"Jeg ønsker intet heller enn å vie hele mitt liv til Gud." Ordene tilhører den hellige Benedikt av Nursia (480-547), som det er minnedag for idag. Benedikt var en pioner på en rekke områder. Blant annet i forhold til kirkens syn på verden. I hans levetid var det blitt mer og mer vanlig at munkene vendte seg helt bort fra verden, overbevist som de var om at det ikke gikk å forene hengivenhet til Gud med noe som hørte denne verden til. Benedikt på sin side betonet at munkens oppgave ikke bare er å be. Han skal også arbeide, for også arbeidet er en gudstjeneste.
Benedikt ble født inn i en rik adelsfamilie, i Nursia, en liten by nær Spoleto i Umbria i Italia. Tidlig i livet startet hans lidenskapelige søken etter Gud, og Benedikt ville bli eneboer.
I jakt på ensomheten dro han ut i ødemarken i fjellene i Anio-dalen til han kom til et sted som nå heter Subiaco. Her kom han over en munk ved navn Romanus, og til ham åpnet han sitt hjerte og fortalte om sin intensjon om å leve som eremitt. Romanus hjalp den unge mannen, kledde ham i en drakt av saueskinn og førte ham til en utilgjengelig hule (nå Sacro Speca). Der tilbrakte han de neste tre årene av sitt liv, ukjent for alle andre enn Romanus, som bevarte hemmeligheten og kom hver dag med brød, som han senket ned i hulen i en kurv.
Etter tre år i fullkommen ensomhet, ble han en åndelig veileder. Munkene i et kloster, som mange mener må ha vært Vicovano, oppfordret Benedikt til å bli deres abbed etter at den gamle var død. Han aksepterte motvillig og brøt opp fra sin hule i Subiaco. I klosteret innførte han et strengt levesett, og munkene angret snart at de hadde valgt ham til abbed. Derfor forsøkte noen av klosterbrødrene å forgifte ham, først gjennom vin, men det sies at kruset gikk i stykker da han slo korsets tegn over det. Deretter prøvde de med et forgiftet brød, men da kom det en ravn og fløy bort med brødet og slapp det på søppeldyngen. Deretter vendte Benedikt tilbake til Subiaco.
Benedikts ry spredte seg raskt, og det samlet seg disipler rundt ham, tiltrukket av hans hellighet og hans undergjørende evner. Disse disiplene var både legfolk som flyktet fra verden og eneboere som levde spredt i fjellene. Snart var han omgitt av så mange tilhengere at han kunne opprette en lavra bestående av tolv små klostre bygd av tre med tolv munker i hver. Hvert kloster ble ledet av en prior, men Benedikt var abbed for dem alle. Klostrene hadde ennå ingen regel, men baserte sin levemåte på Benedikts eksempel. I dag finnes to av klostrene; Monastero di Santa Scholastica og Monastero di San Benedetto.
Subiaco ble berømt som et senter for åndelig disiplin, men ca 525 forlot Benedikt dette stedet. Ca år 529 bygger han et nytt kloster for sine munker over ruinene av et Apollotempel på Monte Cassino mellom Roma og Napoli med seg selv som leder. I begynnelsen var det to kapeller, men rundt dem oppsto klosteret som skulle bli arnested for vestens klostervesen. Benedikt ble dermed også benediktinerordenens grunnlegger, selv om han selv aldri planla å stifte noen orden; han ville bare skrive en regel for munker. Det er trolig at Benedikt igjen tilbrakte en tid som eremitt, men snart samlet det seg igjen mange disipler rundt Benedikt. Han bygde uten tvil på erfaringene fra Subiaco, for nå plasserte han dem ikke lenger i separate hus, men samlet dem sammen i et anlegg. På Monte Cassino fullførte han sin berømte munkeregel, Regula Benedicti.
Benedikts regel er ikke så mye en samling av leveregler som et skrift til åndelig veiledning. Den utgjør en hel liten bok på et hundretalls sider, og finnes i en norsk oversettelse. Det aller første ordet i regelen er LYTTE. Dermed har Benedikt slått an selve tonen. Det viktigste er å lytte til Guds tiltale, til Mesterens undervisning. Benedikt foreskrev derfor åndelig lesning for sine munker, det vil si en meditativ lesning av Bibelen og av kirkefedrene.
Benedikts regel gir oss et klart bilde av hva slags mann han var: målbevisst, rolig og fattet, rettsindig, en mann av fred og moderasjon, en kjærlig far som kombinerer insistering på en god disiplin med respekt for menneskenaturen og individuelle evner, tvers igjennom praktisk. Han omtalte sin regel som en regel for begynnere, en «opplæring i Guds tjeneste, hvor vi håper ikke å befale noe som er hardt eller strengt». Dette enkle og dyptgående dokument kom til å spille en stor rolle i Europas historie, som det gjør det den dag i dag i tallrike munke- og nonneklostre. Benedikts regel betraktes med rette som en av de sterkeste faktorene i oppbyggingen av det kristne Europa. De som fulgte den, lærte barbarene å arbeide med hender og hode og å be.
Da Benedikt var døende, ble han båret ned i kapellet, hvor han mottok nattverden og døde stående og i bønn, støttet av sine disipler. Det skjedde på skjærtorsdag, den 21. mars 547. Han ble gravlagt i samme grav som sin tvillingsøster Scholastica. Da han døde, var det 14 benediktinske kommuniteter, mens det på 1300-tallet var blitt over 30.000.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar