
Det er mange sider ved Martin Luthers teologi jeg er takknemlig for. Med årene kjenner jeg på en stadig større grunn til å takke Gud for det lys han hadde over sentrale ting i den kristne tro. I går på 1. juledag leste jeg om hans syn på korsets sentralitet. Kanskje det kjennes som noe som ikke vedkommer julens evangelium, men da bør man tro om igjen! Korset danner nemlig både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen av våre liv. I dagens bloggartikkel vil jeg skrive om noe som har opptatt meg lenge, nemlig det som kalles herlighetsteologi.
Nå er det nok mange som tror at herlighetsteologien kom med den moderne trosbevegelsen. Men opprinnelsen finnes faktisk hos selveste Martin Luther. Reformatoren talte om theologia crusis og theologia gloriae, om korsets teologi i motsetning til herlighetens teologi.
Første gangen vi støter på disse uttrykkene er i den såkalte disputasen i Heidelberg i 1518. Her sier Luther:
"Ikke den kalles med rette en teolog, som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra hans gjerninger i det skapte, men den er en rett teolog som kjenner det som er synlig av Gud likesom bakfra, i lidelse og kors."
Luther må her sikte til det som står i 2.Mos 33,18, flg. Moses skal føre Israel opp til Kana'ans land. I den forbindelse ber Moses om å få se Herrens herlighet, men Gud avviser dette. Moses får stå i en kløft mens Herrens herlighet går forbi. Jahve dekker Moses med sin hånd, men tar så hånden bort, så Moses får se Herren "bakfra".
Dr. theol Carl Fr. Wisløff kommenterer dette slik: "Å se Gud bakfra, det vil si å kjenne Ham i alt slikt som er ganske forskjellig fra Herrens himmelske herlighet. 'Korsets teolog' - det vil si den sanne teolog - ser Gud i korset, i Golgatas gru og lidelse og gudsforlatthet. Hvem skulle tenke at Gud åpenbarer seg her? Men nettopp det gjør han - det har hans apostel vist i 1.Kor 1,18ff. Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt. Gud har skjult sin visdom under tilsynelatende dårskap, slik at verdens kloke hoder kan gjøre seg morsomme på bekostning av Bibelen. Sin allmakt har Han skjult under tilsynelatende svakhet - hvor er den allmektige Gud i denne verden av nød og undertrykkelse? Og slik at Han også skjult sin kjærlighet under tilsynelatende hårdhet; se hvordan Guds Sønn roper på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Carl Fr. Wisløff: Martin Luthers teologi. Lunde forlag 1984, side 28)
Martin Luther kaller "herlighetsteologen" for en falsk teolog! Hva karakteriserer så en herlighetsteolog? Ordet er dannet ut fra Rom 1,20: "For hans (Guds) usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger."
Den opprinnelige måten å kjenne Gud på er nettopp det apostelen Paulus skriver om her: "av hans gjerninger." Men syndefallet har blant annet ført til at menneskene nå dyrker skapningen i stedet for Skaperen. Herlighetsteologen, slik Martin Luther ser ham, vil konstatere Gud i alt som er stort og herlig, alt som vokser og har framgang. Man kjenner Gud ut fra egne erfaringer alene.
Men i følge Luther kjenner den sanne tro korset. Den sanne Gud finnes bare i Kristus, i den korsfestede Gud som er skjult for menneskenes naturlige sans. Hør bare hva Luther selv sier:
"Dere har ofte hørt meg si at en skal holde seg langt borte fra spekulasjoner over Guds Majestet, for den er uutholdelig for menneskenes kropp og enda mer for hans sjel. Paven, tyrkerne, jødene og alle sekt-mennesker bryr seg ikke om den regelen; de setter Kristus til side og taler bare om Gud, forretter sin bønn, og holder seg bare til ham. Men den sanne teologien fremstiller ikke Gud i hans Majestet, den taler om Kristus, født av jomfruen, vår mellommann og vår prest. Vil du være trygg og uten fare for din samvittighet og din frelse, så skal du la denne dypsindige filosofering fare og fatte Gud slik som Skriften lærer oss å fatte Ham. Begynn der hvor Han selv begynte, i jomfruens liv, i krybben, ved mors bryst. For derfor var det Han steg ned, lot seg føde, gikk omkring blant mennesker, led, ble korsfestet og døde, for at Han på alle vis skulle stå fram for oss og feste vårt hjertes øyne på seg - og på den måten gjøre alle filosofiske spekulasjoner om Guds majestet overflødige." (Martin Luthers andre Galaterbrevs-forelesninng fra 1535)