Jesusbønnen - del I

I forbindelse med 50 års jubileet for Retreatbevegelsen i Norge, holdt jeg et foredrag om Jesusbønnen fredag 6.mai i 2005. Seminaret ble holdt på Diakonhjemmet i Oslo, og samlet mange mennesker. Flere har bedt om å få dette foredraget på trykk. Jeg kommer til å gjengi deler av det her på bloggen en tid framover. Jesusbønnen lærte jeg å be for en del år siden, og den har fulgt meg siden.

Jesusbønnen, disse enkle men dog så innholdsrike ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder", er en frukt av en lang bønntradisjon. Den har utviklet seg fra en ærefrykt for Guds navn i Den gamle pakt, og får sin fordypning med inkarnasjonen. Jesusbønnen i den form vi kjenner den springer ut fra de tidligste kristne kommunitetene, og denne måten å be på har kommet til oss som en vedvarende Helligåndens strøm. Ved kan spore den tilbake til de egyptiske og syriske ørkener under keiser Konstantins regjeringstid, og så strømmer den ut fra ødemarkene, som en understrøm, enkelte ganger skjult, andre ganger dukker den opp til overflaten, ned gjennom århundrene bevart gjennom Østkirken. Jesusbønnen har vært den levende strømmen gjennom livene og det skrevne ord til ofte merkverdige skikkelser som levde i ørkener og i ødemarker, og nådde det hellige fjellet Athos. Den ble bedt inne i de djupe russiske skogene, i eneboer hytter, i små fellesskap, eller i de store monastiske kommunitetene og senere i konsentrasjonsleire og i det enorme GUlag arkipelet, hvor tusenvis av kristne var forvist. Først på 1920-tallet nådde denne rike bønnetradisjonen Vesten.

Det er interessant å studere hvordan Guds Hellige Ånd har fornyet, og lagt en djup lengsel i Guds folks hjerter etter å følge den hellige apostel Paulus sitt åndelige råd i 1.Tess 5,17: "Be uten opphold." Denne påkallelsen av Jesunavnet får en slik fornyelse på 400-tallet med de såkalte ørkenfedrene og ørkenmødrene, og går nå under betegnelsen "hesykhasmen", og det samme skjer på 1300-tallet, og da med utgangspunkt på Athos, "Det hellige berg", som ligger i nærheten av Tessaloniki. Dette er en monastisk stat, som består av 20 klostre, og som ble opprettet så tidlig som i år 963. På 1300-tallet oppstår det en diskusjon om nettopp hesykhasmen. Og det var til forsvar for denne urgamle tradisjon og praksis at hesykhasmens teologiske fundament nå ble utformet. Det er her Jesusbønnen får sin endelige utforming. Hesykhastene påstår at de gjennom legemlig, sjelelig og åndelig aktivitet kommer i direkte kontakt med Gud. Dette kulminerer i beskuelsen av det guddommelige lys, Taborlyset, som er Guds egen åpenbaring i et lys som overgår all forstand og sansning, men som like fullt involverer så vel sanser som forstand. Dette er en erfaring lik den apostlene fikk på Taborfjellet i forbindelse med Kristi forklarelse. Denne Gudsbeskuelsen er målet for den hesykhastiske aktivitet.

Hva står hesykhasme for? Det er ikke snakk om noen organisert bevegelse, heller ingen spesiell lære. Det er viktig å understreke at vi snakker om en integrert del av den ortodokse kirkes liv. Vi snakker mer om en praksis. Ordet hesykhasme er avledet av ordet hesykhia som betyr fred, ro. Det dreier seg om en indre fred, som oppstår når menneskets hjerte er renset for alt uvedkommende, og mennesket kan skue Gud ansikt til ansikt. Men ordet brukt i presens partispipp kan også bety helt enkelt: de som lever i stillhet, taushet, kun konsentrert om indre bønn. Nettopp av denne grunn har Jesusbønnen blitt selve grunntonen i eneboerens ensomme liv. Blant eneboere, og i de små klostersamfunnene, inntar ofte Jesusbønnen sammen med individuell kontemplasjon den plass som de liturgiske gudstjenestene har i klostrene. Hesykhastene tilbringer sine liv i kontinuerlig konsentrasjon og arbeide, i årvåkenhet og i bønn, alt dette i den ene hensikt å bekjempe lidenskaper og laster, og å fremelske dydene. De kaller det "å rense Guds bilde i seg selv", og bønnen er det viktigste redskapet i denne prosessen, for bønnen er den aktive og bevisste samtale med Gud som er det godes kilde, og det er der mennesket kan hente kraften som skaper forandring i ens liv. Hesykhastene konsentrerer seg om Jesusbønnen i denne sammenhengen, og denne repiterer de uavlatelig.

Den finske forfatteren Tito Colliander, en av de store personlighetene i Den ortodokse kirke i Norden, skriver i boken Asketernas väg: "Når du ber, skal du selv tie". Det høres merkelig ut første gangen du hører det, men jo mer du tenker på den setningen, jo mer innholdsmettet er den. "Stillhet er nemlig ikke bare fraværet av noe - en pause mellom ord, et tilfeldig opphold i en tale - men, rett oppfattet, i høyeste grad nærværet av noe, en innstilling av oppmerksom beredskap, av våkenhet, og framfor alt av å lytte," sier den ortodokse biskop Kallistos Ware. Hesykhasten, den som har oppnådd hesykhia, den indre stillheten eller roen, er først og fremst den som lytter. "Han lytter til bønnens stemme i hjertet, og forstår at denne stemmen ikke er hans egen, men en Annens stemme som taler i ham," skriver denne biskopen.

Den sanne indre bønnen, som vi nå taler om, er å slutte å tale og heller lytte til Guds ordløse røst i vårt hjerte: den er å avstå fra selv å være virksom, og å tre inn i Guds virksomhet. I Salme 119,126 står det så betegnende: "Det er tid for Herren til å gripe inn", og i Salme 109,4 finnes det et forunderlig ord med et djupt innhold. Det gjengis slik i oversettelsen til Norsk Bibel 1988: "men jeg er bare bønn".

Å be er å gå fra en tilstand hvor nåden finnes ubevisst i vårt hjerte, til den fullstendige indre fornemmelsen, da vi opplever og kjenner Åndens virksomhet. Biskop Kallistos Ware skriver: "Bønnens hensikt kan sammenfattes i betydningen: "Bli det du er". Bli bevisst og aktivt det du allerede er potensielt og hemmelig. Bli det du er: nærmere bestemt, gå inn i deg selv, oppdag Ham som allerede er din, lytt til Ham som uopphørlig taler inne i deg." Dette minner jo veldig om ordene som Jesus uttaler i Luk 17,21: "For se, Guds rike er inne i dere."