Jeg holder på å lese om den gammeltestamentlige gråteprofeten Jeremia. I kapitel 12 i hans profetiske nedtegnelser, finner vi noe veldig interessant. Han starter dette kapitlet, med å sette ord på et spørsmål, som har fulgt den rettferdige siden syndefallet. "Herre, når jeg tretter med deg, har du alltid rett! Likevel må jeg gå i rette med deg: Hvorfor går det de ugudelige vel? Hvorfor har alle de troløse ingen sorger?" Job var i sine lidelser opptatt av det samme: "Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og vokser i makt og rikdom?" (Job 21,7) Salmisten Asaf skriver en hel salme med dette som tema, nemlig Salme 73. Hør bare: "For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager. Derfor er deres overmot deres halskjede, de hyller seg i vold som en kledning. Deres øyne står ut i fedme, hjertets tanker bryter fram. De håner og taler ondskapsfullt om undertrykkelse, med overlegne ord taler de. De løfter sin munn mot himmelen, og deres tunge farer fram på jorden. Derfor får de sitt folk til å vende seg om til dem. Vann i overflod suger de i seg. De sier: Hvordan skulle Gud vite noe? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste? Se, dette er de ugudelige: Evig trygge vokser de i velmakt." (versene 3-12)
Beskrivelsene til profeten Jeremia, Job og salmisten Asaf er gjenkjennende for alle de som har betalt en pris i offer og forsakelse, i lidelser, alle de enkle vandringsmenn og kvinner som har bøyd sine knær og følger Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Dagens ugudelige mennesker blir frekkere og frekkere i sin gudsfornektelse og bespottelse av det hellige, og Den Hellige. Overmot er virkelig deres halskjede. De håner og taler ondskapsfullt, slik forfatteren Jostein Gaarder, som har tjent milloner på sine bøker og blitt velfødd, gjør i sin kronikk i Aftenposten i går, hvor han kaller Den Evige Gud en "umettelig sadist", og hvor han beskriver De 10 bud som "morsomme steintavler". Han "ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter..." (Legg merke til at Gaarder bevisst skriver Gud med liten g!)I sine blasfemiske uttalelser trekker han inn Jesus, og bruker vår dyrebare Frelser i et angrep på jødene. Vel vitende om at Jesu-navnet er blitt misbrukt av mennesker gjennom historien, til forferdelige overgrep mot jødene. Gaarder, som så vidt meg bekjent ikke har noen kristen bekjennelse, bruker altså Jesus til å rettferdiggjøre sitt hybris. Det gjør han samtidig som han håner den Gud som de kristne tror på. Jo, det menneskelige overmot og den menneskelige frekkheten kjenner ingen grenser. Jostein Gaarder taler ondskapsfullt og overlegent. Han løfter sin munn mot himmelen, og "hans tunge farer fram over jorden." Nå skal kronikken oversettes til mange språk, får vi høre på TV nyhetene. Gaarder påtar seg rollen som en slags gammeltestamentlig profet, og har uttalt at han taler slik profeten Amos gjorde. Gaarder er nok ingen Amos. Han er nok å ligne med de mange falske profeter Israel hadde i sin midte! Jeremia møtte mange av dem, og jeg forstår veldig godt at profeten Jeremia spør som han gjør.
Jeremia beskriver hvordan landet visner og tørker bort, på grunn av innbyggernes ondskap. Han beskriver deres trygghet og deres opprør. Ikke ulikt dagens Norge. Midt i vår velstand, gjør vi opprør mot Den Hellige. Mot enden vil ondskapen bare øke. Og det er dette Gud Herren sier til profeten i vers 5: "Når du løper sammen med fotgjengere, og de gjør deg trett, hvordan vil du da løpe om kapp med hester? Du kjenner deg nok trygg i et fredelig land, men hva vil du gjøre i krattskogen ved Jordan?" Vi er alle med i et løp, sier Paulus, men det er bare en som vinner. Hvordan skal vi være overvinnere i en tid hvor ondskapen og lovløsheten bare vil øke? Hvordan skal vi kunne stå løpet ut, når vi må begynne å løpe med hester?
Salmisten Asaf gir oss et svar. Fra vers 14 leser vi: "Likevel ble jeg plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt. Dersom jeg hadde sagt: Slik vil jeg tale! - se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt. Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. Hvor de ble ødelagt i et øyeblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse. Likesom en akter en drøm for intet når en har våknet, slik akter du, Herre, deres skyggebilder for intet når du våkner opp. Når mitt hjerte var bittert, og det stakk meg i mine nyrer, da var jeg ufornuftig og forstod intet. Som et dyr var jeg imot deg. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og dertetter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne. Du utrydder hver den som er utro mot deg. Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger."
Det kommer en dommens dag da alle ugudelige, frekke og stolte mennesker må svare for sine ord og sine gjerninger. De er trygge nå, hvor de kan spotte, le, drive gjøn, men plutselig en dag er deres trygghet borte. Da er det annerledes med dem som har gjort Herren Gud til sin bolig. "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd, og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. De gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,1-3)
Tidene er vanskelige, de blir vanskeligere. Det kommer prøvelser, trengsler og lidelse. Vi må snart løpe om kapp med hester. Men - vi setter vår lit til Israels Gud, Han som har grepet vår høyre hånd. Han som vil lede oss ved sitt råd, og som tar oss opp i herligheten en dag. Når vi har Ham, så kan selv vårt legeme gå til grunne, for har vi først funnet Ham, kan intet måle seg med Ham.
11 kommentarer:
Det er interessant å lese reaksjonene på Gaarders kronikk, fra en av Norges jøder:
"Mein Kampf".
- Det er det styggeste jeg har lest siden "Mein Kampf". Jeg hadde aldri trodd jeg skulle lese noe som dette, sier skribent Mona Levin.
Hun reagerer på det hun karakteriserer som dobbeltmoralen i debatten: - Gaarder gjør det enkelt for seg selv, det er ikke den ting en ikke kan si om jøder i dag. De samme folkene som ikke vil tegne Muhammed av respekt for muslimene, kan trygt si ting som dette om jøder og Israel uten å få drapstrusler rettet mot seg. Jeg er norsk jøde, men ikke religiøs, og står ikke inne for israelsk politikk, men når jeg møter utspill som dette, tvinges jeg nærmest til å bli et gissel for reaksjonære tankebaner.
- Men Gaarder selv omtaler seg som jødevenn?
- Hva skal man med fiender hvis man har slike venner? Det er synd at et presumptivt intelligent menneske kaller de ti bud for "morsomme steintavler", og sparker bein under det som både den kristne og jødiske sivilisasjon er bygget på. Jostein Gaarder er en internasjonalt kjent person, og bør føle et tilsvarende stort ansvar. Han går i sin egen felle, når han går fra å snakke om staten Israel i et avsnitt til å angripe det jødiske folk i det neste. Han angriper dermed hver eneste jøde i verden, i USA, Norge eller i Midtøsten. Det er svært alvorlig, og hvis Gaarder ikke innser dette er han veldig dum. Han vet hva han gjør. Jeg føler meg og mine mer skadet og truet av Jostein Gaarder enn av noen som griser til synagogen.
Aftenposten intervjuer også noen andre kulturskribenter i dag, som støtter Gaarder. Det er interessant at minst to av dem, Jon Michelet og Edvard Hoem, har sin bakgrunn fra Arbeidernes Kommunistparti marxist-leninistene.
Åndskampen er i gang. Landet og folket som Herren Jesus skal bruke til å opprette "Riket for Israel" (Ap.gj.1.6,7)angripes fra mange hold, ikke bare militært. Satan vil ikke rolig se på at hans herredømme glipper. Han vet at Jesus skal komme snart, derfor intensiverer han motstanden.Mange nordmenn synes å villig gå satans ærend. Må Gud se i nåde til oss.
Odd
Ja, må Gud virkelig se i nåde til vår nasjon! Det er min bønn i den kritiske tiden vi lever i. Og må vi be om at Guds folk virkelig vender seg til Gud i bønn. I Norge i dag bankes en jøde som går med kipa og bønnesjal opp, mens han går fredelig i Oslos gater. En hittil ukjent person skiter på trappa til synagogen, og kaster i stykker to vindusruter. Det skjer samtidig som den jødiske gravlunden vandaliseres. Hvor er Norges såkalte kulturelite da? Sier de noe om dette? Neppe. Ikke så mange kristenledere heller.
Dagsrevyen melder nå at Det mosaiske Trossamfunn i Norge reagerer sterkt på Jostein Gaarders kronikk. Både forstander Anne Sender, og psykiater Berthold Grünfeld, som også ble intervjuet som privatperson mener dette kan være med på å legitimere antisemitisme. Sender mener Gaarder spinner videre på tankegods som antisemitter har brukt i årevis. Det er jeg helt enig i.
Eksempler på Hizbollas bruk av mediene i kanpen mot Israel.
Etterforskning tyder på at Hizbollah kan ha flyttet døde mennesker fra Tyr til Qana for å hausse opp dødstallene. Det er også spekulasjoner om at huset som ble bombet kan ha blitt oppfylt med sivile (kvinner og barn) og deretter sprengt av Hizbollah selv. Bygningen ,som ble brukt til rakettoppskytninger mot Israel, kollapset 7-8 timer etter den israelske bombingen fant sted ca. kl.00.30. Israelerne finner det underlig at det skulle befinne seg så mange mennesker der ca. kl 08.00 om morgenen etter bombingen.
En professjonelt laget demonstrasjonsplakat på omtrendt 30 fot, som det normalt ville ta lang tid å produsere, ble vist på gaten i Libanon like etter at den angivelige bombingen fant sted. Lå den klar på forhånd ?
Et offentliggjort bilde fra bombingen i Beirut er trukket av Reuter etter at det ble påvist at bildet var manipulert: Det var pålagt mere røyk for å få angrepet til å virke mer ødeleggende. Arrangerte bilder er tydeligvis valig ,brukt i flere tilfelle: "Hizbollywood" har etterforskerne kalt dette.
Her mobiliserer tydeligvis mediene for å sverte Israel mest mulig.
Disse opplysningene er hentet fra bl.a.disse internettsidene:
http://confederateyankee.mu.nu/archives/188571.php
http://smoothstone.blogspot.com/
Hei, Hansen
Til dette med Gaarder som visstnok skriver Gud med liten g: Så lenge du selv konsekvent skriver Allah med liten a, og dermed selv også bevisst viser ringeakt for andres tro, skjønner jeg ikke hvordan du kan forvente en slik respekt tilbake fra andre.
Ellers er det spennende å lese hvordan du har forventninger til dommens dag. Det virker nesten som du har til hensikt å fryde deg over andres dom. Hevngjerrig?
ivar
Det er en ting som aldri ser ut til å gå inn hos Kvistum. Men for å bruke et av hans favorittuttrykk: "Til det kjedsommelige gjentar...", så SKRIVER JEG NÅ MED STORE BOKSTAVER: JEG ØNSKER IKKE Å INNLEDE NOE NYTT ORDSKIFTE MED DEG! Selv om dette er sagt svært mange ganger, prøver du deg igjen. Det er respektløst. Jeg har hatt nok av dine harseleringer, utskjellinger og hatefulle uttalelser. Kan du forstå det? Vår familie har hatt nok av det også.
Men for å svare deg på det du spør om her: Hevnen hører Herren til. Det kommer en dommens dag, for både meg og deg og alle andre, hvor vi skal svare alene for våre ord og våre handlinger. Hadde du kjent meg, ville du aldri ha spurt om jeg er et hevngjerrig menneske. Men jeg er jo blitt vant til dine personbeskrivelser, og din ufine opptreden. Jeg sier igjen: Gud velsigne deg likevel. Om du øser ut forbannelser, så vil jeg øse ut velsignelser, også av dem som taler ille om meg, som du gjør.
Jeg vil ikke ha noe ordskifte med deg, jeg heller. Jeg ønsker bare å påpeke mangelen på konsekvens og redelighet.
Har det slått deg hva din eksklusjons- og hatkampanje har gjort med MIN familie?
Du har rett i en ting: Jeg har mistet all respekt for deg for lenge siden.
Gaarders artikkel vekker sterke reaksjoner. Her er hva religionsforsker,cand.philol Bente Groth skriver i Aftenposten idag, mandag 7. august. Jeg deler ikke Groth sine synspunkter, men sunes likevel de er interessante.
Jostein Gaarder har full rett til å uttrykke sin mening om staten Israels behandling av palestinerne og om dagens krigshandlinger. Hans sammenblanding av legitim kritikk og en tendensiøs og kunnskapsløs fremstilling av det som skal være jødedom, minner imidlertid om gammel religiøs antijudaisme.
Gaarder begynner med harselerende kommentarer om "morsomme steintavler og license to kill ", og fortsetter med å formidle det vanlige synet at jødedommen er en stivnet "arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion". Denne tradisjonen stilles så opp mot en mer høyverdig etikk, hvis inspirator skal ha vært "den jødiske rabbi" som forkynte en ny barmhjertighet og humanisme. Den mest nærliggende kandidat ville da være rabbi Hillel, som var den som først understreket "Den gylne regel"s betydning. Siden han neppe er kjent for den vanlige leser, er det vel heller Jesus det siktes til. Med jødisk mor kan Jesus nok kalles en jødisk rabbi, men han er ikke en jødedommens rabbi. Gaarders respektfulle omtale av sin jødiske rabbi står i sterk kontrast til hans fordømmende tone når angivelig jødiske forestillinger omtales.
På Hillels tid hadde jødedommen gjennomgått mange hundre års utvikling i humanistisk retning, en utvikling som ikke er avsluttet. "Øye for øye, tann for tann" tolkes ikke som et krav om blodhevn, men som et påbud om skadeserstatning. Kunnskap om jødisk lov må derfor søkes i Talmud, ikke i bibeltekster. Det er kristendommen som fremdeles leser disse bokstavelig.
Majoriteten av dagens israelere er sekulære. Dagens rabbinere har ulike oppfatninger når det gjelder land og forholdet til palestinerne. Bare et mindretall blant religiøse israelere bruker bibelske lover og forestillinger politisk. Ved å gi inntrykk av at israelsk politikk styres av jødiske religiøse forestillinger, kan Gaarders kronikk nære opp under gamle fordommer og skape nytt jødehat.
Her følger den svenske forfatteren Gabi Gleichmanns kommentar til Gaarders kronikk. Jeg deler heller ikke Gleichmanns synspunkter, men finner dem interessante å bringe videre til bloggens lesere:
Nyhetene fra Libanon har skapt gammeltestamentlig vrede hos Jostein Gaarder. Som en profet, men av ukjent grunn skjult bak et "vi" i stedet for et jeg, hamrer han ned sin dom.
Og dommen er:
* Vi skal ikke lenger spise Jaffa-appelsiner.
* Vi anerkjenner ikke staten Israel, som har skuslet bort sin moralske rett til å eksistere.
* Vi håper at israelerne, når de blir fordrevet fra Midtøsten, får god behandling i de land der de havner som flyktninger.
I norske medier er Gaarder, så vidt jeg vet, den første som offentliggjør slike tanker. Men i Iran har Ahmadinejad ofte erklært lignende synspunkter siden han ble valgt til president i fjor.
Et jødefritt Midtøsten.
Teherans leder synes ikke å ha problemer med Jaffa-appelsiner. Derimot arbeider han energisk for å skape et Midtøsten som Hitler hadde elsket - jødefritt. I hans visjon, diktert av en islamsk profet som har vært død i mange hundre år, skal landområdene mellom Spania og Iran utelukkende bebos av muslimer. Israel må derfor betingelsesløst tilintetgjøres.
Sannsynligvis er det ingen sneversynt muslimsk forestilling som forblinder Gaarder. Forfatterens følelsesladede innlegg er nok bare resultatet av det han hver dag ser i aviser og på TV.
Jeg erkjenner gjerne at jeg trolig er like opprørt som Gaarder. Israels hardhendte okkupasjon av palestinske områder, de ledende israelske politikernes maktarroganse, landets vegring mot å respektere FNs resolusjoner og den brutale krigen i Libanon som rammer sivilbefolkningen hardt - alt dette vekker sterk smerte og sorg hos enhver humanistisk-sinnet person.
Men få reflekterte mennesker ville komme til en konklusjon som bringer dem like i favnen på Irans forrykte president.
Protesterende generasjon.
Gaarder tilhører en generasjon - min egen - som ofte har hatt mulighet til å heve sin stemme og skrike ut sin avsky mot overgrep og militær brutalitet. På 1970-tallet mot kong Husseins drap på 30 000 palestinere i Jordan, den greske juntaen, Francos diktatur, USAs dødsbomber mot hundretusener av vietnamesere. På 1980-tallet mot det syriske baath-regimets nedslakting av 20 000 opprørske borgere i Hama, militærregimene i Chile og Argentina, Sovjets 50 år lange okkupasjon av Baltikum og Øst-Europa, krigen mellom Iran og Irak som krevde over en million døde. På 1990-tallet mot Indonesias okkupasjon av Øst-Timor, folkemordene på Balkan og i Rwanda, Moskvas krig som drepte 100 000 tsjetsjenere. Og Kinas snart 50 år lange okkupasjon av Tibet.
Vår generasjon har vi protestert mot mye og brukt sterke ord mot dem vi har betraktet som overgripere. Men aldri har vi krevd at USA skal opphøre som stat og amerikanere spres utover hele jordkloden. At Russland forsvinner fra kartet og russerne tvinges i eksil. Eller hevdet at kineserne har mistet retten til sin stat og derfor må gå i landflyktighet.
Hva har Israel gjort?
Hvorfor akkurat Israel, Jostein Gaarder? Hvilke forferdelige forbrytelser mot menneskeheten har dette landet begått? Hva er de avskyelige kriminelle handlingene som ingen nasjon tidligere i historien har gjort seg skyldig i, og som derfor legitimerer kravet om at den jødiske stat - omgitt av 22 arabiske land (der det ene skrekkregimet er verre enn det andre) og 450 millioner fiendtlige muslimske sjeler - skal opphøre å eksistere?
Staten Israels politikk bør kritiseres, dens misgjerninger fordømmes. Men veien til fred i Midtøsten og virkeliggjøringen av palestinernes nasjonale bestrebelser, går ikke gjennom en utradering av staten Israel. Den går gjennom forsoningsarbeid og meget krevende politiske prosesser. I et land som Israel, med et velfungerende parlamentarisk system, er politiske forandringer ingen utopi. Men forsøkene på å delegitimere Israel og frata staten dens rett til å eksistere, støtter bare oppunder de paranoide mørkemenn i landet, og tjener heller ikke palestinernes sak.
Jostein Gaarder må naturligvis få ha de meninger han vil. Men jeg finner det direkte støtende at en forfatter med krav på respekt og intellektuell heder først nekter jødene deres selvsagte rett til en egen stat og vil fordrive dem fra deres land, for så, uten den minste skamfølelse å hevde: "Jeg kan godt kalle meg en jødevenn".
Med slike venner har jødene knapt behov for fiender.
Oversatt av Knut Olav Åmås
Her følger et innlegg av Julius Paltiel og Tor Bang. Julius Paltiel er norsk jøde.
Jostein Gaarder vil i kronikken og intervjuet i Aftenposten 5. august egentlig vekke Israel.
Både i overskriften, "Guds utvalgte folk" og i teksten reflekterer han over konflikten med jødene (bestemt form, flertall) som part. I intervjuet uttaler han at hvis noen mener at dette kan legitimere jødefiendtlighet ville han bli fryktelig lei seg . Vi tror han kan ta leiheten innover seg med det samme.
Angriper den jødiske nasjon.
Gaarder angriper den jødiske nasjon , verdens religiøse og ikke-religiøse jøder, ikke bare staten Israel, men anser seg fortsatt som en god jødevenn. I mitraljøsefart leker han seg med historiske konfliktlinjer mellom kristne og jøder: Barnemord, Jesus, Henrik Wergeland og Israelmisjonens imperialistiske prosjekt: To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk ... I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke.
Fordi staten Israel ble grunnlagt i 1948, og Gaarders resonnement spenner over to millennier, er det umulig ikke å se kronikken som et angrep på den jødiske nasjon, ikke bare den jødiske stat.
Selvmotsigende analyse.
Han krydrer med hånflir: Morsomme steintavler, vemmelige konnotasjoner fra Goebbels og Streicher: Grenser for toleranse, endelig løsning, og en selvmotsigende politisk analyse om at det var historisk og moralsk nødvendighet at jødene fikk sitt eget hjem som kontrast mot en stat tuftet på antihumanistiske prinsipper.
I intervjuet innser han muligens at han har tatt for mye Möllers tran, og utdyper: Men én ting er jeg redd for, å såre jøder i Norge, jøder jeg kjenner. Ja, ja.
Det er liten grunn til å tvile på at Hamas og Hizballah, gitt anledning, vil utslette staten Israel. Jødene står i Hamas' verden bak FN, Sikkerhetsrådet, frimureri og mye annen dævelskap. Hizballah er heller ingen sinke. I sitt charter kan de fortelle oss at Israel ligger på stjålet land og at forhandlingsløsninger derfor ikke er aktuelle; bare den nødvendige utslettelse, destruksjon, av (staten) Israel vil holde. Gaarder har ingen filosofiske abstraksjoner å trøste offentligheten med i dette mest sentrale spørsmålet.
De mener alvor.
Selv den mest naive og fredsæle må ta inn over seg at Hamas og Hizballah mener alvor. Mange, både i Israel og ellers i verden, mener at det er bedre å være levende og upopulær, enn død og med hele verdens sympati. Det kan vi godt forstå.
Realpolitikk kalles det.
Legg inn en kommentar