Minnedagen for Kolbein med laksen

I dag feirer vi minnedagen til en av de største skikkelsene innenfor den keltiske spiritualiteten, nemlig Columba av Iona, eller Kolbein med laksen som han benevnes på den norske primstaven.

Columba som også ble kalt Columcille, altså "Kirkens due", ble født ca 521 i Gartan Donegal i Irland, og døde 9. juni 597 på Iona på Hebrideene. Columba er kjent som grunnlegger av det kjente klosteret Iona, men han grunnla også andre klostre.

Columba var av kongelig slekt. Han var på farssiden tipp-oldebarn av den sagnomsuste kongen Niall. Det ble tidlig bestemt at han skulle bli prest, og han ble derfor sendt til en prest for å få en passende oppdragelse.

Columba ble antagelig ordinert til prest i Clonard før han reiste til klosteret i Glasnevin for å bosette seg der.
I 543 ble klosteret rammet av pest, og munkene ble derfor spredd. Det ser ut til at Columba tilbragte omkring 15 år med å preke og undervise rundt omkring i Irland. Han grunnla i denne perioden klostre i Derry (546), Durrow (ca. 556) og antagelig i Kells. Columba forlot Irland i 563, og dro til Skottland.

I datidens Skottland var pikterne på dette tidspunkt fortsatt hedninger. I Argyll fantes det dog en del irske innvandrere som var kristne, og Columba dro til øya Hy utenfor sørvestkysten av Skottland. Øya ble gitt til ham av kongen av Dalriada, og Columba grunnla et kloster der. Hy fikk også nytt navn etter Columba; navnet betyr «due» på latin, og øya fikk navnet Iona, som betyr det samme på hebraisk.

Klosteret utviklet seg til et sentrum for keltisk misjon og kultur, og spilte en viktig rolle i kristningen av angelsakserne i det nordlige England.

Columba skal ha vært en dyktig seiler, og han reiste langs kysten for å misjonere. Han grunnla også flere klostre i området for å huse de mange nye munkene som sluttet seg til ham. Et av dem var på en øy kalt Hinba, som ikke er identifisert. Dit trakk Columba seg ofte tilbake for å leve en periode i stillhet.

De monastiske tradisjonene han innførte på Iona og andre steder ble tatt imot med respekt ellers i Europa, og var en dominerende form for klosterliv inntil benediktinerordenens regel fikk forrang.

I 593 sviktet helsen, og han viet seg de siste årene mest til å renskrive bøker. Ifølge legenden satt han 8. juni 597 og kopierte salmene, og da kan kom til verset «De som søker Herren, mangler aldri noe godt» i salme 34 stoppet han og ba sin fetter Baithin om å gjøre det ferdig. Han døde neste dag, i klosterkirken.

Columba ble straks etter sin død regnet som helgen, og hans relikvier ble oppbevart på Iona. Etter fire vikingangrep på øya besluttet man seg i 849 for å overføre dem til Dunkeld i Skottland, hvor mange pilegrimmer kom for å se dem. Hans helgenkult spredde seg først og fremst på de britiske øyer, men kom også til Bjørgvin i Norge og til Island.

På grunn av hans rolle i klostervesenet blir han ofte framstilt i benediktinerdrakt, men han tilhørte aldri denne ordenen.

I de rette hendene

I dag vil jeg dele med dere noen ord av Phillip Keller, en mann som i mange år har satt sitt tydelige preg på mye av min teologi. Phillip Keller ble født i Øst-Afrika og arbeidet som fårehyrde i mange år. Senere studerte han til å bli agronom og arbeidet med jordbruksforskning i Canada. Keller har også arbeidet som journalist og fotograf, og er ikke minst kjent som en fremragende forkynner og konferansetaler. Her i Norge er han vel mest kjent gjennom boken han skrev om Salme 23. Nettopp fordi han selv er fårehyrde, gav det veldige spennende innfallsvinkler og perspektiver. På svensk finnes noen flere av hans bøker oversatt, men de må letes frem i antikvariater. Her følger en artikkel av Keller som heter: "I de rette hendene":

"Vi kan bare bli satt fri, løst fra lenkene og frigjort av de kjærlige, omsorgsfulle og forståelsesfulle hendene til Den gode hyrde. Likevel gjør vi motstand bare Han nærmer seg. Vi har uvilje mot at Han kaller på oss. Vi trekker oss raskt tilbake fra Hans tilnærmelser og gode hensikter i frykt og angst. Dypt inni oss stiger tvil og bange anelser opp i tankene og følelsene. Vår ånd trekker seg sammen i oss. Vi rygger tilbake fra Han som nærmer seg. Vi føler oss så truet. Viljen vår er fast innstilt på motstand. Vi er overbevist om at vi bare vil bli mishandlet i Hans hender.

Men det er bare Guds hånd som setter oss fri. Det er Hans sterke hender som kan snu oss rundt og lære oss å gå på nye veier og i nye retninger. Det er Hans milde og likevel sterke hender, Hans forståelsesfulle hender, som kan behandle oss med dyktighet, kjærlighet og styrke. Det er Hans hender som kan forvandle vår karakter, forvandle vår oppførrsel og sende oss ut for å utføre en stor og edel tjeneste i samfunnet.

Få av oss, som ennå ikke er kommet under Kristi omsorg, tenker alvorlig nok på satans onde og ødeleggende karakter. Altfor mange mennesker tror at han egentlig ikke er virkelig. Av og til antas det at han ikke er noe annet enn et fantasifoster, mer eller mindre bare et produkt av menneskets innbilningskraft. Den fryktelige sannheten er at han er meget virkelig, meget aktiv og ufattelig bedragersk. Tilsynelatende gir han oss frihet ved å la oss gjøre alt vi ønsker ifølge vår egen, medfødte egoisme eller synd. Men i virkeligheten ser han på at vi gjør oss selv til slaver og ødelegger oss selv.

Mange av oss har stått under feil ledelse størstedelen av våre liuv. Vi har vært i de gale hendene. Vi er blitt så galt behandlet at alle de opprinnelige, herlige hensiktene som vi var skapt for, er blitt fullstendig forvrengt og misbrukt. Vi er i virkeligheten slaver av synden, oss selv og satan.

Likevel kommer Den fremmede fra Galilea inn i våre liv. Han ser kjærlig på oss. Han berører oss med sin ømhet. Han ser forbi våre synder. Han rekker fram sine allvitende hender for å ta oss inn under sin forståelsesfulle omsorg. Vi er ikke alltid ivrige til å komme. Vi er redde for at Han skal ha skumle motiver. Vi trekker oss tilbake fra Hans kontroll. Livet under den gamle herren vår har gjort oss så mistenksomme. Vi er slett ikke sikre på at det vil bli bedre nå. I vår menneskelige uvitenhet og mistenksomhet, er vi overbevist om at å komme inn under Kristi omsorg, kan bli en enda verre fangenskap enn før.

Det tar noen av oss en levetid å lære at Kristus, Den gode hyrde, vet nøyaktig hva Han gjør med oss. Han forstår oss fullkomment."

Det indre livs hemmelighet og Den Evige Gud

"Nødvendigheten av et rett indre liv var den største byrde i Kristi undervisning, og dette var nok også hovedårsaken til at han ble forkastet av fariseerne som bare så på det ytre.

Paulus var også utrettelig i sin forkynnelse av den iboende Kristus, og historien har bevist at menigheten har vunnet eller tapt kraft i samsvar med hvordan den har beveget seg mot eller fra troens indre verdier.

Vi kan ikke tenke rett om Gud før vi begynner å tenke på Ham som en som alltid har eksistert, og som har vært fra begynnelsen. Josva måtte lære dette. Han hadde vært tjener for Guds tjener Moses så lenge, og med stor visshet hadde han tatt imot Guds ord fra hans munn. Til slutt var Moses og Mose Gud blitt sammenblandet i tankene hans, ja så sammenblandet at han nesten ikke kunne skille tankene deres. I sitt sinn forbandt ham dem alltid med hverandre. Nå var Moses død, og for at ikke den unge Josva skulle bli full av fortvilelse, så talte Gud til ham for å styrke ham: "Jeg vil være med deg, likesom jeg var med Moses." Moses var død, med Mose Gud var fremdeles i live. Ingenting var forandret og ingenting hadde gått tapt. Ingen del av Gud dør fordi om en Guds mann dør. "Jeg vil være - likesom jeg var". Det er bare Gud som kan si dette. Bare Den Evige kunne stå i det tidløse Jeg ER og si: "Jeg vil være" og "likesom jeg var". Her må vi innrømme (og der følger både med frykt og undring med denne tanken) den viktige enhet i Guds natur, den tidløse utholdenhet av Hans uforanderlige skapning, gjennom tid og evighet. Her begynner vi å se og føle Den evige fortsettelse. Vi kan begynne hvor vi vil, Gud er der først. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den som var og som er og som kommer, Den Allmektige. Dersom vi søker tilbake til de ytterste grenser for våre tanker, til det punkt hvor vår fantasi berører det intet som var der før skapelsen, så vil vi også finne Gud der. Med et eneste nåtidens blikk oppfatter Han alt som har skjedd fra evigheten av, og serafenes vingeslag som hørtes for tusener av år siden, de ser Han nå, uten å bevege blikket."

(A.W. Tozer i boken Den Guddommelige erobring.)

Fellesskap og tilbaketrukkethet

Dette er tanker jeg har tenkt idag, mens jeg har tilbrakt deler av den flotte sommerdagen på sykehuset:

En kristen vil alltid være uløselig knyttet til Kirken, til Kristi legeme. Det er ikke bare en selvmotsigelse, men en umulighet å leve på siden av Kristi legeme, og ikke være en del av Kirken. Samtidig er det slik at ønsker man å leve et liv i Guds nærhet, - søker man å leve et hellig liv, så betyr det at man velger et liv i tilbaketrukkehet. Det underlige er at det ikke er noen selvmotigelse i dette, men det er to sider av samme sak!

Kirkens hellige menn og kvinner har vært ensomme mennesker. Tilbaketrukkethet, eller avsondrethet, ser ut til å være prisen du må betale for sann hellighet. Det må til en villighet til å vandre langs stier, som få av dine samtidige velger å gå. Et menneske som har vært i Guds nærvær, vil ganske snart oppdage at få andre forstår hva han eller henne snakker om. Et virkelig sant åndelig menneske, blir av andre betraktet som en raritet. Han eller henne lever ikke lenger for seg selv, men for en Annen. Et slikt menneske trekker seg tilbake fra andres forsøk på å gi dem ære, for æren for dem, tilhører ikke dem, men Herren alene. Deres glede er å se at Herren blir opphøyet og æret og tilbedt som den Han er.

Tilbaketrukketheten, og ensomheten som følger med den, er en velsignelse, for den får deg til å bli helt og holdent avhengig av Guds vennskap. Søker du dette vennskapet, så se deg ikke tilbake om noen følger etter deg. For det er ikke sikkert at noen gjør det, fordi få er villige til å betale omkostningene!

Fascinerende om bønn

Pastor Reidar Paulsen i Kristkirken i Bergen, har anmeldt den nye boka mi i Magazinet. Anmeldelsen stod på trykk lørdag før pinse. Den følger her:

"Alt Gud gjør, gjør han som svar på de troendes forbønn," skal John Wesley ha sagt. Bjørn Olav Hansen siterer det i sin nye bok om bønn, og forlaget sier på omslaget at det er bakgrunnen for boken.

Straks en får en bok som dette i hende, er det lett å spørre om vi virkelig trenger enda en bok om bønn. Men en skal ikke lese lenge før svaret blir at denne boken er et meget verdifullt tilskudd i rekken av bøker om emnet. Hansen tar oss med til det som skulle være kjent terreng for de fleste troende, men også inn i det jeg vil tro er ukjent terreng for de fleste av oss. Han skriver utfordrende oom å leve nær Gud, om bønn som livsstil og vakkert om naturen som det store bønnerommet skjenket oss av Gud selv.

Kapitlene om å bære en bønnebyrde har jeg ikke lest maken til andre steder. Jeg kan ikke forstå annet enn disse og de følgende kapitlene vil være til stor hjelp og inspirasjon for de mange som opplever kallet til å være forbedere. Det siste emnet i boken, kontemplasjon, vil kanskje føles fremmed for mange. Men det hører absolutt med i en bok som dette.

Hansen forteller om hvordan boken ble til. Det "var som om boken skrev seg selv". "Alt falt på plass i løpet av en drøy og hektisk uke. Og det under intense smerter." Leserne kan på en måte nesten oppleve at dette er sant. Det er en medrivende bok. Det er vanskelig å legge den fra seg. Men det er ikke en lettvekter!

Den er fylt av bibelstoff. På samme tid øser forfatteren av litteraturen fra store deler av kirkehistorien og på tvers av alle konfesjonelle grenser. Paulus skriver et sted om å forstå Guds kjærlighet "sammen med alle de hellige". Hansen bruker alle "de hellige", deres vitnesbyrd om å leve i Guds nærvær og i bønn og kontemplasjon som inspirasjon og utfordring.

Likevel vil jeg tro at bokens styrke først og fremst er at den nok er saklig, men på samme tid intenst personlig. Dette er ikke teori, men levd liv. Et trekk til jeg nevne: Hansen makter å skrive om bønn og bønnebyrde uten å bli lovisk eller tvinge noen inn i bestemte mønstre. Her er ikke tale om å gjøre noe på den eller den måten fordi forfatteren eller andre gjør det slik. Her er tale om å søke Gud og hans ledelse.

Er det nødvendig å si at boken er velskrevet? Hansen er ikke bare forkynner og forbeder, men også forfatter og journalist."

Boken selges via www.frihet.no til 98 kr. Min første bok om bønn: "Ved stille vann" er nettopp kommet i nytt opplag, og kan bestilles samme sted til 89 kr. Det var dagens reklame!

Den Hellige Ånd er mangfoldets gave

Jeg har tilbrakt noen timer i bønnekoia mi på denne vakre 1. pinsedag, og min daglige åndelige lesning har denne dagen vært hentet fra, et foredrag den ortodokse biskop Kallistos Ware holdt på Kreta høsten 1979. Til stede var representanter for ulike europeiske kirker. Tema for foredraget til biskop Kallistos var: "Den Hellige Ånd i den kristnes personlige liv." Noe av det jeg leste der, synes jeg var så interessant at jeg gjerne vil dele det med bloggens lesere:

Biskop Kallistos skriver at "Ånden er mangfoldets gave", fordi på pinsefestens dag delte ilden seg og satte seg på hver enkelt av de 120 som var samlet på Øvresalen. "Parakleten gjør oss alle ulike, han lar meg være meg selv tydelig og klart, mitt eget unike jeg. Ånden er ikke bare en egenskap eller en kraft, ikke bare en upersonlig makt, men den tredje personen i Den Hellige Treenigheten. Som person bekrefter han den enkeltes personlighet," skriver den ortodokse biskopen og legger til: "Det er betegnende at apostlene på pinsefestens dag ikke benyttet et kunstig laget språk som esperanto, men alle de ulike nasjonalitetene som var tilstede hørte dem tale sitt eget morsmål. Mangfoldigheten av språk og dialekter ble ikke visket ut ved pinsen, men den er ikke lenger årsak til splittelse ettersom alle nå gjennom Åndens nåde kan forstå hverandre. Pinsens Ånd kveler ikke våre etniske og personlige ulikheter, men velsigner dem. Som frihetens Ånd forløser Han oss gjennom sin frigjørende makt fra stereotyper, fra meningsløse gjentagelser, fra slaveri under all slags totalitaristisk kollektivisme."

Veni Creator Spiritus!

I dag ber vi med hele kirken: "Veni Creator Spiritus", "Kom, Hellig Ånd med skapermakt."

Dypt inne i de russiske skoger levde en eneboer, på 1800-tallet, som skulle bli en av den russisk-ortodokse kirkes mest betydningsfulle åndelige skikkelser: Serafim av Sarov. Denne Serafim har sagt mye betydningsfullt, som vi gjør vel i å lytte til. I dag vil jeg ta frem dette sitatet, som har stor betydning for oss på denne 1.pinsedag 2006: "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd."

Apostelen Paulus skrev til forsamlingen i Korint: "Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv." (1.Kor 6,19) Som en troende, har vi fått denne uforlignelige og enestående Guds gave som Den Hellige Ånd er. Gud har betrodd hver eneste en av oss en del av sin kraft, en liten del av Ham selv. Det er en gave som ingen av oss fortjener, en gave som ingen av oss kan betale tilbake på, Han gir den villig og uten bebreidelser til alle som vil sette sin lit til Ham. I dag har jeg tenkt mye på ordene fra Luk 11,9-13 hvor Jesus sier: "Og jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For hver den som ber, han får. Og den som leter, han finner. Og den som banker på, for ham skal det lukkes opp. Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som BER ham." La oss virkelig be om å få MER av Den Hellige Ånd.

I 1990 gav den gammelkatolske og den ortodokse kirke ut en felles uttalelse om Den Hellige Ånd. Deler av denne deler jeg gjerne med bloggens lesere. Fader Ottar Myrseth i Den nordisk katolske kirke har oversatt dette til vakker nynorsk:

”Det er Heilaganden si nådige gjerning i Kyrkja at det einskilde mennesket skal få del i frelsa. Heilaganden, som går ut frå Faderen og vert verande i Sonen og vert gjeven og syner seg for dei truande gjennom Sonen, vert alltid verande i Kyrkja, fyller henner og bygg henne opp, fornyar henne, helgar henne og gjer henne til ei frelses-ark for heile verda. Han er Talsmannen som er send av Herren for å føre Kyrkja fram til heile sanninga.

Alt det Frelsaren utfører i Kyrkja til beste for alle menneske, vert iflg. kyrkjefedrane ’fullført av Anden’. Heilaganden er Kyrkja si sjel, den livgjevande, helgande og sameinande krafta i kyrkjelekamen. Heilaganden og Kyrkja er uskiljande. Heilaganden er fundamental for det nye livet mennesket får i Kyrkja ved gjenfødinga av vatn og Ande. .........

Menneske si gjenføding og helging er Heilag-anden si særlege gjerning. Den utrenning av Anden som var venta i endetida, har skjedd i Kyrkja sidan pinsedagen (Apg 2:16-18). Endetida sin herlegdom er ikkje lenger berre ei von, men allereie ein levande realitet.

Heilaganden sitt nærver i Kyrkja er ein sikker garanti for dette. Om vi i våre hjarte har den delen som er Andens segl, skal vi heller ikkje vere i tvil om at vi skal få eige heilskapen som er den fullomne gåva, det velsigna evige livet.”

Dette er noe å tenke på en vakker 1.pinsedag. I dag går turen for mitt vedkommende til bønnekoia mi, Mamre, på Skumsjøåsen.

Husmenighet kontra Kirken

Det pågår en interessant debatt på noen blogger for tiden, om husmenigheter. Dette skjer samtidig med at Prokla Media har utgitt boken "Hjem som forandrer verden", av Wolfgang Simson. Simson var forøvrig i Norge for en tid tilbake for å holde et seminar i Bergen, som skapte litt debatt i den kristne presse i etterkant. Jeg har selv gode erfaringer med å leve i en husmenighet i 10 år, selv om det nå begynner å bli en del år siden. Men ting har forandret seg siden da, både når det gjelder tenkningen rundt begrepet husmenighet, og min egen vei videre.

Noen interessante trekk ved denne debatten er det jeg vil kalle en manglende innsikt i, eller vilje til å se nærmere på kirkehistorien, en sterk kritikk av pastortjenesten og et svært negativt syn på liturgi og tradisjon. Selv om man er veldig opptatt av begrepet koinonia, er det synet som forfektes om husmenighetens fortreffelighet, noe som passer vår tids veldige individualistiske fokusering og negative syn på kirkelige ordninger. Dette er jo ikke bare noe som skjer i enkelte kristne miljøer, men det er en trend i vårt samfunn. Det moderne menneske er ikke villig til å underordne seg en størrelse som er større enn dem selv, nemlig kirken. De vil bestemme selv hvordan ting skal være.

Men det er bare det at vi ikke kommer bort fra disse ordningene, om vi skal følge Bibelen, og leser vi tidlig kirkehistorie, vil vi se at disse ordningene fantes i kirken, på et mye tidligere tidspunkt enn det husmenighetbevegelsens talsmenn vil ha det til. Problemet med mange slike bevegelser er en uvillighet til å se seg i lys av kirkens 2000 årige historie. Man vil ha det til at man har gått helt tilbake til urkirken, og er en direkte etterfølger av denne. Men vi må ikke glemme at de ordningene man tildels snakker foraktelig om, fantes i urmenigheten. Når man hevder at det er opp til det enkelte medlem av husmenigheten og stå for dåp og nattverd, og at dette kan gå på omgang, så stemmer dette dårlig med den første menighets praksis. Så langt jeg har lest, finner jeg på disse bloggene, intet om nytestamentlige ordninger som tilsynsmenn, eldste og diakoner. Det snakkes en del om de femfoldige tjenestegavene som apostelen Paulus omtaler i brevene til forsamlingene i Korint og Efesos, men det som nevnes om pastortjenesten er stort sett negativt. Så vidt jeg forstår er det ikke plass for den i en husmenighet.

De tolv apostlers lære eller Didache var et skrift som var godt kjent i oldkirken. Det blir omtalt i Eusebius' velkjente kirkehistorie fra ca 325, og det er blitt benyttet av flere kirkefedre, blant annet Klemens fra Aleksandria (ca 200) og Athanasius (ca 367). I Østkirken var Didache en av de viktigste håndbøkene som regulerte de kirkelige ordninger. Med rette er Didache kalt for den eldste kirkeordning vi kjenner til. I Didache 4,1-2 står det: "Mitt barn, natt og dag skal du komme den i hu som taler Guds ord til deg. Du skal hedre ham som Herren selv; for der hvor Herrens storhet blir forkynt, der er Herren. Du skal daglig søke samfunn med de hellige, så du kan bli styrket ved deres ord." Didache har også klare forskrifter for dåp og feiring av eukaristin, eller nattverden. Faktisk også bruken av Fadervår. Den omtaler også hvordan man skal behandle omreisende lærere, apostler og profeter, tilsynsmenn og diakoner. Her finnes også forskrifter for søndagens gudstjeneste. Didache 14,1 sier det slik: "På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brød og holde takkebønn etter at dere først har bekjent deres synder, slik at deres offer kan være rent."

Omkring år 70, bare noen få år etter at Paulus hadde lidd martyrdøden, får kirken i Antiokia en ny menighetsleder, Ignatius. Han er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles de "apostoliske fedre", det som var urkirkens mest betydelige åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. De hadde selv vært disipler av apostlene eller deres fortrolige, og stod dermed i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. Ignatius har etterlatt seg den eldste samling av kristne brev utenfor Det nye testamente, og disse brevene har store likheter med de nytestamentlige brevene, særlig brevene til apostelen Paulus. Sporene av forfatterens fortrolighet med den øvrige apostoliske litteraturen er tydelig. Han siterer eller henspiller på Matteus, Johannes, Apostlenes gjerninger og Åpenbaringsboken. Fremfor alt vitner disse brevene om at den første kjærligheten og entusismen langt ifra har kjølnet når den kristne bevegelsen står overfor sitt første århundre. Ignatius har en spesiell omsorg for kirkens enhet, noe som røper seg i hans iver for en bestemt kirkeforfatning. Han hevder at bare den gudstjeneste som ledes av biskopen er gyldig. De troende må ikke foreta seg noe bak biskopens rygg.

I sitt brev til forsamlingen i Efesos skriver Ignatius: "Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet, og slik helliget i alle ting." "Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet." "For om en og to personers bønn har slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn. Den som da ikke kommer til menighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har dømt seg selv."

I sitt brev forsamlingen i Tralles i Lille-Asia skriver han: "Når dere underordner dere biskopen likesom dere er Jesus Kristus undergitt, synes dere meg å leve ikke på menneskelig vis, men etter Jesu Kristi vilje, han som døde for vår skyld for at dere i tro på hans død skal unnfly døden. Det er altså nødvendig - slik dere også gjør - at dere ikke foretar dere noe uten biskopens vilje, ja, vær også presbyteriet undergitt likesom Jesu Kristi apostler."

Jeg kunne gitt langt flere eksempler på dette, men dette er nok til å understreke at såvel de nytestamentlige skriftene, som skriftene til de som umiddelbart etterfulgte de 12 apostlene, viser med all tydelighet at det fantes en klar kirkeordning, og at det fantes et lederskap som også var bygget opp hierarkalsk.

De som ønsker å følge debatten om husmenighetene kan f.eks gå til:

http://www.byggemennesker.no

http://arekarlsen.blogspot.com/

Bråkjekke og kule uttalelser

Jeg forundrer meg til stadighet over en del uttalelser som kommer fra enkelte kristne, deriblant en del unge kristne ledere, som opptrer så bråkjekke og kule når de skal snakke om den kristne tro. Enkelte av dem bruker også banneord, eller gjengir banneord og snakker samtidig foraktelig om det religiøse. Det aner meg at det de mener er religiøst, er alt det andre står for, som de ikke er enig i selv.

Så har jeg tenkt: ville de være like bråkjekke og kule om de hadde hatt et skjellsettende møte med Jesus, som apostelen Johannes hadde på klippeøya Patmos, i Egeerhavet? Neppe! Tenk, Johannes som hadde dette dype, nære vennskapsforholdet til Jesus, faller som en død til marken når han får et møte med Den oppstandne og triumferende Kristus. "Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død." (Åp 1,17) Profeten Jesaja hadde et like sterkt møte med Den levende Gud, og beskriver det på denne måten: "Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud." (Jes 6,5) I de fleste tilfellene, hvor mennesker møtte Jesus, som vi leser om i Det nye testamente, falt de ned ved Hans føtter. Peter bad Jesus gå fra seg, fordi han hadde en dyp erfaring av sin egen syndighet. Mennesker som møtte engler, slik vi kan lese om det i Det nye testamente, ble redde, ja forferdet.

Men idag uttaler man seg kjekt og frimodig og kult om det meste, kanskje fordi gudsfrykten mangler helt, eller delvis. Jeg finner det igjen på ulike blogger på nettet, og i lokalavisen her hvor jeg bor, er det gjengitt et intervju med David Åleskjær idag, som oser av bråkjekkhet og kulhet og forakt mot alt det han karakteriserer som religiøsitet. Det er ensbetydende med at alt det andre opplever som viktig, nært og innholdsmettet, i form av liturgi eller gode tradisjoner, er noe vi kan snakke nedsettende og foraktelig om. Det er alle vi andre som er loviske, trangsynte og religiøse, bare ikke dem. Jeg tror ikke de vet hva de snakker om. Og synd for dem, at de går glipp av mangt og mye som faktisk ville ha beriket deres gudsliv.

Pedofile vil organisere politisk parti

Det kommer ikke som en overraskelse, men likevel sier det mye om det moralske forfall som Europa opplever i vår tid: En gruppe pedofile i Nederland vil starte et nytt politisk parti for å gjøre sex med barn og dyr lovlig. Logoen til høyre er partiets logo.

– Vi vil gjøre pedofili til et tema som kan diskuteres. Vi vil inn i parlamentet så vi kan få en stemme, sier grunnlegger av partiet Ad van den Berg til avisen Algemeen Dagblad. Han mener pedofili altfor lenge har vært et tabu, og vil drive kampanje for å senke den seksuelle lavalderen til 12 år, for siden å fjerne den helt. Sex med mindreårige er greit så lenge barna er enige, mener van den Berg.

Å gjøre sex med dyr lovlig, å tillate pornografi på TV på dagtid samt at alle skal få lov til å gå nakne på offentlige steder er andre av partiets krav. Utspillet har ført til hoderysting blant de etablerte partiene.

At reaksjonene i Nederland er sterke er vel ikke overraskende, men jeg tror at det bare er et tidsspørsmål før man ser annerledes på det. Slik det også har vært i spørsmål om homofili. De homofile bevegelsene har drevet med en sterk lobbyvirksomhet, og har påvirket samfunnet til å endre holdning. Det er interessant å legge merke til at du knapt skal se et TV-program eller en film, hvor ikke homofile medvirker, og da alltid med et positivt fortegn. Nå er tiden kommet for å bryte nok en grense. Det neste er pedofili og sex med dyr. Et argument som stadig gjentas er: "Hvem er du som kan nekte noen annen et kjærlighetsliv?" Det er blitt brukt for å rettferdiggjøre homoseksuell synd. Skal det brukes for å rettferdiggjøre pedofili også? Nei, sier man. Det er forskjell. Pedofili kan ikke aksepteres. Det sa man om homofili også for en tid tilbake.

La oss som forbedere stå opp for Norge og rope om nåde for vår nasjon. En norsk ungdomspolitiker stod frem for noen uker siden, og sa at tiden var inne for å kjempe for ekteskap mellom flere. For hvis du elsker en, kan du da ikke elske to eller tre? Hvem kan nekte en annen kjærlighet. Reaksjonene kom, men hvor lenge reageres det?

Messianske jøder opplever forfølgelse i Israel

På bildet til høyre ser du ultra-ortodokse jøder i en massedemonstrasjon mot messianske-jøder, som feirer gudstjeneste i sin forsamling i Beersheva. Den samme forfølgelsen pågår i Arad. Bak denne forfølgelsen står en ultra-ortodoks sekt som kalles Gur Hassidim. Flere tusen av dem bor i Arad, hvor de tar del i sine yeshivot, eller talmudiske skoler. Ingen av dem arbeider, men de mottar støtte fra ulike hold, blant annet fra noen kristne organisasjoner! Derfor har de som tilhører Gur Hassidim mye tid til å drive med en aktiv kampanje mot de messianske jødene, og forfølgelsen er hard, både når det gjelder ord, trussler og fysiske angrep mot den lille messianske forsamlingen som finnes i Arad. Vi som er venner av Israel, trenger å tale åpent om dette som skjer, og gjøre det vi kan for å få stanset denne forfølgelsen. I vår støtte til Israel, må vi ikke bli Israels-romantikere, som bare ser det positive og flotte som skjer i Israel, og overser det som er galt. Vi hjelper heller ikke våre messianske brødre og søstre om vi tier om disse overgrepene som skjer!

Situasjonen for de messianske jødene i Israel er vanskelig, men antallet som finner Jesus som sin Yeshua vokser for hver dag. Flere av forsamlingene skaffer seg nå egne bygninger, hvor de kan samles. Det er også et voksende antall israelske soldater som er blitt frelst, og tar del i messianske menighetene. Flere av dem har ledende posisjoner i den israelske hæren, og de verdsettes for sitt mot og for det arbeidet de utfører. Disse soldatene og befalet har meget godt rykte på seg. Sakte, men sikkert, har messianske jøder fått bedre jobber, de har klart å skape egne arbeidsplasser og opplever økonomisk framgang. En av årsakene til dette er at de ultra-ortodokse har mistet grepet om innenriksdepartementet, men fortsatt er det slik at de ultra-ortodokse sender sine folk, blant annet til USA for å undersøke bakgrunnen til de jødene som vil flytte til Israel. Dette skjer blant annet for å forhindre at messianske jøder flytter dit. Frem til nå har det nemlig vært innenriksdepartementets politikk å hindre de som tror at Yeshua er Messias adgang til å immigrere til Israel.

Vi trenger å be for de messianske jødene, og spesielt de som tilhører forsamlinger i Beersheva og Arad. De trenger vår støtte nå.

Forkynn alltid. Om så kreves, anvend ord!

I år er det 780 år siden Frans av Assisi døde. Fremdeles studerer mennesker over hele verden dette fascinerende mennesket i menneskehetens historie. Han er det hellige menneske som forbindes med ydmykhet, barmhjertighet og kjærlighet til alle skapninger, store og små. Han vendte ryggen til verdslig rikdom for å omfavne de enkle disiplinene: avsondrethet, ydmykhet, kreativitet, fellesskap, medlidende, tjeneste og bønn. For den hellige Frans var Gud ikke et tørt teologisk begrep, og kristenlivet ikke en samling støvete religiøse regler og ritualer. I stedet hadde denne tidligere rikmannssønnen fått et møte med Gud så radikalt at en av hans følgesvenner, Bonaventura, skulle si dette om Frans: ”Han var fullkomment oppslukt av Guds kjærlighets ild, som et glødende kull.”

Vi feirer også et annet Frans av Assisi jubileum i år. For i år er det nemlig 800 år siden Frans hadde sin skjellsettende opplevelse utenfor den forfalne San Damiano kirken, hvor han hører den korsfestede tale til seg: ”Francesco, gå og gjenreis mitt hus. Du ser jo hvordan det holder på å falle i ruiner”. I denne kirkens ruiner er det han ber: ”Høyeste, ærerike Gud, opplys mitt hjertes mørke og gi meg rett tro, fast håp og fullkommen kjærlighet, innsikt og erkjennelse, Herre, så jeg kan fullføre ditt hellige og sanne oppdrag. Amen.”

Når jeg ser på Kirkens stilling i Norge i dag er det som om jeg hører Frelserens ord til Frans på ny: ”Gå og gjenreis mitt hus. Du ser jo hvordan det holder på å falle i ruiner”. Vi ser en kirke som svikter Guds ords forordninger, som tillater åpenbar synd i sin midte, som er på defensiven når det gjelder å nå ut med evangeliet. Likevel er Kirken ”jordens største under”. Mer enn noensinne trenger vi å be for den, og arbeide for at Guds kirke skal gjenreises i denne nasjonen. La oss be for biskoper, prester og pastorer, mange av dem er slitne. La oss takke for alle gode forbilder.

Den samme Frans sa: ”Forkynn alltid. Om så kreves, anvend ord.” La oss be om at vi lever liv som har saltinnhold og som bringer lys til mørket. Den profilerte engelske forfatteren G.K Chesterton har sagt dette om Frans av Assisi: ”Den hellige Franciskus vandret omkring i verden som Guds tilgivelse.” La oss be om at vi må leve som vi lærer, la oss be om at vi våger å leve radikalt, brennende og full av kjærlighet.

Forberedelser for endetiden

I dag møtes du av noen viktige betraktninger fra Corrie ten Boom, hentet fra hennes bok: Marsjordre for endetiden:

Vil du arbeide for Gud så skal du danne en komite. Vil du arbeide med Gud skal du etablere en bønnegruppe.

Guds plan for den endelige seier er klar. Han kjenner fienden og fiendens reaksjoner fra urtiden av, og trenger ikke å frykte for uventede angrep. Han kjenner også sine mannskaper. De som kjemper på vår side er flere og sterkere enn dem som står oss imot: en mektig Yppersteprest og legioner av engler. Enhver kristen er kalt til å kjempe og vi avgjør selv om vi vil være gode, middelmådige eller dårlige stridsmenn. Enhver som gir seg helt over til Ham tar Jesus seg selv av, gjør ham til en stridsmann som lar seg lede av Den Hellige Ånd, og som holder seieren for øyet til Jesus kommer igjen. Slike mennesker står sterkere overfor fienden og skammer seg ikke over sin konge.

Gud har ingen problemer, bare planer. Derfor er det heller aldri noen panikk i himmelen.

En overveldende rikdom på kraft står til vår rådighet. Denne kraften er helt nødvendig for oss, - og i vår måte å leve på skulle vi mer bevisst regne med den. Denne rikdommen er ikke avhengig av omstendighetene. Det må vi ha helt klart for oss, for i sluttkampen kommer omstendighetene til å bli vanskelige. Og likevel skal vi ikke komme til å mangle noe.

På en evangelistkongress i Berlin hørte vi dette varsko fra den kinesiske biskop Ozao: "Kina gjennomgår nå det som høyst sannsynlig vil komme over hele verden. Ja, det kommer en tid da ingen kan kjøpe eller selge uten å ha Dyrets merke." Den samme biskop bekjente at den kinesiske kirke ikke hadde gjort de kristne rede for de svære prøvelsene som de nå måtte gjennomgå. "Vi gav dem alt det vi kunne gi; evangeliet, kirkebygg, ja klær og mat der det var fattigdom. Men en ting forsømte vi. Vi lærte dem ikke hvordan de skulle bringe evangeliet til andre. Nå er alle prester og biskoper borte, kirken eksisterer praktisk talt ikke mer. Ja, en underjordisk kirke finnes riktignok, men det var få kristne som hadde kraft til å styrke de andre." Biskopen la oss sterkt på hjertet at vi nå framfor alle ting måtte forberede Guds barn på det som skal komme, og klargjøre for dem deres spesielle oppdrag for vår tid, slik at de får styrke nok i forfølgelsestiden.

Kan svake, små mennesker gjøre noe til en slik forberedelse? Ja, alle! Og jeg mener det jeg sier. Herren har gitt oss alt vi trenger for endetiden. Apgj 1,8: "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og hele Judea og Samaria og like til jordens ende." Dette løftet ble gitt på den tid da Jesu Kristi menighet ble grunnlagt, men de ordene har aldri mistet sin kraft, og ikke minst i endetiden vil de komme til å bety en kraftkilde til et seirende liv for Guds barn. Kraften er der fordi Den Hellige Ånd er der, og Han lengter etter å fylle vårt hjerte på samme måte som lyset av seg selv fyller et rom som åpner seg for det. "Bli fylt av Den Hellige Ånd!", gi Den Hellige Ånd rom! Det betyr: Overgivelse!

Om å forstå tiden og tidene

For noen dager siden skrev jeg om nødvendigheten av at Guds sanne profeter stiger fram, og siterte 1.Krøn 12,32: "Av Issakars barn kom det menn som forstod seg på tidene." I dag vil jeg utdype betydningen av at forståelsen av hvilken tid, eller tiden og tidene vi lever i, er avgjørende for å forstå Guds planer og rådsslutninger, og hvordan vi kan stå seirende i den tiden vi lever i. Leser du sendebrevene i Åpenbaringsboken støter du stadig på dette: "Den som seirer." Overvinnerne i endetiden er de som forstår tiden de lever i.

Bibelen benytter to tidsbegreper: chronos tid og kairos tid. Chronos refererer til den generelle tiden, den kronogiske tid, klokka om du vil. Kairos derimot refererer til den rette tid, den strategiske tid, selve muligheten, tiden her og nå. Etterhvert som Guds planer utfolder seg, eller åpenbarer seg for oss, blir chronos til kairos. Kairos, selve mulighetens tid, er bokstavelig talt født ut av chronos, den generelle tiden. Vi trenger åpenbaring for å forstå disse ulike tidene og sesongene, eller om du vil: åndelige årstidene, som Gud lar oss gå igjennom. Gud fører oss igjennom ulike faser og prosesser, i hvilke vår trofasthet og utholdenhet tillater Ham å føre oss inn i den neste fasen - den strategiske tiden. Vi lever altså i disse prosessene i forbindelse med chronos-tiden, men så skjer det at Gud forandrer denne prosessen, Han forandrer tid og sesong, og forvandler chronos til kairos for oss, de spesielle øyeblikkene, mulighetene. Guds HER og NÅ. Det er viktig at vi forstår når dette skjer, og kan handle deretter. Tidspunktet for Jesu fødsel var ikke tilfeldig valgt. "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn.." (Gal 4,4) Heller ikke tidspunktet for Hans død var tilfeldig: "For ennå mens vi var skrøpelige, døde Kristus til FASTSATT TID for ugudelige." (Rom 5,6) Dette bare nevnt som eksempler på Guds tid og tider.

La oss se litt nærmere på det vi kan kalle Issakar's-salvelse. Du vet, Gud gir oss ulike salvelser, og Issakar hadde en jeg gjerne vil ha! I oversettelsen Bibelen Guds Ord, gjengis 1.Krøn 12,32 slik: "Av Jissakars sønner, som kjente og forstod tidene, slik at de visste hva Israel måtte gjøre..." Da israelittene vandret omkring i ørkenen, befant Issakar seg i øst sammen med Juda og Sebulon, hans brødre. "Ved siden av ham skal Issakars stamme slå leir. Høvdingen for Issakars barn et Netanel, Suars sønn." (4.Mos 2,5) "Først brøt Judas barn leir opp med sitt banner, hær etter hær. Høvdingen for deres hær var Nahson, Amminadabs sønn. Høvdingen for Issakars stammes hær var Netanel, Suars sønn." (4.Mos 10,14-15) Issakar spilte en viktig rolle i å lede Israel i denne prosessen, slik vi ser det av 1.Krøn 12,32. De ledet an i marsjen mot det lovede land. Selve navnet Issakar betyr "den som blir belønnet". Issakars barn, som tellet 200 stykker, kjente solens og månens gang, interaksjonen i årets måneder, datoen for viktige jødiske fester fastlagt av Herren, og kunne tyde tidens tegn. Det fantes en profeti over Issakar som patriarken Jakob hadde profetert over ham: "Issakar er et sterktbygd esel som legger seg ned mellom kveene. Han så at hvilen var god og at landet var fagert. Da bøyde han sin rygg, for å bære og ble en arbeidspliktig trell." (1.Mos 49,14-15) Issakar ble altså en som kunne bære Guds byrder, og som kunne føde fram det som Gud hadde lagt ned i ham. Jeg har mer i detalj gått inn på dette med å bære bønnebyrder i min bok: "Å leve i bønn", som nylig utkom på Frihet forlag. Jeg vil anbefale den til videre studium av dette. Du kan bestille den ved å henvende deg til: www.frihet.no

Vi trenger disse som er villige til å bære bønnebyrder, som lever med Herren og som kjenner tiden og tidene. Vil du være med på å be dem fram?

Resultatene av bønne-Hydes bønneinnsats

Mandag skrev jeg om bønneapostelen John Hyde. I biografien som pastor Sven Nilsson skrev om bønnepioneren Kjell Sjöberg, finnes det en veldig interessant refleksjon om bønne-Hydes bønnearbeid i India og Pakistan. Sammen med sin far Tage Sjöberg og broren, Stanley drev Kjell misjonsarbeid i Pakistan og grunnla mange menigheter der. Jeg siterer fra boken: "Under tiden i Pakistan gjorde Kjell en iaktagelse, som han senere refererte til som en motivasjon for den form for profetisk forbønnstjeneste, som han skulle hengi seg til de siste årene av hans liv. Når han reiste mellom ulike steder kom han nemlig til å legge merke til, at mottageligheten hos befolkningen varierte fra plass til plass. Det fantes steder, der det nesten var umulig å samle muslimer og der man til og med kunne regne med å bli kastet ut av byen. På et annet sted kunne muslimene konkurrere om å få by misjonæren hjem for en samtale. Det som kastet nytt lys av forståelse over dette fenomenet, var en biografi om John Hyde - kjent under navnet "Bønne-Hyde". I denne biografien fantes det et detaljert kart over de områdene der John Hyde hadde vært og utført sin bønnetjeneste. Kjell begynte å se et mønster i sine egne iaktagelser av stengte og åpne plasser. De områdene som han opplevde som åpne var akkurat de stedene som John Hyde hadde besøkt nesten hundre år tidligere. Denne oppdagelsen skulle senere modne til en betydningsfull innsikt om realiteten av det kan kaller "åndelig geografi" eller "spiritual mapping" - begreper som ble etablert innen den internasjonale forbønnsbevegelsen, hvor Kjell Sjöberg senere kom til å gjøre en betydningsfull innsats." (Sven Nilsson: Steget före. Berättelsen om Kjell Sjöberg. Livets Ords Förlag, side 13)

I Norge har vi en parallell til dette i den bønneinnsatsen Hans Nielsen Hauge utførte. Selv idag høster vi resultatene av denne, idet det er lettere å preke Guds ord med resultater i de områdene hvor Hauge vandret, enn der hvor han ikke var. Det er samtidig en inspirasjon for oss andre til å legge ut på bønnevandringer selv!

Har du interesse av å lese boken om Kjell Sjöberg kan du bestille den via:

http://www.livetsord.se

Indias og verdens bønneapostel

I dag vil jeg gjerne dele med deg noe om en av disse såkalte Gudsvennene, som virkelig forstod bønnens store betydning. Hans liv og hans tjeneste er virkelig en inspirasjon til etterfølgelse:

Enkelte kalte ham "mannen som aldri sover", andre "bønnens apostel", men for de fleste gikk han under navnet: "Bedende Hyde" eller "Bønne Hyde." John Hyde, som ble født 9. november i 1865 i Illinois i USA, var dette og mye, mye mer. I dagesvis, for ikke å si ukesvis kunne han ligge på sine kne for å be for India, og Punjab provinsen hvor han hadde sitt arbeid som misjonær. Eller for spesielle bønnebehov han hadde fått lagt på seg av Gud. Mennesker som så han bad i 30 dager og netter, eller 10 dager i strekk, eller liggende på sine knær i 36 timer uten å reise seg, ble ikke bare forundret og beveget over denne Gudsmannen, men de fikk også selv sine liv forandret. Hyde åpnet himmelen over dem. Mary Campbell, som i mer enn 45 år vandret omkring på Indias støvete veier, og oppsøkte alle landets provinser for å forkynne evangeliet, sa dette om sitt møte med John Hyde: "Vi ble aldri de samme igjen!"

John Hydes store forbilde var hans egen far, Smith. Denne stillferdige mannen var pastor i en presbyteriansk menighet, og sønnen lyttet til farens inntrengende bønner. I forbindelse med familieandaktene bad faren, ikke bare for familiens og menighetens behov, men for verdensmisjonen, og for bønnebehov han var kjent med. Eksemplets makt er stor, og sønnen la nøye merke til hvordan faren levde i bønn.

John Hyde gjorde det særdeles godt på skolen, ble professor og ble tilbudt en stilling som lærer ved det college han selv hadde gått. Men slik skulle det ikke bli. Det ble bibelskole i stedet og teologiske studier ved Presbyterian Seminary i Chicago. Til denne skolen kom det en dag en misjonær, og John Hyde ble sterkt grepet av hans undervisning. Gjennom denne misjonærens besøk fikk John Hyde kall til å reise til India, og han begynte målbevisst å be for sine medstudenter. Så tok han dem for seg en for en, og gikk lange turer med dem og talte med dem om misjonens sak. Bønnen og samtalene bar rik frukt. Når eksamen ble holdt våren 1892, så hadde 26 av 46 avgangsskoleelever bestemt seg for å reise ut som misjonærer, og alle viste til den innflytelsen som Hydes bønner og samtaler hadde hatt på dem!

Det er den walisiske pastoren og vekkelsesforkynneren Seth Joshua som en gang sa: "All bønn er skjult. Den pågår bak stengte dører." John Hyde var et slikt menneske som setter omgangen med Gud høyere, enn omgangen med mennesker. Han frydet seg over å kunne tilbringe tid alene sammen med Jesus. Det som karakteriserte hans liv best var hans villighet til å leve det skjulte livet i Gud. Han ønsket fremfor alt en anonym tilværelse, slik at han kunne bruke mesteparten av tiden sin i bønn. Gud hadde sønderknust ham, etter at han kom til India første gangen, og etter det hadde ikke John Hyde egne ambisjoner mer. Stoltheten hans var knust, og John Hyde ble kjent for sin ydmykhet og formbarhet. For ham ble det viktigste av alt: Guds rikes fremvekst. John Hyde var en av disse perlene som finnes dypt i jordens moll, og som må graves fram som den skatt de er. Ikke så synlige for mennesker, men synlige ved Nådens Trone.

John Hyde ble redskapet Gud bruke for den store vekkelsen som berørte Sialkot området i India i 1904, og som førte til at så mange mennesker ble vunnet for himmelen. Jes 62,6-7 ble ordene som formet hans kall og som han levde etter: "På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!"

J. Pengwern Jones kan fortelle dette om John Hydes bønneliv: "Når jeg gikk for å legge meg fant jeg John Hyde på sine knær i bønn, og han var oppe grytidig for å be, så selv om jeg stod opp når solen rant, var Hyde der og bad før jeg eller noen andre hadde klart å komme oss opp av senga. Flere ganger om natten kunne vi se at lampen hans ble tent, og vi kunne se ham fordype seg i noe i Bibelen, og vi hørte ham be. Enkelte ganger så vi ham på sine knær hele dagen i bønn. Han ble et eksempel til etterfølgelse for oss alle."

Bønnekonferanse i East Sussex

I går mottok jeg en svært hyggelig invitasjon til å komme til en bønnesamling i England, nærmere bestemt til Ashburnham Prayer and Conference Centre i East Sussex. Innbyder er Brian Mills, og til nå er 57 personer påmeldt fra Russland, Kina, India, Egypt, Finland, Australia, Polen, Tyskland, USA, Brasil og Latvia. Og flere er underveis. Vi som er invitert tilhører en krets rundt Brian Mills, som har fulgt hans tjeneste i en del år. Brian Mills blir av mange kalt for bønnebevegelsens far i England. Han var den første bønnesekretæren i Den evangeliske Allianse, og har vært en av lederne for bønnenettverket European Prayer Link, som jeg har vært koordinator for i Norge. Brian har en internasjonalt anerkjent tjeneste, og det var en stor ære for oss når han var en av hovedtalerne på den første nasjonale bønnekonferansen som ble arrangert i Norge, en konferanse jeg selv var med å ta initiativet til sammen med Arne Borgersen. Etter denne konferansen har Brian og jeg holdt god kontakt, og nå har han sendt denne invitasjonen til å delta på denne strategiske bønnekonferansen. Jeg håper virkelig det skal kunne legge seg slik til rette for at jeg kan reise. 4.-10. august reiser jeg til Færøyene sammen med Arne Borgersen, hvor vi er invitert til å ha en nasjonal bønnekonferanse der, så det er mulig at reisen til England kommer litt brått på. Men kanskje du kan være med på å be om Guds ledelse for dette. Be for de store utfordringene jeg har med helsa mi. Menneskelig sett er det ingen som helst muligheter for å reise verken til Færøyene eller England, men Gud formår! Og be om at vi skal få muligheter til å finansiere reisen. Ønsker du å støtte vår virksomhet økonomisk er det mulig via følgende konto:
16041464406. Kontoen i DnBNor heter POUSTINIA

Be om at Guds profeter stiger frem!

Behovet for en klar og tydelig profetisk røst er påtrengende stort i store deler av Guds forsamling. Issakars barn var kjent for at de "forstod seg på tidene" (1.Krøn 12,32). Hvor er Guds profetiske røster idag? Mennesker som kjenner tiden vi lever i, og som kjenner Gud, og lytter til Hans stemme. Vi trenger virkelig å be Gud kalle og utruste mennesker som er villig til å være åndelige vektere, eller vaktmenn, på murene rundt landet vårt, og byene våre. Mennesker som har Guds ord som sin høyeste autoritet, og som ikke er redd mennesker, men som har dyp ærefrykt for Gud. Profeter er gjerne totalt avvist av mennesker i sin samtid, men fullt akseptert av Gud. En sann profet kan ikke kjøpes av mennesker, men lever kun for Herren. Han lever oppe på høydene i Guds nærhet, og går ned i dalen for å overbringe sitt "Så sier Herren!" Selv spiser han trengselens brød, men han gir Livets brød til alle de som vil lytte til ham. Han vandrer sammen med mennesker i dagevis, men har først vandret i mange år for Guds ansikt. Han møter Gud, før han møter mennesker. Gud holder han skjult til hans dager i offentligheten er inne. I dag trenger vi Guds profeter som kan konfrontere synd, oppmuntre Guds forsamling, tyde tidens tegn. Vi lever i en kritisk tid, men også i en spennende tid, hvor Gud har sine planer for sin menighet, for sitt utvalgte folk Israel, for nasjonene. Vi trenger å høre fra Herren for å få del i disse planene. Til sin menighet har Han blant annet gitt "profeter". La oss be om at de trer inn i det kallet Gud har gitt dem!

Jerusalem - det jødiske folks genetiske kode

Jerusalemdagen ble feiret av store menneskemengder i går. Israels president, Moshe Katsav talte på et av arrangementene i forbindelse med minnedagen for jødenes inntagelse av Jerusalem i 1967, og sa ifølge The Jerusalem Post: "Jerusalem er kilden til all inspirasjon for det jødiske folk," og la til: "Jerusalem er det religiøse, nasjonale og kulturelle sentrum for det jødiske folk siden eldgamle tider og vil forbli det for evig. Jerusalem er det jødiske folkets genetiske kode, og vil fortsette å være en inspirasjon for alle jøder, både i Israel og i diasporaen." Det er gode ord å ta med seg i den skjebnetime som Jerusalem nå i nærmeste framtid står overfor, med trussler fra mange kanter, også fra den nåværende regjeringen om å dele byen. Guds plan for Jerusalem står beskrevet i Jes 62,7 som også gir oss del i den viktige oppgaven vi som forbedere har: "Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!"

Har du interesse av å følge med på det som skjer ved Klagemuren, finnes det muligheter for å se direkte overføringer derfra via et web kamera. Her finnes det også et arkiv av opptak som er gjort, slik at du blant annet kan se jødene som danser med israelske flagg i går, eller fra ulike minnedager. Klikk deg inn på følgende nettsted: http://english.thekotel.org/cameras.asp

Jordskjelv ryster Stockholm

Dagens Nyheter melder idag at Stockholm ble rystet av et jordskjelv natt til Kristi himmelfarsdag. Mange stockholmere våknet av det de trodde var en eksplosjon. Skjelvet opplevdes godt i området omkring Stora og Lilla Essingen, Fredhäll, Traneberg og Kristineberg. Det ble målt til 2 på Richters skala. Slike skjelv er ytterst sjeldne på våre breddegrader.

Men Jesus sa: "og det skal bli .. jordskjelv både her og der.." (Matt 24,7)

Selv tror jeg ikke dette er noen tilfeldighet. Det må ses i sammenheng med den høyprofetiske tiden vi lever i. La oss våke og være beredt.