Se opp for nasireerne!

Har du hørt om nasireerne? Du finner dem både i Det gamle- og Det nye testamente. Det var mennesker med en ekstrem hengivelse til Gud. Et av kjennetegnene var at de lot håret gro, som et tegn på deres innvielse. Med sitt lange hår sa de til omgivelsene: "Vi er ikke interessert i å se hvor lite vi kan leve av i vår hengivelse til Gud, men hvor langt vi kan gå i hengivelse, overgivelse og radikalitet." Et annet karaktertrekk ved nasireerne var at de ikke drakk vin, eller spiste rosiner eller druer. De avstod med andre ord fra alt som representerer nytelsene. Avholdenheten var deres måte å si, at ingen av denne verdens nytelser, kommer opp mot eller kan sammenlignes med, det å virkelig kjenne Gud. Studerer vi Israels historie nøye, vil vi se at Gud reiste opp slike radikale mennesker når Hans folk var i stor nød, fordi Israels folk hadde gitt seg hen til såvel åndelig som moralsk forfall. Igjen og igjen i Israels folkets historie, ser vi hvordan Gud reiser opp nasireere, og nasireerne var med på å endre det åndelige klimaet. Selv om nasireerløftet i utgangspunktet var et midlertidig løfte, som gjaldt for en spesiell tid, og for en spesiell hensikt, forteller Bibelen oss om mennesker som anså dette som et livslangt kall. Samson , var innviet til å være en nasireer fra før han ble født. Gjennom sitt livsløp befridde han Israel gang på gang fra filisternes hånd. Samuel var en nasireer, med et livslangt kall som dette. På samme måte som Samson, var han innviet til å være en nasireer fra før han ble født. Samuel hadde forøvrig en ganske unik posisjon. I tillegg til å være prest, så var han også en av de siste dommerne i Israel, og den første i lang rekke av profeter. Samuel salvet de to første kongene i Israel - Saul og David - og ved sitt eget eksempel sørget han for at Israels folk holdt sitt hjerte fokusert på Herren. Johannes Døperen, som vi feiret minnedagen for i går, på St. Hans aften, var en mann med livslagt nasieerløfte over sitt liv. Han fremstod som en røst som roper i ødemarken. Den første profeten Israel hadde sett på 400 år. Gjennom sitt liv og sitt budskap vekket Johannes, og gjorde rede en åndelig sløv nasjon, og fikk dem til å vende tilbake til Gud. Døperen Johannes sørget for en åndelig snuoperasjon samtidig som han store skapte forventninger om Messias' snarlige komme.

Nasireerinnvielsen var en mulighet for de som ikke var prester, til å hengi seg radikalt til Gud. Selv om det jødiske presteskapet var begrenset av loven, til menn som kom fra Levi stamme, så var nasireer-løftet noe alle, både menn og kvinner, av alle Israels stammer kunne ta. La oss se på hva dette løftet innebar: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å være en nasireer og vie seg til Herren, så skal han holde seg fra vin og sterk drikk. Edikk av vin eller annen sterk edikk skal han ikke drikke og heller ikke noen saft som er tillaget av druer. Verken friske eller tørre druer skal han ete. Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noe av det som blir tillaget av vintreet, ikke fra kjerne til skall. Så lenge hans innvielsesløfte gjelder, skal det ikke gå rakekniv over hans hode. Inntil hans innvielsestid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. Så lenge han er innviet til Herren, skal han ikke komme nær noe lik. Ikke engang om hans far eller mor eller bror eller søster dør, må han føre urenhet over seg for deres skyld. For han bærer på sitt eget hode tegnet på innvielsen til sin Gud. Hele sin innvielsestid er han hellig for Herren.... Dette er loven for den som gjør et nasireerløfte. Dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, i tillegg til det han ellers har råd til. Han skal holde seg etter det han har avgitt løfte om, og det som loven om hans innvielse ellers krever." (4.Mos 6,1-8 og v 21)

Nasireerløftet, der det ikke var livslangt, gjaldt vanligvis for 30, 90 eller 100 dager. Vi ser av Apgj 21,20-24 at Paulus inngår et nasireerløfte for en begrenset tidsperiode, på grunn av en spesiell situasjon som oppstår.

I dag reiser Gud opp unge og eldre, kvinner og menn, som på en radikal måte vil hengi seg til Gud, og innvie seg for spesielle perioder hvor den tiden de frigir avsettes til kontinuerlig bønn og eller faste. Dette dreier seg ikke om å følge en jødisk lov eller forskrift, men det handler om å bruke nasireerløftet og nasireerinnvielsen som et konkret eksempel på at man innvier seg for en tid, til å gi seg hen til bønn for nasjonen, for folket eller for spesielle behov.

Salme 11,3 har kommet så sterkt for meg de siste dagene: "Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige." Denne sommeren ser ut til å bli skjebnesvanger for to av våre gamle kirkesamfunn: Metodistkirken og Det Norske Baptistsamfunn. Og i dag, har en biskop i Den Norske Kirke, blitt kjørt rundt i Oslos gater for å være frontfigur i årets homoparade. Mens dette skrives pågår Metodistkirkens årskonferanse i Sarpsborg. I avisen Dagen i dag kan vi lese at "et overveldende flertall i Metodistkirkens hovestyre tror at det er mulig å leve med to ulike syn blant medlemmene på homofil praksis." På den ene side mener biskop Øystein Olsen at Metodistkirkens "offisielle syn står fast", og i kirkeordningen for dette kirkesamfunnet står det klart og tydelig at "Metodistkirken godtar ikke homoseksuell praksis, og betrakter denne praksis som uforening med kristen lære." Men samtidig skal man altså kunne leve med at det blant medlemmene finnes to syn. Om kort tid starter Landsmøtet og Sommerfesten til Det Norske Baptistsamfunn på Raufoss. Der skal det avgjøres om Oslo 3. Baptistmenighet skal ekskluderes eller ikke. Oslo 3. står for et meget liberalt syn på homofili, og har sågar lesbiske i sitt lederskap. Hva som blir utfallet på eksklusjonssaken er fortsatt helt åpent. Det er ingen tvil om at grunnvollene vi har bygget på, er i ferd med å brytes ned. Grensesteinene som Gud har satt der, flyttes, og det som Guds ord klart og tydelig sier er synd og avskyelig i Guds øyne, blir av enkelte sett på som helt legitimt og rett, begrunnet blant annet i at Gud er kjærlighet. Dette er intet mindre enn en hån mot Gud, og lysestaken kan være i ferd med å bli tatt fra oss. Derfor trengs det radikale mennesker, som er villige til å reise en bibelsk standard, og stå for den koste hva det koste vil. Også i dag trenger vi mennesker som kan innvie seg, avsette tid, og be og faste for denne nasjonen som er i ferd med å rase utfor stupet. Tenk at et kirkesamfunn som Metodistene, bygget på hellighetsforkynnelsen til Wesley, skulle falle så dypt at de i det hele tatt vurderer å likestille to syn på homofili. Det eksisterer bare et bibelsk syn på dette. I følge Guds ord er det synd, og det er en synd som fører til døden.

Jeg sier bare: Gud se i nåde til oss, arme syndige mennesker.