Jesusbønnen del III

Her følger del III av foredraget om Jesusbønnen. Les først del I og II, før du leser del III. Du finner de to andre delene på gårsdagens blogg. Ikonet til venstre viser Isak Syreren.

Isak Syreren er en av de teologer som har betydd mest for den kontemplative retningen innen Østkirkens fromhetsliv. Isak Syreren, som levde på 600-tallet, var først munk i et kloster, men drog seg etter noen år tilbake for å leve som eneboer. I sine skrifter taler han om en tilværelse av ro og stillhet, som han beskriver som en kilde som veller opp for oss, fra Gud. Den som har funnet denne ro og stillhet, sier Isak Syreren, han har drukket av denne kilden og har smakt gleden, og et slikt menneske kommer aldri til å opphøre å drikke av denne guddommelige kilde. Det er sagt at tausheten er oppmerksomhetens begynnelse, og det er med en viss ironi at det i Predikantens bok, eller Forkynneren, som den også kalles, finnes et ord som sier følgende: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du er på jorden, la derfor dine ord være få." (Pred 5,1) I forbindelse med at Jesus lærer sine disipler å be, sier Han: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord." (Matt 6,7) Dette verset er oversatt slik i oversettelsen Bibelen - Guds ord: "Og når dere ber, så bruk ikke meningsløse gjentagelser slik hedningene gjør. For de tror de blir bønnhørt av sine mange ord."

Det fortelles om abba Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. Han var en mann som levde så nær Herren, at han nærmest var gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en lære, men liv. Teologi var heller ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men ifølge fader Siluan: "en levende erfaring av fellesskap med Gud. I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han: "Guds nåde glemmer ikke Herren et eneste øyeblikk." Og dette er en veldig viktig side av å søke Guds nærhet. For også det kan oppleves av enkelte som en ny stressfaktor i livet. Da er det viktig å forstå at dette har med Guds uendelige nåde å gjøre, slik fader Siluan beskriver her. Jesus selv sier i Joh 6,44: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar han." Det er Herren selv som kaller oss og drar oss inn i sin stillhet, ro og hvile. En kristen er aldri ensom, hele hans liv er en dialog, et stadig vekslende fellesskap med Gud. Gud er en venn, og vårt liv som kristen handler om en kjælighetshistorie.

"Iblant føder bønnen en form for kontemplasjon som får leppenes bønn til å forsvinne", skriver Isak Syreren, og så legger han til: "Denne kontemplasjonen har selv sine grader og sine ulike gaver. Det dreier seg om bønn, så lenge tanken ennå ikke har nådd den tilstand der det ikke lenger finnes noen bønn, men bare om en tilstand som en høyere enn bønnen. Tungens og hjertets bevegelser under bønnen er nøkler. Deretter går han i kammeret. Der inne tier munn og leppe. Hjertets, tankenes kammerherre, og forstanden, som hersker over sinnet, og ånden, denne raske fugl med alle sine midler og muligheter, og deres bønner - de har ikke noe annet enn å holde seg tause, for Husets Herre har kommet inn."

Hvert menenske er et mysterium, et kjærlighetens mysterium, derfor er vi kallet til å delta i den uendelige kjærlighetens liv. Det skjer gjennom bønnen at vi kommer inn i dette livsforvandlende liv. Teresa av Avila har sagt at "den indre bønnen synes for meg å ikke være noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den vi vet elsker oss."

"I den grad Guds Sønn bor i oss, finnes himmelriket i oss", skriver Isak Syreren, og legger til: "Her inne finnes himmelrikets rikdommer. Her, å synder, er Guds rike inne i deg. Gå inn i deg selv, søk ivrigere. Du kommer til å finne det uten anstrengelser. Utenfor deg er du død, og synden er dødens port. Gå inn i deg selv og bli værende i ditt hjerte, for der finnes Gud."

Vår bønn blir altså kriteriet for vårt vennskap med Gud. det er jo slik at venner vil være sammen, og et bedende menneske bærer alltid Gud med seg i sitt hjerte.