Jesusbønnen del IV

Her følger del IV av foredraget om Jesusbønnen. Del I og II stod søndag. Del III finner du på bloggen idag. For å få med deg sammenhengen bør du starte på del I.

Mitt møte med Jesusbønnen begynner merkelig bok med en av Den romersk-katolske kirkes mest kjente og kjære mystikere, Teresa av Avila. En setning fra en av hennes bøker forsterket en lengsel som allerede hadde vokst frem i mitt indre, og den har fulgt meg siden: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." Senere leste jeg følgende ord fra en koptisk munk: "Min lege, min føde og mitt brensel er Jesus Kristus." Både hos Teresa av Avila og hos den koptiske munken fant jeg en pasjon, en lidenskap for Jesus, som jeg lengtet så etter i mitt eget liv. Jesu egne ord i Joh 14,6 utfordret meg: "Jeg er veien, sannheten og livet." Det er radikale ord, for de viser oss klart at veien som Gud gir oss er, er Kristus, sannheten som Gud gir, er også Kristus, og livet som Gud gir er likeledes Kristus. Alt Gud gir til oss er Sin Sønn. I sin yppersteprestlige bønn sier Jesus: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du utsendte, Jesus Kristus." (Joh 17,3)

Den Hellige Ånds fremste oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus, og på ulike måter har jeg gjennom årenes løp, kjent denne milde dragningen i min indre verden, etter å finne Giveren bak gavene. Salme 42,2-3 ble "min" bønn i en lang tid, fordi den ukjente salmisten satte ord på det som beveget seg på innsiden av meg, og som bare ble sterkere med tiden: "Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for hans åsyn." Min smerte, skal vi også kanskje si frustrasjon, var å finne ut hvordan jeg skulle komme inn i denne Gudsrelasjonen, dette Gudsnærværet som jeg kjente dragningen og lengselen mot. Igjen kom Jesu egne ord meg i møte: "Jeg er veien."

Enkelte kristne søker etter åndelige metoder. Man sitter og lytter til forkynnelsen av Guds ord, for eksempel om seier ved Kristus, og så tenker man at NÅ har man funnet en vei, en metode, til å vinne seier over fristelsene og nederlagene. Menvi må jo også erkjenne at vi likevel lider nederlag. Hvorfor? Fordi vi bare har funnet en vei, og ikke Veien. Hvis vi kun finner en metode, vil vi veldig fort finne ut hvor virkningsløs den er. Gud har ikke gitt oss en metode, Han gir sin Sønn til oss. Det Gud gir til oss er Kristus selv, Han har ikke gitt oss mye utenfor Kristus. Han sier også: "Jeg er livet." Smak på de ordene. "JEG ER LIVET." Den kristne tro er ikke først og fremst en lære, men liv, det er en levende erfaring av fellesskap med Gud. Og dette livet i Kristus, som vi er kalt til å leve, er på djupet uutømmelig, og å tilegne seg det er en livslang prosess.

Det var mens jeg tumlet med disse tankene at Jesusbønnen falt ned i fanget på meg. Det skjedde vel litt på samme måte som det i sin tid gjorde for forleggeren av "En russisk pilegrims beretning". Han skulle kjøpe seg en bok til underholdning om kvelden, mens han oppholdt seg i Salzburg, og fant en billig pockettbok om bønn, skrevet av en russisk vandringsmann. Men boken inneholdt ikke bare fromme tanker og pene ord. Det var - og er - en bok om erfaring. Erfart autentisk kristent liv. Det var ingen tilfeldighet at denne boken skulle bli "funnet" av en norsk forlegger. Gud har sine guddommelige møteplasser, sin "kairos tid", Guds velbehagelige tid, hvor evigheten bryter inn i tiden og vi kjenner Guds håndtrykk og vare berøring av våre liv.

Slik skjedde det også for meg i 1988, da jeg for første gang stiftet bekjentskap med Hellige Trifons kloster, den gang beliggende ikke så langt fra mitt hjemsted. Møtet med dette klostret ble livsforvandlende. Her kalte Herren meg ut av min travelhet, av min selvopptatthet, for å fokusere på Ham alene. På dette stedet har Herren berørt meg på en spesiell måte, berørt mitt virkelig jeg. Han har berørt meg gjennom den kraftige fortettede bønneatmosfæren som finnes her, gjennom Gudsordet som leses langsomt, gjennom lovsangen, og lysene som brenner og røkelsen som stiger opp foran Kristusikonet. Her lærte jeg meg til å lytte, og det jeg hørte var mer enn en stemme. Det var et nærvær. Og i dette nærværet kunne jeg bli gjennomvætet, slik føltes det, av Guds kjærlighet. Denne måten å lytte på lå på et nivå som renner djupere enn ordene kan. Og ordene som grep meg slik, den gang, som nå, var: "Herre, Jesus Kristsus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder."

Gjennom disse ordene kom Gud meg i møte. Nei, jeg hadde ikke funnet en ny metode, en ny vei. Jeg hadde funnet den åpne døren til Guds nærværet, som jeg hadde lengtet slik etter. Navnet jesus, den stille gjentagelsen, bekjennelsen av navnet Jesus, bønnen om Guds barmhjertighet over meg, en synder, tok meg varsomt inn i Guds hellige nærvær.