
Det pågår en interessant debatt på noen blogger for tiden, om husmenigheter. Dette skjer samtidig med at Prokla Media har utgitt boken "Hjem som forandrer verden", av Wolfgang Simson. Simson var forøvrig i Norge for en tid tilbake for å holde et seminar i Bergen, som skapte litt debatt i den kristne presse i etterkant. Jeg har selv gode erfaringer med å leve i en husmenighet i 10 år, selv om det nå begynner å bli en del år siden. Men ting har forandret seg siden da, både når det gjelder tenkningen rundt begrepet husmenighet, og min egen vei videre.
Noen interessante trekk ved denne debatten er det jeg vil kalle en manglende innsikt i, eller vilje til å se nærmere på kirkehistorien, en sterk kritikk av pastortjenesten og et svært negativt syn på liturgi og tradisjon. Selv om man er veldig opptatt av begrepet koinonia, er det synet som forfektes om husmenighetens fortreffelighet, noe som passer vår tids veldige individualistiske fokusering og negative syn på kirkelige ordninger. Dette er jo ikke bare noe som skjer i enkelte kristne miljøer, men det er en trend i vårt samfunn. Det moderne menneske er ikke villig til å underordne seg en størrelse som er større enn dem selv, nemlig kirken. De vil bestemme selv hvordan ting skal være.
Men det er bare det at vi ikke kommer bort fra disse ordningene, om vi skal følge Bibelen, og leser vi tidlig kirkehistorie, vil vi se at disse ordningene fantes i kirken, på et mye tidligere tidspunkt enn det husmenighetbevegelsens talsmenn vil ha det til. Problemet med mange slike bevegelser er en uvillighet til å se seg i lys av kirkens 2000 årige historie. Man vil ha det til at man har gått helt tilbake til urkirken, og er en direkte etterfølger av denne. Men vi må ikke glemme at de ordningene man tildels snakker foraktelig om, fantes i urmenigheten. Når man hevder at det er opp til det enkelte medlem av husmenigheten og stå for dåp og nattverd, og at dette kan gå på omgang, så stemmer dette dårlig med den første menighets praksis. Så langt jeg har lest, finner jeg på disse bloggene, intet om nytestamentlige ordninger som tilsynsmenn, eldste og diakoner. Det snakkes en del om de femfoldige tjenestegavene som apostelen Paulus omtaler i brevene til forsamlingene i Korint og Efesos, men det som nevnes om pastortjenesten er stort sett negativt. Så vidt jeg forstår er det ikke plass for den i en husmenighet.
De tolv apostlers lære eller Didache var et skrift som var godt kjent i oldkirken. Det blir omtalt i Eusebius' velkjente kirkehistorie fra ca 325, og det er blitt benyttet av flere kirkefedre, blant annet Klemens fra Aleksandria (ca 200) og Athanasius (ca 367). I Østkirken var Didache en av de viktigste håndbøkene som regulerte de kirkelige ordninger. Med rette er Didache kalt for den eldste kirkeordning vi kjenner til. I Didache 4,1-2 står det: "Mitt barn, natt og dag skal du komme den i hu som taler Guds ord til deg. Du skal hedre ham som Herren selv; for der hvor Herrens storhet blir forkynt, der er Herren. Du skal daglig søke samfunn med de hellige, så du kan bli styrket ved deres ord." Didache har også klare forskrifter for dåp og feiring av eukaristin, eller nattverden. Faktisk også bruken av Fadervår. Den omtaler også hvordan man skal behandle omreisende lærere, apostler og profeter, tilsynsmenn og diakoner. Her finnes også forskrifter for søndagens gudstjeneste. Didache 14,1 sier det slik: "På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brød og holde takkebønn etter at dere først har bekjent deres synder, slik at deres offer kan være rent."
Omkring år 70, bare noen få år etter at Paulus hadde lidd martyrdøden, får kirken i Antiokia en ny menighetsleder, Ignatius. Han er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles de "apostoliske fedre", det som var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. De hadde selv vært disipler av apostlene eller deres fortrolige, og stod dermed i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. Ignatius har etterlatt seg den eldste samling av kristne brev utenfor Det nye testamente, og disse brevene har store likheter med de nytestamentlige brevene, særlig brevene til apostelen Paulus. Sporene av forfatterens fortrolighet med den øvrige apostoliske litteraturen er tydelig. Han siterer eller henspiller på Matteus, Johannes, Apostlenes gjerninger og Åpenbaringsboken. Fremfor alt vitner disse brevene om at den første kjærligheten og entusismen langt ifra har kjølnet når den kristne bevegelsen står overfor sitt første århundre. Ignatius har en spesiell omsorg for kirkens enhet, noe som røper seg i hans iver for en bestemt kirkeforfatning. Han hevder at bare den gudstjeneste som ledes av biskopen er gyldig. De troende må ikke foreta seg noe bak biskopens rygg.
I sitt brev til forsamlingen i Efesos skriver Ignatius: "Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet, og slik helliget i alle ting." "Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet." "For om en og to personers bønn har slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn. Den som da ikke kommer til menighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har dømt seg selv."
I sitt brev forsamlingen i Tralles i Lille-Asia skriver han: "Når dere underordner dere biskopen likesom dere er Jesus Kristus undergitt, synes dere meg å leve ikke på menneskelig vis, men etter Jesu Kristi vilje, han som døde for vår skyld for at dere i tro på hans død skal unnfly døden. Det er altså nødvendig - slik dere også gjør - at dere ikke foretar dere noe uten biskopens vilje, ja, vær også presbyteriet undergitt likesom Jesu Kristi apostler."
Jeg kunne gitt langt flere eksempler på dette, men dette er nok til å understreke at såvel de nytestamentlige skriftene, som skriftene til de som umiddelbart etterfulgte de 12 apostlene, viser med all tydelighet at det fantes en klar kirkeordning, og at det fantes et lederskap som også var bygget opp hierarkalsk.
De som ønsker å følge debatten om husmenighetene kan f.eks gå til:
http://www.byggemennesker.no
http://arekarlsen.blogspot.com/