Når profetiene oppfylles foran våre øyne - det unike med Israel, del 7

Del 6 av denne artikkelserien ble publisert 1.desember 2021:

Det samme profetiske ord som varsler Israels adspredelse til nasjonene, forsikrer også om at jødene som folk skal bli bevart gjennom alle disse trengslene. 

Aldri skal jødene opphøre som et folk for Herrens ansikt. Herren selv sier det slik det er gjengitt hos Profeten Jeremia: "For jeg er med deg, sier Herren, og jeg vil frelse deg. Jeg vil gjøre ende på alle de folk som jeg har spredt deg iblant. Bare deg vil jeg ikke gjøre ende på. Jeg vil tukte deg med måte. Men helt ustraffet vil jeg ikke la deg være." (Jer 30,11)

Vi finner det samme hos profeten Esekiel: 

"Så sier Herren Gud: Selv om jeg driver dem langt bort blant hedningefolkene, og selv om jeg spredte dem blant landene, var det bare en kort tid jeg var en helligdom for dem i de landene de kom til." (Esek 11,16)

Herren Gud vil ikke bare våke over Israels nasjonale eksistens, men Han vil selv være deres helligdom, i den tid Tempelet ligger i ruiner. Profeten Sakarja er ikke mindre tydelig: "Jeg sprer dem blant folkene, men i landene langt borte skal de huske på meg. De skal leve sammen med sine barn, og de skal vende tilbake." (Sak 10,9) 

Hva har holdt jødefolket sammen i deres landflyktighet? Først og fremst overholdelsen av sabbaten. Selv under de forferdelige forholdene i nazistiske konsentrasjonsleirene, forsøkte jøder å helligholde den syvende dagen: "Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud." (2.Mos 20,8-10/2011-oversettelsen). Så sabbatsfeiringen er limet som holdt jødene samlet som folk, og skilte dem ut blanr folkeslagene, i deres landflyktighet.

Israelsfolket har en helt spesiell rolle blant nasjonene: "For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere, og fordi han ville holde ved den ed han hadde sverget deres fedre..." (5.Mos 7,6-8a)

Når jødefolket en dag har vendt tilbake til sitt lovede land - og det skjedde i 1948 - venter vi på en tid da alle hedningefolkene skal søke opp til Sion. Her er en av Bibelens profetier som ennå venter på sin oppfyllelse: 

"Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolkene skal strømme til det. Mange folkeslaag skal gå av sted å si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære om sine veier, og vandre på hans stier. For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

fortsettes

Profetiske forbilder

Siden det ikke feires noen gudstjeneste i hjembyen min denne søndagen, har jeg brukt søndagsmorgenen med en åpen Bibel og studert 3.Mos 16 - kapitlet som handler om Den store forsoningsdagen.

Det er et svært interessant og spennende kapittel, fylt med profetiske forutsigelser om den kommende Messias, om Jesus. Det var spesielt en ting jeg stanset ved, nemlig den befalingen Gud gir Moses om å stenke noe av blodet fra den slaktede oksen 'syv ganger med fingeren'. (3.Mos 16,14) Og så leser vi vider i vers 15-17:

"Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget. Han skal gjøre med bukkens blod likesom han gjorde med oksens blod, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen. Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med. Likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blant dem midt i deres urenhet. Det skal ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for sitt hus og for hele Israels menighet."

Etter å ha lest teksten ble jeg sittende å tenke på hvilken måte dette ble oppfylt i Jesus, han som er vårt sonoffer, og jeg kom til å tenke på at Jesu blod også ble 'stenket syv ganger'. Her er hva jeg fant:

1) Det skjedde første gang i Getsemane: "Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden." (Luk 22,44)

2) Andre gangen det skjer er i yppersteprestens gård: "Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttneven. Andre slo ham med stokker." (Matt 26,67)

3. Tredje gangen er når de i forbindelse med mishandlingen av Jesus når en av vaktene "ga Jesus et slag i ansiktet" (Joh 18,22).

4) Fjerde gangen er når Jesus blir pisket med en spesiell pisk hvor det var festet metallbiter, for å gjøre mest mulig skade, den såkalte 'romerske nihalede katten': "Senere tot Pilatus Jesus og lot ham hudstryke." (Joh 19,1)

5) Femte gangen er når de presser tornekronen ned over Hans hode: "Og de flettet en krone av torner og satte på hodet hans." (Matt 27,29)

6) Sjette gangen er når de slår naglene inn i Hans hender og føtter: "Da korsfestet de ham..." (Mark 15,24)

7) Syvende gangen skjer det når Jesus er død og en romersk soldat går frem "stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann." (Joh 19,34)