'Vi befinner oss blant noen av verdens høyeste fjelltopper, for å be om at Guds rike må komme. Vi hadde egentlig ingen spesiell plan. Vel, det er ikke helt sant. Planen var å følge de tilskyldnelsene Gud gav oss. Vi var sikker på at Han hadde en plan, som Han ville avdekke for oss bit for bit.
I det vi kjørte de mange milene fra den store, luftforurensende byen som er hjem for mer enn 12 millioner mennesker, kjørte vi gjennom en tunnel som førte oss inn i et herlig annerledes landskap, med luftige hvite skyer, svingete veier, bratte steinete dalfører, og kom så fram til en rasteplass.
Vi krøp ut av trange biler, strekte oss ut mot sola, og myste i forundring over hvor blå himmelen var. Det er noe du gjør når du lever og arbeider i en by som til vanlig er dekket av et grått teppe.
Vi la merke til en liten, gammel dame som kom i vår retning, kledd i sin stammes blå drakt (bildet), en drakt så blå som himmelhvelvet vi hadde skuet opp på. Hun bar en hatt av ull på det grå håret, og hadde et så vakkert smil i det værharde ansiktet. Hun bar med seg et metallbrett med forskjellig snacks, fra konservert kjøtt til sjarmerende kjøttboller! Hun må ha håpet at dette var hennes lykkedag; en gruppe utlendinger som hun forventet ville ha penger.
Vi småsnakket med henne noen minutter. Hun var ikke fra dette området, men hadde flyttet hit etter at hennes mann døde i forbindelse med et jordskjelv for noen år siden. Det hadde ødelagt hele landsbyen de bodde i. Hun fortalte at hennes sønn ikke hadde noe arbeid, derfor hadde de heller ingen penger, bortsett fra det hun tjente ved å selge snacks.
Vi oppdaget at hun hørte ganske dårlig. Hun hadde høreapparat i det venstre øret. Vi spurte om vi kunne få be for henne.
Hun svarte ja.
Så vi samlet oss rundt denne kvinnen fra fjellene, og la hendene våre på ørene hennes og ba om at Gud skulle helbrede henne. Og Gud gjorde det.
Når vi hadde bedt - hun hadde høreapparatet i hendene sine - fortalte hun at hun kunne høre den svakeste hvisken som vi sa inn i ørene hennes. Denne damen gikk fra det å nesten ikke kunne høre til kunne høre selv de svakeste lyder.
Vi fortalte henne at Jesus hadde helbredet henne, og spurte så om hun ville ta imot Ham som sin Frelser.
Hun svarte ja.
Hun spurte hvordan hun kunne huske Hans navn, og det som hadde skjedd med henne. Vi ba derfor om at Den Hellige Ånd ville fylle henne og veilede henne.
Og så skjedde det, som for meg, var nesten det mest forunderlige av det som skjedde. Hun så ganske så bekymret ut, og med tårer i øynene sa hun: 'Jeg har ingenting å betale dere med, ingenting å gi dere'. Det er jo vanlig for dem at en del av disse 'helbrederne' skal ha seg betalt. Vi omfavnet henne og sa at Jesus ikke krevde noe slikt, og så kjøpte vi alt det hun hadde å selge fra metallbrettet.
Idet hun gikk sin vei, med en helbredet hørsel, et tomt metallbrett og med evig liv, fikk jeg et lite glimt av Guds ekstravagante nåde. Han forlater virkelig de 99 for å finne den ene.
Denne gangen var det den lille gamle damen omgitt av de store fjellene.
(Oversatt fra nettsiden til bønnebevegelsen 24/7)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar