Kroppen vår - et tempel for Den Hellige Ånd

Jeg fortsetter der hvor jeg slapp i går, og deler noen flere tanker med dere, om kroppen vår. Kroppen har hatt et dårlig rykte i den tradisjonelle åndelige litteraturen, og leser man nyere såkalt "troslitteratur" støter man på noe av det samme synet. En anser at ånden står i motsetning til sjelen og kroppen. For de som står for dette synet, betyr da et åndelig liv at man tar avstand fra alt kroppslig og alle kroppens behov, og at alt som har med ånd å gjøre, er da noe som anses mer åndelig og viktig, enn sjelens og kroppens behov. Men det himmelske livet utelukker da ikke at vi har en kropp. Tvert imot sier Bibelen at kroppen vår er et hellig tempel, hvor Den Hellige Ånd bor. "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (1.Kor 6,19-20. Oversettelsen av 2005) Det er kroppen vår som gjør at vi kan falle ned på våre knær, eller vi kan danse. Gud har ikke noe imot kroppen. Han selv har jo en kropp. I Hebr 10,5 kan vi lese: "Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg..." Så helt har Gud identifisert seg med oss mennesker, at Han er blitt kropp! Ikke bare har Han en kropp nå, men Han er også en kropp. Og fordi Han har en kropp lærer Han den glede og smerte å kjenne som hører til en kroppslig tilværelse. Herren Jesus brukte sin kropp for å fullbyrde sitt kall. Han vandret og hvilte, jublet og gråt, led og døde. Han gir seg selv ved at kroppen Hans sprikres fast til et kors, og denne kroppen Han har ofret, gjør Han til mat for oss i nattverden. Det er så stort for meg å tenke på at den kroppen jeg kommer til å ha i himmelen, er ikke en annen kropp - selv om den kommer til å være uten sykdom - men i en viss grad, er det den samme jeg har nå. Den tomme graven og de sårmerkene Jesus viste sine disipler etter oppstandelsen, tyder jo på at Hans forherligede kropp ikke er en annen enn hans jordiske kropp. Men den jordiske kroppen vår vil bli forvandlet, slik Paulus beskriver det i Fil 3,21: "Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten." Apostelen Paulus skriver også om dette i det første brevet han skriver til forsamlingen i Korint. Han vier oppstandelsen et helt kapitel. Der skriver han: "Det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har en glans, de jordiske en annen. En glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, en stjerne skiller seg fra en annen i glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft..... På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde..." (1.Kor 15,40-43 samt 49)

I dag har jeg virkelig kjent hvor skrøpelig min kropp er. I formiddag preket jeg over dagens tekst i Toten Frikirke på Raufoss. Jeg er så glad for å bli spurt om å tale i denne menigheten, for jeg trives så godt blant medlemmene der. Lovsangen er så nydelig, det er stor åpenhet om Ordets forkynnelse. I dag var det også spesielt hyggelig å være der, for mange av medlemmene i Raufoss Baptistkirke, hvor jeg har vært pastor, hadde funnet veien hit. De har sin gudstjeneste i kveld. Det var så godt og oppmuntrende og se alle disse gode vennene igjen! Noen av dem satte seg også ved min side, hvilket jeg satte stor pris på! Takk skal dere ha for at dere velsignet meg slik med deres blott nærvær! Men mens jeg stod der og delte Guds ord, kjente jeg på avmakten, på hvor uendelig sliten jeg er, og skjelvingene klarte jeg å skjule ved å bevege meg en del. De var likevel så ubehagelige at det av og til var vanskelig å stå. Men hvilken glede det er å kunne dele Guds ord! Gi videre det en har fått. I dag er spørsmålene mine mange, om hva denne skjelvingen er for noe. Men midt oppe i det hele fryder jeg meg i Gud, jeg fryder meg over at Han har gitt meg denne kroppen, og med hele meg ønsker jeg bare en ting: At hele meg skal tilbe Herren vår Gud. Tenk hvilken fantastisk Far vi har. Jeg tar noen dansetrinn, rekker hendene i været, og sier: Takk pappa. Takk at jeg får være din. Ta imot min lovsang og min tilbedelse.

Hildegard av Bingen (1198-1178) er et eksempel på en mystiker som viet kroppen oppmerksomhet. At hun var lege, er vel også en naturlig forklaring på det, men ikke det alene. Leser man skriftene hennes støter man på begrepet "viriditas". Det betyr egentlig "frodig grønt", men Hildehard av Bingen brukte dette ordet i overført betydning: Livskraft, vitalitet, indre utstråling, ungdommelighet. Alt som lever kjennetegnes av "viriditas", mente hun, i den grad det virkelig lever. Motsetningen til "viriditas" er "ariditas", som ikke bare er synonymt med mørke i naturen. Det anvender hun også for å beskrive det uttørkede og forherdede hjertet. Hildegard av Bingen ser på dette at mennesket har en kropp som noe dyrebart, noe en skal ta ansvar for. For uten kropp er en ikke et "helt" menneske. Det begrepet Hildegard bruker er at menneskets opprinnelige tilstand er det hun kaller "der lichterfüllte Leib", som kan oversettes med "den gjennomlyste kroppen". Og det er til denne tilstanden vi må vende tilbake til. Vår kropp må igjen preges av "viriditas". Den må gjenvinne sin energi og sin indre utstråling. Til dette trens det "discretio", som kan oversettes med måtehold. En må finne det riktige forholdet mellom arbeid og hvile, mellom aktivt og kontemplativt liv.