten i Mekane Yesu kirken i Etiopia. Den ydmyke, stillferdige mannen kom på besøk i bønnekoia Mamre på Skumsjøåsen. Senere tolket jeg ham i forbindelse med en gudstjeneste i Toten frikirke, og ved en anledning ba han og kona for meg med håndspåleggelse, og gav meg en profetisk hilsning. Det er gode og sterke minner, og den profetiske hilsenen har fått betydning i mitt liv.

23. november i år døde han. Brått og uventet. Mekane Yesu kirken har mistet en av sine mest profilerte skikkelser, en beder og hyrde i ordets aller beste betydning. Det var forunderlig å møte ham. Han var en mann som bar med seg en Kristi velduft, og satte spor etter seg med sin enkelhet og varme.

En av hans beste venner, pastor Ivar Johnsen, i Toten frikirke, som vi ser her på bildet sammen med biskop Wakene, i bønnekoia Mamre, skulle ha møtt Senbeto Wakene mens han var på besøk i Afrika nylig. Bare en time før han og familien skulle reise, fikk de den sjokkerende og triste beskjeden om at biskop Wakene var død.

I et nyhetsbrev fra Toten frikirke, skriver pastor Johnsen:

'Senbeto var en unik leder. Han startet arbeidet i Ijaji-området for 35 år siden sammen med en håndfull andre troende. Den gangen var dette stedet et livsfarlig område, der lokale røverbander herjet nesten fritt. Gjennom harde forfølgelser under Mengistu-regimeet og videre framover vokste arbeidet frem til en stor og levende synode. Nå teller den 180 menigheter og 200.000 medlemmer. Det er et unikt prosjet, der også omfattende utvikling av helsestell, kornmøller, veibygging med mer inngår. Så å si helt og holdent finansiert av de fattige menighetsmedlemmenes egen givertjeneste. 'Self reliance' var en viktig filosofi for Senbeto. Hele atmosfæren i området er endret. Senbeto har stått helt sentralt i å bygge ned konflikter mellom ulike religiøse grupper, muslimer, evangeliske og ortodokse. Han har også vært deres samlede leder i prosessen med å styrke Ijali som sentrum for handel, politisk ledelse, skolevesen og annet. Senbeto hadde den suverene kombinasjonen av åndelig tyngde, fryktløshet og stor ydmykhet. Han var nær, varsom og bestemt på samme tid.

En av historiene om han var da kommunistregimet falt og alle myndighetspersoner flyktet. Senbeto fikk et masingevær i hendene og fikk oppdraget i å styre kommunen inntil videre. Foran seg hadde han blant annet 80 fengslede røvere. Han kastet geværet fra seg og holdt en skikkelig omvendelsespreken til røverne. Så lot han dem gå med beskjed om at de skulle være snille fra nå av. Det ble de. Flere av dem ble etter hvert pastorer og evangelister.

Flere tusen møtte fram under begravelsen den 24. november. Blant dem også muslimske, ortodokse og politiske ledere som ville ære ham. Det er stor sorg i kirken og hele Gibe-dalen. Men det han har sådd, vil bære rik frukt i framtiden'.

Vi lyser fred over Senbeto Wakene's gode minne.

Etiopia og behovet for å lese Bibelen

Forrige søndag hadde jeg gleden av å tolke biskop Senbeto Wakene fra Mekane Yesu kirken i Etiopia. Han talte i Toten Frikirke på Raufoss. Nå har jeg truffet biskop Wakene før, den gangen møttes vi på Mamre, i bønnekoia. Det gjorde et sterk inntrykk å møte en mann som har opplevd den kolossale vekkelsen denne lutherske kirken har opplevd og opplever der.

Men Etiopia er fremdeles et mørkt land, som trenger evangeliet desperat. Mange lever med en usalig blanding av bønn, sang, bibellesning og åndetro. Slik er det ikke i Mekane Yesu kirken, men vi finner dette igjen i ulike andre sammenhenger. Forsatt besverges åndene, og det deles ut amuletter, samtidig som man synger kristne salmer og ber til Jesus.

Hovedproblemet her - som i så mange andre sammenhenger - er manglende, og ikke fraværende lesning av Guds ord! Det blir tydeligere for meg etter hvert som årene går hvor avgjørende viktig det er å holde seg til Bibelen. Da vil man se at det er en del ting som umulig kan forenes med sann kristen tro.

En beder fra vekkelsens Etiopia i bønnekoia på Skumsjøåsen!

I går hadde Gud en overraskelse til meg! En kjær venn og god kollega, pastor Ivar Johnsen fra Toten frikirke ringte og lurte på om jeg ville treffe ham og en av bederne fra vekkelsen i Etiopia. Jeg var ikke sen om å be! Hvilken oppmuntring det ble.

Senbeto Wakene er en av lederne innen Mekane Yesus kirken, en kirke som har opplevd en kolossal vekkelse. Den etiopiske Mekane Yesus-kirken ble grunnlagt i 1959 og hadde da ca 20.000 medlemmer. I 1974, det året da revolusjonen i Etiopia fant sted, hadde den vokst til 209.000 medlemmer og 833 menigheter. Den var altså blitt tidoblet på 15 år. Allerede i 1991, etter det kommunistiske regimets fall. hadde Mekane Yesus-kirken 1.028.630 medlemmer og 2.586 menigheter. Til tross for politisk forfølgelse, borgerkrig og hungersnød hadde kirkens medlemstall blitt femdoblet i løpet av sytten år med kommunistisk militærdiktatur. Medlemstallet hadde i 1996 økt til 2.091.851 i 3.748 menigheter, altså en økning på 1.063.000 på fem år!

Mens snøen lavet ned ruslet Senbeto Wakene opp til bønnekoia. Etter å ha fått varme i ovnen begynte han å fortelle en svært fascinerende historie. Under den harde forfølgelsestiden kjente han at Gud kalte ham til å be. Men han fikk ingen med seg. Han spurte en av kirkens evangelister, men han våget ikke. I den tiden kunne man miste livet på grunn av et bønnemøte. Men Senbeto bygget seg en bønnekoie inne i skogen. Dit gikk han tidlig hver eneste morgen for å be, i lang tid. En dag kom en mann til ham og sa at han hadde lagt merke til at Senbeto gikk inn i skogen hver morgen, og lurte på hvorfor han gjorde det. Senbeto fortalte at han ba, og mannen ville bli med. Nå var de de to som ba. Etter hvert ble de 12, og de stormet himmelen med sine bønnerop. Og Gud svarte med å sende dem vekkelse.

Vekkelsen startet i 1988 med det som etter hvert er blitt kalt for pinsen i Granche. Menigheten i Granche skulle innvie sin nye kirke i 1988. Under innvielsesgudstjenesten ble kirkens område omringet av soldater. De ville forhindre at innvielsen tok til med den begrunnelsen at lokalene var bygd på ulovlig måte. Men kirken hadde papirene i orden. De kom likevel ingen vei med myndighetene. De på sin side truet de kristne med streng straff, låste kirken og gav beskjed om at kirken var stengt for all framtid. De kristne sørget. De hadde lagt ned en stor innsats på kirkebygget, og hadde klart å nedbetale all gjeld. Kona til han som skulle se til at mynighetenes befaling ble holdt, var medlem av menigheten. Hun klarte å overtale sin mann til å holde kirken åpen i 10 dager. I denne tiden kom de sammen for å be, særlig om nettene. De ropte til Gud. Det var ikke noe stillferdig bønnemøte.

Den tiende natten svarte Gud. Ånden falt akkurat på samme måte som pinsedag i Apgj 2. Naboene - og mange av dem var muslimer - så hvordan det falt ild fra himmelen ned over kirken der de kristne var samlet. De hørte tordenbrak og kjente lukten av brannrøyk. De løp til kirken fordi de trodde at den holdt på å brenne ned. De forventet å se hele menigheten brenne inne. Da de kom fram til området hvor kirken sto, ble de imidlertid møtt av en merkelig stillhet. Hele plassen var fylt av frykt og beven. Til slutt våget de mest modige seg fram til kirken og åpnet døren.

Synet de nå fikk se glemmer de nok aldri. Hele menigheten profeterte, tilba og lovpriste Gud i tunger! Dette var helt ukjente ting for denne lutherske menigheten. De hadde aldri bedt om noe slikt!

Fra nå av brant vekkelsen i området til Senbeto.

De startet med at han begynte å be alene i koia han bygget seg i skogen.

Nå satt han i bønnekoia på Skumsjøåsen. Vi delte med hverandre fra det Gud gjør, vi hadde et herlig fellesskap og så ba vi sammen. Det var sannelig litt av en overraskelse fra Gud en lørdag ettermiddag! I formiddag taler han i Toten Frikirke på Raufoss. Dessverre får jeg ikke hørt ham selv, da jeg taler i Filadelfia Kolbotn i formiddag. Men er du i nærheten av Raufoss bør du benytte den sjeldne anledningen!

Foto: Ivar Johnsen sammen med Senbeto Wakene i bønnekoia Mamre.