Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 11

"Hvorfor skal jeg være som en tilsløret kvinne som går omkring ved dine vennners flokker?" (Høy 1,7b)

Bruden roper etter at Brudgommen skal ta vekk hennes skam. Dette verset korresponderer godt med ordene fra Jes 4,1: "På den dagen skal sju kvinner ta fatt i en mann og si: Våre egne brød vil vi ete, og våre egne klær vil vi kle oss i. La osss bare kalles ved ditt navn, ta bort vår vanære." Sløret må tas vekk, vanæren og skammen må Herrens Ånd ta seg av, slik at vi kan stå ansikt til ansikt med Ham: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2.Kor 3,18)

Skammen er som et slør som hindrer oss i å se klart. Når vi skammer oss, rettes blikket vårt mot oss selv, våre egne feil og mangler og skrøpeligheter. 

Bruden har frem til nå vært travelr opptatt med å vokte vingårdene til sine brødre. Nå ønsker hun å finne sin Elskede. Selv om hennes egen vingård er blitt forsømt, vet hun at Han er den hennes sjel elsker. I sin svakhet kjenner hun en djup lengsel etter Han som kan sette henne fri. 

Men hvor er Han å finne? Svaret vil overraske henne.

Han som hun søker viser ømhet i møte med hennes skrøpeligheter: "Se. vi priser dem salige som holder ut. Dere har hørt om Jobs utholdenhet, og sett den utgang Herren ga. For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig." (Jak 5,11) Andre ville kanskje ha irettesatt henne for å være for travel og distrahert. 

Slik er ikke Herren. Det aller første Brudgommen sier til Bruden er dette: "Vet du det ikke, du vakreste blant kvinner ..." (Høy  1,8)

Her er ingen bebreidelse, ingen formaning, bare ømhet: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse." (Rom 2,4b)

fortsettes

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 3

Gud har tatt seg ut et eiendomsfolk, og adskilt det fra verden! "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk..." (1.Pet 2,9-10a) På samme måte som Gud tok seg ut et folk i Den gamle pakt, og adskilte dem fra de øvrige folkene, har Gud i den nye pakt tatt seg ut et folk av hedninger og adskilt dem. Den nytestamentlige menigheten består av de som er blitt kalt ut, som er blitt gjenfødt, de har gått fra død til liv, fra mørke til lys, blitt døpt og lagt verden under vann, og er blitt den utvalgte ætten, det kongelige presteskapet, et hellig folk som er kjøpt fri fra denne verdens ondskap og har fått en ny Herre, Jesus, Han som med sitt blod kjøpte oss fri. Vi er nå Hans eiendom.

Derfor skal vi vokte oss for avgudene! Det som tar Herrens plass i våre liv. Israelsfolket ble advart mot å bli som de andre folkene, og ta etter dem. Guds paktsfolk skulle være annerledes, leve annerledes. De skulle ikke røre det urene. Og det er ikke for ingenting at det babylonske systemet, som også omtales i flere sammenhenger også i Den nye pakt omtales som 'den store horen'. Det er henne vi begår utroskap med. Dette førte blant andre kong Salomo til fall: 

"Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolk som Herren hadde talt om og sagt til Israels barn: Dere skal ikke gi dere i lag med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de for visst til å vende hjertene deres til sine guder. ...Da Salomo ble gammel, vendte hustruene hans hjertet til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik som hans far Davids hjerte hadde vært. Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonitternes styggedom. Og Salomo gjorde det som ondt var i Herrens øyne. Han fulgte ikke trofast etter Herren, slik som hans far David hadde gjort. På den tiden bydge Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs styggedom, på det fjellet som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns styggedom. Det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, og brente røkelse og ofret til sine guder. Da ble Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt hjertet bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger og utrykkelig forbudt ham å følge andre guder, men han hadde ikke holdt seg etter det som Herren hadde befalt. Da sa Herren til Salomo: Siden det er slik med deg, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt deg, så vil jeg rive riket fra deg...." (1.Kong 11,1-2 og 4-11)

Jeg merker meg to ting: Herren kaller disse avgudene for styggedommer! Det er et sterkt ord. Det andre jeg merker meg er at Salomo bygde offerhauger for disse avgudene, en av dem oppe på et fjell. I den første artikkelen i denne serien refererte jeg til den setningen jeg hørte Herren si til meg etter en drøm jeg hadde for noen dager siden. Da hørte jeg Herren si: "Ta et oppgjør med avgudsdyrkelsen på haugene!"                                                                                                                                                      

Disse høydene hører Herren til. Fra disse høydene skulle lovsangen lyde til den tre ganger hellige Gud. I stedet brukes disse høydene til avgudsdyrkelse, men i Jesu navn skal disse høydene igjen inntas ved at vi "river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Kristus..." (2.Kor 10,5)

I dag er det mange slike tankebygninger som må rives ned og legges under lydigheten til Kristus, tankebygninger som gjør avgudsdyrkelsen til noe akseptabelt.

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på de avgudene kong Salomo ofret til og hvilken relevans de har til dagens kristenhet.

fortsettes

Foto:. Pixabuy