"Jesu Kristi heiskran som er et kors"

Før jeg la meg til å sove i går, leste jeg ferdig det brevet som biskop Ignatius skrev til kirken i Efesos. Ignatius er opptatt av hvordan forsamlingen i Efesos skal bevares: "Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet og slik hellighet i alle ting... For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje.... Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdige for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet." Han snakker om hvor viktig det er at de som utgjør kirken i denne byen, slutter opp om forsamlingens gudstjenester: "Ingen må fare vill. Om noen ikke befinner seg innenfor helligdommen, mangler han Guds brød. For om en og to personers bønn har en slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn. Den som da ikke kommer til menighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har dømt seg selv. For det står skrevet: Gud står de stolte imot. La oss derfor legge vinn på å ikke sette oss opp imot biskopen slik at vi kan være Gud undergitt." Jeg tenker på setningen: "ja hele kirkens bønn". En ting er vårt personlige bønneliv, men vi må heller ikke glemme den samstemte bønnen som stiger opp til Gud, når hele menigheten kommer sammen. Vår tid er så individualistisk - vi trenger å tenke mer på hva Kristi kropp innebærer, også når det gjelder vårt bønneliv. Ignatius skriver videre om dette: "Legg da vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og til lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort, og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen. Ingen ting er bedre enn en fred som gjør ende på enhver krig både i himmelen og på jorden."

Ignatius er også inne på vranglærerne, flere steder i sitt brev. Han skriver blant annet: "Visse folk har nemlig for vane å bære Navnet i ond hensikt, ja de gjør ting som er uverdige for Gud. Disse mennesker må dere unngå lik ville dyr, for de er ustyrlige hunder som biter stygt. Dere må vokte dere for dem, for de lar seg vanskelig helbrede. Det finnes en lege som både er kjøtt og ånd, han er født og ikke født, Gud som ble menneske. Gjennom døden ble han det virkelige liv, han er både av Maria og av Gud, var først en som led, og dernest en som ikke kunne lide, Jesus Kristus vår Herre. Så må ingen forføre dere, likesom dere heller ikke lar dere forføre, for dere tilhører fullt og helt Gud..."

Så bruker Ignatius et fantastisk bilde på Jesus. Hør bare: "Jeg er blitt kjent med at noen var hos dere på gjennomreise og førte med seg en dårlig lære. Men dere tillot dem ikke å så hos dere, og lukket ørene til for ikke å ta imot det som var blitt sådd av dem. Dere er jo stener i Faderens tempel, gjort ferdige til Faderens bygning, og dere løftes opp i høyden av Jesu Kristi heisekran som er et kors, og dere bruker Helligånden som krantau. Men troen er deres ledsager på veien opp, og kjærligheten er veien som fører opp til Gud. Så er dere alle med på veien: Dere er Gud-bærere og tempelbærere, Kristus-bærere og bærere av det hellige, og dere er på alle vis smykket med Jesu Kristi bud.."

Dette er spennende lesning, men det er mer enn det: Jeg er så takknemlig for kontinuiteten i Kirkens historie, og at vi som lever i dag, står i en ubrutt forbindelseslinje med det urkristne miljøet.