Mammons religion

 

Penger og Gud er fiender. Vi må velge det ene eller det andre.

Av Eberhard Arnold

Eberhard Arnold, grunnlegger av tidsskriftet Plough, og medstifter av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, skrev følgende essay i 1923 i kjølvannet av andre verdenskrig og den bolsjevikiske revolusjonen. Den er forkortet og redigert for klarhetens skyld.

Ethvert folk antar at enhver form for religiøsitet hører sammen i samme kategori: religion, som står i kontrast til alt ikke-religiøst og secula. Denne måten å dele opp sosiale og personlige liv på er misvisende. Det er riktignok en skillelinje å trekke, men den går på tvers av kategoriene religiøse og sekulære. Det er linjen Jesus trakk da han erklærte: «Du kan ikke tjene Gud og Mammon» (Matt 6:24).

Den tidlige kristendommen anerkjente sterkt at religiøsiteten i den nåværende verdensepoken er fiendtlig mot Gud. Den nye troens første vitner brakte budskapet om Guds «helt andre» rike (for å bruke Karl Barths uttrykk), om det Nietzsche kalte «omvurderingen av alle verdier». De kristne bar vitnesbyrd om dette budskapet om den helt andre orden som skulle komme, og kalte det budskapet pakket inn i mystikk, skjult for dem som er fortapt, hvis tanker er blitt blendet av denne verdens gud (2. Kor. 4:4).

I motsetning til den Gud hvis ankomst er nært forestående – den Gud som vil etablere Jesu Kristi rike med dets rettferdighet, enhet og kjærlighet, begynnelsen og endens Gud – står en midlertidig gud, denne verdensepokens gud. Denne guden er denne verdens ånd, "jordånden" som er kjent for oss fra moderne litteratur.1 Denne guden er guden for grådighet, morderisk besittelse, for å gripe og holde, er denne verdens ånd. De første vitnene vitnet om at vi ikke har mottatt denne verdens ånd, men Ånden som gransker Guds djup, den Ånd som ingen kan kjenne uten å bli kjent av ham (1 Kor. 2:10–12).

Ingen kan tjene to herrer; du kan ikke tjene Gud og Mammon. Jesus definerte med ytterste skarphet Mammons natur som en ånd, og avslørte den sanne naturen til religiøsiteten til de eiendomsklassen. Han viste hvordan denne religiøsiteten tilber en dødsånd.

Jesus lærte at Satan, lederen for de urene ånder, også er «morderen fra begynnelsen» (Johannes 8:44). Mammon dreper; dens natur er drap. Det er gjennom Mammons ånd at kriger har brutt ut og urenhet har blitt et gjenstand for handel. Den dreper heller ikke bare gjennom krig. Hver dag som driver sultne barn og arbeidsløse inn i landsbyer på jakt etter mat, for så å bli jaget ut igjen av bønder med hundene sine, viser oss Mammons morderiske natur. Vi har blitt vant til realiteten at utallige mennesker blir knust i hjel gjennom vår velstand, akkurat som man kan gripe en insekt og knuse den; vi har sluttet å tenke på dem som blir ødelagt på grunn av oss. I dag må selv de som er mest blinde se hvordan Mammons utvikling betyr det uopphørlige drap på hundrevis og tusenvis.

Men vi er et stykke unna å gjøre opprør mot denne løgnen. Noen er rike og andre er fattige, og slik må det være – dette er vanlig tankegang i fromme kretser, og til og med blant arbeiderklassen. Folk sier ting som: "Når en mann som forvalter tusenvis av millioner av gullmerker er i stand til å gi arbeid og levebrød til et stort antall mennesker, må vi akseptere situasjonen og være glad for at en så energisk personlighet eksisterer." Men dette synet ignorerer fullstendig det faktum at det er umulig å samle en slik grad av rikdom – som samtidig betyr makt – uten å jukse, frata, såre og til og med drepe sine medmennesker underveis. Den ser ikke at siden kapitalen er konsentrert på så få hender, kan beslutningen til én mann styre hundretusener til å ødelegge gjennom arbeidsledighet, slik det skjer i dag.

Hvorfor forblir disse fakta skjult for oss? Hvordan er det mulig at våre medmennesker ustanselig blir lurt for rettferdighet og likevel forblir vi blinde for dette? Det er fordi vi selv også er under herredømmet til guden Mammon, og derfor mangler styrke til å gjøre opprør mot det.

Mammon er penger som styrer over mennesker, over selve menneskelivet, som er gjort avhengig av pengeinntekt og økonomiske forhold. Så lenge vi er avhengige av penger for vår egen eksistens og sikkerhet, vil vi ikke være i en posisjon til å trekke spaken som løfter Mammons slaveholdende styre av hengslene. Likevel kan vi i det minste gjenkjenne fiendskapet som eksisterer mellom penger og Gud.

Gud eller Mammon; ånd eller penger. Ånden er det djupe forholdet mellom levende ting, den innerste forbindelsen mellom dem. Mennesker er i konstant forhold til hverandre; ingen lever et fullstendig isolert liv. Mennesker er beslektet i grupper, familier, klasser og yrker; i nasjoner, stater, kirker og alle slags foreninger. Utover disse forbindelsene henger de sammen på en mye dypere måte ganske enkelt gjennom å være mennesker, som medlemmer av menneskehetens store, voksende fellesskap.

Penger objektiverer disse forholdene, endrer dem fra åndelig til materiell, til det blir den eneste verdien som er igjen. I stedet for å forbli bare et byttemiddel, blir penger en vare i seg selv. Det vi har da er penger i sin essens, penger som makt.

Det er grunnen til at penger og kjærlighet er gjensidig utelukkende: penger er kjærlighetens motsetning, akkurat som å drepe mennesker i krig, kommersialisere seksuell besmittelse av kropper eller lyve for offentligheten er alle kjærlighetens motsetninger. Og det er derfor også alt som angår Mammon er et spørsmål om hvilken religion vi setter vår lit til.

Jesus erklærte krig mot Mammons ånd. Han erobret denne svakhetens ånd ved å overvelde og helbrede ofre for sykdom og forfall med sin kraft. Han levde blant oss mennesker for å ta dødens makt – for å ødelegge døden, djevelens verk (1 Joh 3:8). Livsånden som utgår fra Kristus, overvinner også det indre livs død, og bringer fellesskap mellom alle levende ting; mens han utbrøt: «Nå er dommen over denne verden; nå skal denne verdens fyrste bli kastet ut» (Johannes 12:31). Ånden vil overbevise menneskeheten om at denne fyrsten er beseiret (Johannes 16:7–11).

Så snart vi står på Jesus side, må vi være klare til å forlate Mammon, overvinne den og erklære krig mot den. Når vårt indre øye har åpnet seg for å se hans lys, vil vårt øye slutte å svare på Mammons vilje (Matt. 6:22–23). Vi vil ikke lenger være i stand til å samle rikdom når våre hjerter er rettet mot den nye fremtiden, når vi har håp om at Gud vil opprette et nytt rike. Da vil vi bare strebe etter denne ene tingen og snu ryggen til alt annet. Vi vil leve for fremtiden som er menneskehetens frihet, menneskehetens enhet og menneskehetens fred. Da vil vi være i stand til å oppfylle Jesu lære om å "få dere venner gjennom urettferdig Mammon" (Luk 16:9) ved å gi Mammon bort og få kjærlighet ved å gjøre det.

Tallrike episoder fra Jesu liv illustrerer hvordan det ser ut å leve fri for Mammon. Da en rik, rensinnet ung mann som ikke var klar over å ha gjort noe galt kom til Jesus, elsket Jesus ham ved første blikk og spurte ham om han elsket Gud og sin neste. Den unge mannen trodde han hadde gjort alt han trengte å gjøre. "Bra," sa Jesus. "Hvis dette virkelig er tilfelle, så er det du trenger å gjøre nå å gjøre denne kjærligheten ekte. Gå og selg alt, gi det til de fattige, og bli med meg» (Matt. 19:16–21).

Guden Jesus møtte da han gikk inn i templet, den jødiske religionens helligdom, var ikke hans Gud, men guden Mammon: storfe- og storfehandlere, banker og bankfolk. Jesus laget en pisk, ikke for å slå folk i ansiktet, men for å tvangsvelte bordene og vise sin forakt for penger ved å kaste dem på gulvet. Han vitnet om at dette huset ikke skulle tilhøre Mammon, men til Gud (Matt. 21:12–13). Da en spion kom og viste ham en pengebit, mynten til keiseren, statsoverhodet, svarte Jesus at vi skulle gi Satan det som tilhører Satan: «Gi keiseren det som tilhører keiseren og til Gud det som tilhører. til Gud» (Matt 22,21).

Da det var behov for noen til å forvalte disiplenes felles pengepung på den lange reisen, ble Judas bedt om å være vokteren: Judas, som Jesus visste ville bli forråderen (Johannes 12:6). Morderen ble fra begynnelsen avslørt i selskap med Jesu disipler. Judas endte der drap må ende. Han avslørte hemmeligheten om at Jesus visste at han var Messias-kongen av en helt annen orden. Jesus stod på sitt da han ble spurt av politiske og religiøse myndigheter: «Er du Messias, Den Høyestes Sønn?» Han svarte: «Jeg er; dere skal se Menneskesønnen sitte ved Maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer for å etablere sitt rike» (Mark 14:61–62). De drepte ham på grunnlag av denne revolusjonære bekjennelsen. Da Jesus ble eliminert, ble det åndsfødte samfunnet han ledet tilsynelatende ødelagt. Mammons vilje, dødens vilje, så ut til å ha seiret til slutt.

Likevel, gjennom selve henrettelsen av lederen av denne nye orden, gjennom selve graven, vant livet frem. Utrolig nok, fra dette undertrykte folket møttes jødene, unge menn og kvinner for å vente sammen på noe helt nytt. De ventet på Ånden. De visste at denne kjærlighetens, ordens og frihetens ånd var Guds rikes ånd. Og Ånden kom over dem, og førte til et samfunn, et fellesskap av arbeid og goder hvor alt tilhørte alle og alle medlemmer var aktive i den fulle utstrekning av deres forskjellige krefter og gaver (Apg 2).

I dag er det to forskjellige måter å bekjempe Mammon på. Den ene er sosialismens og kommunismens vei. Den andre veien er den nye måten for felles arbeid og fellesskap i åndelige og materielle ting.

Denne andre måten innebærer frivillig, uavhengig samling av mennesker som er fri for privat eiendom og kapital. Det er veien til kimcellens organiske vekst, veien til frøet som spirer på en steinete åker: Her og der viser en liten bladspiss gjennom, og etter at det har gått noen dager med sol og regn, kan du ligge på bakken og se et flott felt med levende skudd. Så noen uker senere vil du se et helt felt med blomstrende liv, der selv blant ugress og steiner bryter den unge avlingen gjennom; det det enkelte hveteblad ikke kan oppnå, kan hele åkeren. Da er innhøstingstiden her: «Be om at arbeidere må bli sendt ut til innhøstingen» (Matt. 9:37–38).                                                                                             

Her ser vi en stor forskjell mellom den andre måten og den første, sosialismens og kommunismens. Før innhøstingen skal ikke hveten og ugresset skilles, slik Jesus advarte i sin velkjente lignelse (Matt 13:24–30). Når en voldelig revolusjon griper Mammons tjenere og henger dem fra lyktestolper, med sikte på å la liv bare de som er fellessinnede, bryter det med Jesu ånd. Som han kanskje fortalte revolusjonærene på sin egen tid: Dere burde ha ventet til innhøstingstiden! Du har revet ut mye hvete mens du fortsatt lar ugresset stå.

I en voldelig revolusjon går Mammon rett og slett fra hendene til noen til andres. Så når vi i dag hører om medkristne som blir skutt av den bolsjevikiske regjeringen for å ha vitnet om menneskehetens enhet, tar vi vårt standpunkt med disse brødrene og søstrene. Vi har ingen del i væpnet revolusjon. Fordi den utøser blod, er den på løgnens Fars side (Johannes 8:44). Våre sosialistiske brødre lurer seg selv hvis de tror de kan overvinne Mammon ved å bevæpne seg, det vil si ved å stole på den samme avgrunnens ånd som Mammon selv. Gift kan ikke kureres med gift. Livet kan bare være født av liv, kjærlighet til kjærlighet, fellesskap av viljen til fellesskapet.

Vår vei til målet om fellesskap er denne andre veien. Vi går broderlighetens og søsterskapets fellesvei, hvor små grupper mennesker vil møtes, klare til å bli slått sammen i det ene målet, for å tilhøre den ene fremtiden.

Allerede nå kan vi leve i kraften til denne fremtiden, forme livene våre i nærvær av den kommende Gud, i samsvar med det fremtidige riket. Åndens seier manifesterer seg gjennom kirkesamfunnet. Kjærlighetens rike, fri for Mammon, nærmer seg denne jorden. Som evangeliet forteller oss: Guds rike har kommet veldig nær. Endre tankegangen din radikalt. Endre radikalt slik at du vil være klar for den kommende rekkefølgen av ting.

Kom nå, dere rike mennesker, gråt og jamre over elendigheten som kommer til dere. Dine rikdommer har råtnet, og klærne dine er møllspiste. Ditt gull og sølv har rustet, og rusten deres skal være et bevis mot deg, og det skal ete ditt kjøtt som ild. Du har samlet skatter i de siste dager. Lytte! Lønningene til arbeiderne som har slått jordene dine, som du holdt tilbake med bedrageri, roper, og hogstmennenes rop har nådd Herren, hærskarenes ører. Du har levd på jorden i luksus og fornøyelse; du har næret ditt hjerte på en slaktedag. Du har fordømt og myrdet den rettferdige, som ikke står deg imot.Vær derfor tålmodige, brødre og søstre, inntil Herren kommer. (Jakob 5:1–7)

Den fullstendige versjonen av dette essayet vises i boken Salt and Light: Living the Sermon on the Mountain. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 4

Israel var i Den gamle pakt omgitt av avgudsdyrkere. I Moseloven var det dødsstraff for denne synd, men til tross for det var denne synd utbredt i Israel. Det gamle testamente gir mange eksempler på dette, blant andre 4.Mos 25,1-3: "Mens Israel oppholdt seg i Sittim, begynte folket å drive utukt mot Moabs døtre, som innbød folket til offermåltidene for sine guder. Og folket åt og tilba deres guder. Israel holdt seg til Ba'al Peor. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel." Et annet eksempel er Amos 5,25-27: "Bar dere fram for meg slaktoffer og matoffer for meg i ørkenen i de førti år, Israels hus? Nei, dere bar teltet til kongen deres og fotstykket til avgudsbildene, deres guds stjerne som dere hadde laget. Jeg vil føre dere bort i fangenskap, langt bortenfor Damaskus, sier han som har navnet Herren, hærskarenes Gud."

Særlig etter at Israel hadde kommet inn i løfteslandet bøyde Israel kne for avgudene. Her dyrket en særlig Ba'al og Astarte, styggedommer i Guds øyne. Flere av disse avgudene har sin egentlige opprinnelse i falne engleskikkelser og tilhører Mørkets rike. De er slett ikke 'uskyldigheter'. Ta nå for eksempel Astarte. 

Astarte-dyrkelsen har to former i Bibelen. Vi snakker om både en semittisk- og en babylonsk gudinne, som vi også møter igjen i Efesos i Apostlenes gjerninger 19. Her går hun under navnet 'Diana' eller 'Artemis'. 

La oss se nærmere på Astarte som semittisk gudinnne. Her er hun gudinne for kjærlighets-, fruktbarhets- og krigslykke. Ifølge Illustrert Bibelleksikon, bind 1, side 104 ble hun hos fønikerne "dyrket som måne- og stjernegudinnen og ble gjerne avbildet med en due på hodet og med ormer i hendene eller naken med hendene på brystet. Andre ganger er bildene ganske lik madonnabilder, når hun er iført side drakter og med et barn på armen. I hennes templer ble det drevet utukt." I den babylonske kulturen dyrkes hun også som fruktbarhetsgudinnne. 

Astarte er en demonisk maktsfære og et åndelig festningsverk som har stor innflytelse i den åndelige verden, og som sådan binder hun mange mennesker til seg. Vi ser hennes innflytelse i dag i et enormt fokus på kropp og sensualitet, i pornografi og i menneskehandel i form av sex-slaveri. 

"Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom... og Salomo gjorde det som var ondt i Herrens øyne." (1.Kong 11,5)

"Vokt deg så du ikke gjør noen pakt med innbyggerne i det landet du kommer til, for at de ikke skal bli en snare blant dere. Dere skal rive ned deres altere, og dere skal slå i stykker deres billedstøtter, og dere skal hogge ned deres Astarte-bilder. Du skal ikke tilbe noen fremmed gud for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han. Vokt deg så du ikke slutter noen pakt med innbyggerne i landet! For de vil drive avgudsdyrkelse og ofre til sine guder, og når de da innbyr deg, vil du ete av deres offer. Og du vil ta hustruer blant deres døtre til dine sønner, og deres døtre vil drive avgudsdyrkelse med sine guder og få dine sønner til å gjøre det samme. Støpte gudebilder skal du ikke lage deg." (2.Mos 34,12-17)

Her får vi et godt eksempel på det jeg tidligere har skrevet om at Guds folk - både i Den gamle- og i Den nye pakt skal være et folk som er 'tatt ut, adskilt fra de andre', et hellig folk. Når Israelsfolket kom til det lovede land var det visse ting de skulle holde seg unna: 

"Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden.  Heller ikke noen som gir seg av spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. Og disse motbydelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort fra deg. Ustraffelig skal du være for Herren din Gud." (5.Mos 18,9-13)

Disse ordene har ikke gått ut på dato.

fortsettes

Billedtekst: En fremstilling av den demoniske avguden Astarte.

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 3

Gud har tatt seg ut et eiendomsfolk, og adskilt det fra verden! "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk..." (1.Pet 2,9-10a) På samme måte som Gud tok seg ut et folk i Den gamle pakt, og adskilte dem fra de øvrige folkene, har Gud i den nye pakt tatt seg ut et folk av hedninger og adskilt dem. Den nytestamentlige menigheten består av de som er blitt kalt ut, som er blitt gjenfødt, de har gått fra død til liv, fra mørke til lys, blitt døpt og lagt verden under vann, og er blitt den utvalgte ætten, det kongelige presteskapet, et hellig folk som er kjøpt fri fra denne verdens ondskap og har fått en ny Herre, Jesus, Han som med sitt blod kjøpte oss fri. Vi er nå Hans eiendom.

Derfor skal vi vokte oss for avgudene! Det som tar Herrens plass i våre liv. Israelsfolket ble advart mot å bli som de andre folkene, og ta etter dem. Guds paktsfolk skulle være annerledes, leve annerledes. De skulle ikke røre det urene. Og det er ikke for ingenting at det babylonske systemet, som også omtales i flere sammenhenger også i Den nye pakt omtales som 'den store horen'. Det er henne vi begår utroskap med. Dette førte blant andre kong Salomo til fall: 

"Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolk som Herren hadde talt om og sagt til Israels barn: Dere skal ikke gi dere i lag med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de for visst til å vende hjertene deres til sine guder. ...Da Salomo ble gammel, vendte hustruene hans hjertet til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik som hans far Davids hjerte hadde vært. Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonitternes styggedom. Og Salomo gjorde det som ondt var i Herrens øyne. Han fulgte ikke trofast etter Herren, slik som hans far David hadde gjort. På den tiden bydge Salomo en offerhaug for Kamos, Moabs styggedom, på det fjellet som ligger midt imot Jerusalem, og for Molok, Ammons barns styggedom. Det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, og brente røkelse og ofret til sine guder. Da ble Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt hjertet bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger og utrykkelig forbudt ham å følge andre guder, men han hadde ikke holdt seg etter det som Herren hadde befalt. Da sa Herren til Salomo: Siden det er slik med deg, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt deg, så vil jeg rive riket fra deg...." (1.Kong 11,1-2 og 4-11)

Jeg merker meg to ting: Herren kaller disse avgudene for styggedommer! Det er et sterkt ord. Det andre jeg merker meg er at Salomo bygde offerhauger for disse avgudene, en av dem oppe på et fjell. I den første artikkelen i denne serien refererte jeg til den setningen jeg hørte Herren si til meg etter en drøm jeg hadde for noen dager siden. Da hørte jeg Herren si: "Ta et oppgjør med avgudsdyrkelsen på haugene!"                                                                                                                                                      

Disse høydene hører Herren til. Fra disse høydene skulle lovsangen lyde til den tre ganger hellige Gud. I stedet brukes disse høydene til avgudsdyrkelse, men i Jesu navn skal disse høydene igjen inntas ved at vi "river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Kristus..." (2.Kor 10,5)

I dag er det mange slike tankebygninger som må rives ned og legges under lydigheten til Kristus, tankebygninger som gjør avgudsdyrkelsen til noe akseptabelt.

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på de avgudene kong Salomo ofret til og hvilken relevans de har til dagens kristenhet.

fortsettes

Foto:. Pixabuy

Profetisk: Guds nidkjærhet og vår avgudsdyrkelse, del 1

Etter en drøm våkner jeg i går tidlig med disse ordene: "Ta et oppgjør med avgudsdyrkelsen på haugene!" Jeg hører dem tydelig. Jeg er våken med ett! Gud har min fulle oppmerksomhet. I det jeg står opp hører jeg: "enhver høyde som reisser seg mot kunnskapen om Gud." Den siste setningen er en del av et bibelvers: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er MEKTIGE FOR GUD til å BRYTE NED festningsverker, idet vi RIVER NED tankebyggninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud..." (2.Kor 10,4-5)

Vår Gud er en nidkjær Gud! Han tåler ikke og aksepterer ingen ved sin side. Derfor er det første bud: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." (2.Mos 20,3) Dette budet er så  viktig, at det ikke bare er det første av de 10.budene Gud ga Moses, men Gud selv ser seg nødt til å presisere og konkretisere hva Han mener: "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem eller tjene dem. For jeg, Herren din Gud er en nidkjær Gud... " (v.4-5) 

Er det noe utløser Guds vrede og Guds dom så er det tilbedelsen av avgudene oppe på høydene!

En av årsakene til at Gud tok seg ut et eiendomsfolk blant folkeslagene var nettopp dette: det skulle være adskilt, tatt ut, være et hellig folk, et annerledes folk. De skulle følge Guds ord, Guds bud. Likevel var avgudsdyrkelsen utbredt i Israel. Dette vakte Guds sorg og Guds vrede. 

Så innvender kanskje noen at dette hører med til Den gamle pakt, men det er ikke riktig. Den nytestamentlige forsamlingen er også tatt ut av verden, til å leve adskilt, hellig, og Det nye testamente inneholder en hel rekke advarsler mot avgudsdyrkelse:

"Derfor, mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen", heter det for eksempel i 1.Kor 10,14. Apostelen Paulus kobler nemlig avgudsdyrkelsen sammen med onnde ånder: "Men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder..." (v.20)

En 'haug' er i bibelsk forstand betegnelsen på noe meget gammelt. Et eksempel på dette er 5.Mos 33,15: "...med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger." Oppe på disse haugene ble det reist altere for å tilbe Israels Gud. Herrens tabernakel sto på en haug i Gibeon (1.Kr.16,39). 

Men så har du også ofringene på haugene som er en vederstyggelighet for Herren. Et eksempel på dette er ordene fra Jesaia 65,6-7: "Se, det står skrevet for mitt åsyn: Jeg vil ikke tie før jeg får betalt det, ja, betalt det i deres fang, både deres misgjerninger og fedrenes misgjerninger, sier Herren, at de brente røkelse på fjellene og hånte meg på haugene. Deres lønn vil jeg først av alt måle opp i deres fang." Et annet eksempel er ordene fra Jeremia 3,23: "Sannelig, det er til ingen nytte at dere larmer på haugene. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse." Når profeten Jeremia skriver om larm på haugene sikter han til avgudsdyrkelsen med dens støy og larm. Et tredje eksempel er hentet fra Hosea 10,8: "Avens offerhauger, Israels synd, skal tilintetgjøres. Torner og tistler skal skyte opp på deres altere. De skal si til fjellene: Skjul oss! - og til haugene: Fall over oss!"

 Jeg kom til å tenke på noe den amerikanske lutherske presten Paul Anderson, en av de sentrale lederne innen den karismatiske bevegelsen, skrev og som jeg gjenga på bloggen i 2009: 

Ydmykhet beveger Gud. Akab og Manasse var konger i Israel og Juda. De hadde to ting felles. Det føste var at de begge var onde. "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var lite at han vandret i Jeroboams, Nebats sønns synder, tik han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al, til hustru, og gav seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham ... Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham. (1.Kong 16,30-31+v.33). Litt av et omdømme siden Israel hadde en rekke onde konger. Akab var ikke akkurat en venn av Gud. Han hadde 450 Baalsprofeter og 400 Astarteprofeter som daglig spiste ved Jesabels festbord.

Manasse, konge i Juda i femtifem år, kunne måle seg med Akab i ondskap: "Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, og reiste altere til Ba'alene og laget Astarte-bilder. Han tilbad hele himmelens hær og dyrket den ... Han lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal, og han gav seg av med å spå av skyene og tyde varsler og drive trolldom. Han skaffet seg dødningemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han vakte hans harme." (2.Krøn 33,3+v.6)

Disse to kongene hadde noe annet felles også. Elias profeterte til Akab at Gud ville føre ulykke over ham på grunn av at han hadde myrdet Nabot og alle de andre tingene han hadde gjort. Så kommer dette parentetiske utsagnet: ("Det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans hustru Jesabel egget ham. Hans ferd var over all måte avskyelig. Han fulgte avgudene, slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for Israels barn.") Og likevel: "Da Akab hørte det Elias sa, sønderrev han sine klær og la sekk omkring seg og fastet. Og han sov i sekk og gikk stille omkring. Da kom Herrens ord til tisbitten Elias, og det lød så: Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager..." (1.Kong 21,25-29)

Manasse ble ført som fange til Babylon, "men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn. Og da han bad til Herren, bønnhørte ham ham. Herren hørte hans ydmyke begjæring og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt rike igjen. Da sannet Manasse at Herren er Gud." (2.Krøn 33,12-13)

Begge disse forferdelig onde menn ydmyket seg og opplevde at Herren reddet dem. Det er en lov: de stolte blir ydmyket - og de ydmyke blir opphøyet - uansett. Gud hører den ydmykes rop - alltid! Ingenting beveger Gud mer enn å se stolte mennesker ydmyke seg. Hvis du ønsker Guds oppmerksomhet, ydmyk deg! Hvis du vil vinne Guds velbehag og erfare hans kraft i ditt liv, ydmyk deg! "Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde." (Ord 3,34)

Den overvinner Satan. Satan er ikke i stand til å ydmyke seg: han er for stolt. Han vil alltid velge opphøyelsens vei. Så hvis vi tar fornedrelsens vei, slår vi ham hver gang. Når Skriften taler om å beseire Satan, taler den også om ydmykhet. (Jak 4,7;1.Pet 5,5-6, Ef 6) Den utløser Guds kraft. Paulus erfarte Guds kraft i sin svakhet når han valgte å ydmyke seg, rose seg mer av sine trengsler enn av sin styrke. (2.Kor 12,9-10)

Påkalte hinduistisk gud i svensk kirke

I seks år har Markuskyrkan i Stockholm (bildet) hatt yoga-klasser i sine lokaler. Dagen i Sverige kan nå avsløre at man har sunget sanger til den hindistiske guden Shiva og at man bruker mantraer fra den hinduistiske religionen. Nå flyttes virksomheten til et annet leid lokale.

Ifølge Stockholm Direkt har et hundretalls mennesker oppsøkt Markuskyrkan disse årene for å utøve Yoga en gang i måneden.

Til Dagen uttrykker kyrkoherde Maria Berg at hun er lei seg for at kirken ikke lenger kan ha yoga-klassen i sitt kirkerom. Virksomheten avsluttes etter at det i følge presten skal ha kommet trusler mot virksomheten.

Ifølge Dagen har to kvinner forsøkt å avbryte yoga-øvelsen med bønn:

'Vi hørte de sang og tilba Shiva. Vi tenkte: er dette sant? Hender dette virkelig i kirken?'

Dagens kommentator Elisabeth Sandlund sier i en kommenar at 'yoga og østerlandsk religion ikke hører hjemme i kirken.'

Yoga-praksisen i Markuskyrkan har vært ledet av Johan Hedström, som er medlem av Svenska Kyrkan, og samtidig ele av en zenbuddhistisk mester.

Billedtekst: Markuskyrkan i Stockholm. Wikipedia.