Før jeg presenterer noen flere biografiske fakta om Maria Skobtsova, la meg si noe om hvordan hun så på menneskene rundt seg. Slik burde vi nemlig alle se våre medmennesker, uansett hvem de enn måtte være. Dette er hennes egne ord, i min oversettelse:
'Når man med sin egen åndelige verden vender seg til en annens åndelige verden møter mennesket den sanne Gudskunnskapens forferdelige og inspirerende hemmelighet. Ikke fordi man møter kjøtt og blod, ikke følelser eller stemninger, men Guds sanne avbilde i mennesket, Guds inkarnerte ikon i verden, en avglans av Gudsinkarnasjonen og Gudsmenneskelighetens avglans. Og mennesket må vilkårsløst og uten forbehold akseptere denne fryktelige Gudsåpenbaring og bøye seg innfor Guds avbilde i sin bror. Og kun når hun kjenner, ser og forstår dette, blir en annen hemmelighet åpenbart for henne, som vil kreve hennes mest anstrengende kamp, hennes største asketiske inspirasjon. Hun kommer til å se hvor fordunklet, og forvrengt av den onde kraften dette Guds avbilde er. Hun vil se menneskets hjerte, der djevelen fører en uopphørlig kamp med Gud, og på grunn av denne kjærligheten til Guds avbilde som river hennes hjerte i stykker, vil hun kjempe mot djevelen, for å bli Guds redskap i denne forferdelige og altoppslukende gjerning. Hun kommer til å bli det om hele hennes tillit rettes mot Gud og ikke mot seg selv, om hun ikke har forfinede selviske ønsker, men om hun lik David tar av seg våpenrustningen og bevæpner seg kun med Guds navn og kaster seg ut i kampen mot Goliat'.
Om du har tid foreslår jeg at du leser denne teksten en gang til - og dveler ved den en stund. Dette inneholder nemlig en djup sannhet, den sannheten som Maria Skobtsova kaller 'forferdelig'. Ikke i betydning av noe grusomt, tvert om. Hun bruker ordet i den betydningen David bruker ordet i Salme 139,14-16:
'Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet...'
Fra Bibelens første blader ser vi at mennesket er skapt i Guds bilde:
'Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem'. (1.Mos 1,27)
I Salme 8,4-6 gir David igjen uttrykk for hva dette bibelske menneskesynet representerer:
'Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham ...'
Det er i denne betydningen at Maria Skobtsova bruker ordet 'forferdelig'.
Og det var slik hun så alle mennesker: som skapt i Guds bilde, ja, bærende på Guds avbilde - selv om de var fylliker, prostituerte, hjemløse stakkarer, som flakket om i gatene i Paris. Hun oppsøkte dem for å gi dem verdigheten tilbake.
Det Maria Skobtsova gir uttrykk for er det ortodokse synet på mennesket. I motsetning til det lutherske synet, representert i bønnen: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske', ligger trykket et annet sted i den ortodokse trosoppfatningen: i et positivt syn på at mennesket er skapt i Guds bilde. Synden er der, men mennesket er ikke tvers igjennom syndig. Det bærer Guds bilde i seg. Synden har riktignok tilsmusset bildet, og det er ikke så lett å oppdage Guds bilde i mennesket, men det er der. Og Maria Skobtsova dro ut for å finne det igjen i de marginaliserte gruppene, som ikke hadde noe håp.
(fortsettes)
Billedtekst: På bildet ser vi Maria Skobtsova sammen med den russiske kristne filosofen Nikolai Berdjajev, som blant annet skrev om Fjodor Dostojevskij.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar