Sårbare forbønnssituasjoner

Det er mye rart man kan lese på nett. I dette tilfellet Facebook. Der la nylig en forkynner ut en status hvor han navngir en kjent person som han skal ha lagt hendene på og bedt for. Vedkommende skal ha grått "når Guds kraft kom over henne".

Hva er dette? Et grovt brudd på den fortroligheten dette mennesket viste når hun sa ja til å bli bedt for. Nå eksponeres hun for alle vennene til denne forkynneren, som igjen sprer dette videre til sine venner. For det er mange som trykker "liker" på dette innlegget. Men det er ikke noe annet enn simpel dyneløftning og vitner kun om en ting: ubetenksomhet og umodenhet hos forbederen. Og det slår tilbake på alle de som liker innlegget. Kanskje de burde spørre seg selv: ville det vært ok om ens eget navn ville ha blitt brukt i en slik kommentar på Facebook, om det var en selv som var blitt bedt for?

Forbønnssituasjoner kan være svært sårbare. Man blottlegger sin sjel for en annen, kanskje også med mange andre til stede. Det krever en várhet hos den som ber, og en djup respekt for den eller de som blir bedt for. Dessverre er ikke det tilfelle i denne situasjonen. Her skryter forkynneren av at han har bedt for en kjendis i Norge. Noe annet dreier det seg ikke om.

La oss vise andre mennesker som takker ja til å bli bedt for med respekt, behandle dem med varsomhet og selvsagt med taushetsplikt. Man blottlegger ikke for offentligheten hvem man ber for, og hva som skjedde med dem. Om noe skal sies etter en forbønnshandling så er det den som blir bedt for som skal si det, om vedkommende vil.

Det er klokt å tie.

Når en pastors eller sjelesørgers taushetsplikt brytes

Taushetsplikten til pastorer og prester er nærmest for hellig å regne. Den er en tillitserklæring mellom den som betror seg og den som blir betrodd. Og brytes den - er det ikke bare en helt nødvendig tillit som ødelegges - men man kan også bli holdt strafferettslig ansvarlig. Strafferammen er opptil seks måneders fengsel.

De siste månedene er jeg blitt gjort oppmerksom på to stygge tilfeller hvor en pastor og en sjelesørger har brutt taushetsplikten. I det ene tilfellet har vedkommende gitt videre et brev fra konfidenten til den personen som konfidenten har skrevet og som kun var ment for denne pastoren. I det andre tilfellet er innhold i en sjelesørgrisk samtale delt med andre.

Det er dessverre ikke første gang jeg hører om dette. I begge disse tilfellene handlet det om en frikirkelig sammenheng, og uten å påstå at det er verre der enn i Den norske kirke - det har jeg nemlig ingen forutsetning for å si - så undrer jeg meg om alle frikirkelige pastorer er klar over det ansvaret de har når noen betror seg til dem. Enkelte blir jo innsatt i en pastortjeneste uten noen som helst formell utdannelse av noe slag. Og hva angår sjelesorgtjenesten så er det jo ikke det å være sjelesørger noen beskyttet tittel. Det kan hvem som helst kalle seg.

Vi er nødt til å komme dette uvesenet til livs! Det som betros oss i en samtale enten det er som prest, pastor eller sjelesørger, skal bli hos oss og ikke komme videre til andre. Det er uhørt når noe bringes videre fra en samtale enten det skjer muntlig eller skriftlig. Vi må til livs trangen etter sladder og baktalelse i kristne sammenhenger.

Bringes noe fra en personlig samtale hos en prest, pastor eller sjelesørger videre til andre bringes denne tjenesten i Guds rike i vantry og den tillit som må være der mellom den som betror seg og den som blir betrodd ødelegges - kanskje for alltid.

Det er noe å tenke på for alle som står i denne tjenesten.