I dag er det minnedagen for martyrene Perpetua og Felicitas. Og det er gode grunner for å hedre deres minne i en tid hvor mange mennesker fortsatt blir drept for Jesu navns skyld, og hvor også vi må forberede oss på vanskeligere tider, hvor mye kan bli krevd av oss om vi vil være tro mot vår overbevisning. Guds ord slår fast at "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kritsus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim.3,12) Dette er en sterk beretning om troskap mot Jesus, koste hva det koste vil, og jeg synes også det er sterkt å se hvordan minnet om disse som gav sitt liv for det de trodde på, er blitt bevart og at vi selv idag kjenner til deres navn. De hører med til den store skaren som er vitner til vår troskamp. "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss..." (Hebr 12,1) Guds menighet finnes ikke bare på jorda, men også allerede i himmelen.
Perpetua (til venstre på ikonet) ble født rundt år 180 i Kartago i Nord-Afrika, det som er dagens Tunisia. Hun kom fra en adelig familie hvor moren var en kristen, mens faren var en hedning. En av Perpetuas brødre var allerede en kristen, en annen var katekumen som henne selv. Perpetua giftet seg med en mann av høy rang, og når historien som følger begynner, var hun 22 år og var et par måneder tidligere blitt mor til en sønn. Det er også en viss mulighet for at hun allerede kan ha vært enke, fordi hennes mann ikke nevnes mer. Felicitas, hennes jevnaldrende slave, var gravid i åttende måned. Både Perpetua og Felicitas var katekumener, det vil si at de forberedte seg til dåpen og ble undervist i den kristne tro. I år 202 utsteder keiser Septimus Severus (193-211) et edikt som forbød nye omvendelser til den kristne tro, og de påfølgende forfølgelser nådde Afrika året etter. Da ble de to kvinnene arrestert sammen med tre andre afrikanske katekumener, slaven Revocatus (Felicitas mann), Secundulus og Saturnius. De ble først satt i husarrest i et privathus. Deres lærer, Saturus, trolig bror til Saturnius, som hadde undervist dem i troen, ville ikke etterlate dem alene og sluttet seg derfor til dem. Det sier noe om å ta ansvar for dem man underviser i den kristne tro! Han døpte dem mens de satt i husarrest, og dermed beseglet de sin skjebne. Kort tid etter ble de satt i det vanlige fengslet. Det var der Perpetua fikk sine første drømmer eller åpenbaringer om sin egen martyrskjebne, hvor hun på en stige gikk like inn i himmelen. Hun fikk også besøk av sin forvirrende gamle far, som manet henne til å fornekte sin tro av hensyn til slektningene, og sitt barn, men hun nektet dette og ville dø som en kristen sammen med sin slavinne. Hun bekymret seg for sitt barn, som ble tatt fra henne, og gitt til hennes mor.
De ble forhørt av Hilarion, provinsens prokurator. Secundulus døde i fengselet før forhøret på grunn av den harde behandlingen de fikk. I rettsaken mot dem ble de alle dømt til døden, og de skulle kastes for de ville dyr på stadion. Da Perpetua ble ført tilbake til fengselet, hadde hun en bemerkelsesverdig visjon om seg selv. Hun ble ført til arenaen, avkledd og forvandlet til en mann, og i en fysisk kamp fikk hun bukt med satan i skikkelse av en skummelt utseende egypter og trampet på hodet hans. Saturus hadde også en visjon om sin ankomst til himmelen og de eldste foran Guds trone, og han fortalte Perpetua om sin visjon, og hun sa: Jeg var lykkelig da jeg var i live, men nå er jeg enda mer lykkelig.
Hedningene henrettet ikke gravide kvinner, og det plaget Felicitas at hun ikke skulle få følge sin frue til paradis. Men så skjedde underet, at hun fødte sitt barn en måned for tidlig. Da hun stønnet under store fødselsveer, ropte fangevokterne: Du som skriker for de plager som du nå kjenner, hvordan skal du tåle den smerte som venter deg når du blir kastet for de ville dyr? Felicitas svarte: Nå er det jeg som lider, men da skal en annen være i meg, og lide for meg! Hun fødte en jente, som straks ble adoptert av en medkristen.
Den 7. mars år 203 arrangerte keiseren en rovdyrforestilling på den store arenaen i Kartago i anledning fødselsdagen til sin sønn Publius Sempimius Geta, og der skulle de kristne drepes. De fem gikk inn på areaen med muntre, tapre miner, som om de var på vei til himmelen. "Du dømmer oss, Gud vil dømme deg", ropte de til den presiderende prokurator Hilarion. Perpetua kom til slutt. Hennes gjennomborende blikk gjorde alle forlegne.
Til de unge mennene som ble angrepet av en leopard, en bjørn og et villsvin ropte hun: "Stå fast i troen! Vær ikke forbauset over våre lidelser."Perpetua og Felicitas ble angrepet av en vill ku, et dyr som vanligvis ikke ble brukt under slike leker, men som var valgt fordi den var av samme kjønn som ofrene. Perpetua ble kastet i været, men var fortsatt i live da hun falt ned. Hun trodde at hun våknet av en dyp søvn, men sårene på kroppen overbeviste henne om hvor hun var. Da hun satte seg opp, hadde kjolen revnet i siden, og hun trakk den over for å dekke låret. Hun var mer opptatt av anstendigheten enn smerten. Deretter satte hun opp sitt tilsjuskete hår, med en nål.
Ingen av de fem ble drept av de ville dyrene, så det ble bestemt at de skulle få halsen skåret over. Da kysset de hverandre, for at deres martyrium kunne fullendes med fredshilsenen. Til slutt ble hver enkelt drept med et sverd gjennom strupen. Et første klossete støt ved sverdet var forfeilet og drepte ikke Perpetua. Hun skrek av smerte, men styrte selv sverdet til det andre støtet.
Minnet om disse martyrene ble tidlig holdt i hevd blant de kristne, over hele verden, slik det også gjøres idag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar