Er lærespørsmål viktige?

Jeg er overrasket over hvor lite lærebevisste en del av mine pinsekarismatiske venner er. Idealet for mange av dem er urkirken. Men et av kjennetegnene for den er jo det som er beskrevet i Apgj 2,42: "De holdt UROKKELIG fast ved apostlenes lære...." Enkelte av dem fremhever at er man opptatt av lærespørsmål, så står man i fare for å miste Åndens liv, og det blir bare noe tørt og livløst og kravfullt over ens liv. Men bruker ord som "for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende," (2.Kor 3,6) eller ordene fra 1.Kor 2,4-5: "..og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft." Men er dissee argumentene holdbare? Holder det å si at bare vi har Den Hellige Ånd, så trenger vi ikke å være opptatt av læremessige spørsmål? Jeg har spurt enkelte av dem: Hvis Den Hellige Ånd sier en ting til meg, og noe annet til deg, hvem har da rett? Jeg får ikke noe svar på det. Sier Den Hellige Ånd noe annet enn det Bibelen sier? Heller ikke det får jeg svar på. Pastoren for Kensington Temple, Colin Dye forteller i en preken noe som skjedde for noen år siden, da han sammen med noen andre London pastorer spiste lunsj. For første gang møtte han da R.T Kendall, som den gang var pastor for Westminister Chapel, hvor legendariske Martyn Lloyd Jones var pastor før ham. R.T, som han bare kalles, henvender seg da til Colin Dye og sier: "Du trenger min teologi", og så legger han til: "Og jeg trenger din salvelse!" Og dette er sant: Vi trenger begge deler, både Ånd og lære. Det er ikke uvesentlig hva vi lærer om sentrale bibelske emner, og det er ikke lenger selvsagt at det er så enkelt som å si: "Bibelen er så enkel og klar", eller "vi er da enige om det vesentlige". Er vi det? Er vi enige om hva Bibelen lærer om Jesu død på korset? Tror vi at Han ble "SÅRET for våre overtredelser, KNUST for våre misgjerninger," og at "STRAFFEN lå på ham.."? Eller har vi en annen forsoningslære? Stemmer dette med det moderne Gudsbildet at Gud bare er kjærlighet? Finnes det flere veier til Gud, og at om jeg er en god buddhist, så må Gud i sin nåde se til meg. Behøver Jesus være den eneste veien til Gud? Hvordan stemmer i såfall det med det moderne gudsbildet? Er det ikke intollerant av Jesus og si at Han er den eneste veien? Og hva med homofili? Er det så vesentlig hva Bibelen sier om dette spørsmålet. Kan jeg egentlig nekte noen andre kjærlighet? Er ikke det en ukristelig tanke da?

Judas, en av Jesu brødre, var veldig opptatt av at han ønsket av hele sitt hjerte å skrive om den fantastiske frelsen vi har i Jesus. Men så skjedde det noe, som gjorde at han måtte forandre sine planer. Dette er hva han skriver: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert." (Jud v.3) Det ordet gjelder virkelig også idag, for vi ser tydelig et frafall fra den tro vi engang fikk overgitt fra apostlene. Pinsekarismatikere, og andre som ønsker å leve et nytestamentlig menighetsliv, kan ikke bare kimse av dette som har med lærespørsmål å gjøre, men må ta denne utfordringen på alvor! Vi må vite hva det betyr å holde urokkelig fast ved Apostlenes lære.