Reformasjonens tredje radikale gren - Del III

Her kommer tredje, og foreløpig siste del, av miniserien om døperbevegelsen. De to første sto på trykk i går. Bildet til venstre viser en av kirkene hvor Balthasar Hubmaier, en av de mest profilerte døperne preket. Hubmaier lød martyrdøden i 1528. Før han kom i kontakt med døperbevegelsen, var han prest og teologisk professor i den romersk-katolske kirke.

I Schleitheim i Sveits, samlet døperne seg til en konferanse i 1527. Der foretok de en grenseoppgang læremessig mot de såkalte svermerne. Som jeg tidligere har nevnt er det mange, ikke minst fra luthersk og katolsk ståsted, som blander sammen døperbevegelsen med svermerne. Dette er derimot ikke historisk eller teologisk korrekt. Svermerne trodde ikke på noen annen autoriet enn sitt eget "indre lys", de ville ikke høre tale om noen lederstruktur i menighetene, og forsøkte å opprette et eget gudsrike på jorden. Sitt sentrum hadde de i Zwickau i det østlige Tyskland. Døperkonferansen i Schleitheim i Sveits, resulterte i de såkalte schleitheimske artiklene, en slags baptistisk trosbekjennelse, om du vil. Disse schleitheimske artiklene vakte stor oppmerksomhet over hele Europa, og reaksjonene fra de to andre reformatoriske grenene, den lutherske og den reformerte, var sterke. Den sveitiske reformatoren Ulrich Zwingli i Zürich gikk imot dem i en utførlig omtale i en bok han skrev mot døperne, og Jean Calvin skrev også et skrift på latin mot dem som ble oversatt til engelsk i 1544. Trosartiklene fra døperkonferansen ble trykt og spredt i mange land. De ble lest og diskutert, og oversatt til både fransk og nederlandsk. Så sent som i årene 1560 og 1565 ble de trykt i nye opplag i Nederland. Artiklene inneholdt følgende, og dette er bare et utdrag:

Om dåpen: Dåpen skal gis til alle som tror på Jesus Kristus og har fått syndernes forlatelse i Hans navn. Den som ønsker å bli døpt skal selv be om det, og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal så den troende begraves i dåpen for å oppstå til et nytt liv. Barnedåpen er ikke etter Guds ord.

Om bann: Medlemmer som synder åpenbart og som ikke vil ta imot formaning både en og to ganger, skal utelukkes fra menigheten. Det henvises til Matt 18.

Om brødsbrytelse: Brødsbrytelsen er for sanne troende døpte, slike som har en Gud, en tro, en dåp og en ånd, og er forenet i ett legeme som er menigheten. Kristus er hodet for menigheten og brødsbrytelsen er et minnemåltid.

Om adskillelse fra verden: Alle troende skal adskille seg fra verden og det falske kirkevesen. De må avsky alt som ikke er forenlig med Gud og Kristus. De troende skal ikke bruke sverdet.

Om menigheten: Menigheten er en åndelig enhet. I spissen for den står en hyrde, forstander. Forstanderen skal forrette i åndelige anliggender. Om nødvendig skal menigheten underholde sin forstander, for den som tjener i menigheten skal leve av evangeliet. Hvis forstanderen synder, skal han utelukkes fra sin gjerning.

Om øvrigheten: Sverdet er bare en ordning for den verden som ikke er under Guds ordning. Øvrigheten skal straffe det onde. Synder et medlem i menigheten, skal menigheten ta seg av ham. Menigheten har Guds ord, som er sannhetens og rettferdighetens våpen.

Om edsavleggelse: Kristus er lovens oppfyllelse. Skriften forbyr all sverging. Ingen som er troende døpt skal avlegge ed.

Dette var sprengstoff på 1500-tallet! Og kanskje også idag?

Det finnes en interessant rapport, skrevet av forvalteren Josef Minsinger fra 9. mars 1528. Det er en rapport som er sendt til kong Ferdinand av Böhmen om døpernes lære og kjennetegn. Minisinger rapporterer at døperne sier at ingen kristne mennesker skal være en del av øvrigheten, og at man skal ha all eiendom felles. Videre er det viktigste tegnet på døperne at de kaller hverandre bror og søster. Når de møter en annen døper, sier de "fred være med deg", og den møtende svarer "amen". Ingen holder noe skjult for den andre, og de vil ikke gjøre hverandre noe ondt. De ber for sine fiender. De vil ikke overgi sitt land eller folk eller gjøre opprør. De vil bare vise alle mennesker Guds vilje.

I dag er det vanskelig å forstå at slike fredens mennesker, skulle forårsake så mye raseri blant lutheranere, reformerte og romersk-katolske, at de sørget for å drepe dem i hopetall. Men deres radikale tro og overbevisning, og redselen for hva demokratiet kunne føre med seg, er nok noe av årsakene.