Stans forsøket på å forløse verden gjennom politikk: De siste 20 årene har det vært utført et formidabelt arbeid med hensyn til borgerrettigheter innen Mennonite Church USA. Tross alt, så erklærer vår Bekjennelse at troende skal 'kalle nasjonene (og alle personer og institusjoner) til å arbeide for rettferd, fred og medfølelse for alle mennesker'.
Men den forteller oss også hvordan dette skal gjøres: Menigheten er kalt til å 'søke opp de som er fortapt, kalle til omvendelse, forkynne frelse fra synd, forkynne fredens evangelium, sette de undertrykte fri, be om rettferd, tjene slik Jesus gjorde og uten tvang oppfordre alle mennesker til å bli en del av Guds folk'.
Selv om det er godt mulig at det er av verdi at man søker rettferd gjennom lobbyvirksomhet for sosial reformer, så skulle ikke det være vår primære oppgave. Våre anabaptistiske forfedre var annerledes enn Martin Luther og John Calvin fordi de var av den overbevisning at deltagelse i den politiske prosessen ville føre til at de kompromisset med hensyn til menighetens visjon og vitnesbyrd. Luther vedgikk at en kristen mest sannsynlig måtte kompromisse med hensyn til sin tro på et eller annet punkt om de skulle søke å reformere politiske strukturer.
Anabaptister har et helt annet perspektiv. Vi vil kroppsliggjøre Jesu vei og gjøre den til vår vei og vise verden hva det vil si å leve under Jesu herredømme. La oss fokusere på å være et forløst folk, i stedet for å forsøke å forløse et samfunn som ikke har noe ønske om å underlegge seg Jesu herredømme.
Spør våre kirkeledere om de ber inderlig til Gud og lever autentiske liv i gjensidig ansvarlighet. Vi vet at Mennonite Church USA opplever nedgangstider. Vi vet at vi har vår Bekjennelse tilfelles. Vi kjenner også til at delegatene til vårt landsmøte stemte for beholde Medlemsskapskriteriene uforandret til minst år 2019. Og vi vet at Eksekutiv-rådet og delegatene sammen har bedt Lederrådet om å tjene som eldste.
Det er av den grunn, vi trenger å spørre våre ledere, som vår Bekjennelse sier: 'å tale i en ånd av bønn og åpenhet, med Skriften som en konstant veileder', og 'forvente, ikke bare aksept, men også korreksjon, og å vente tålmodig på et ord fra Herren som leder mot konsensus, istedenfor å foreta raske beslutninger'.
Hva ville skje hvis Lederrådet møttes for flere dager, ikke for å snakke men for å gå i forbønn til Herren? Hva ville skje om pastorene i menighetene som utgjør vår sammenslutning kalte menighetens medlemmer sammen til inderlig bønn? Hva ville skje om lederne i vårt kirkesamfunn var villige til å bli korrigert om de trådte utenfor det vår Bekjennelse sier? Hva ville skje om vi ventet tålmodig på Herren?
Gud har ikke gitt opp håpet for Mennonite Church USA. Er vi villige til å være flittige i vårt arbeid som vi allerede har forpliktet oss til?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar