Grunntonen i livet

Jeg venter på din frelse, Herre. 1.Mos 49,18

Det er ikke lett å si nøyaktig hva Jakob hadde i tankene da han ytret disse ordene som bryter rett inn i hans profetier om sønnenes fremtid. Men det vi trygt kan slå fast, er at all hans forventning er rettet mot Herren, både for ham selv og med tanke på sønnene. Det var Guds frelse Jakob ventet på, en frelse som Gud hadde lovet og som Gud alene kunne føre frem. Jakob visste at han og sønnene var i Guds varetekt. Jahve, Den evige Gud, skulle viste dem hva Hans frelseskraft var og hva den kunne utrette. Ordene peker frem mot den herlige beretningen om frelse og utfrielse som ennå ikke er avsluttet, og mot den fantastiske fremtiden i evigheten som forløsningen fører frem til. Jakobs ord viser oss at det finnes ingen annen frelse enn Guds frelse, og at vår første plikt er å vente på Gud for å få den, enten det nå er for å erfare den selv eller det er for verden rundt oss. La oss tenke på den ufattelige, herlige frelsen Han tilveiebrakte for oss i Kristus, og som Han nå har til hensikt å la arbeide og fullendes i oss ved Hans Ånd. La oss grunne inntil vi begynner å fatte at bare det å få del i dette store frelsesverket må være et verk av Gud selv. Gud kan ikke skille sin nåde, sin godhet eller sin kraft fra seg selv, slik som Han kan med regnet som Han sender fra himmelen. Disse tingene kan Han bare gi oss som en forlengelse av seg selv, og vi kan bare glede oss over dem når Han virker dem direkte og uavhengig i oss. Og den eneste grunnen til at Han ikke gjør det mer kraftig og uavbrutt, er at vi ikke gir Ham lov. Vi hindrer Ham, enten ved vår likegyldighet eller våre egne anstrengelser, slik at Han ikke kan få gjort det Han lengter etter. Det Han ønsker av oss i forbindelse med overgivelse, lydighet og tro, kan sammenfattes i dette ene: Å vente på Ham og Hans frelse. I dette ligger både den dype fornemmelsen av vår egen totale hjelpeløshet når det gjelder å gjøre det som er guddommelig godt, og vår fullkomne tillit til at Gud vil virke alt ved sin guddommelige kraft. Ingen sier jeg at vi må grunne på hvilken guddommelig herlighet den har, den frelsen som Gud mener å virke frem i oss. La oss grunne på den inntil vi vet hvilke sannheter som ligger i den. Vårt hjerte er skueplassen for en guddommelig operasjon mer fantastisk enn skapelsesakten. Og vi kan like lite bidra til frelsesverket som til skaperverket, bortsett fra når Gud virker i oss å ville og å gjøre. Gud ber oss bare om å gi oss hen, om å samtykke, om å vente på Ham, og Han vil gjøre alt. La oss grunne og være stille inntil vi ser hvor rett og riktig og velsignet det er at Gud alene gjør det hele. Da vil vår sjel falle ned i dyp ydmykhet og si: "Jeg har ventet på din frelse, Herre." Og det dype, velsignede grunnlag for all vår bønn og vårt virke vil være: "Bare i håp til Gud er min sjel stille." (Salme 62,2) Det er ikke vanskelig å overføre denne sannheten til større sirkler, til de vi arbeider blant eller går i forbønn for, til Kristi kirke rundt oss eller over hele verden. Det finnes ikke noe annet godt enn det Gud gjør. Å vente på Gud og ha hjertet fylt av tro på Hans verk, og i den troen be om at Hans mektige kraft må komme ned, er vår eneste visdom. Å, måtte vårt hjertes øyne bli åpnet så vi ser Guds verk i oss og andre, og vi ser hvor velsignet det er å tilbe Gud og helt enkelt vente på Hans frelse! Våre privare og offentlige bønner er det som best uttrykker vårt forhold til Gud. Det er først og fremst i dem at vi må vente på Gud. Hvis vår venting begynner med at vi roer ned dagliglivets aktiviteter og er stille innfor Gud; hvis vi bøyer oss og søker å se Guds allmektige gjerninger alle steds; hvis vi gir oss hen til Ham i forvissning om at Han arbeider og vil arbeide i oss; hvis vi i ydmykhet og stillhet overgir oss til Ham inntil Guds Ånd har vekket vår tillit til at Han vil fullende sitt verk, da vil det å vente bli sjelens styrke og glede. Livet vil bli ett dypt rop: "Jeg venter på din frelse, Herre." Vær stille for Gud, min sjel! (Andrew Murray)

Våre troshelter: Jakob Huter, del I

Etter at de anabaptistiske ledene Felix Manz, Georg Blaurock og Balthasar Hubmaier hadde lidd martyrdøden, brøt grusomme forfølgelser løs mot troende døpte i Østerike og drev tusenvis av vekkelsens folk til Tyrol, Brenner-passet og de sentrale delene av landet. Fra Mähren kom det store skarer, selv om Mähren var et fristed for døperne. I 1529 var det anabaptister på over 100 steder i Tyrol. Bevegelsen var blitt så sterk og vekkelsen så kraftig at de katolske myndighetene måtte sette store krefter inn på å utrydde dem. I 1530 kunne myndighetene rapportere til den østerrikske regjeringen at mer enn 700 anabaptister var henrettet eller jaget bort fra Tyrol. Men i disse rapportene kan man lese at man beklager at man ikke lykkes med å utrydde anabaptistene. Tross død, fengsel og bortvisning fra riket, vokste de troende døptes antall fra dag til dag.

De troende døpte gruppene søkte fellesskap med sine trosfeller i Mähren. En av dem som sto i spissen for dette var Jakob Huter, eller Jakob Hattemaker. Han var født i St. Lorentz, nær Bruneck i Pusteral, av gudfryktige foreldre. De ønsket at han skulle bli prest, men som skikken var den gang, lærte man seg et håndverk først. Faren sendte Jakob til en hattemaker i Praha. På samme tid gikk det en sterk vekkelse over St.Lorentz. Faren skrev om dette i sine brev, og Jakob fikk hjemlengsel. Men han fant ikke det han lette da han kom hjem. Etter endt utdannelse tok Jabob Huter sin vandringsstav, fylte sin skreppe med verktøy og begynte som omreisende hattemaker. I de hjem han tok opphold holdt han husmøter og underviste i Guds ord. Han hadde ingen presteutdannelse, så det var ikke enkelt for ham. Alt dette måtte skje med stor varsomhet. Kirken slo hardt ned på samlinger hvor mennesker som var berørt av vekkelsen var til stede. De skjult derfor sine håndskrevne bibeldeler og kamuflerte møtevirksomheten med sin håndverksvirksomhet.

I Jakob Huters fotefar oppsto det små venneflokker. Hans forkynnelse var enkel: Les Guds ord. Les det en gang til. Igjennom Ordet taler Herren til oss. Det er Ordet som gir Guds svar. Den som tror på Jesus skal få evig liv. Jesus har gjort det som skal gjøres. Vi skal tro og takke. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Jesus Kristus. Vær god mot alle.


Møte med anabaptistene

Da Huter på en av sine reiser kom til Klagenfurt traff han flere som hadde sluttet seg til reformasjonen, men de han traff var ikke helt fornøyd med det som hittil hadde skjedd. De synes ikke reformatorene gikk langt nok, men for tidlig gikk arm i arm med den verdslige makt. Særlig var de misfornøyd med dåpssynet til reformatorene. Dette var som tatt ut av Huters eget hjerte. Han gjorde som den etiopiske hoffmannen, og gikk til en Herrens utsending og ba om å bli døpt. Forsamlingen på stedet lærte snart Huter å kjenne som en levende kristen, som vitnet frimodig. Han ble raskt tatt ut til en gjerning som evangelist og sendt ut under bønn og håndspålegging og med forsamlingens anbefaling. Han reiste nesten umiddelbart til hjemplassen sin. Mange kom til tro og omvendte seg, og ble døpt. Etter oppholdet i hjemtraktene, ble han kalt til forstandergjerningen i Welsburg. Her møttes de troende i hjemmet til Huters slektning, Balthasar Huter og på gårdsplassen hos ljåsmeden Andreas Planer. Hjemme hos Balthasar Huter ble det døpt 10 personer. Dette ble kjent og 25. mai 1529 brøt myndighetene seg inn i Planers hus midt i et nattverdmøte og arresterte 14 personer.


Forfølgelse
Huter som var tilstede på dette møtet, klarte å flykte. Han ble gjemt hos troende venner, og fortsatte som en slags katakombeprest. Han ble til stor hjelp og trøst for de forfulgte i denne tiden. Etter råd fra Jakob Huter søkte forsamlingen i Welsburg kontakt med forsamlingen i Austerlitz. Denne forsamlingen hadde godt ord på seg for å leve i stor broderkjærlighet. Den hadde en sterk indre enhet og viste stor offervillighet. Huter fikk selv beskjed fra Austerlitz at han var hjertelig velkommen dit. Det lykkes Huter å komme frem til Austerlitz i god behold. Huter og forsamlingen samarbeidet, og forsamlingen vokste. Problemet var bare at Huter led av hjemlengsel. Han ville tilbake til sin hjemmemenighet. Til slutt klarte ikke Huter presset lenger, og til tross for faren med å vende tilbake, reiste han og kom overraskende på forsamlingen i Welsburg. Huter hadde gode hilsener fra Mähren. Om noen av medlemmene av forsamlingen i Welsburg ville flytte til Mähren, var de hjertelig velkommen. Flere familier meldte sin interesse og dro senere sammen med forkynneren Jørg Zauring til Mähren. Disse familiene kom senere til å danne en slags brødregårder, Bruderhof. Under ledelse av Huter. Det kom etter hvert hundrevis av døpere. Historikerne kan fortelle at disse brødregårdene dannet landsbyer på over 80 steder i Mähren.


Bildet viser området St. Martinsdorf hvor Jakob Huter arbeidet. Den andre bildet er av et maleri som forestiller Jakob Huter.
(fortsettes)

Demon hindret av munk som ba

Mens Julians den frafalne hersket, reiste han en gang til Persia. For å sikre seg nyheter sendte Julianos en demon vestover. Men da demonen kom frem til områdene der munkene holdt til, måtte den stanse i 10 dager, den klarte nemlig ikke å røre seg, for munkene ba uopphørlig. Demonen vendte da tilbake til ham som hadde sendt den, uten å ha utrettet det minste. Julianos: Hvorfor er du så sen? Demonen svarte: Jeg er sen og har ikke utrettet noe som helst. 10 dager ventet jeg i håp om at munken Publios skulle slutte å be slik at jeg kunne komme videre. Men han holdt aldri opp, og jeg kunne ikke passere. Nå er jeg tilbake uten å ha utrettet det minste. Da ble den gudløse Julians rasende og sa: Når jeg kommer tilbake, skal jeg ta hevn. Men få dager senere døde Julianos etter Guds plan, og straks dro en av keiserens øverste menn og solgte alt han eide og ga til de fattige- Han dro til Publios, og ble munk sammen med ham.

Hentet fra tekstsamlingen Apophthegmata Patrum, eller Fedrenes Ord. Trolig nedtegnet i Egypt i tiden 350-450. Tekstene foreligger dels på koptisk, dels på gresk. Norsk oversettelse, professor dr. philos Egil A. Wyller.

Våre troshelter: Conrad Grebel

Conrad Grebel (ca 1498-1526) er blitt kalt anabaptismens far. Sammen med Felix Manz og George Blaurock grunnla han den delen av den anabaptistiske bevegelsen som ble kalt de sveitsiske brødre. Grebel stammet fra en fremstående og ledende familie i Sveits. Stor rikdom, anseelse og politisk makt preget Grebelfamilien.

I 1521 ble Grebel med i en studiegruppe rundt Zwingli. Sammen med Zwingli studerte de de greske klassikerne, den latinske Bibelen, Det gamle testamente på hebraisk, og Det nye testamente på gresk. Det var i denne studiegruppen av Grebel ble kjent med Felix Manz, som også skulle bli en sentral skikkelse i det som er blitt kalt Reformasjonens tredje vei, de som utgjorde en radikal gren, som foraktelig er blitt kalt anabaptister – gjendøpere.

Grebel ble en kristen våren 1522, samme år som han giftet seg. Hans liv ble dramatisk forvandlet, og han ble en ivrig tilhenger av reformene og forkynnelsen til Zwingli. I 1523, i Zürich, kom 900 delegater sammen for å drøfte spørsmål knyttet blant annet til det Zwingli forkynte. Blant de fremmøtte var Balthasar Hubmaier, som jeg har omtalt tidligere. Zwingli, Grebel og Hubmaier hevdet at Bibelen sto over både paven og biskopene. Men når Zwingli så at byrådet i Zürich ikke var rede for slike radikale endringer som Zwingli ønsket, gav han etter. Grebel og Hubmaier følte seg sveket.

Dette førte til at 15 menn brøt med Zwingli. De kom regelmessig sammen for å be, studere Guds ord og ha fellesskap med hverandre. De møttes i huset til mor til Felix Manz, Maria. Hun var en varm troende, som var snar til å trøste og oppmuntre. De store stridsspørsmålet denne gruppen hadde med Zwingli, og som skulle føre til det endelige bruddet mellom dem, var synet på dåpen. En offentlig debatt om dette ble holdt 17. januar 1525. Zwingli argumenterte mot Grebel. Manz og Blaurock. De tre hevdet at barnedåpen ikke hadde støtte i Det nye testamente. De stilte spørsmål som disse: Var barnedåpen kommet inn i kirkelæren i kirkens forfallsdager? Var den skapt av presteskapet for å kunne støtte opp under en statskirke? Byrådet i Zürich støttet Zwingli, og det ble bestemt at Grebels gruppe øyeblikkelig måtte slutte med sine møter og aktiviteter, og at alle udøpte barn måtte døpes innen åtte dager. Grebel hadde på dette tidspunktet en datter som het Issabella, men nektet å døpe henne.

Det er ikke noe underlig at Grebel og de andre i kretsen rundt Zwingli følte seg sveket av ham. Overfor det samme rådet hadde han i 1523 sagt følgende: ”Et verdslig råd har ingen rett til å dømme i åndelige ting.” Nå forlot han dette prinsippet, og han endret sitt eget dåpssyn. Han skulle komme til å overlate sine tidligere venner og medarbeidere til lidelse og død, for å gjøre andre mennesker til lags.


Den første dåp av troende i nyere tid

21. januar 1525 kom Grebels gruppe sammen i hjemmet til mor til Felix Manz. Møtet skulle få historisk betydning. Møtet er illegalt. Zwingli hadde truet dem med drukning og landsforvisning om de lot seg døpe, eller hvis de ikke brakte sine barn til kirken. En tidligere romersk-katolsk munk ved navn Georg Blaurock deltok også på samlingen i Marias hus. Han ønsket å bli døpt på bekjennelsen av sin tro. Han følte ikke lenger at barnedåpen var gyldig bibelsk dåp. Så han ba Grebel om å døpe seg. Men Grebel var ikke selv døpt som troende ennå, men han utførte likevel dåpshandlingen. Siden døpte Blaurock de andre som var tilstede. Alle som var døpt ble formant til å leve som døde for verden, men levende for Gud. Dette er den første dåp av troende vi kjenner til i nyere tid. Etter dåpen feiret de nattverd sammen.

Dåpen av troende ble ikke betraktet av denne gruppen som gjendåp. Den anerkjente bare en dåp, dåpen på bekjennelse av sin tro.

En utstrakt reisevirksomhet startet nå for Grebels del, og mange ble vunnet for evangeliet. Han fikk kontakt med Balthasar Hubmaier og besøkte forsamlingen i St. Gallen, en forsamling som på det tidspunktet hadde over 800 medlemmer. Til tross for at Grebel var plaget med sykdom, han hadde blant annet svære plager med sine ben, drev han sin reisevirksomhet og forkynte over alt hvor det fantes muligheter til det. Mange steder brøt det ut vekkelse, som i Grünningen, som var Grebels barndoms by.

Dødsstraff for å døpe

Snart brøt forfølgelsen mot Grebel løs. Ved hjelp av soldater ble han sporet opp, etter at spioner hadde angitt ham, og han ble arrestert. 5. og 6. mars 1526 ble han stilt for retten, og dømt til livsvarig fengsel. Hvis han mot formodning skulle fristes til å tilbakekalle sitt syn på dåpen, skulle han gis anledning til det. Men etterpå skulle han likevel druknes. Det var nettopp vedtatt en lov av 7.mars hvor det ble forbudt å døpe om igjen et menneske. De som døpte eller ble døpt skulle straffes med døden.

Grebels livsvarige fengsel varte bare to uker. Den 21. mars unnslapp fangene gjennom et vindu som vakten hadde latt stå åpent. Blaurock ble raskt innhentet av blodtørstige katolikker og satt i Wellenbergs tårn. 12. oktober ble Manz pågrepet i Grünningen og stilt for retten. Han ble dømt til å druknes.


Martyrdøden til de døperbevegelsens ledere

Året 1527 er en skamplett i Zürichs historie.
Den 20. januar kunne en se en sørgelig prosesjon ned mot elven Limmat som renner gjennom Zürich. Først gikk bøddelen med den unge predikanten Felix Manz. Han var bundet på hendene. Ved siden av ham gikk en reformert prest. Rundt ham var det vakter. Bak fulgte en skuelysten hop av katolikker og tilhengere av Zwingli. Manz bar tydelig preg av å være mishandlet i fengslet. Han talte til folket underveis og sa: ”Lær å tilgi,” og ”lær å elske.” Presten ba ham tie stille. Maria, mor til Felix, og hans bror gikk bak ham og oppmuntret ham til å være frimodig. Maria sa: ”Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan skade din sjel.” Da de nådde elven dro bøddelen en hette over hodet til Manz og bandt hans hender fast til knærne. Felix stønnet: ”Far, i dine hender overgir jeg meg.” Så ble han kastet i elven og druknet.

Etterpå ble Blaurock, den tidligere munken, tatt ut av tårnet og jaget gjennom gatene i Zürich. De pisket ham med stokker, så kjøttet løsnet på hans kropp. For å overdøve smerten sang han. Men intet kunne få ham til å tilbakekalle. De satte ham inn igjen i tårnet. I 1529 ble han brent på bålet i Tyrol.

Grebel levde en stund i skjul, men døde, da han ankom byen Meienfeld. Dødsårsaken er ukjent.

Maleriet viser en hvordan en kunstner har forestilt seg at Conrad Grebel så ut.

Våre troshelter: Hans Hut

Jeg fortsetter her min serie om viktige trosvitner fra kirkehistorien. Denne gangen skriver jeg om Hans Hut, en av lederne for anabaptistene.

Martyrdøden til Johan Hus hadde skapt det motsatte av hva hans motstandere hadde ønsket seg: Unge studenter som hadde oppholdt seg ved universitetet i Praha, og som var kjent med skriftene til Hus, var blitt vakt og søkte dit hvor Guds ord ble forkynt. De katolske prestene og myndighetene advarte studentene og andre mot å gå å høre evangelisk forkynnelse, og prøvde å hindre dem.

En av de som forkynte Guds ord på denne tiden var Hans Hut. I fire år reiste han rundt og forkynte Guds ord og spredte de reformatoriske skriftene. Hans distrikt var mest Thüringen, Franken og Sachsen. Flere ganger reiste han til Wittenberg og søkte hjelp i lærespørsmål, uten å komme til klarhet. Han søkte svar på spørsmål vedrørende dåpen, hva Guds ord lærte om forsamlingen og om Jesu gjenkomst.

- Vis meg Guds klare ord om barnedåpen, sa han.
Men han fikk ikke noe svar. Flere av Luthers tilhengere skuffet ham ved sitt verdslige liv.
Han gikk blant annet til presten sin og ba denne bevise for ham fra Den Hellige Skrift at barnedåpen var nødvendig for små barns frelse, men presten kunne ikke peke på et sted i Bibelen, hvor det står om barnedåp. Hut nektet derfor å døpe sitt barn.

På denne tiden brøt den såkalte Bondekrigen ut. Hut hørte bondehærens glødende taler, Münzer, men talen hans tiltalte ikke Hans Hut.

I pinsen 1526 lar Hans Hut seg døpe av Hans Denck på bekjennelse av sin tro, Selve dåpen skjedde i Heiligkreuztor. Hut var som et nytt menneske etter dåpen, og han legger på ny ut på sine reiser. Overalt hvor han kom forkynte han Guds ord, og alle som kom til tro på Jesus, ble døpt. Han gikk også skarpt ut mot bondeoppstanden og Münzers lære.

Blodbadet i Salzburg

I Salzburg bryter det ut vekkelse og mange blir frelst. Men motstanden øker også. To av Hut sine medarbeidere, Lukarius Kellermann og Joachim Mertz er redskapene for denne vekkelsen. 27. oktober 1527 ble de sperret inne i et hus, sammen med 37 medtroende, som så ble satt i brann. Alle omkom i flammene. De troende døpte som var sluppet unna forfølgelsen fortsatte sine møter bak lukkede dører på avsidesliggende gårder og i hus i utkanten av byene. I ly av natten snek folk seg ubemerket inn på disse stedene for å lytte til forkynnelsen av Guds ord. Når Hut var tilstede var det som om ild falt på menneskenes hjerter som lyttet til hans ord. Han talte ofte om endetiden og den siste dom.

I Roburg, Nürnberg, Ansbach og Würzburg bryter det vekkelser løs. Dette vekker sterke reaksjoner hos kirkelederne og de melder så fra til myndighetene, og forfølgelsene settes i gang. De blodige forfølgelsene til tross, døperbevegelsen ser ikke ut til å la seg stoppe.

Vekkelsene fortsetter

Hans Hut og hans nære medarbeidere kjenner en sterk trang etter å forkynne Guds ord. Og folk fortsetter å strømme til deres møter. Følgen av denne virksomheten er nye forfølgelser. Skarprettens øks nådde knapt å bli tørr før nye martyrer fra de kristne forsamlingene ble ført fram for å dø. Heller ikke ilden på martyrbålene rakk å brenne ut, før nye ofre ble bundet til pelen. På marken ved Bramberg ble fem troende døpte ført til martyrbålet den 30. januar 1528. En ble halshugget. Forfølgelsen varte til langt ut i 1551. Anklagene mot døperne ble kunngjort og lest opp i kirkene.
I denne tiden skrev Hans Hut flere salmer, som aktivt ble brukt under vekkelsen. En av de mest kjente har tittelen: ”Dank sagen wir dir, Herr der Ehren.” ”Vi takker Deg, Du ærens Konge.” Tidlig i 1526 viker han i Østerrike og i de kommende to år stod han som vekkelsens fanebærer. I Wien ble 50 troende døpt.

Grusom død

For tredje gang dro Hut til Augsburg. I september blir han så grepet og kastet i fengsel. Det skjer i 1527. Han må igjennom grusomme forhør. Fra hans bekjennelser for inkvisisjonen heter det: ”Hut sier at barnedåpen ikke er etter Guds ord. Den er ikke befalt av Gud, derfor betyr den ingen ting. Bare når dåpen er knyttet til troen er den en dåp etter Guds ord. Derfor må en synder bekjenne for Gud og vise anger. På denne måte blir alle kunstige, åndelige seremonier overflødige.” Videre slår han fast at dåpen forplikter den døpte. Og Kristi forsamling består kun av troende, døpte kristne.

Når Hut blir avkrevd svar, er det en frimodig og modig mann som svarer. Ved slutten av forhøret sa han at han var rede til å bli stilt for Herrens dom og gjentok at Guds rike var et åndelig rike. Han ventet på Herrens gjenkomst med tålmodighet. Kristus var sann Gud og sant menneske. Kristne skal ikke forfølge hverandre.

Tre ganger ble Hut spent på pinebenken. Han ble behandlet så grusomt at han til slutt ble liggende som livløs. Bødlene la den livløse kroppen på et halmleie og satte det i brann, og Hut omkom. I kjølvannet av Hans Hut’s martyrdød, kom mange til tro på Jesus, og mange ble døpt. I april 1528 bryter soldater seg inn på et møte, og tar med seg over 100 troende døpte. De lenket dem sammen og fører dem bort. Menighetsforstanderen ble dømt til døden, de andre fikk harde og langvarige straffer. Alt på grunn av troen på Jesus!

Tegningen viser Hans Hut.

Våre troshelter: Balthasar Hubmaier, del III

Balthasar Hubmaier hadde etter hvert skaffet seg fiender, særlig blant enkelte av de romersk-katolske prestene, og biskopene, hos Zwingli og hos adelen. Han ble anmeldt og kalt inn for retten. Rådet i Waldshut tok saken opp, men nektet å etterkomme innkallelsen. Innbyggerne i Waldshut sluttet opp om presten sin, og mente at han forkynte Guds ord. Om rådet utleverte Hubmaier, ville det føre til opptøyer i Waldshut.

Biskopen i Konstanz forlagte at Hubmaier skulle møte for ham, men Hubmaier svarte nei. Situasjonen ble etter hvert så presset at Riksdagen i Østerrike truet med å sende en hær til Waldshut for å tvinge sin vilje igjennom, og dermed også straffe byen. Hubmaier fant det derfor klokest å forlate byen, og dro til Schaffhausen. Det sier noe om Hubmaiers innflytelse, at en stor andel av byens innbyggere fulgte ham som æresvakt til grensen. Riksdagen i Østerrike gav seg ikke. Hubmaier foreslo en ny disputas. Om det i denne disputasen kunne bevises at han hadde tatt feil, var han villig til å ta sin straff, men om det ikke kunne bevises, krevde han samtidig å få retten til å forkynne Guds ord. Sagt med Hubmaiers egne ord:

”Den guddommelige sannhet er udødelig. Selv om den en tid blir bundet, hudstrøket, tornekronet, korsfestet og begravd, vil den likevel til slutt stå seirende på den tredje dag og regjere triumferende i alle evigheter.”

Keiseren var slett ikke fornøyd med Hubmaiers svar og besluttet å sende 12.000 soldater for å ta Waldshut med makt. Rådet i Waldshut henvender seg til ”alle troende kristne” og ba om hjelp. Zürich bestemmer seg da for å sende en liten hær til Waldshut, Basel og Schaffhausen lover også hjelp, og keiseren beslutter å utsette angrepet.

I mellomtiden skriver han en bok hvor han råder folk til å vente med å la sine barn døpe. I følge Hubmaier burde de først komme til troen på Jesus, og så selv be om å bli døpt. Han sier at ”tiden er inne da jeg skal forkynne offentlig på hustakene det jeg hittil har holdt tilbake i mitt indre.”

Frimenighet dannes

Våren 1525 får så Hubmaier besøk av en tidligere romersk-katolsk prest ved navn Wilhelm Reublin. Han var blitt gjendøpt, og hadde sluttet seg til døperne. Hubmaier hadde enda ikke gått til dette skrittet, men etter samtaler med Reublin lot han seg døpe av denne sammen med mer enn 100 medlemmer av sin menighet. Det brøt nå ut en stor dåpsvekkelse og Hubmaier døpte selv mer enn 300. Følgende av dette var at det nå ble dannet en fri menighet. Balthasar Hubmaier hadde også nød for områdene omkring, og holdt nå store møter i St. Gallen, hvor store menneskemengder strømmet til. Nå ble katolikkene og reformatorene for alvor redde, og bestemte seg for å ta opp kampen mot døperne. Først skjedde dette gjennom skrifter, så gikk de mer drastisk til verks, med pinebenker, fengsel, drukning og martyrbål.

I de siste månedene av 1525 rykket en katolsk hær mot Waldshut. Hubmaier måtte forlate byen i all hast. Byen ble inntatt 6. desember. Hubmaier hadde klart å komme seg til Zürich. Her ble han arrestert sammen med flere av lederne for døperbevegelsen, slike som Grebel, Mantz, Blaurock. Hubmaiers kone som var kommet etter til Zürich ble også satt i fengsel. De arresterte ble bedt om å avsverge seg sin tro, men nektet. Da ble de utsatt for tortur.

Grusom tortur
Torturkammeret er beskrevet slik: Det hadde en svak, dempet belysning. Tepper på veggene dempet skrikene fra de torturerte. De var seks mann som tok seg av tortureringen, og fangen måtte gjennomgå tre grusomme prøver. Vedkommende ble kledd naken og lagt på en benk med jernklave om hals og jernlenker om føttene samt tau surret om lår og armer. På kommando trakk fire mann samtidig i tauene så det skar gjennom kjøttet like til benene så blodet fløt. En prest sto ved siden av og ventet på at de torturterte skulle kalle tilbake sin tro og overbevisning, men det skjedde ikke. Fire ganger gjentok de denne grusomme behandlingen, inntil en lege sa at nok var nok.

Seks uker senere ble de så ført inn til den andre torturen. Denne gangen brøt de armene bakover på offeret inntil albue og skulderbladet brakk. Fingrene ble knust til en blødende masse ved hjelp av tommelskruer. Dette ble gjentatt tre ganger. Legen satte så armene i ledd igjen.

Siste runde med tortur kom tre måneder etter den forrige. Det var den såkalte vannkuren. Fangen ble lagt på gulvet, hans ben ble bundet, et belte lagt om hans liv og skrudd fast i gulvplankene. Så åpnet de munnen med makt, stakk en trakt inn mellom tennene og pumpet så vann inn i trakten. Nyttet ikke dette, ble glødende jern boret inn i lårene.

Etter å ha vært utsatt for grusom tortur lenge, ble Hubmaier og hans kone løslatt i slutten av april 1526. Betingelsen var at de måtte forlate landet i stillhet.

Ekteparet Hubmaier dro via Konstanz, Augsburg, Ingilstadt og Regensburg til Nikolsburg i Mähren. I Regensburg var Hubmaier kjent fra den tiden han var professor og prest der. Nå begynte en travel tid med forkynner- og forfattervirksomhet. De fleste av hans 25 bøker og skrifter som finnes på trykk, ble skrevet her. Så sent som i 1563 ble ni av hans bøker fordømt på Tridentierkonsilet.

Beskyttet av Leonard von Lichtenstein, som selv hadde sluttet seg til døperne, døpte nå Hubmaier store skarer med mennesker. 12000 personer skal ha sluttet seg til døperne i og omkring Nikolsburg. I St. Gallen var tallet 6000 – alle vunnet gjennom Hubmaiers tjeneste.

Martyrium

Men friheten varte ikke lenge. 1. juli 1527 ble han arrestert på nytt, sammen med sin kone, Annelen. Hennes siste ord innen de to ble revet fra hverandre var: ”Heller dø enn å tilbakekalle, Balthasar!”

Under fengseloppholdet prøvde de å få Hubmaier til å endre sitt syn, men det lykkes ikke. 10. mars 1528 gikk en sørgelig prosesjon gjennom gatene i Wien. I midten gikk Hubmaier. De hadde kledd ham i djevledrakt. Foran ham gikk en flokk munker og ba, på sidene gikk soldater med lanser i hendene. Framme ved martyrplassen bandt de hans hender og ilden ble tent. Like før han døde hørte han en stemme: ”Balthasar, vi skal glemme våre pinsler når vi kommer hjem!” Han kjente stemmen igjen. Det var hans kone som ropte til ham. Kort etter døde Hubmaier.

Tre dager senere ble Annelen Hubmaier kastet i elven et lite stykke bortenfor martyrplassen. Hun ble tatt ut av fengslet, en sten ble hengt rundt hennes hals før de kastet henne i elven. Hun ble så hentet opp igjen, og brent på bålet.

Alt dette på grunn av deres tro og overbevisning. Udåden ble utført av mennesker som bekjente seg til troen på Jesus. Det er ufattelig. Uforståelig er det også at verken Romerkirken, Den lutherske kirke eller den reformerte kirke har tatt avstand fra dette, og bedt om tilgivelse.

La oss minnes Hubmaiers ord: SANNHETEN ER UDØDELIG!

Illustrasjonen viser tortur av anabaptister.

Våre troshelter: Balthasar Hubmaier, del II

Det er en overskrift som kan settes over Balthasar Hubmaiers liv: Sannheten er udødelig! Så var det også tittelen på en av hans bøker, og selve mottoet for hans liv.

I oktober 1523 tok Hubmaier del i en stor disputas i Zürich. Her ble blant annet den romerske messen diskutert. 900 mennesker var tilstede, og Hubmaier tok del i samtalene og diskusjonene med det samme. Hovedpoenget i innleggene til Hubmaier var dette: Kun ved å forkynne Guds rene og sanne ord i ånd og kraft, kunne man rive folk ut av villfarelsens grep. Og kun Skriften alene kan være dommer i åndelige spørsmål. Det er umulig å tilintetgjøre Guds sannhet.

I diskusjonen om eukaristien mente Hubmeier at man ikke burde bruke ordet messe. Dette var for øvrig et punkt hvor han fikk støtte hos Zwingli. Begge la vekt på at brødsbrytelsen var et fellesskapsmåltid, et innsegl for syndernes forlatelse, en hjelp og en styrke for troen og en påminnelse om Jesu død. Disse to var også enige om en annen sak, nemlig at gudstjenesten burde holdes på morsmålet.

Selv om dåpen ikke var noe stort samtaleemne ennå, i hvert fall ikke i forbindelse med denne disputasen, begynte Zwingli å studere ivrig Bibelens lære om dåpen. Det var også tilfelle for Hubmaier. Han mente at barnedåpen var uforenelig med den apostoliske praksis. Samtidig som han så dette i Den Hellige Skrift, så han samtidig klart at statskirkesystemet ikke var bygd på apostolisk praksis og var ikke etter Guds ord.

Også på et annet punkt var Hubmaier uenig med de andre reformatorene: Han kunne ikke dele Calvins og Luthers syn på at en trygt kunne ta med seg fra Romerkirken det som ikke direkte var forbudt i Guds hellige ord. Hubmaier tok dermed et oppgjør med helgendyrkelsen, sjelemessene, forfølgelsen av kjetterne.

Når Balthasar Hubmaier kom hjem fra Zürich til Waldshut, begynner han å gjennomføre store reformer i sin forsamling. Ikke alle så på det med glede, men folk trengte seg om ham for å høre hans forkynnelse.

Samtidig med reformatorer som Luther og Zwingli oppstår det nå en rekke grupper av troende, som leser sin Bibel, og kommer frem til andre slutninger enn disse to. 21 januar 1525 begynner den såkalte døperbevegelsen i Zürich. Da ble noen av de tidligere tilhengerne av Zwingli døpt. Lederen for disse var Conrad Grebel. I dagene etter dåpen, ble brødsbrytelsen feiret. Deretter begynte ordningen av de lokale forsamlingene. Dette var fredselskende menn og kvinner. De representerer den såkalte tredje veien, eller det radikale alternativet. De ønsker å ta Bibelen på alvor, og har Bergprekenen som sin leveregel. Foraktelig kalles de for anabaptister – gjendøpere.

I denne tiden skjer det grusomme ting. Både Romerkirken og Luther bestemmer seg for å kjempe mot uredde menn og kvinner som Hubmaier, de såkalte anabaptistene. Luther på sin side, krevde frihet for seg og sine tilhengere, men forlangte samtidig at anabaptistene skulle drepes ved henging, bålbrenning eller sverd. Dette gjaldt både menn, kvinner og barn. Jødene skulle landsforvises og deres eiendommer konfiskeres. Zwingli skulle senere innta samme standpunkt, som rådet i Zürich gjorde i 1525: Døperne skulle druknes eller landsforvises.

I 1523 utgir Hubmaier 18 artikler som gir til kjenne hans syn på sann gudsdyrkelse og synet o på forsamlingen, og i 1524 kommer boken: ”Om kjetterne og de som brenner dem.” Senere kommer: ”Summen av et fullkomment kristenliv,” og ”Kristelig utelukkelse”.

Kort kan Hubmaiers syn sammenfattes slik:

1.Hubmaier fremholdt at Bibelen var eneste rettesnor og autoritet for tro, liv og lære. Etter den må alt annet bedømmes.
2. Han delte synet med de øvrige reformatorene i det han mente at rettferdiggjørelsen var Guds suverene handling, mennesket opplever frelsen gjennom erkjennelse av sin synd og troen på Jesus.
3. Det gjenfødte menneske viser det nye livet i Jesus med gode gjerninger.
4. Barnedåpen er ikke i overensstemmelse med Bibelen. Den gjenføder ikke, men er en ytre bekjennelse av at den troende vil leve et hellig liv etter Guds ord.
5. Menigheten er Kristi legeme og omfatter alle troende døpte.
6. Brødsbrytelsen er et styrke- og bekjennelsesmåltid i fellesskap, og til minne om Kristi lidelse og død.
7. Guds ord lærer samvittighetsfrihet. Staten har ikke rett til å gripe inn i forsamlingens trosspørsmål. Forsamlingen må vise lydighet mot øvrigheten.

I neste artikkel skal vi se nærmere på Hubmaiers martyrium.

Våre troshelter: Balthasar Hubmaier, del I

I tiden fremover kommer jeg til å presentere for bloggens lesere en del trosvitner fra viktige faser av kirkens historie. Jeg håper at serien kan inspirere og utfordre oss til å leve helhjertet og overgitt den herre Jesus. Vi begynner med Balthasar Hubmaier, som var en fremstående leder for den anabaptistiske frihetsbevegelsen på begynnelsen av 1500-tallet. Han led martyrdøden for sin tro og overbevisning i 1528.

Hubmaier ble født i Friedberg nær Augsburg året 1480. Han hadde gudfryktige foreldre som var katolikker. Selv fikk han tidlig interesse for prestetjenesten. Etter eksamen ved latinskolen i Augsburg ble han 1.mai 1503 opptatt ved universitetet i Freiburg, hvor han studerte filosofi og teologi. På grunn av familiens vanskelige økonomiske situasjon, måtte han avbryte sine studier for en tid. Han tok seg lærerpost i Schaffhausen i Sveits, men vendte etter en tid tilbake til Freiburg for å avslutte sine studier der.

Balthasar Hubmaier må karakteriseres som en sterk sannhetssøker. Han fikk etter hvert problemer med ulike sider ved den romersk-katolske messen, blant annet fant han ikke støtte i Guds ord for flere av de tingene som skjedde i den forbindelse. I 1512 tok han sin doktorgrad, og ble utnevnt til professor i teologi ved universitetet i Ingolstadt. Det skjedde samme år som Luther fikk sin doktorgrad. Ved siden av sin lærergjerning var han prest. Han var kjent som en veltalende, dyktig, from og hengiven kristen, og hans prekener var frimodige og bibelsk funderte, noe som førte til at mange kom for å lytte til ham.

31. oktober 1517 slår Luther opp sine teser i Wittenberg. I 1521 ble Hubmaier ansatt som prest i Waldshut ved Rhinen, på grensen til Sveits. Her kommer han over noen skrifter av Luther, og etter å ha lest dem beslutter han gå nøyere igjennom den katolske lære og dens forhold til Bibelen. En tid leste han dag og natt sin hebraiske og greske Bibel. Han var støtt av den daværende paves, kirkefyrstenes og enkelte biskopers utsvevende liv. Mer og mer innså han at kirken trengte en reformasjon. Men hans indre brytninger til tross ble Balthasar Hubmaier stående som prest i Romerkirken i enda et år til. I hans forkynnelse kom det nå en tydeligere evangelisk innstilling. Etter et besøk i Sveits i 1522, økte krisen i Hubmaiers liv. I Basel møtte han Erasmus og hadde flere samtaler med ham. Det ble tydeligere og tydeligere at et brudd med Romerkirken, ville bety tap av anseelse og ære, og gode økonomiske kår, forfølgelse og forakt. (fortsettes)

Viktige bøker å lese

Jeg vil gjerne henlede bloggens lesere på tre bøker som du gjerne kan lese denne sommeren! Det dreier seg om bøkene "En gave fra himmelen", "Den frie menighetens historie" og "Den geniale nåden". De to første er skrevet av pastoren og forfatteren Ulf Magne Løvdahl, den siste av Tarje Noraberg som har vært lærer ved Fjellhaug Bibelskole og rektor ved Kvås Folkehøgskole. "En gave fra himmelen" er noe så sjeldent som en bok om Bibelen og bibeltroskap på norsk! Her får du innsikt i hvordan Bibelen ble til, om dagens bibeloversettelser er identiske med den Bibel som de første kristne hadde, og Løvdahl drøfter også inngående om Bibelen kan inneholde feil og mangler. Ikke siden Ingulf Diesen gav ut sin bok med tittelen "Bibelen - Guds ord?", på 1970-tallet er det skrevet noe lignende her til lands. Dette er en bok alle som er interessert i Bibelen bare må lese. Boken "Den frie menighets historie" er en kortfattet fremstilling av frie menigheter og menighetsbevegelser fra Jesu tid og frem til i dag. Med den økende interessen for husmenigheter og kirkehistorie generelt, er dette en bok absolutt verd å lese for å tilegne seg grunnleggende innsikt i forsamlingenes historie. Den siste boken er helt fersk fra forlaget, og er en røst inn i en tid hvor det hersker så mye forvirring om begrepene Lov og Evangelium. Denne boken stråler av takknemlighet og glede over Guds grenseløse nåde. Alle bøkene kan skaffes via forlaget, www.frihet.no Ser du på linkene på denne siden finner du Frihet forlags nettside der.

Hva forsamlingen er

Vi har i noen artikler sett på forsamlingen som noe som har vært i Guds hjerte siden før skapelsen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva forsamlingen er:

1. Forsamlingen er et nytt eiendomsfolk
Guds løfter til sitt eiendomsfolk Israel er evig gyldige. Men parallelt med disse løftene finnes det et nytt eiendomsfolk, som er den nytestamentlige forsamlingen. Apostelen Peter sier det slik: ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys.” (1.Pet 2,9. Bibelen Guds Ord) Men fordi jødene forkastet Jesus, har ”forherdelse rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn.” (Rom 11,25) Jesus omtaler denne forherdelsen i Matt 21,43: ”Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukt.” Det folket Jesus taler om her er forsamlingen. Den har sin tid inntil hedningenes fylde er kommet inn.

2. Forsamlingen er Kristi kropp
Dette er et av de aller viktigste bildene som brukes om forsamlingen i Det nye testamente. Det råder et organisk livsfellesskap mellom Kristus og Hans forsamling, hvor Kristus er hodet, og vi er lemmene. ”Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.” (Ef 1,22-23) Forsamlingen er derfor en eneste som enhet, og den består av både jøder og hedninger. De er skapt til et nytt menneske. Ta deg tid til å lese Ef 2,11-16. Forsamlingen finnes både som en universell størrelse, og som enkeltstående lokalmenigheter. I den apostoliske trosbekjennelsen sier vi: ”en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn…”

3. Forsamlingen er Guds familie
Den nye pakt innledes med at vi kan kalle Gud vår Far. Det ser vi tydelig i Jesu undervisning om bønn. ”Fader Vår. Du som er i himmelen…” I Joh 20,17 sier Jesus: ”Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far OG FAR FOR DERE, min Gud og deres Gud.” Skal man bli del av denne familien, må man fødes på ny.

4. Forsamlingen er en Guds bolig
Jesus utgjør grunnmuren i denne bygningen. ”Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.” (1.Kor 3,11) I Ef 2,22 står dette å lese: ”I Ham blir også dere bygget opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden.” Legg merke til at dette skjer ikke på det individuelle plan, men på det kollektive. I verset foran kan vi lese dette: ”I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren.”

5. Forsamlingen er et hellig presteskap
I den nye pakt er det Jesus Kristus, som er øverstepresten. Sammen med Ham utgjør vi det hellige presteskapet. De som står for Guds trone og bærer frem forbønner, bønner, proklamasjoner, lovprisninger og tilbedelse.

6. Forsamlingen er et bønnens hus for alle folk
”Mitt hus skal kalles et bønnens hus.” (Matt 21,13)

Bildet er hentet fra en en teapause i en Mennonittkirke i USA

Forsamlingen - en åpenbart hemmelighet del III

Planen om å skape den kristne forsamlingen var lenge en godt bevart hemmelighet hos Kristus, men ble til slutt åpenbart i hele sin bredde for ”hans hellige apostler og profeter”. (Ef 3,5)

Den nye pakts store hemmelighet er forsamlingen. Og åpenbaringen om den gis fra Gud til visse mennesker, som igjen skulle føre kunnskapen videre til andre. Det er i utgangspunktet ikke noe spesielt med dette. Dette har vært Guds handlingsmønster når Han har ønsket å gi mennesker kunnskap om åndelige virkeligheter. Da har Han utvalgt mennesker til profeter. Få mennesker, om noen, har hatt større betydning for menneskene og menneskehetens historie enn disse. Profetene i Den gamle pakt etterlot seg en skriftsamling, det som er vårt Gamle testamente. Om Det gamle testamente sier Jesus selv: ”Skriften kan ikke settes ut av kraft.” (Joh 10,35) I oversettelsen Bibelen Guds ord er dette oversatt slik: ”Skriften kan ikke gjøres ugyldig.”

De sanne profeter er de, som formidler Guds uforfalskede budskap til menneskene. De 12 Apostler er profeter som har fått en spesiell benevnelse, fordi de står i en særstilling. Disse var utvalgt av Herren Jesus selv, og det er ingen tilfeldighet at de var 12. Tolvtallet i den gamle pakt representerte Israels 12 stammer, og uttrykte for pakten med hele Israels folk. De 12 apostlene representerte den nye paktens folk. Det er interessant å legge merke til at navnene på Israels 12 stammer står over portene til Det nye Jerusalem, mens Lammets 12 apostler har sine navn på byens grunnsteiner. Se Åp 21,12 og v.14.

Apostlene visste at de var fostret med en bestemt oppgave foran seg, nemlig forsamlingens grunnleggelse. Nettopp fordi Guds forordninger skulle oppfylles til minste detalj, måtte det velges en erstatter til Judas, og det er det som skjer i Apgj 1,15-26.

Gjennom apostlene ville Gud avslutte åpenbaringen av den nye lære. Så var det nettopp ”apostlenes lære”, som man holdt fast ved, når forsamlingen begynte å leve det liv den er kalt til å leve, etter pinse. Det er ingen tilfeldighet at ”apostlenes lære” nevnes først. Læren forkynnes først av apostlene, så kommer de ulike tjenestegavene på plass. Gud lot apostlene få profetisk utrustede medhjelpere. De ble innviet i den nye paktens undervisning gjennom apostlene. Finnes det fremdeles apostler? Ja, men ikke av samme slag som de 12. De vil for alltid stå i en særstilling. Finnes det fortsatt profeter? Ja, de hører med til de tjenestegaver Herren har gitt sin forsamling. Men det emnet hører med til en annen artikkel. I neste skal vi se nærmere på hva forsamlingen er.

Forsamlingen - en åpenbart hemmelighet del II

Det er en sannhet med visse forutsetninger til grunn, når vi sier at forsamlingens fødselsdag er pinsen. Da fremstår den synlig. Den har jo eksistert i Guds tanke fra før verdens skapelse. Men før pinsefestens dag gir Gud en gradvis åpenbaring om forsamlingen. Jesus gir en antydning om det som skal komme i Luk 16,16: "Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av forkynnes det gode budskapet om Guds rike, og alle trenger på for å komme inn." Det nye, som kom i følge dette verset fra Lukas var ikke forsamlingen, men den forberedende forkynnelsen om at Guds rike snart skulle komme i en ny skikkelse. Jesus kommer altså med en forberedende undervisning om forsamlingens ulike velsignelser, men Han åpenbarer ikke det hele for oss. Dette betyr slett ikke at Jesus hadde manglende kunnskap om dette, slik enkelte hevder. Selv hadde Sønnen før verdens grunnvoll ble lagt deltatt med Faderen og Helligånden i å legge disse planene. Jeg tror det er to årsaker til at Jesus ikke avslører mer for disiplene om forsamlingen enn det Han gjør. Den ene årsaken er selvsagt denne at den rette tiden ikke var inne for det. Og den andre er at disiplene ikke var i stand til å forstå dette nye som skulle komme. Det er først ved utøselsen av Ånden at de kan ta imot åpenbaringen om forsamlingen, og om Kristi kropp. "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå." (Joh 16,16) Men Ånden skulle "lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." (Joh 14,26) "Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veiledere dere til hele sannheten." (Joh 16,13a) Det var apostlene som ble ledet fram til hele sannheten om forsamlingen. Og det tok sin tid. Det tok årtider etter pinsen, innen apostlene fullt ut kunne fatte alle Guds tanker, og selve Guds hensikt med forsamlingen. I neste artikkel skal vi se nærmere på de som ble selve redskapet for avsløringen av Guds hemmelighet fra før tidenes begynnelse: Apostlene og profetene. Dagens bloggbilder er hentet fra Alm Bruderhof og fra et av dagens Bruderhof i England.

Forsamlingen - en åpenbart hemmelighet del I

Det er i det siste blitt så stort for meg dette at Kristi forsamling er fra evighet av. "I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere forstå hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter, at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet." Det er tre ting vi legger merke til i disse ordene som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesos, i Ef 3,3-6. For det første dette: 1: Forsamlingen har som et mysterium eller hemmelighet vært bevart lenge hos Gud, men er nå endelig blitt åpenbart. 2: For det andre nevnes selve tidspunktet for avsløringen av hemmeligheten, og 3: de spesielle redskapene bak avsløringen. Gud utvalgte forsamlingen før verdens grunnvoll ble lagt. "I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil." (Ef 1,4) Men helt frem til apostlenes dager holdt han denne plan hemmelig. Det finnes hos Gud en suveren evne til å skjule og tie. I forbindelse med andre viktige ting som skulle skje i fremtiden, gav Gud åpenbaring på forhånd om det som skulle skje. Ikke slik med forsamlingen. Han ville ikke at mennesker i de tidligere tidsaldre skulle kjenne til Hans planer om forsamlingen. Så kan man spørre seg hvorfor? Når Gud holdt tilbake fra de tidligere slektsledd innsikt om den kommende forsamlingem, gjorde Han det ikke slik man kunne tenke seg: gjennom å tie om de ulike tingene som tilsammen utgjør forsamlingens rikdom. Disse velsignelsene nevnes, slik som Åndens utøselse og iboelse. Hva var det da som ble holdt skjult? Dels var det planen om at Gud fra både jøder og hedninger skulle ta ut et nytt eiendomsfolk, som for en tid skulle tre inn, når Israel forkastet Messias. Men det var nok også på grunn av den opphøyde stilling, som forsamlingen skulle få. Men tiden kom da hemmeligheten skulle avsløres. Jesus taler om såvel den universelle forsamlingen, i Matt 16,18 flg, og om den lokale forsamlingen, i Matt 18,15 flg. Apostlene, og særdeles Paulus, formidler mange klare åpenbaringer om hva forsamlingen er. Vi skal se videre på dette i neste artikkel, som kommer med det første.

Viktige innvendinger mot husmenighetsbevegelsen fra Frank Viola

En av de fremste talsmennene for de moderne husmenighetene er Frank Viola. På en nettside drevet av anabaptister i Perth i Australia, tar de opp noe av det Viola har skrevet i en av sine mange bøker. Det dreier seg om innvendinger som er viktige også å stille for nordmenn som er interessert i spørsmålene rundt dette som har med husmenighet å gjøre. Derfor bringer jeg dem videre. Dette er også innvendinger jeg selv, og andre har kommet med, i ulike debatter om norske husmenigheter. Viola skriver om det han kaller for syv usunne subkulturer som idag dominerer bevegelsen. Hør bare:

1. Fokus på bibelstudium som karakteriseres av endeløse ufruktbare debatter.

2. Spesielle interessegrupper som er formet rundt en spesiell interesse, enten det er organisk landbruk eller hellig latter.

3. Personlighetskulten - som er dannet rundt et menneske.

4. "Velsign-meg-klubben" - en samling av enkeltindivider.

5. Det sosiale selskap - som er en kirke uten retning, og som ikke utvikler seg ut over det å møtes for fellesskapets skyld.

6. Et fellesskap som er dominert av en negativ ånd mot historiske kirkesamfunn, og som ender med angrep på hverandre

7. Den uskrevne liturgidrevne kirke. Et uutalt krav om en spesiell form for lovprisningsmøter.

Jeg synes innvendingene er så viktige at de bør tas på alvor. Spørsmålene rundt en nytestamentlig menighetspraksis, er så viktige, at Violas innvendinger må føre til en ny debatt om hvordan de nye husmenighetene ser for seg fremtiden. Ellers kan det gå riktig galt denne gangen også.

Guds hensikt med forsamlingen

Den vanlige oppfatningen mange har av forsamlingens hensikt, er at den er i verden for å forkynne evangeliet. Men evangelieforkynnelsen er bare en del av forsamlingens kall. Det er viktig å ikke bedømme Kristi kirke ut fra menneskelige forhold. Dette er ingen menneskeskapt organisasjon, som skal drives som en hvilken som helst slags forening. Kristi kirke er først og fremst noe som er evig, derfor er heller ikke dens eksistens begrenset til tid og rom og historie. Den er evig og vil for alltid være til. I det brevet apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesos, avslører han for oss noe av Guds hensikt med forsamlingen. I Ef 3,10-11 kan vi lese følgende: "Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og myndighetene i himmelrommet, etter Guds evige forsett, som han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre." Kristi kirke har med andre ord et kall til å bevise noe overfor maktene og myndighetene i den usynlige verden. Forsamlingen er ikke bare til for å vitne om Jesus for mennesker som lever i verden, den er også til for å oppfylle Guds formål i den åndelige verden. Forsamlingen skal med all tydelighet åpenbare hva Jesus tilveiebrakte på korset. Jesus talte til sine etterfølgere om forsamlingens kall, i det Han sa: "Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell kan ikke skjules ....Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen." (Matt 5,14 og 16) Det som gjør inntrykk på våre omgivelser er ikke nødvendigvis tegn og under, høyprofilert evangelisering eller noe spektakulært. Det er kun en demonstrasjon av Jesu vesen og Ånd som kan være lys for denne verden. Demonstrert i gode gjerninger, av Guds Lams karakter. "Hva ville Jesus ha gjort?" Det er viktig at vi husker på at Jesu ord her er rettet til Guds forsamling som en kollektiv størrelse. En by er et fellesskap av mennesker, som lever sammen i et felles liv. Det er enheten og kjærligheten oss i mellom, som utgjør dette lyset. Ingen enkeltpersoner kan fullt ut gjengi Herren Jesu herlighet. Vi kan alle hver for oss reflektere noen aspekter av Hans majestetiske karakter, men kun sammen, ved at vi lever som èn kropp, kan vi vise fram for verden, hvem Jesus virkelig er. Et av forsamlingens største problemer i dag er fokuseringen på det enkelte individ. Hvordan kan jeg bli velsignet? Hva betyr dette for meg? I den gamle pakt talte Gud til menneskeheten gjennom profeters utsagn. I den nye pakt er dette radikalt endret. Gud taler ikke lenger bare gjennom enkelte utvalgte individer, men gjennom forsamlingen. Og Han taler ikke bare gjennom menneskers utsagn, men Han taler grunnleggende ved å åpenbare Sin Sønn, kommet i kjød, gjennom en forsamling som reflekterer Hans herlighet og kjærlighet gjennom levd liv. Gud taler gjennom Sønnen ved å manifestere Sin karakter og Sitt vesen gjennom Sin kropp, som er Kirken og og den enkelte forsamling. Bildet er tatt i Ukraina, hvor en baptistforsamling samles utenfor kirkebygget til mat og fellesskap.

Sterkt møte med ivrige ungdommer i brann for Jesus

Det er med stor takknemlighet jeg ser tilbake på undervisningsuken ved den internasjonale høgskolen til Apostolisk Kirke i Kolding i Danmark. Dette kirkesamfunnet har sin bakgrunn fra den walisiske vekkelsen i 1907, med Evan Roberts, ikke vekkelsen i Azusa Street, som jeg tidligere har skrevet. Det var fantastisk flott å være sammen med studenter og stab. Dette er en skole som hjelper unge mennesker fra ulike land i Europa til å bli istandsatt for menighetsplanting, evangelisering og ulike former for menighetsarbeid. Studentene kommer fra Romania, Wales, Nepal, Sveits, Danmark, Tyskland, og Italia. Ved siden av elevene som går på skolen til daglig, var det også gjester fra ulike land, deriblant pastorer for ulike europeiske evangeliske menigheter. Undervisningen min om bønn ble vel tatt imot, og jeg mottok invitasjoner til å holde dette bønneseminaret i Belgia og Italia. I Italia er det et nettverk av ulike evangeliske menigheter i Roma som går sammen om å arrangere bønneseminaret. I tillegg har det kommet invitasjoner til å delta på den nasjonale bønnekonferansen for Danmark i januar neste år, samt invitasjon til å preke i Restoration Community Church i London. Dette er en multietnisk menighet, som er raskt voksende, og grunnlagt av Owen og Tina Jones. Nesten litt overveldende det hele. Jeg takker for forbønn, både mens jeg var der, og til dere som bad for hjemreisen. Jeg måtte bruke tog hjem, og det ble en 14 timer lang tur. Det var utelukket å bruke fly på grunn av hjerterytmeforstyrrelsene mine. Disse forverret seg de siste to dagene jeg var i Kolding. Nå er jeg veldig glad for å være hjemme igjen.

En hilsen fra Danmark

Her kommer en liten hilsen til bloggens lesere fra Danmark. Onsdag og torsdag har jeg undervist ved den internasjonale høgskolen til Apostolisk Kirke i Kolding. Jeg er invitert hit sammen med John og Christine Larkin fra England. Vi traff dette ekteparet på Shetland, i forbindelse med den transatlantiske bønnekonferansen som ble arrangert der for tre år siden. Christine har undervist her i Kolding om den profetiske tjenesten, mens jeg underviser bønn og det personlige bønneliv. Det har vært gode tilbakemeldinger på undervisningen, og vi ser mange mennesker berørt av Guds hellige Ånd. Jeg skal undervise igjen fredag ettermiddag og kveld. Vi ser for oss et tettere samarbeide etter dette seminaret her, og tenker oss muligheten for å etablere et norsk kontor for Christine og John. Blant annet vil samarbeidet gå ut på møter og seminarer i Russland, Romania og muligens Serbia, med siden av Norge. Her i Kolding har jeg truffet en afrikansk pastor som er pastor for en menighet i London, og han har invitert meg til å komme dit, for å tale i hans menighet. Vi får se hva dette fører hen. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig glad i å reise. Liker meg best hjemme. Men når Herren kaller er det annerledes. Det viktigste for meg er å følge Herrens ledelse. Derfor ber jeg om forbønn. Og spesielt ber jeg om forbønn for hjemreisen på lørdag ettermiddag. Da skal jeg fly fra København til Gardermoen. Å være i fly med min hjertelidelse, er en stor påkjenning. Vil du være med å be om at hjemreisen skal gå greit? Jeg vet ikke om det blir mulighet til å skrive noe mer før på søndag, men se gjerne innom bloggen. Det kan være at jeg har fått låne en pc her igjen. Gud velsigne deg i mellomtiden.

Vær varsom med ordene når vi snakker om Gud

NB! OM DET LAR SEG GJØRE VIL JEG OPPDATERE BLOGGEN DAGLIG FRA DANMARK. OM DET IKKE LAR SEG GJØRE, VIL DET IKKE BLI NOEN NY ARTIKKEL FØR PÅ SØNDAG. Men følg med. Jeg underviser ved Høgskolen til Apostolisk Tro frem til lørdag. Er takknemlig for forbønn. Har fortsatt store problemer med hjerterytmen.

"I den unge kristenheten kjente man et behov for å beskytte omtalen av Gud fra banalisering," skriver Peter Halldorf i en preken som han kaller "På kne for Faderen". Og så fortsetter han: "Når vi nærmer oss Gud, sa man, gjør vi klokt i å være varsomme med ordene, ikke altfor selvsikre og store ord. Gud er mysteriet som får tanken til å svimle." Den som mer enn noen annen i Det nye testamente mediterer over Guds mysterium er apostelen Paulus, og mest av alt i Efeserbrevet. 20 ganger bruker Paulus ordet "mysterion" i sine brev. Syv ganger i Efeserbrevet og tre av disse gangene i det tredje kapitlet. Efeserbrevet er en eneste stor hyllest til Kristusmysteriet, Guds egen hemmelighet. Hør bare: "I en åpebaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium." (Ef 3,3-4) "Jeg som er den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne evangeliet om Kristi ufattelige rikdom for folkeslagene og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysterium som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt." (Ef 3,8-9) Guds vesen er uutgrunnelig. "Det er Guds ære å holde en sak skjult, men kongens ære å granske den," leser vi i Ord 25,2. Men Gud avslører seg og sitt vesen først og fremst i Kristus, Han som er et bilde av Gud. Slik Jesus er, slik er også vår Far i himmelen. Søker vi Jesus, blir vi også enda bedre kjent med hvem mysteriets Gud er. Vi lærer Ham å kjenne i omgangen med Jesus. På bildet ser du Peter Halldorf til venstre i forelesningssalen på Nya Slottet Bjärka Säby. Bildet ble tatt av Arne Borgersen på en retreat med biskop Thomas fra den koptiske kirken i fjor. Artikkelforfatteren til høyre.

Et liv levd innenfra

I dag vil jeg dele noen ord med bloggens lesere som Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, har skrevet i boken: "Innerland." "Den levende Kristus ønsker å bevege vårt aller innerste vesen gjennom sin vekkende Ånd. Gjennom sin Ånd, som beveger seg for å stimulere alt vi er ment å oppnå, med utgangspunkt i vårt indre, strømmer et liv som demonstrerer rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Dette er et liv dannet av Guds aktive kjærlighet." Det lille bildet ekteparet Emmy og Eberhard Arnold i deres yngre år.

Den Hellige Ånds martyr

Hun er blitt kalt "Den Hellige Ånds martyr", Madame Jeanne Marie Bouvier de la Mothe Guyon (1647-1717). Fordømt av den romersk-katolske kirke som kjetter, men hennes bøker om bønn var elsket av John Wesley, og de tidlige metodistene, av Jessie Penn-Lewis og Watchman Nee, og av mennesker opp gjennom århundrene som har søkt av dypere liv med Gud. Hennes bøker var å finne i bokhyllene til den såkalte Flodberg-kretsen i Stockholm, en økumenisk gruppe som søkte sammen for blant annet å studere de åndelige klassikerne fra ulike strømninger, ved 1900-tallets begynnelse. Selv kom jeg over en av hennes mest kjente bøker, "Experiencing the depths of Jesus Christ", tidlig på 1970-tallet. Nå har jeg funnet den igjen, og tar den med som reiselektyre når jeg etter planen reiser til Danmark i morgen for å undervise ved Høgskolen til Apostolisk Tro. Tematikken i denne boken passer godt med det jeg skal tale om. Mine temaer er: "Practicing His Presence", "True Intimacy", "By the Quit Stream" og "On bended knees." Madame Guyon, som oftest ble kalt, fikk dette rådet av en fransiskanermunk, etter at hun selv lenge hadde søkt Gud i ytre fromhetsøvelser: "Min fru: Du søker i det ytre hva du bare kan finne i det indre. Søk Gud i ditt hjerte og du skal finne Ham." Det som skjedde etterpå beskriver hun på følgende måte: "Du, å Gud, ble min konge og mitt hjerte ble Ditt kongerike." I sin bok om bønnen skriver hun: "Alle mennesker er i stand til å be, og det er en ubeskrivelig ulykke at nesten hvert menneske innbiller seg, at hun ikke er kalt til hjertets bønn. På samme måte som vi er kalt til salighet, er vi alle også kalt til bønn. Bønnen er ingenting annet enn at hjertet bøyer seg til Gud og en indre øvelse i kjærlighet... Dere må jo leve av bønnen, likesom dere lever av kjærligheten." Jeg vet ikke om Ole Hallesby leste madame Guyon, men hans definisjon av bønnen, ligner veldig på hennes. Hallesby skrev i sin klassiker: Fra bønnens verden følgende: "Å be er å lukke Jesus inn," i det han henviser til Åp 3,20: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." Madame Guyon ble arrestert og satt flere ganger fengslet for sin tro og overbevisning. Derfor tilnavnet: Martyr for Den Hellige Ånd. Det hører med til min personlige erfaring av Madame Guyons bøker, at jeg arvet en biografi om hennes liv, av en messiansk jøde som bodde i Norge, og som nå er hjemme hos Herren. Hun hørte til den gruppen som med hjelp av løsepenger fikk en annen messiansk jøde ut av Romania, der han satt fengslet for sin tro, nemlig den lutherske presten Richard Wurmbrand. Det er merkelig hvordan historien gjentar seg.

En salig død

I et par artikler har jeg skrevet om den hellige Herman av Alaska. Jeg er fascinert av denne mannen, som tilbrakte 40 år i Alaskas ødemark i bønn, tilbedelse og selvoppofrende arbeid for å nå urbefolkningen med evangeliet. I går leste jeg om fader Hermans siste timer før han døde. I Salme 116,15 står det: "Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død." Når tiden var inne, kalte fader Herman til seg sin venn, Gerasim, og ba ham og å kle ham i sin munkekappe, og sette hans klobuk (munkehatt) på hans hode. Det skulle tennes lys, og Gerasim ble bedt om å lese høyt fra Apostlenes gjerninger. Mens Gerasim leste ble den gamle munkens ansikt innhyllet i et himmelsk lys, og fader Herman sa: "Ære være Gud, min Herre!" Plutselig ba han Gerasim om å legge vekk den hellige boken. Gud hadde talt til fader Herman og sagt at han ville leve en uke til. Når denne uken var til ende, så bad han Gerasim på nytt om å tenne lys, og og lese fra Apostlenes gjerninger. Når han hadde lest en stund ble Gerasim klar over at munkecellen ble fylt med lys, og Gerasim visste at fader Herman nå hadde gått hjem til Gud. Men det var ikke bare Gerasim som opplevde dette. Også innbyggerne i landsbyen Afognak, hvor fader Herman hadde bodd og tjent i så mange år som prest, så et lys over Nye Valamo kloster, som fader Herman kalte bønnestedet sitt. De ble stående og se på dette vidunderlige lyset, før de falt på sine knær og utbrøt: "Vår hellige mann har forlatt oss." Døden er fortsatt et ikke-tema blant de fleste av oss. Men jeg har begynt å be for min dødsstund. Når man sliter med alvorlig sykdom kommer tanken på døden oftere enn når man er frisk, og jeg vet at døden i mitt tilfelle kan komme raskt. Henri Nouwen har sagt: "Din død kan være din største gave." Måten vi dør på kan bli et enormt vitnesbyrd for andre. Som prest har jeg sittet ved flere dødsleier, og har sterke opplevelser knyttet til det. Fredag var jeg i bønnekoia mi, og bad. Ved vesper på fredager synger vi blant annet dette verset i hymnen for denne tidebønnen: "Og særlig i min siste nød Hjelp du meg til en salig død! O Herre, bli, jeg slipper deg Ei før du får velsignet meg!" Ingen kjenner dagen da solen skal gå ned i våre liv, bare Gud. I Salme 31,16 står det: "Mine tider er i din hånd." I dette hviler jeg. For jeg vet: "Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til." (Rom 14,8) Jeg fryder meg over livet, og livets enorme gave og mulighet, ikke minst i lys av Påskemorgen! Dagens bilde viser kapellet fader Herman bygde dypt inne i Alaskas skoger. Det er blitt restaurert de senere år.

Avsondret - i bønn til Herren og til Hans glede

Dagen i dag ble annerledes. Hjerterytmeforstyrrelser og stor kraftløshet gjorde at jeg tilbrakte store deler av dagen ute i hagen. Der ble jeg sittende å tenke på fader Isidor, som jeg skrev om forleden dag, og flere andre som Herren har gitt et spesielt kall til å leve avsondret i bønn. Deres liv er til stor inspirasjon for meg. En av disse var hellige Herman av Alaska. I 1794 ble en gruppe russiske misjonærer sendt ut fra Valamo klostret, og ankom Kodak i Alaska. De neste 40 årene ble et medlem av denne gruppen igjen. Han utholdt sult, kulde og mobbing. I dag er han i hele den ortodokse verden anerkjent som en hellig mann. Han hadde en spesiell kjærlighet for de forfulgte, han tok seg av de syke, og han var en far for de foreldreløse. Som eneboer på øya Spruce, levde han i et helt spesielt nærvær av Gud og engler. Fremdeles snakkes det om fader Herman blant urbefolkningsgrupper i Alaska. Fader Herman ble en gang spurt, om det ikke var ensomt å bo slik dypt inne i skogen som han gjorde. Til dette svarte han: "Nei, jeg er ikke alene. Gud er der, for Han er overalt. Hans engler er her. Er det mulig å være ensom i slikt selskap? Er det ikke bedre å være i deres selskap, enn blant mennesker?" Mot slutten av hans liv, profeterte fader Herman, at det skulle komme en mann som skulle etterfølge ham som eneboer i Alaskas ødemarker. Mannen som skulle bli svaret på denne profetien var Gerasim Schmaltz. I mange år var han ensom vokter av restene etter hellige Hermans bønnested. Gerasim, som var født 28. oktober i 1888, i provinsen Tula i Russland, fikk navnet Michael da han ble døpt. Hans gudfryktige foreldre oppdro ham i følge den ortodokse tradisjonen. 18 år gammel trådte han inn i klostret Hellige Tikhon av Kaluga, som lå ikke så langt fra det berømte Optina-klostret. I 1915 dro han til Amerika som misjonær, og året etter til Alaska. Etter å ha tjent ulike steder, slo han seg ned i den lille landsbyen Afognak. Da den kommunistiske revolusjonen brøt ut i Russland i 1917, hadde fader Gerasim en drøm. Himmelen var mørk og det var frykt overalt. Men midt i dette dystre bildet var det et lys. Og der var Kristus korsfestet. Han var døende. Hans hode var bøyet, og musklene hans skalv på grunn av lidelsen. Da hører fader Gerasim en stemme som sier: Be, for Russland blir korsfestet! Fader Gerasim var knust var drømmen, og gav seg til forbønnens tjeneste. Etter å ha tjent som prest i denne lille landsbyen i 18 år, svarte Gud på en inderlig bønn fader Gerasim hadde bedt i mange år, nemlig om å få komme til Spurce Island. I 25 år utholdt også han sult, kulde og mobbing her. Med stor pietetsfølelse tok han vare på det som var igjen av bygningene hellige Herman hadde reist. Her tilbrakte han dagevis i kontinuerlig bønn. Her feiret hans gudstjenester. Helt frem til 12. oktober 1969, da Herren hentet han hjem til seg. Tenk hvilken trofasthet. Begge disse to tjente Gud på ett sted, i ensomhet. De var lyset som skinte i mørket. Av og til undres jeg hvordan verden ville ha sett ut uten deres forbønn. Sikkert enda verre formoder jeg. Fader Herman og fader Gerasim var til for Gud, og verden. Hvem er vi til for?

Jeg ble helt forandret

Skriften hadde ført meg til paradisets port, og da min ånd trådte inn som et åndelig vesen, ble den forbløffet og forundret. Min forstand flakket kraftløs omkring, for den maktet ikke å fatte paradisets velsignede skatter, ikke utskille deres smaker, ikke sammenligne deres farger, ikke samle deres skjønnhet, ikke skildre deres vesen. Jeg følte meg stor da jeg merket det, jeg ble rik da jeg betraktet det. Jeg glemte min fattigdom da det beruset meg med sine dufter, jeg var ikke lenger meg selv, det forvandlet og fornyet meg. Efraim Syrer (300-tallet). Født i Messopotamia, men flyttet i 363 til Edessa der han bodde til sin død. Er blitt kalt "Den Hellige Ånds harpe", for sin poetiske teologi i hymner. Skrev også bibelkommentarer og representerer den syriske kirkes gullalder.

Fader Isidor - en av Russlands store staretser

I går hadde jeg på ny gleden av å tilbringe tid i bønnekoia mi. I løpet av vinteren er det hogget ut en del skog, så jeg har fått enda mer storslått utsikt til sjøen som ligger nedenfor koia. Mens jeg satt på trammen, ble jeg sittende å tenke på fader Isidor, en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Fader Isidor døde i 1908. Det finnes et bilde av ham sittende ved et bord utenfor den enkle hytta hans. Han har den karakteristiske ortodokse prestehatten på sitt hode, på russisk skufja og langt hvitt skjegg. Bildet er av så dårlig kvalitet, at det er umulig å gjengi her på bloggen. Men akkurat dette enkle bildet av fader Isidor ser jeg ofte for meg. Guds nærhet og Guds godhet stråler fra denne mannens ansikt. Han bodde under meget enkle forhold i Sergiev Posad, et samfunn 58 kilometer nordøst for Moskva, som er oppkalt etter den hellige Sergij av Radonesh. Her finnes også Sergij-Treenighetsklostret. Dette stedet ble under det gudløse sovjetregimet kalt Zagorsk. Fader Isidor holdt til litt utenfor Sergeij av Radonesh kloster, inne i skogen. Dette lille huset hadde vært bolig for starets Samuel fra Athos, prestmunk Ionnikij og deretter av fader Abraham, før fader Isidor tok over. Den fremstående russiske vitenskapsmannen og religionsfilosofen Pavel Florenskij, som også var prest og fader Isidor's åndelige sønn, har skrevet bok om fader Isidor. Den heter Jordens salt, og er utgitt på Artos. Pavel Florenskij er avbildet sammen med den russiske forfatteren Bulgakov, på bildet på dagens blogg. Jeg gripes stadig av hva jeg leser i den boken Florenskij skrev. Om fader Isidors totale overgivelse til Kristus, om hans store kjærlighet for alle som kom på besøk til hans enkle hytte. Alle fikk noe med seg, gjerne små håndskrevne lapper som kunne inneholde et bibelord eller en bønn. Han dyrket sine egne grønnsaker, levde helt i pakt med naturen, og forble stort sett på sitt sted. Men fader Isidor var en bønnens mann, og var derfor ikke begrenset av at han bodde avsides inne i skogen. Han levde med i kirkens bønneliv, både gjennom Jesusbønnen og ved å be Salmenes Bok, og selvsagt sine egne personlige bønner. Mange kom på besøk, og alle forteller om hvor berørt de ble av denne enkle mannens liv. Han utstrålte Kristus. Slike mennesker driver meg til å be om en større og dypere overgivelse til Kristus selv. Fader Isidor er også en stor inspirasjonskilde for det kall Gud har gitt meg. Ved siden av å be tidebønner i bønnekoia mi, fikk jeg i dag også tid til å henge opp et nytt Kristus ikon min kone kjøpte til meg i et ortodoks nonnekloster i Estland. Det gjør godt å se på det når en skal be.

Åndens folk fokuserer på Jesus

På vei hjem fra Bjärka Säby i går leste jeg i Peter Halldorfs nye bok: "Andens folk. En lärjungavandring genom Apostlagärningarna", utgitt på svenske Cordia. Den kommer sikkert på norsk også. Jeg bet meg spesielt merke i noe Halldorf skriver i begynnelsen av boken: "Ju mer Anden framträder, desto mer faller ljuset på Kristus. 'Han skall forhärliga mig', hade Jesus sagt. Här är ett av de säkraste sätten att pröva andligheten: Vem faller ljuset på? Överalt där människor dras till Jesus kan vi med säkerhet veta att den Helige Ande är i rörelse. Och hur viser det sig om Anden blir bedrövad og drar sig undan? Vi blir alltmer utlämnade åt mänsklig lyskraft i den kristna församlingen." Jeg tror Peter Halldorf her er inne på noe meget vesentlig. Den Hellige Ånd skaper oppmerksomhet rundt Jesus, ikke seg selv, og der Ånden virker der er fokuset på Jesus! Jeg hadde den store gleden av å tolke Dennis Greenidge på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud forrige helg. Han kom da direkte fra Kina med sterke inntrykk av den kolossale vekkelsen som pågår der, og understreket i sin tale at "vi må få tak på Jesus, vi må rette vår oppmerksomhet på Jesus." Leser vi Apostlenes gjerninger ser vi denne fokuseringen på Jesus med all tydelighet. Peter og Johannes ble gjenkjent blant annet fordi "de hadde vært sammen med Jesus." (Apgj 4,13) Peter Halldorfs bok om Apostlenes gjerninger er en annerledes bibelkommentar. Den legger vekt på den kristne etterfølgelsen. Det er spennende å lese det han skriver, samtidig som man følger teksten i Bibelen. I Apostlenes gjerninger, som Johannes Chrysostomos kalte "Den Hellige Ånds gjerninger gjennom apostlene," følger vi jo den kristne kirkes første 30 år. "Aldrig blir det tydeligere hur Anden är den egentlige aktören i all levande kyrkohistoria. Den kristne församlingen är trogen sin kallelse genom att vara ett Andens folk," skriver Halldorf i sin bok. Boken som er på 484 sider er anbefalt på sitt varmeste.

Feiret nattverd med kommuniteten på Bjärka Säby

Sammen med gode venner fra Toten Frikirke og Gjøvik Frimisjon, Stina og Paul Vesteraas og Ragnhild Hay, var jeg onsdag kveld og torsdag på Nya Slottet Bjärka Säby utenfor Linkjöping i Sverige. Vi dro for å delta på onsdagens nattverdgudstjeneste sammen med kommuniteten på Bjärka Säby. Hver onsdag feires nemlig Eukaristin på Øvre Salen, og den ordning som brukes er i vesentlige deler inspirert av Basileiosliturgien på 300-tallet. Basileiosliturgien er oppkalt etter kirkefaderen og forsamlingslederen Basileios av Caesarea, slik den i dag blir feiret i den koptiske kirken. Flere av de eukaristiske bønnene som brukes stammer fra biskop Serapion av Thumis i Egypt, som også levde på 300-tallet, men kommuniteten på Bjärka Säby har også hentet inspirasjon fra dagens gudstjenesteliv i Paulusklosteret i Egypt og det syriske fjellklosteret Mar Musa. De har også hentet stoff fra den svenske ørkenmessen under ledelse av presten Gunnar Lind, sanger fra Taize og det som er så spennende er at denne tidlige kirkelige liturgien er blandet sammen med den pinsekarismatiske tradsjonen . Her er det plass for stillhet, frie bønner, liturgi, spontan glede og dybde. De fleste som deltok onsdag kveld var unge mennesker. De satt tett i tett på gulvet, mens vi "voksne" satt på stoler som var plassert inn til veggen. Eukaristin på Øvre Salen ledes av en presbyter, og som medhjelpere har presten brødrene og søstrene i kommuniteten, som her blir kalt diakoner. Presten og diakonene er under den vel to timer lange nattverdgudstjenesten kledd i hvite drakter, som er hentet fra den koptiske tradisjonen. For meg var dette en så sterk opplevelse at tårene ikke kunne holdes tilbake. Etter nattverdgudstjenesten vandret vi i den flotte slottsparken, før vi overnattet i et anneks, hvor den svenske pinsebevegelsen har sin bibelskole. Nya Slottet Bjärka Säby eies av Sionforsamlingen, en av Sveriges største pinsemenigheter. Turen ned var i seg selv en stor opplevelse i det flotte vårværet, med strålende solskinn. Östgötaland viste seg fra sin aller beste side. Her kunne jeg faktisk tenke meg å bo, men jeg tror Herren har andre planer for meg! Det blir nok flere turer til Bjärka Säby, så interesserte får bare gi lyd fra seg! Bildet viser kommuniteten samlet til tidebønner i Slottskapellet, som også er en del av dette praktfulle slottet fra 1791.

Overraskelsens Gud

Gud er overraskelsens Gud. Han er en Gud som gjennom livets sorger og bekymringer bryter ned våre falske forestillinger og vår usikre trygghet. Målet er at Han skal bli alt i alle. "Kristus er alt og i alle." (Kol 3,11b) At Gud på denne måten trenger inn i vårt liv kan oppleves som at vi mister det, men dette handler om hvetekornets lov. Den lov Jesus taler om i Joh 12,24: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." Sjelen vår inneholder mange bevissthetssjikt. Når vi bryter oss inn i et nytt, føles det i begynnelsen som noe truende, fordi det er noe ukjent. Den reisen vi foretar gjennom disse lag av følelser, tanker og minner kommer alltid til å være forbundet med en viss grad av usikkerhet, smerte og forvirring. Men disse negative stemningene er Guds måte å vekke oss. Til å dø bort fra vårt eget. Da må vi våge å slippe taket, også i Guds personlige løfter til oss. Da må vi være villige til å følge Ham, også når vi ikke forstår Ham. Hos profeten Hosea leser vi disse forunderlige ordene: "Kom, la oss vende om til Herren! For han som rev i stykker, vil lege oss; han som slo, vil forbinde våre sår." (Hosea 6,1)

Hold kjærlighetens flamme brennende

Å, om Gud ville vekke meg av treghetens søvn og, selv om jeg er så ubetydelig, tenne sin kjærlighets ild i meg! Å, om kjærlighetens flamme, lengselen etter Hans uendelige kjærlighet, måtte flamme opp over stjernene, og den guddommelige ild alltid brenne i meg!

Å, om jeg hadde den ved som alltid kunne holde ilden ved like og la den vokse, brenne, nære dens flamme, den flamme som ikke kan slukne eller kjølne! Å, om jeg kunne være slik at min lampe alltid brenner om natten i min Herres tempel, så at den lyser for alle som trer inn i min Guds tempel! I Jesu Kristi, din Sønns, min Guds, navn ber jeg deg Herre, om den kjærlighet som ingen ende har, slik at min lampe brenner og aldri slukner, brenner for meg selv og lyser for andre. Kristus, tenn våre lamper, du som er vår herligste Frelser, slik at de alltid må lyse i ditt tempel og hente et evig lys fra deg, det evige Lys, slik at vårt mørke blir lyst mens verdens mørke flykter bort fra deg.

Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirken. Omlag 200 klostre ble grunnlagt som en direkte frukt av hans virksomhet.

Vårt personlige Moria

Beretningen i 1.Mos 22 om Gud som setter Abraham på prøve, har mange, og ulike ting å lære oss. Det som slår meg når jeg leser den nå, er at det tyngste offeret Abraham måtte bringe på Moria-fjellet var å ofre Guds løfte. I 25 år hadde han ventet på bønnesvar, og svaret fikk han med løftessønnen Isak. Gud hadde jo gitt et løfte til Abraham, at alle jordenes folk skulle velsignes i hans sønn, som han ved et under skulle få som en gammel mann. Abraham ble satt på prøve om han ville miste troen på Gud, når det tilsynelatende så ut som om Gud stod mot Gud, fordi Hans løfte og Hans handlemåte motsa hverandre totalt. Jeg tror det var mange ting som rørte seg i Abraham i denne stund. Kanskje skuffelse over Gud selv. Og en slik skuffelse kan føre til at noe blir knust i oss. Består vi denne prøven, skjer vår dypeste forening av vår vilje med Guds, og det er det aller største Han kan gi oss. Det er en forutsetning for at dette kan skje, og det er at vi må si utallige "Ja", til Guds vilje i hverdagen, når vi befinner oss i prøvelser og vanskeligheter der vi ikke lenger kan forstå Gud og Hans handlemåte. På troens vei vil vi møte på slike Moria-fjell, hvor vi må gi fra oss det løftet som Gud har gitt oss, og være villig til å la det dø. Hemmeligheten til å bestå prøven består av å si ja til Guds vilje, selv om vi ikke forstår Hans handlemåte eller Hans hensikter. Gud vet alltid best. Den som ikke har møtt den gåtefulle Gud, kjenner ikke Gud. For meg personlig betyr Moria følgende: Vi må være villig til å la noe Gud har gitt oss, selv om det er noe vi har ventet på lenge, få dø. For Gud er Gud. Gud ser mennesket i sin angst og pine. Gull renses i ild. Gud elsker den som er villig til å gi fra seg alt, og som er villig til å gi et helt offer.