Alle mine kilder er i deg

Jeg er opptatt av kropp for tiden! Av Kristi kropp, og dette at våre kropper er et tempel for Den Hellige Ånd. Bibelen beskriver ulike bønnestillinger. I boken min "Å leve i bønn", har jeg beskrevet syv ulike bønnestillinger som Bibelen beskriver. Nå holder jeg på å lese en bok som er skrevet av fader Gabriel Bunge, en benediktinermunk som har levd som eneboer i Sveits siden 1980. I et kapitel i boken sin, tar også fader Gabriel for seg disse syv bønnestillingene, og viser hvordan disse er blitt sett på og praktisert av de tidligere kirke- og ørkenfedrene. Det er veldig interessant. Boken heter forøvrig: "Earthen Vessels. The practice of personal prayer according to the patristic tradition." Bønnestillingene jeg omtaler i min bok er: Sittende, knelende, bøyd til jorden, stående, stående ved opprakte hender, gående og liggende med ansiktet mot jorden. Men det er en ting jeg bare så vidt har berørt i min bok, og det er dansen. Dans som bønn. Bildet som følger bloggen i dag heter: "Dans i herlighetsskygen." Da jeg var en av hovedtalerne på den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i fjor, møtte jeg ekteparet Lynda og Alan Andrews, som senere er blitt mine gode venner. Det som fascinerte meg med Alan, var at han danset så vakkert under lovprisningen. Det var ikke bare vakkert, det var en tilbedelse bare det å se på ham. Tårene mine kom, og jeg gav meg hen i tilbedelsen av den tre ganger hellige Gud. Jeg skulle ønske jeg kunne bruke kroppen min slik Alan kan. Mine bevegelser er klossete, tunge. Jeg våget ikke å gjøre det samme som Alan, og noen andre menn gjorde, kaste meg ut i dansen. Jeg ble stående. Alan's bevegelser var smidige, grasiøse, beskrivende, hengivende.

I går ble jeg sittende å lese Salme 87,7: "Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i deg." Jeg ber om at jeg skal kunne si det samme! At jeg kan bruke kroppen min, og se på den, som et hellig tempel, og la den også uttrykke tilbedelse til Gud. Jeg ser på meg selv og fortviler litt disse dagene. Kronisk sykdom, og en hittil uidentifiserbar sykdom, gjør noe med den. Jeg skjelver slik i perioder, har sterke smerter i skjellettet, som om man skullle ha tannpine, er ustø og musklene blir så stive, at min sønn og min kone må massere meg, slik at musklene skal bli mykere, og jeg får mindre smerter. Så tenker jeg: Jeg får likevel tilbe Herren, med denne kroppen jeg har fått, og jeg ber om at Herren må ta imot mitt offer: ufullkommnent, så svakt som det er, alle disse stive bevegelsene - om de bare kunne prise Herren! Om jeg bare kunne si: Alt som i meg er, skal love Herren. Jeg kjenner tårene kommer nå, mens disse linjene skrives. Det er tårer i takknemlighet for å leve, og for at Gud er så god.