Bruden roper etter at Brudgommen skal ta vekk hennes skam. Dette verset korresponderer godt med ordene fra Jes 4,1: "På den dagen skal sju kvinner ta fatt i en mann og si: Våre egne brød vil vi ete, og våre egne klær vil vi kle oss i. La osss bare kalles ved ditt navn, ta bort vår vanære." Sløret må tas vekk, vanæren og skammen må Herrens Ånd ta seg av, slik at vi kan stå ansikt til ansikt med Ham: "Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd." (2.Kor 3,18)
Skammen er som et slør som hindrer oss i å se klart. Når vi skammer oss, rettes blikket vårt mot oss selv, våre egne feil og mangler og skrøpeligheter.
Bruden har frem til nå vært travelr opptatt med å vokte vingårdene til sine brødre. Nå ønsker hun å finne sin Elskede. Selv om hennes egen vingård er blitt forsømt, vet hun at Han er den hennes sjel elsker. I sin svakhet kjenner hun en djup lengsel etter Han som kan sette henne fri.
Men hvor er Han å finne? Svaret vil overraske henne.
Han som hun søker viser ømhet i møte med hennes skrøpeligheter: "Se. vi priser dem salige som holder ut. Dere har hørt om Jobs utholdenhet, og sett den utgang Herren ga. For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig." (Jak 5,11) Andre ville kanskje ha irettesatt henne for å være for travel og distrahert.
Slik er ikke Herren. Det aller første Brudgommen sier til Bruden er dette: "Vet du det ikke, du vakreste blant kvinner ..." (Høy 1,8)
Her er ingen bebreidelse, ingen formaning, bare ømhet: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse." (Rom 2,4b)
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar