Her følger del V av foredraget om Jesusbønnen, som er den siste delen. For sammenhengens skyld bør du lese de øvrige delene først. Del I finner du på bloggen for søndag.
Jesusbønnen er blitt kalt en syntese av hele teologien. Den første delen av bønenen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn", er jo en trosbekjennelse, mens vi i dens andre del, får et møte med oss selv. Jesu storhet står i kontrast til min litenhet. Men den andre delen avdekker også en annen side, som tilsvarer den bønnen som Johannes Døperen ber i Joh 3,30: "Han skal vokse, jeg skal avta." I bønnens første del bekjenner vi Kristus-Gud, som er blitt menneske for vår frelses skyld. I den andre delen erkjenner vi med anger vårt fall, vår syndfullhet og gjenløsning. Den dogmatiske bekjennelsen forenes med andre ord med angeren, og skaper en helhet, som kjennetegner all sann kristen bønn. I Jesusbønnen fant jeg det jeg hadde lett etter så lenge som det jeg vil kalle meg dengang, en protestantisk karismatisk beder. Jeg ble fratatt presset og strevet etter å finne ordene til å formulere mine bønner med, selv om jeg til en viss grad gjennom bruk av Salmenes Bok, også hadde funnet hvile i Kirkens gamle bønnetradisjon med å be dens slitesterke ord, så var det først i Jesusbønnen at jeg virkelig fant den ro og den hvile jeg så lenge hadde ønsket å finne. Jesusbønnen i seg selv er jo en vei bort fra alle ordene og alle begrepene og forestillingene, selv om den altså har et klar dogmatisk innhold som hjelper oss til å holde fast ved den udelte Kirkens bekjennelse. Jesusbønnen gjør det mulig for oss å fortsette å bevege oss inn i en større stillhet.
Ekte bønn strømmer alltid opp fra vårt indre, fra vår ånd. Salmisten beskriver dette så betegnende i Salme 42,8: "Dyp kaller på dyp", og i Salme 130,1 står det slik: "Av det dype kaller jeg på deg, Herre." Bruken av Jesu navn springer ut av vårt indre, fordi det er blitt en del av oss, gitt oss i gave gjennom vår dåp, hvor vi ble døpt til Kristus. Selve navnet betegner jo hele personen. I innledningen til vårt nye testamente står det jo: "Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." Dette navnet Jesus, bedt fra djupet av oss, blir et sakrament for et kjærlighetsfylt nærnær, og blir samtidig en inngangsport til et stadig djupere møte med denne personens mysterium. Vi blir jo aldri ferdig med Jesus. Paulus avslører for de hellige i Korint at det er "mer land å innta", for å bruke et uttrykk fra profetene i Det gamle testamente. Til de hellige i Korint skriver Paulus dette, og dermed til oss: "Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Å få uttale navnet Jesus - den elskedes navn - og uttale det med kjærlighet og djup lengsel, skapt av Den Hellige Ånd gjennom vedvarende bønn, skaper en relasjon. Det er dette som skjer når Jesusbønnen blir en del av deg.
Jeg tror det er riktig å si at Jesusbønnen skaper en voksende hellighet. Hver gang du uttaler navnet Jesus, glemmer du deg selv for å fortape deg i Ham. Hver gang dør du mer bort fra deg selv for å leve mer for Jesus. Det er en bevegelse bort fra det overfladiske liv, inn mot sentrum, som er Jesu liv i deg. Jo mer du blir befestet i dette og det slår rot i deg, desto mer blir du forvandlet, eller guddommeliggjort, og du kjenner at det begynner å gå opp for deg det vi leser i Gal 2,20: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg."
Jesusbønnen er blitt kalt Hjertets bønn, og det med rette. Den springer ut av vårt indre, vår ånd. Det er ikke snakk om en mekanisk gjentagelse av noen ord, en slags mental øvelse.
Man skiller mellom tre grader av utvikling når det gjelder å be Jesusbønnen. Til å begynne med oppleves det nok, og er også, bare en en bønn med leppene. Jeg tror de fleste som som har begynt å be Jesusbønnen har erfart at mens tungen gjentar ordene, fortsetter tankene å svirre omkring. På 600-tallet formulerte Johannes Klimakos denne regel: "La ihukommelsen av Jesus være bundet sammen med ditt åndedrett." Når vi ber Jesusbønnen er det ikke bare ordene vi bruker, som utgjør bønnens djupe innhold. Denne bønnen er et tydelig eksempel på en bønn som ikke bare angår ånd og sjel, men også kropp. Mange åndelige veiledere råder nemlig deg til å be Jesusbønnen i takt med ditt åndedrett. Du kan for eksempel be slik: Trekk pusten når du sier: "Herre Jesus (Kristus)", pust ut i det du sier: "forbarm deg over meg". Eller "Herre (innpust), "Jesus" (utpust), "forbarm deg (innpust), "over meg" (utpust). Hensikten med dette er at samspillet mellom åndedrett og ord gjør at Jesusbønnen vil bli like naturlig for deg som å puste. Men denne måten å be Jesusbønnen på har også en sideeffekt. Man roer samtidig ned kroppen, man kommer lettere i en stilling av fred og harmoni. Kroppen deltar naturlig i bønnen og gir den ekstra rikdom. Selv finner jeg også stor hjelp i å be med hjelp av en bønnesnor. Det er ikke det samme som en rosenkrans eller et perlekjede. Den er laget av bomullstråd som er knyttet på en spesiell måte. For hver Jesusbønn jeg ber flytter jeg fingrene fra knute til knute til jeg har bedt gjennom hele bønnesnoren. Jeg har en liten bønnesnor med meg i ryggsekken min, slik at den alltid er for hånden når jeg trenger den, men den finnes i ulike størrelser. Mange råder en til å be Jesusbønnen sittende, urørlig, med lukkede øyne, men det betyr jo ikke at man bare kan be denne bønnen til bestemte tider og på bestemte steder. Det fine med Jesusbønnen er at den kan bes overalt, av alle, til alle tider. Selv ber jeg den overalt hvor jeg er: på kjøkkenet, i bilen, på toget, mens jeg står i kø, mens jeg venter på at gudstjenesten skal begynne.
En av de første feilene vi gjør når vi begynner å praktisere Jesusbønnen, er at vi kobler påkallelsen av Jesu navn sammen med en indre intensitet og følelse. Jeg husker mine første famlende forsøk, da jeg sa dette hellige navnet med stor kraft, som jeg var vant med fra min karismatiske bakgrunn. Nå har jeg lært meg til å uttale Jesu-navnet stillferdig, og litt etter litt, har jeg klart å samle mine tanker, følelser og vilje rundt navnet Jesus. Når jeg uttaler navnet strekker jeg det ut og forlenger det i noen sekunder, for ikke å si minutter av og til, av taus hvile og oppmerksomhet. Når jeg i min bønnestund har kommet dit at jeg er konsentrert om Jesus, kan jeg avbryte den stadige gjentagelsen av Jesusbønnen og hvile i Herren. Da kommer Guds fred og overmanner meg. Kanskje jeg til og med kan sovne. Enkelte opplever da at de kommer inn under fordømmelse. De burde jo ikke sovne da de skal be! Men kan du tenke deg noe bedre enn å be, for så å sovne i Jesu fang, for så å våkne med Hans hellige nærvær! Før jeg legger meg til å sove ber jeg ofte denne bønnen: "Kjære Jesus: om jeg våkner, så er Du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg." Eller: "Far, la meg få falle i søvn i armene Dine og våkne med Ditt nærvær."
La meg avslutte med å nevne at det finnes minst fem ulike utviklingsstadier når det gjelder prakiseringen av Jesusbønnen:
1) Først uttaler man bønnen med leppene, og vi forsøker å konsentrere på Navnet og ordene.
2) Neste steg er at man ikke lenger rører leppene, men uttaler bønnen inne i seg.
3) Det tredje stadiet kalles "hjertets bønn". Nå virker hjerte og intellekt sammen, oppmerksomheten er knyttet til hjertet, og nå er det i hjertet bønnen uttales.
4) I det fjerde stadiet blir bønnen "selvgående", den har slått rot i hjertet, og flyter fram av seg selv uten noen særlig viljesanstrengelse.
5) Og til slutt har bønnen blitt en nådegave. Den begynner å brenne i oss som en stille ild, som en inspirasjon fra Gud som gir glede til vårt hjerte, og som gir en sterk følelse av Guds nærvær.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar