Når Gud stenger en dør

"Vi skulle være takknemlige når Gud lukker en dør som ingen andre kan åpne. Altfor ofte ser vi etter et åpent vindu etter at Gud har lukket døra. Det verset er ikke i Bibelen.n

Hva Skriften sier - både i Det gamle og Det nye testamente - er at Han åpner en dør som ingen kan stenge og at Han lukker en dør som ingen kan åpne.

Det å se etter et vindu er å se etter en annen vei for noe som Gud vet ikke er til det beste for oss.

Kan jeg få oppmuntre deg i dag? Sett din lit til HERREN Jesus Kristus, Han vet best. Døren sitter ikke fast, eller kilt seg fast. Han har Davids nøkkel, og Han åpner, og ingen kan stenge. Han stenger, og ingen kan åpne. (Åp 3,7-8)

Søk Hans veier over alt annet. Livet dit er ikke som en musikal, det er ikke som Sound of Music, hvor dette ordtaket kommer fra, om at når Gud stenger en dør, åpner Han et vindu.

Kast ikke bort tiden med å åpne en dør Han har stengt - følg Ham.

- Lovesick Scribe
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sommerfuglen og evigheten

I natt hadde jeg en engel på besøk. Den hadde klappet igjen vinga sine - kvilte.

På soveromsgardina hang den.

Vi sov sammen denne natta
og drømmene mine var så mjuke
- florlette som vinga dine

Du vekket meg med gryet av dag
sola fikk det til å skinne i vinga dine
de var som en tynn hinne mellom himmel og jord

så fløy du ut vinduet
til en himmel
vaska rein for skyer
- og jeg tenkte med ett
på himmelen
og evigheten

Gjøvik den 13.juli 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører hjertet, del 3

4. LEV IKKE PÅ SAMME MÅTE SOM ANDRE MENNESKER; for du har kjærligheten til Kristus på førsteplass. Du slår ikke til i sinne mot noen som har gjort noe galt mot deg, nei du har lært en bedre måte å reagere på i møte med de prøvelser alle møter.             

Bedra ikke deg selv! Når du møter noen med Kristi fred, må du mene det! Ikke unngå noen som trenger å motta Guds kjærlighet gjennom deg. Gi bare løfter som du kan holde. Fortell alltid sannheten til deg selv på samme måte som du er ærlig mot andre.

5. BLI IKKE AVHENGIG AV DITT EGET SELVBILDE eller noe annet som lover billig tilfredsstillelse eller en lettvint måte å komme seg ut av problemene på. Vokt deg for å sove for mye og spise for mye. Vokt deg for latskap (Rom 12,11

Bruk ikke tid på å klage eller å snakke ned andre. Sett ditt håp til Gud alene.

(fortsettes)

Den bibelske velsignelsens betydning

I en tid hvor enkelte i sterke ordelag definerer det å velsigne som noe magisk og som vranglære, og definerer Roy Godwin, som vranglærer, minner jeg om to definisjoner på det å velsigne fra meget kompetent hold:

"Å velsigne (heb: berekh, gr: euloged) er Å FORMIDLE EN GUDEDOMMELIG KRAFT som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var ET VIRKEKRAFTIG utsagn som GA mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft." (Ordforklaringer i Bibelselskapets oversettelse av 2011, side 1482).

Så til to som ikke akkurat kan beskyldes for verken mystisme eller new age:

"Velsignelse er EN OVERNATURLIG KRAFT SOM VIRKER I DET SKJULTE, og det ÅPENBARER EN FORUNDERLIG ÅNDSKRAFT som kan GJENNOMTRENGE, HELLIGE OG FOREDLE ALT, også det minste, noe som gir det lille kraft til å vokse og GJØR MENNESKENE DELTAKTIGE i Guds gode gaver." (Dr.teol: David Hedegård/Dr.teol og dr.fil: Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 1000)

Uthevingene er mine.

Jeg tror Roy Godwin er på trygg bibelsk grunn.

En kløne og en helgen

I går skulle jeg ha to kurver jordbær oppi hver sin plastpose. Det er ikke så lett når høyre arm skjelver, og du nesten ikke har krefter til å løfte dem. Verre blir det når du skal forsøke å knyte igjen plastposen. Særlig når andre står der og ser på at du strever.

Da føler du deg liten.

Liten føler du deg også når du oppdager at du har kneppet skjorta feil, og du oppdager restene av frokosten på både den og buksen din.

Så kommer du hjem, og skal stusse skjegget, og så klarer du ikke lenger å bruke saksen.

Da kommer tårene.

Mange av dem.

I dag kommer hellige Paisios meg til hjelp. Les teksten på bildet!

Jeg må bli flinkere til å takke Gud for alle ting - også de vanskeligste.

Jeg klarer fremdeles å komme meg til butikken!
Jeg klarer fremdeles å spise selv.
Jeg klarer fremdeles å kle på meg selv, selv om skjorta er skakk.
Og jeg lever.

Alt er en gave.

Alt er nåde.

Ser vi en slutt på russisk ortodokse presters velsignelse av masseødeleggelsesvåpen?

Sammenblandingen mellom stat og religion kan få de mest absurde følger, som foreksempel at prester velsigner et lands våpen og soldater.

I følge Christianity Today foreslår nå en komite innen Den russisk-ortodokse kirke at de skal slutte med å velsigne våpen, men fortsette med å velsigne soldatene. Men patriark Kyrill har ikke sagt sitt ennå.

I mai i fjor, rett før den store militærparaden til minne om det russerne kaller 'Den store fedrelandskrigen', og som vi kaller 2.verdenskrig, så man russisk ortodokse prester iført sin prestelige skrud, gå rundt med vievann for å velsigne militærlastebilder med kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen på lasteplanet. Se bildet.

Siden den russiske annekteringen av Krim-halvøya i 2014 har scener som dette blitt ganske vanlige i Russland. Man har sett ortodokse prester som har velsignet luft-missiler, atomdrevne ubåter, stridsvogner og jagerfly.

Men denne praksisen kan det nå bli slutt på. Savva Tutunov, en biskop tilhørende Moskva-patriarkatet, sier at man nå vil velsigne soldaten og hans våpen siden han forsvarer fedrelandet, men ikke lenger masseødeleggelsesvåpen. Men det er ikke alle som deler disse synspunktene og det er til slutt patriark Kirill, som er overhode for Den russisk ortodokse kirke, som har det siste ordet.

Vsevolod Chaplin, en innflytelsesrik prest og tidligere talsmann for patriarken, har uttalt til avisen Vzglyad at kjernefysiske våpen er Russlands 'beskyttelsesengler' og nødvendige for å bevare 'den ortodokse sivilisasjonen'.

'Kun kjernefysiske våpen vil beskytte Russland fra å bli slaver under vesten,' sier Chaplin.

Patriark Kirill har beskrevet Kreml's militærkampanje i Syria som 'hellig krig'.

Sett av datoen og kom!

Sammen med Fredrik Krunenes, lederen for UngKloster og pastor i Oslo sentrum baptistkirke, har jeg tatt initiativ til at dagseminar lørdag 14.september, med tittelen: 'Radikal tro. Radikalt liv. Å forme sitt liv etter Bergprekenens budskap.'

Med oss til å belyse dette spennende tema blir OSKAR SKARSAUNE OG STIAN KILDE AAREBROT. 
Se bildet for flere opplysninger!

Dette gleder jeg meg veldig til!

Apostlenes lære

'Å være en kristen er å tro som apostlene.'

- Biskop Bo Giertz (bildet)

'... bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.' Ef 2,20

'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære...' Apg 2,42

Foto: Wikipedia

Hellige Drostan fikk bønnens gave

Sammen med våre venner i Mull Monastery of All Celtic  Saints feirer vi minnet om bederen, hellige Drostan.

Den hellige Drostan var en av de 12 monkene som seilte med hellige Columba på vei mot Iona. Lik mange av dem, endte han opp som eremit og en bønnens mann.

Han hadde virkelig fått bønnens gave, og han hadde en spesiell nød for å be for de som var åndelig blinde på grunn av synd. Kristus brukte Drostan som sitt redskap for å gjenopprette dem gjennom bekjennelse og omvendelse. Han løftet dem opp gjennom Guds nåde og hjalp dem til å gjenvinne sitt åndelige syn.

Ser vi nærmere på dette ikonet ser vi en mann som har kmet til hellige Drostan for å bekjenne sine synder. Vi ser på det nederste ansiktet at hans øyne at de er lukket. Hellige Drostan legger sine hender på ham, for at han skal få synet tilbake, og tilsi ham hans synders nådige forlatelse.

Men hendene er også Kristi hender, fordi tilgivelse kommer ene og alene fra Kristus. Mens han ber fester ikke den hellige Drostan sine øyne på mannen, men på Kristus. Hans rolle er nemlig ikke å ta Kristi plass, men vise mannen til Kristus. Ingen ting kan erstatte Kristus. Mannen blir seende.

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører hjertet, del 2

2. MEN DET ER GRUNN TIL Å
VÆRE OBS! Å være en god lytter og bygge opp et fellesskap tilfredstiller Gud bare om vi gjør det vi er bedt om å gjøre, uten å himle med øynene og slepe foten etter oss.

Halvhjertet lydighet vil ikke gjøre det, selv om vi ender opp med å gjøre det vi blir spurt om i første omgang.

Nøkkelen er å se at når vi lytter til våre brødre og søstre, lytter vi til Jesus, som sa: 'Den som hører dere, hører meg' (Luk 10,16a). Og så, skal vi ikke bare lytte, men å gjøre det med glede, for Gud elsker en glad giver (2.Kor 9,7).

3. IKKE BLI OVERVELDET AV FRYKT og så rømme fra den veien som leder til frelse. Det er dømt til å bli hardt til å begynne med, men i det vi  begynner å bevege oss på denne livsveien i tro, vil vi løpe på den Gudsveien som er overstrødd med Guds løfter - vil våre hjerter strømme over av fryd. Vi vil vite hva det betyr å leve på denne kjærlighetens vei, selv om vi ikke finner ord til å  beskrive det.

(fortsettes)

Spurgeon og kampen for den overleverte troen, del 2

I 1861 holder Charles Haddon Spurgeon (bildet) en preken i Metropolitan Tabernacle i London, hvor han sier, her i min oversettelse:

'En strid er aldri noe hyggelig for et Guds barn; han vil mye heller nyte fellesskapet med sin Herre enn å forsvare troen, eller angripe vrang lære. Men en Kristi soldat har ikke noe annet valg enn å adlyde sin Mesters befaling. Det kan være at han føler at det ville ha vært best for ham å bli liggende i senga, enn å stå der dekket av svette og støv på grunn av kampens hete; men som soldat, har han lært seg til å adlyde, og regelen tilsier ikke at han skal nyte personlig komfort, men lyde sin Kommandørs ordre. En Kristi tjener må bestrebe seg til å holde fast ved den sannheten hans Mester har åpenbart for ham.' (C.H Spurgeon: Autobiography: Volume 2. The Banner of Truth Trust, side 468)

Prekenen fra 1861 illustrerer den posisjonen Spurgeon måtte ta for å forsvare det som var mest dyrebart for ham: Guds ord.

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!

For Spurgeon gjaldt disse ordene:

'Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann! Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.' (2.Tim 2,3-4)

Spurgeon følte seg som pastor forpliktet på ordene fra 2.Tim 4,2-5:

'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.'

Minst to ganger i dette brevet oppfordrer Paulus sin unge medarbeider til å lide ondt - for sannheten. Den har nemlig alltid sin pris.

I 1887 setter Spurgeon seg ned for å skrive lederartikkelen til magasinet han utgir. Han tar et oppgjør med vranglæren. Det skulle føre til et endelig brudd med den britiske baptistunionen. 28. oktober 1887 melder Charles Haddon Spurgeon seg ut. Han tar med seg hele menigheten på 5000 medlemmer, selve flaggskipet blant engelske baptister.

Her er et lite utdrag av hva Spurgeon skrev, her i min oversettelse:

'Ingen som elsker evangeliet kan skjule for seg selv det faktum at dagene er onde... Hvor mye lenger vil de gå? Hvilken del av læren gjenstår som de vil oppgi? Hvilket annet emne vil de forakte? En ny religion er blitt initiert, som ikke er mer kristendom enn kalk er ost, og denne religionen, som er frarøvet moralsk moralsk ærlighet... latterliggjør Skriftens inspirasjon, degraderer Den Hellige Ånd til en innflytelse og oppstandelsen til en myte... Likevel forventer disse fiender av vår tro seg at vi skal kalle dem brødre, og at vi skal opprettholde konføderasjonen med dem.'

Så skriver Spurgeon: 'Tyskland er er gjort til vantroende av sine predikanter, og England følger i fotsporene.'

Det at Spurgeon meldte seg og menigheten ut av den britiske baptistunionen fikk det til følger, at Spurgeon ikke delte talerstol med liberale teologer eller forkynnere, Utmeldelsen sendte sjokkbølger gjennom hele den britiske baptistunionen, så vel som i andre land.

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte, del 1

'Benedikts regel,' skriver baptistpastoren og en  av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen, Jonathan Wilson-Hartgrove, 'er i seg selv en katekisme', og legger til: 'Selv om den er blitt en guide for den vestlige monastisismen, så tilhører dens visjon ikke en spesiell gruppe med munker eller nonner. Det er en visjon for hele verden, som er rotfestet i en særegen måte å leve på.

Slik innleder Jonathan Wilson-Hartgrove en artikkel, som jeg synes er så interessant og lærerik at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk. Jeg håper og ber om at den må bli til  hjelp for noen. Da er ikke mitt arbeid forgjeves.

'Helt fra begynnelsen,' skriver Wilson-Hartgrove, 'gir Benedict oss en visjon av det virkelige livet som antar at Det gamle og Det nye testamente åpenbarer sannheten om hva det vil si å være menneske. Den er som en klippegrunn. Det er visjonen hvor vi setter vår lit til at vi har sett det menneskelige fullt levende i Jesus Kristus. Men det er samtidig en fundamental, praktisk visjon for alle mennesker.

Visjonen i sin kortversjon er denne:

Overlatt til våre egne begjær, roter vi til våre liv.

Men vår Skaper har vist oss veien til et sant liv.

Å motta denne gaven som denne veien representerer er å gå den.

Dette er ikke regel for den del av vårt liv vi kaller åndelig, den er for alle aspekter av livet.'

Så følger de syv måtene å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte:

1. TIL Å BEGYNNE MED, BEGYNN HVER GOD GJERNING MED DENNE BØNNEN.

'Herre, fullfør det!'

Siden Gud er full av godhet og har allerede kalt oss sine barn, skulle vi ikke bedrøve Ham ved å gjøre noe galt. Istedet skulle vi dra fordeler av de gode gavene Gud har gitt oss, og bli gode lyttere.

(fortsettes)

Grip troens skjold!

Jeg tenker på et uttrykk apostelen Paulus bruker i brevet han skriver til menigheten i Efesos. Dette uttrykket er blitt aktualisert for meg den siste tiden. Uttrykket jeg tenker på er dette:

'troens skjold', jfr Ef 6,16.

Verset lyder slik:

'Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.'

I vår individualistiske tid er det lett å tenke seg at dette 'troens skjold' er min personlige tro, det jeg er blitt overbevist om. Men jeg tror derimot apostelen Paulus sikter til den overleverte troen, den Judas snakker om i sitt brev: "Dere kjære! mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud.v.3) Det er denne troen som også går under navnet apostlenes lære.

Troen er ikke noe, som enkelte hevder, skal defineres for hver nye generasjon. Troens innhold er endelig: den handler om Jesu liv, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Denne tro skal overgis fra generasjon til generasjon.

I verset jeg siterte fra Efeserbrevet sier apostelen Paulus at noe skal prioriteres fremfor andre ting. Fremfor alt, sier han. Og merk det han skriver: "Grip!" altså en aktiv handling. Ikke noe passivt. Det vi griper etter er altså ikke vår egen tro, men den overleverte troen, den hvis innhold er fastsatt i Guds Ord. Her er det intet slingringsmonn!

Dette gir meg stor trygghet og stor hvile. Når jeg siterer Den apostoliske trosbekjennelsen eller Den nikenske er jeg på trygg grunn. Det er denne troen jeg griper etter når min egen tro vakler.

Metodister vil innføre kjønnsnøytrale vielser

Metodistkirken i Storbritannia tar nå nye skritt for å nærme seg kjønnsnøytrale vigsler og en egen liturgi for skilsmisser.

Det er Dagen i Sverige som skriver dette i dag i sin nettutgave.

Allerede i 2005 besluttet Metodistkirken i Storbritannia å innføre en vigselshandling for homoseksuelle par. Nå tar dette kirkesamfunnet et nytt steg i retning av kjønnsnøytrale vielser.

I forrige uke holdt Metodistkirken sin årskongress og der ble det besluttet at de ulike kirkenes stiftsmøter skal ta stilling til innholdet i rapporten: 'God in Love Unites Us'. Denne rapporten åpner altså for kjønnsnøytrale vigselsseremonier. I følge nettavisen Christian Today ble dette besluttet med 247 mot 48 stemmer.

Undres hva John Wesley ville sagt om dette?

Overtar Sjømannskirken i Haifa

Ebenezer Emergency Fund overtok Sjømannskirken i Haifa 1. juli fra Karmelinstituttet. Sjømannskirken skal nå brukes for å gi husrom til jøder som vender tilbake til Israel.

Ebenezer Emergency Fund eller Operation Exodus, som ble startet under Gulf-krigen, har et profetisk mandat, til å hjelpe jøder i diasporaen med å gjøre Aliyah. I gjennomsnitt hjalp Ebenezer hver eneste dag i fjoråret 18 jøder fra det tidligere Sovjetunionen med å flytte til Israel. ii

Nå skal organisasjonen bruke noen måneder til å sette den gamle sjømannskirken i Haifa i stand til sitt nye bruk. Blant annet skal de bygge et tilfluktsrom slik at de er beredt om behovet for et slikt rom skulle oppstå.

- Vi tror dette huset vil bli et strategisk viktig redskap i vårt voksende arbeid i Israel, sier koordinator for arbeidet i Norge, Jon Olav Østhus.

Jeg har fulgt dette arbeidet siden det ble startet av den sveitsiske forretningsmannen Gustav Scheller. 120 kristne var samlet i Jerusalem under Gulfkrigen for å be da Gud talte til dem om å starte opp et arbeid med å bringe jødene tilbake til det lovede land. Blant disse var kjente internasjonale forbedere som Johannes Facius, Kjell Sjöberg, Steve Lightle og Lance Lambert. Siden starten har denne organisasjonen hjulpet over 100.000 jøder med å vende tilbake til Israel.

Spurgeon og kampen for den overleverte troen, del 1

Kontroversen Charles Haddon Spurgeon hadde med den britiske baptistunionen har for lengst gått i glemmeboken - dessverre! Den er nemlig hyperaktuell. Den gang som nå står striden om Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord og eneste rettesnor for liv og lære.

Det går mot slutten av den legendariske pastoren for Metropolitan Tabernacle i London's liv. Sterkt svekket av kronisk sykdom - leddgikt, nyrebetennelse og depresjon - kjemper han sitt siste store slag. En strid som skulle få navnet 'Downgrade', på norsk: 'Nedgradering'. Og det var da også et passende ord: Striden handlet om en nedgradering av Guds ord.

Det hele begynte ganske forsiktig. Uværet kom ikke plutselig. Det tok tid før skyene samlet seg. Tre små leserbrev dukket opp i det tidsskriftet Spurgeon var redaktør og utgiver for, 'The Sword and Trowel Magazine'. I mars, april og juni utgavene for 1887. De tre anonyme leserbrevene, som senere skulle vise seg å være skrevet av Spurgeons venn, Robert Shidler, advarte mot å være slepphendte når det gjaldt læremessige spørsmål, da det kunne medføre at man havnet i en skikkelig utforbakke.

Selv om leserbrevene vakte en viss oppsikt, braket det ikke løs før Spurgeon selv kom på banen. Det skjedde først noen måneder senere, i august nummeret av Sword and Trowel. Da skrev Spurgeon en seks siders leder md tittelen: 'Another word on the Downgrade'.

På dette tidspunktet hadde Spurgeon bare ett år igjen før han døde. Han var på høyden av sin popularitet både i Den britiske baptistunionen og viden kjent også utenfor Storbritannias grenser. Men han var en merket mann, ikke minst på grunn av kronisk sykdom og lidelse. Det siste han nå trengte var en teologisk strid. Han hadde få krefter til å kjempe en slik kamp. Å trekke menigheten han var pastor for  ut av Den britiske baptistunionen ville få vidtrekkende konsekvenser, men Spurgeon var forberedt på at det ville kunne bli utfallet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på noe av det Spurgeon skrev.

(fortsettes)

Berikende rytme

'Vi står under et enormt indre og ytre press til å være sterke og uavhengige, klare oss uten andre og stole på oss selv. Vi kan fort komme til å tro så høyt om oss selv at vi mener vi er usårbare. Det er lett å tro på egne illusjoner, særlig når andre støtter opp under dem og samfunnet løfter dem frem som oppnåelige idealer.

Det er viktig å kunne ta ansvar. Men det er en illusjon å tro at man klarer seg selv. Ikke minst ledere føler presset til å være sterke og uavhengige. Ikke bare opplever de stadig situasjoner der de må opptre som om de var det. Andre forventer det av dem. På den måten havner ledere stadig i posisjoner der de må fortsette å gi, uten selv å møte omsorg og nærhet. 

Nouwen peker på behovet for en annerledes lederstil 'der lederen er en sårbar tjener som trenger andre mennesker like mye som de trenger ham eller henne'.

Denne formen for lederskap skaper en rytme av tjeneste og personlig berikelse. I denne rytmen kan lederen være sterk, men også gjennomleve tider med svakhet, kamp og problemer. Lederen kan være den som gir, men også innrømme at han trenger å hente seg inn og bli oppmuntret. Lederen kan stake ut kursen og bidra med visdom og innsikt, men har også mulighet for å erkjenne sin usikkerhet og sin begrensning.

For at dette skal kunne skje, krever det ikke bare ganske andre holdninger fra lederens side, men også at andre folk rundt dem møter sine ledre på en annen måte. De må avmystifisere lederrollen og overvinne sin frykt og utrygghet. 

Der ledere og fotfolk sammen trår inn i rytme av tjeneste og berikelse, kan lederne ikke unngå å hente nye krefter og fotfolket ikke unngå å ta mer ansvar.

- Charles Ringma i boken: "Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning". Genesis Forleg 1997.

Jeg beklager

Jeg ser at min gode venn Roy Godwin anklages i dagens utgave av avisen Dagen for å være uklar med hensyn til forsoningen. En luthersk teolog anklager ham for å forkynne et annet evangelium, en annen Jesus - intet mindre - fordi han i sine to bøker ikke har forkynt 'Jesu stedfortredende strafflidelse for våre synder under Guds dom og vrede'.

Jeg har helt sikkert gjort meg skyldig i det samme! I 47 år har jeg forkynt Guds ord, i både skrift og tale. I mange av dem hver eneste uke. Men jeg har ikke forkynt om Guds dom og vrede hver gang, heller ikke om 'Jesu stedfortredende strafflidelse'.

Jeg har helt sikkert vært uklar i mine formuleringer,  jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som er feil, og jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som jeg har endret syn på. I det hele tatt er jeg et ufullkomment menneske og en synder.

Jeg beklager at jeg ut fra denne teologens mening ikke holder mål og sikkert burde ha latt være å forkynne Guds Ord.

Så langt som jeg kjenner Roy Godwin er han en ydmyk Herrens tjener, som absolutt forkynner Kristi forsoning, men han er et ufullkomment menneske, han som alle andre.

Jeg er sikker på at jeg fortsatt kommer til å gjøre feil og at jeg ikke alltid ser hele bildet. Det gjør jeg sjelden. Jeg kommer også helt sikkert til å forkynne ting hvor jeg ikke klarer å få med meg hele bildet. Jeg er bare et menneske.

Jeg beklager min ufullkommenhet.

Guds herlighet

'Ofte får jeg spørsmål om hva Guds herlighet er for noe? Jeg snakker ofte om denne herligheten og jeg er også blitt influert av mennesker som har opplevd den. 

Guds herlighet er når Guds usynlige kvaliteter blir gjort synlige. 

Herren er her og Hans Ånd er med oss og Hans herlighet er blitt gjort synlig.'

- Canon Andrew White.

Billedtekst: Andrew White og undertegnede hjemme hos familien Magnus i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i år. Jeg har holdt kontakt med White i mange år nå.

Charles Haddon Spurgeon led av kroniske sykdommer

Teorien om at bare du har tro nok, så blir du helbredet, holder ikke vann. Selv en troskjempe som Charles Haddon Spurgeon (bildet), den legendariske pastoren for  baptistmenigheten Metropolitan Tabernacle i London, med sine mer enn 5000 døpte medlemmer, slet med kronisk sykdom.

Spurgeon led av leddgikt, som ga ham store smerter. Mot slutten av sitt liv fikk han diagnosen 'Brights-sykdom', eller kronisk nyrebetennelse, som forårsaket sterke smerter, gjorde ham oppsvulmet og forårsaket store pustebesvær. I perioder var han sengeliggende, og klarte ikke å stå på beina. Han var deprimert og følte seg liten.

Jeg holder på å lese en bok: 'The Suffering Letters of C.H Spurgeon', som inneholder oppsiktsvekkende, bånn ærlige brev fra Spurgeon selv, hvor han avslører hvordan det var å leve med dette smerte-helvetet og hvordan han så på Gud i disse prøvelsene.

Men sykdom til tross: Spurgeon (1834-1892) ga seg ikke. Han måtte riktignok tilbringe måneder i rekonvalisens i det sørlige Frankrike, hvor klimaet var bedre for ham enn i London, men med de kreftene han hadde og med store smerter fortsatte han sin tjeneste som pastor.

I 13 år helt frem til 1867 var Spurgeon i stand til å være pastor på fulltid og utføre alle sine pastorale oppgaver. Men i oktober det året inntraff en serie med alvorlige sykdomstilfeller. For de neste 24 årene kastet han opp regelmesig, hadde perioder med høy feber og hadde store smerter i alle sine ledd. I tillegg var han svært utmattet.

Oppgavene hans som pastor for Metropolitan Tabernacle var enorme:

Ofte prekte han 10 ganger i uken, både i denne menigheten og i andre møter. Søndagsskolen møttes søndag kveld, med mer enn 1000 barn til stede, og Spurgeon var der! Søndagsskolen hadde over 100 lærere. Spurgeon oppmuntret til evangeliseringsarbeid, og en søndag kveld i 1884 var 1000 av menighetens medlemmer ute for å vinne mennesker for Jesus. Fra 1870 årene ba Spurgeon menighetens medlemmer om å holde seg borte fra kveldsgudstjenesten hver tredje måned, slik at Metropolitan Tabernacle kunne fylles med ufrelste! Og kirken fyltes kveld etter kveld. Og Spurgeon talte, og mange ble frelst.

Foruten søndagens to gudstjenster, var det også andre ansvarsområder, som pastor-skolen, menighetens mange barnehjem, traktatarbeidet. Så kom de mange menighetene de hadde plantet - 200 i London-område et og andre land.

Og som om dette ikke var nok!

Spurgeon skrev eller medvirket i sin levetid til 140 bøker. Han redigerte sin egen avis som kom ut en gang i måneden, 'Sword and Towel' og utga en preken i uken: The Metropolitan Tabernacle Pulpit, med tusenvis av lesere og besvarte gjennomsnittlig 500 brev i uken! Han forsøkte å holde onsdagene fri, men klarte det sjeldent.

Korset og selvlivets død, del 4

I forrige artikkel så vi nærmere på korset og Guds evige hensikt, i denne skal jeg nevne korsets forhold til ondskapens åndehær. Korset  går direkte til roten av ondskapen i selve dens natur, av selve mørkets rikets onde intelligens, og ødelegger den!

Jesu gjerning på korset river med rot opp og ødelegger for godt djevelens gjerninger. Triumferende lyder det i Kolosserbrevet:

'Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da han triumferte over dem på korset.' Kol 2,15.

Det betyr ikke at mørkets rike ikke lenger øver innflytelse og påvirkning, og at vi ikke lenger skal kjempe mot ondskapen, men at mørkets rike ikke lenger har noen endelig, reell makt. Det er med utgangspunkt i Jesu seier på korset på Golgata, vi bekjemper mørkets rike  ondskapens gjerninger. Ikke fra nederlag, men fra den fullstendige knusende seieren!

Mørkets makt, ondskapens makt, er brutt på grunn av Jesu Kristi kors.

Du forstår: Jesu Kristi kors inneholder en enorm sprengkraft. Om vi bare fikk se et lite glimt av d et, ville det redde oss fra fortvilelsen.

I Luk 11,22 sier Jesus:

'Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham våpnene hans, som han hadde satt sin lit til, og byttet hans deler han ut.'

Dette er hva Jesus gjorde på korset, som en del av forsoningsverket.

fortsettes

Visdom

'Visdom er noe annet en intelligens. Man kan være intelligent som bare det og likevel slett ikke vis. Vis er den som har dyp innsikt på mange områder, særlig om det som angår menneskenes kår og livets mening. Visdom er en innsikt som ikke er teoretisk, men praktisk, men konkret. Det er en innsikt som ikke bare sitter i hodet, men som er blitt kjøtt og blod.

Den visdommen som lovprises i Det gamle testamente, har bare delvis en almennmenneskelig karakter. Den er den sunne livsinnsikten som finnes hos alle store filosofer, i alle religioner og hos alle vise mennesker. Den tar fatt i alt som er sant, edelt, riktig og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros (Fil 4,8). denne allmennmenneskelige visdommen hører vissheten om alle tings forgjengelighet og dermed også overbevisningen om at vi ikke trenger å ta alt så dramatisk.

Men visdommen i Det gamle testamente er mer enn en sunn livsfilosofi. Den sier oss også at Gud er Herre over alt og alle. Ikke bare har han skapt alt, men han er også den som  leder verdenshistoriens gang. 

Det gamle testamente gjør det også klart for oss at det er Gud selv som formidler visdommen. Han gjør sine veier kjent for sitt folk. Han gir Israel støtte og forordninger så de vet hvordan de skal leve (5.Mos.4,6). Den høyeste visdommen er å leve etter Guds vilje. Men totaliteten i hans vilje åpenbares bare i Jesus Kristus, han som er blitt vår visdom fra Gud (1.Kor.1,30)."

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 207.

Det koster å forkynne Guds ord

John Wesley var villig til å betale prisen, og mange med ham. Det koster i dag også, og vil koste enda mer i årene som ligger foran. Er vår tro verd å dø for?

Jan Hus - sannheten tro til døden

6. juli er en spesiell dag for meg: Da ble jeg tatt opp som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 8 år siden. Det skjedde på minnedagen for Jan Hus, og kunne ikke ha passet  bedre. Det var ikke planlagt på forhånd, så jeg tar det som et tegn på Herrens ledelse.

For - helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes sak, martyrhistorien, og da særlig for mitt vedkommende, døperbevegelsens historie.

I år er det ganske nøyaktig 650 år siden den bøhmiske reformatoren Jan Hus ble født. Vi kjenner ikke hans fødselsdato, men hans martyrdag, 6.juli 1415, da han ble brent på bålet for sin tro.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2019 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium, 6.juli 2015:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”

Den hjemløse alkoholikeren som ble en beder

Jeg har aldri møtt Antonio Medina Parra (bildet), og han ville vel aldri i sin villeste fantasi ha trodd at han skulle bli omtalt i en bloggartikkel, og attpåtil på norsk! Men jeg ble så grepet da jeg leste det vakre minneordet Jonathan Wilson-Hartgrove ga ham i går ettermiddag.

De siste seks årene tilhørte Antonio den nymonastiske kommuniteten Rutba House, som ledes av Leah og Jonathan Wilson-Hartgrove. Forrige lørdag. 29.juni, døde Antonio på Duke Hospital, 63 år gammel. Hadde han levd to uker til hadde han rukket å bli 64. Antonio var en av mange meksikanere som har krysset grensa illegalt til USA, for å skaffe seg et økonomisk utkomme. Han levde et hardt liv. I perioder som hjemløs, enkemann, alkoholiker, men endte opp som en beder!

'De siste seks årene,' forteller fredsaktivisten, borgerrettighetsforkjemperen og baptistpastoren, Jonathan Wilson-Hartgrove, møttes Antonio og han tidlig om morgenen, før den første tidebønnen om morgenen, for å lese avisen eller en bok. Antonio satte på vannkokeren for å få seg en kopp te, Jonathan for en kopp kaffe. De sa sjelden noe til hverandre denne tiden på døgnet. De tilbrakte denne tiden i stillhet og taushet. Nå etter at Antonio er død er det spesielt denne tiden Jonathan savner.
 
Antonio arbeidet seg oppover Vestkysten. Han levde blant de fattige. En streik førte han østover,  og i North-Carolina, traff han en kvinne. De ble glad i hverandre og giftet seg. De fikk etter hvert en datter, og Antonio arbeidet med sine hender, der det var mulig å finne arbeid. Når Antonio kom til  Durham, så var det ingen som hadde hørt om tortillas. Livet var ikke enkelt. Kona døde i forbindelse med fødselen. Han begynte å drikke, og kom i konflikt med loven.

For ca.10 år siden kom Antonio ikke seg etter det som tilsynelatende var en vanlig forkjølelse. Han havnet på Duke Hospital og der oppdaget de at han hadde kreft. Legene fjernet en av lungene. Nå klarte han ikke å arbeide lenger og noe trygd kunne han ikke få siden han hadde levd mer enn 40 år som illegal innvandrer. Det var ikke fordi han hadde lyst til å slutte seg til kommuniteten i Rutba House at han en dag banket på døra der, men fordi han ikke hadde noe sted å bo. Han brakte med seg en djup katolsk overbevisning, en god humoristisk sans, et endeløst reservoar av historier og en fast bestemmelse på å kjempe mot alle odds. Mer hadde han ikke.

For to år siden, etter å ha feiret sin egen bursdag på en lokal meksikansk restaurant ble Antonio akutt syk. Det var så vidt han overlevde. Han tilbrakte tre uker på sykehus for å komme seg igjen. Der besøkte Jonathan ham, og en dag fant Jonathan ham i det han så et tv program om meditasjon. Det ble en øyeåpner for Antonio. Etter å ha levd i mer enn 60 år oppdaget Antonio at han var en beder. Han hadde ikke tenkt på seg selv som kontemplativ. Gjennom denne vanskelige og avsluttende fasen av sitt liv fant han styrke i bønnen. Når kroppen ikke klarte mer overga han seg til stillheten og til Guds favnende kjærlighet. Selv om han ikke hadde kraft til å endre omstendighetene, visste han at Gud ville ta seg av ham. Den hjemløse alkoholikeren var kommet hjem til Gud.

Antonio uttrykte sin tro ganske enkelt: "I'll be allright."

Nattens bønnespråk

Nattens bønnespråk er annerledes. Ærligere. Mindre fromt. Kortere. Råere. Mer sårbart. Mindre bruk av klisjeer. Mer spørrende. Undrende, Mer plass for fortvilelsen. Klagende. Tvilen. Mer lyttende. Hviskende.

Men nattens bønner tåler lyset. Det som sies om natten trenger man ikke å skjule. Det er ærlighetens språk overfor Gud. Men det behøver ikke nødvendigvis bety at man skal dele det man snakker med Gud om i disse nattetimene,

Bønnen taler ikke bare ett språk. Det inneholder også nattens språk.

Takkebønn for latteren

Å, du min herlige herre som har gitt meg så mye glede i mitt liv, jeg får lyst til å smile når jeg ser dine uttallige velsignelser.

Mine øyne smiler når jeg ser sultende barn få mat. Min gamle munn smiler når jeg ser folk bli klar over at du søker dem. 

Ofte, Herre, åpner jeg munnen og fyller den med latter, når jeg, sammen med søstrene, ser hva du virkelig er. Og hver dag ler vi med den gleden du gir oss under vår lovsang til deg.

Takk, Herre, for denne fantastiske, glade latteren.

Amen

- Moder
 Teresa, gjengitt i boken 'Raus rasteplass side 100.

Herre, la meg ikke bli en gammel sur gubbe

Herre, det er noe som uroer meg: La meg ikke bli en gammel mann som vet alt, og kan alt. La meg bli en gammel mann som fortsatt har mye å lære. Som er nysgjerrig på livet.

Herre, la meg bli en gammel mann,  som fortsatt bærer barnet med seg og kan leke, som er like leken som Deg.

Herre, jeg har gjort dumme ting, og kommer sikkert til å gjøre dumme ting, som jeg har sagt dumme ting og kommer til å si dumme ting. Kyrie eleison! Ikke hør på meg alltid, Herre, jeg forstår ikke alltid mitt eget beste.

Herre, det er bare Du som kjenner hjerter.
La meg ikke tro at jeg kjenner folks motiver.
La meg tro det beste om andre.

Herre, la meg ikke tro at alt var så mye bedre før.

La meg ikke tro at mitt teologiske syn er det eneste rette,
og at alle andre tar feil, men la meg elske
min nestes kirkesamfunn som mitt eget,
og se en bror og en søster i en annen troende.
Det er bare Du som vet om jeg er på himmelveien.
La meg ikke bli en person som ser vranglærere over alt,
fordi jeg ikke forstår eller de ikke tilhører
min gren på vintreet.

Hold meg ydmyk, Herre, hold meg ydmyk.

Herre, la meg bli en gammel mann,
for det å leve er så stort. Et rent mirakel.

Bønnerop

Bønnens språk har forskjellige former og ytringer. Jeg liker mest den stillferdige og rolige. Med lav, normal stemme. Men det finnes også andre ytringer. Salmenes bok er full av eksempler på bønnerop. De kommer fra et hjerte i nød. Det er ikke en form, men noe skapt av Den Hellige Ånd. De som skriker når de ber, har jeg liiten sans for.  Da blir det en form, og Gud har ikke noe hørselsproblem.

Da er det annerledes med de bønnene som er formet i nød. Da kan man rope.

Om Jesu bønneliv heter det:

'Han har i sitt kjøds dager, med STERKT SKRIK og tårer, båret fram bønner OG NØDROP til ham som kunne frelse ham fra døden.' (Hebr 5,7)

Dette er Getsemane-ropene og ropene fra korset, men kanskje også Jesus ble drevet til å be slik når Han ba alene og i ødemarken.

En annen som var kjent for å rope til Herren i bønnenød var Evan Roberts (bildet), 1878-1951, som fikk være redskapet Gud brukte i den walisiske vekkelsen.

Evan Roberts ba så høyt og djervt om vekkelse, at mannen han leide husrom hos kastet ham ut da han ble så redd på grunn av bråket han forårsaket. Roberts opplevde også av og til henrykkelser og de som delte rom med ham snakket om at han stønnet i sine nattlige bønner. Evan Roberts stred i sine bønner.

Sommerhilsen fra Alv Johan Magnus i Krakow

Alv Johan Magnus (bildet) har skrevet en sommerhillsen til sine venner, som jeg ble så grepet av og som angår oss alle i en tid som vår, en tid hvor jødehatet vokser. Med Alv's velvillige tillatelse gjengis den her på bloggen min: 

Den grå, tre etasjer høye husveggen, har mistet mye av sin murpuss. Rustne jernbjelker stikker ut fra veggen og antyder at de i sin tid har båret oppe små balkonger. Jeg sitter i en bakgård i den gamle jødiske bydelen Kazimierz i Krakow.

Området som opprinnelig lå utenfor bymuren, ble gitt av den polske kongen Kazimierz til jøder på flukt i andre halvdel av 1300 tallet. De flyktet fra vest- og mellom Europa for å redde livet fordi man gjorde dem ansvarlige for Svartedauden. Her fikk de bygge og bo, beskyttet av kongen.

Da Wermacht rullet inn i Polen 1. september 1939, var det starten på den 2. Verdenskrig og innledning til den verste jødeforfølgelse i historien. På torget i Kazimierz ligger en stor sten. Der leser jeg at 65 000 jøder fra Krakow ble drept. Før krigen bodde 6,5 millioner jøder i Polen, Sovjetunionen og Litauen. 93 % av de polske jødene ble utryddet under Holocaust.

Bare noen minutters vandring herfra, over på den andre siden av elven Vistula, ligger fabrikken til Oskar Schindler. Mange husker filmen Schindlers liste fra 1993. Han ordnet ansettelse av 1100 jøder som ellers ville endt opp i dødsleiren Auschwitz.

En jødisk dame vi traff her om dagen, fortalte at hun hadde arbeidet med å dokumentere 55 000 vitnesbyrd av mennesker som hadde kontaktet Steven Spielberg etter filmingen.

Margareta og jeg er her på en jødisk kulturfestival. Det veksler mellom foredrag, filmer og konserter, mange av dem i den gamle tempelsynagogen.

UNESCOs beslutning i oktober 2016 om å fraskrive jødene noen tilhørighet til tempelplassen og vestmuren i Jerusalem, var utgangspunkt for et foredrag av den 80 år gamle israelske arkeologen Dan Bahat. På grunnlag av, ikke minst egne utgravninger i Jerusalem, hevdet han at UNESCO underslår fakta.

En internasjonal autoritet om holocaustfornektelse, professor Deborah Lipstadt fra USA, som vant en sak mot den britiske forfatter og holocaustbenekter David Irving, talte om antisemittisme her og nå. Søkningen til foredraget var enorm, noe Lipstadt forklarte som temaets aktualitet i dag. Lipstadt, som selv er jøde, mente stereotypene om jøden som pengegrisk, lur og maktsyk, hadde sin bakgrunn fra rettssaken mot Jesus. Jesus ble anklaget av jødene fordi han jaget de grådige pengevekslerne bort fra tempelet. Jødene hadde ikke lov til å ta livet av noen, men gjennom sluhet fikk de romerne på sin side og under sin makt, slik at de fikk ham henrettet.

Hun mente at dette ble den offisielle religiøse institusjons (les romerkirkens) kollektive formening om jødene, men at dette synet migrerte over til det sekulære samfunn. Hun nevnte Voltaire som eksempel på en som hatet kirken og som samtidig avskydde jødene og omtalte dem i fiendtlige og nedlatende vendinger.

I dag er antisemittisme ikke forbeholdt én side av det politiske spektrum, fortsatte hun, men gjenkjennes på venstresiden som antisionisme, der fokus rettes mot Israel som årsak til alle problemer i Midtøsten, og på høyresiden; den mer klassiske antisemittisme.

For oss jøder er det likevel viktig ikke å nøyes med å forsvare oss mot angrep, og fremfor alt må vi unngå å falle for tanken om oss som offer, sa hun. Vi må feire vår egenart og det vi har oppnådd, avsluttet hun.

Det er nok å nevne at 24 % av alle Nobelpriser gjennom tidene er tilfalt jøder og ikke minst hvordan de har maktet å bygge opp en velfungerende stat av flyktninger fra mer enn 150 nasjoner på 70 år!

Jeg sitter her i bakgården og tenker på dem som en gang bodde her. De lange tonene fra en som øver på fiolin, kommer fra et åpent vindu over hodet mitt. Vedkommende terper på detaljer, men avslører samtidig stor virtuositet. Den mollstemte melodien, så typisk for klezmermusikken, gir næring til vemodet i all sin skjønnhet. 

Hvem har lidd som jødene?

Denne uken har minnet oss om hvor skjørt livet er. På den ene siden hvordan grusomheter kan settes i system og utfolde seg på grunn av folkets frykt og unnfallenhet. Men også hvordan enkeltmennesker kan bety en forskjell, der de våger eget liv for å redde andres.

Vi som har lest slutten av boken, vet at Guds rike vinner. Denne verdens riker forgår. Og med dem all lidelse og urett. Når? Det vet vi ikke. Men vi vet hvordan. Løven av Juda skal bryte inn i denne verden med makt og herlighet for å redde sitt folk og føre dem sammen med oss inn i den evige tidsalder.

Vi ønsker dere en god og glad sommer uten å miste fokus på ham som kommer! Deres hengivne, Alv og Margareta.

Billedtekst: Alv Johan Magnus (Foto: Ungdom i Oppdrag

Er du takknemlig?

Det er mye å være takknemlig for! Som for eksempel at vi her hjemme ikke opplever en sommer som i fjor. En sommer som ble en katastrofe for mange norske bønder, og en lidelse for mange med kroniske sykdommer.

I går kjøpte vi de første norske jordbærene. Nydelige, var de. Tenk å kunne glede seg over norske jordbær og norske landbruksprodukter i  ukene fremover.  Ferske fra produsentene. Takker du Gud for det?

Det er ingen selvfølge. Det er heller ingen selvfølge at vi har et landbruk og heller ikke et landbruk som skaffer oss ren mat.

Mange land i Europa har pustet svært tungt denne sommeren, og opplever nå følgende av klimakrisen. Det er satt tidenes varmerekorder flere steder, oppimot 50 plussgrader. Jeg er glad vi har sluppet det, og det har vært et stadig takkeemne for meg. Samtidig som tankene mine har gått til bøndene i disse landene, de eldre og de syke. Og mine forbønner.

Vi har mye å være takknemlige for, vi nordmenn, i 2019.

Som for eksempel at du denne morgenen kunne stå opp av senga og begynne på en ny dag. Se det, det er ingen selvfølge. Har du takket Gud for at du kan kle på deg, pusse tenner, spise? Se det, det er ingen selvfølge. Har du takket Gud for at du har rent vann i springen, klær til å kle deg med og et hus å bo i? Det er ingen selvfølge.

Husket på grunn av lidelsen

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ... om de ikke hadde blitt kastet i ildovnen - hvem ville da ha husket deres navn?

- Bill Yount 
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Korset og selvlivets død, del 3

Leser vi Det nye testamente skal vi ikke lese lenge før vi støter på korset, og korset sett fra ulike synsvinkler. Både korsets vertikale og horisontale side. Korset innevarsler den nye pakt, nådens pakt.

Jeg har tenkt på en gammel salme i denne sammenhengen. Interessant nok måtte jeg lete den fram i den gamle sangboken til baptistene, som ble kalt 'Evangelisten'. Det er urovekkende at en slik salme som denne ikke finnes med i moderne salmebøker, hvor nesten alle salmer og sanger om Jesu Kristi blod er fjernet. Salmen jeg tenker på er skrevet av William Cowper, en engelsk dikter, fødi 1731 og død i 1800. Det første  verset i denne salmen lyder slik:

'Der fins en kilde fylt med blod
Som fløt fra Lammets sår, Og
syndere i denne flod Fullkommen renhet
får.'

Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på tre aspekter ved korset:

1. GUDS EVIGE HENSIKT

Det finnes en evig hensikt hos Gud med skaperverket og korset berører selve hjertet av denne Guds evige plan. Korset sikrer med andre ord denne evige hensikten. Uten korset vil ikke Guds evige hensikt fullføres. Når vi leser Bibelen vil vi finne at den taler om ulike mysterier: Hans viljes mysterium, skapelsens mysterium, lidelsens mysterium, og så har vi mysteriet om Hans evige hensikt. Nettopp fordi vi lever i en tid hvor mennesket, og ikke Gud, settes i sentrum - det gjelder også den kristne tro - så er det få som har oppdaget hva som er Guds evige hensikt.

Men 'når vi skuer alt ut fra Hans evige synsvinkel, forsvinner vår nærsynthet. Vi begynner å sette pris på hvordan alt Gud gjør er innebefattet i Hans helhetsplan. I stedet for bare å ha en samling fakta angående tingenes helhet, ser vi nå alt i det rette forhold til hverandre. Vi oppdager en ny mening og en evig hensikt i alle ting, fordi alt har et bestemt forhold til Det evige tema,' skriver DeVern F. Fromke i boken: Guds evige hensikt. Logos forlag 1975, side 36.

Få har i moderne tid hatt et slikt lys over Bibelens lære om Guds evige hensikt som den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (1903-1972).

'Hva var Guds hensikt med skapelsen og forløsningen,' spør Watchman Nee i Det normale kristenliv, og svarer: 'Det hele kan sammenfattes i to setninger: 'Guds ære' (Rom 3,23) og 'Guds barns herlighet' (Rom 8,21).' (Watchman Nee: Det normale kristenliv. Logos 1974, side 87)

Og videre: 'Hva er altså Guds evige hensikt? Det var at Hans Sønn, Jesus Kristus, skulle bli den førstefødte blant mange brødre, som alle skulle likedannes med Hans bilde.' (s.88)

Dette kunne bare virkeliggjøres gjennom forsoningen på korset.

fortsettes

De åndelige årstider: vinteren, del 2

Jeg avsluttet gårsdagens artikkel i denne serien  med å sitere Salme 130, som handler om å vente på Gud og skrev samtidig at Gud ikke har det travelt. Med Gud følger det alltid ro og fred.

Når vi tror at det er Guds oppgave å gi en rask respons på alle våre bønner, vil vi ganske snart bli desillusjonerte. Med mindre vår venting er formet av tilliten til og forvissningen om at Gud arbeider og har kontroll, vil bønnesvar som uteblir skape usikkerhet og uro, ja, kanskje også forvirring og skuffelser.

Den åndelige vintersesongen er en øvelse i tålmodghet.

Husk at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine.

Den åndelige vintersesongen gir oss tid til å utvikle tilliten til at Gud arbeider innenfor en bestemt tidsramme. Et nøkkelord i denne sammenhengen er overgivelsen. Dette er tiden for å overgi alt i Guds hender. Våre liv, våre ønsker, våre lengsler, vår vilje.

I vintersesongen skjer det tilsynelatende ingenting, men det er bare tilsynelatende. Ta nå for eksempel et tre. Frukten har falt av. Det samme med bladene. Alt synes livløst, men på innsiden skjer det mye. I løpet av vintersesongen skapes en ny årring, og treet blir dermed sterkere, for eksempel vil det bedre kunne motstå vårstormene og lettere bære frukten når sommeren kommer. På samme tid strekker røttene seg djupere og tar til seg mer næring.

Den åndelige vintersesongen er en tid for å gå saktere, hvile mer og ta til seg åndelig næring. Dette er tiden for den langsomme lesningen av Bibelen, hvor vi stanser opp og dveler ved ordene. Husk at alt har sin tid, vokseprosessen tar mer tid enn vi tror.

fortsettes

Åndens gjerning i ditt liv

Hvis du finner deg selv mer dratt mot bønn enn det å promotere deg selv, mer dratt mot ydmykhet, enn oppblåsthet, så er det Den Hellige Ånd som forbereder deg for Guds herlighet.

- Francis Frangipane i 'The Days of His Presence. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

De åndelige årstider; vinteren, del 1

Etterhvert som årene går har det vært til stor hjelp for meg å tenke at også det åndelige livet har sine sesonger, eller årstider. Dette har da også vært en del av den undervisningen jeg gir på mine seminarer om bønn.

Disse åndelige årstidene ligner de naturlige årstidene, men følger ikke nødvendigvis den samme rytmen. Man kan for eksempel oppleve en åndelig vinter midt på blanke sommeren!

Jeg er selv inne i en åndelig høst, kanskje i overgangen mellom høst og vinter. Det har nok sammenheng med min Parkinsons-sykdom.

På samme måte som bonden pløyer og planter i en sesong, vanner i en annen, høster i en tredje og lar marken ligge brakk i den fjerde, så gjelder det samme hva angår selve dannelsen av vår sjel. Også den har sine spesielle aktviteter. Disse samsvarer med den spesielle tiden, eller sesongen vi befinner oss i. Vi ville spart oss selv for mange frustrasjoner om vi forstod dette. Dette handler om ting vi kan gjøre eller la være å gjøre i disse sesongene, som kan samhandle med de tingene Den Hellige Ånd gjør i våre liv på samme tidspunkt.

Den vanskeligste tiden for sjelen for de aller fleste er vinteren.

Sjelens vinter er blek, kald, mørk, og kjennes ut som om den ikke bærer frukt. Vi mangler energien til å engasjere oss i aktiviteter som for ganske kort siden fylte oss med slik glede. Vinter er en tid for grubling, gjerne sent på kveld, og som stjeler søvnen fra oss. De fleste ting kjennes døde ut, eller fremstår slik. Dagene er korte, nettene lange - og dette synes å ha ingen ende.

Når vi opplever den åndelige vintertiden blir vi fristet til å stille spørsmål ved vår tro og betvile vår verdi. Når vi ikke lenger har noe å vise fram eller vise til kan det at vi opplever oss verdiløse. Så er Gud taus. Og venner svikter.

Jeg tror salmisten som skrev Salme 130 opplevde en åndelig vinter. Den ukjente salmisten skriver:

'Min sjel venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning hos ham.' (v.5-7)

En ting vi lærer i denne fasen er dette:

Gud har det ikke travelt.

(fortsettes)